I morgen hele verden – unødvendig aggresjon og imperiebygging

Det er ingen individuell skyld for denne galskapen. Dette er den ubønnhørlige logikken til imperiale byråkrater. Dette er kapitalisme med stor skrift. Makt for enhver pris. Hegemoni for enhver pris.

Interceptor_mad-max-war-boy-2.png

 

Av Jason Hirthler

Sist uke i FN framsatte Russlands president Vladimir Putin nok en fåfengt appell for fornuft i internasjonale forhold. Han kommenterte at den nylige aktiveringen av NATO-basene for ballistisk rakettforsvar i Romania, av alle steder, utgjør en direkte trussel mot internasjonal sikkerhet. Med det mente han først og fremst russisk sikkerhet. En annen slik base er i ferd med i all hast bli bygget i Polen. Anti-rakettsystemet (ABM) er også installert på amerikanske krigsskip i Middelhavet, og det er visstnok ubåter med ABM-raketter som lurer i Arktis.

Putin henviser først og fremst til Aegis Ashore ABM «forsvars»-systemet, men også til den større sjøbaserte Aegis Ballistic-Missile Defense System (Aegis BMD). Russerne frykter ABM-systemet fordi det kan skyte ned deres ballistiske atomraketter, som i hovedsak fjerner deres evne til å utføre et kjernefysisk svar på et angrep fra Europa. Si farvel til gjensidig garantert ødeleggelse (MAD).

Dette er i det minst hva Rumsfeld-lignende galningene dypt inne i Pentagon må tenke. Aegis-systemet er utplassert på land og til havs i Europa og vil i navnet bli styrt av NATO, med start denne sommeren. Egentlig vil det bli ledet fra en amerikansk base i det okkuperte Tyskland. Washington og Brussel har forutsigbart oversett Russlands pågående protester.

Skjønt dette er ingen overraskelse. Det er heller ikke en overraskelse at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg hevdet, i et lureri som er like kjedelig som det er gammelt, at systemet ikke egentlig var beregnet på å motstå Russland, men heller de diabolske planene til onde Iran, som utvilsomt planlegger sin djevelske overtakelse av Europa, kanskje ved hjelp av Dr. No og Oddjob. (Jobben til generalsekretæren i NATO er tydeligvis å ofte vise seg i offentligheten og fremsi fornuftsstridige påstander som ikke har rot i virkeligheten.)

Men vi kan på ingen måte være sikker på at Teheran vil starte et overraskelsesangrep først. Russland kan sende sine rasende horder over Uralfjellene til fredelige Europa når som helst. Som Storbritannias forsvarsminister Michael Fallon en gang kunngjorde til EUs befolkning, er Russland en like stor trussel mot Europa som ISIS. Også den intrigante krigs-hauken Hillary Clinton sammenlignet Putin med Adolf Hitler (som gir enda en grunn til å få denne frekke imperialisten institusjonalisert eller fengslet.)

Agent Carter

Alt dette teatralske skuespillet fra de vestlige krigshisserne øker takket være Barack Obamas vel gjennomtenkte valg av forsvarsminister i slutten av 2014, da han utnevnte sikkerhets-hauk Ashton Carter til stillingen, en gang en sterk talsmann for forebyggende krig mot Nord-Korea, Iran, Syria og Irak. Som om nykonservative som Hillary,Victoria Nuland, John Bolton og Samantha Power ikke allerede entydig hadde vist hvor verdiløs hele den nykonservative bevegelsen er. Med mindre målet ditt er verdensherredømme. Da er de nykonservative klikken du ønsker: aggressiv, arrogant, og amoralsk.

Minister Carter liker å anklage russerne for «sabelrasling.» Kunne ikke den ærverdige ministeren ha funnet en mindre utslitt klisjé i sin synonymordbok? Legg merke til at han hevder Russland ‘rasler med sablene’ ved å flytte tropper rundt inne sine egne grenser. Dette er aggresjon, men når NATO sender fire bataljoner til Baltikum er det nødvendig selvforsvar.

Carter la nok en direkte løgn til sitt rulleblad «Vi ønsker ikke å gjøre Russland til en fiende.» I et artikkel fra ABC News som diskuterer Carters kommentarer, la forfatteren til, «USA og NATO har søkt å unngå å provosere Moskva mer enn nødvendig, slik som å ha bestemt seg imot å åpne nye baser eller permanent utstasjonere tropper i de baltiske landene.»

Dette ville være et sted å bruke den vanlige klisjeen, ‘fantastisk uærlig’, men å si det ville tilsi en ‘fantastisk’ naivitet. Men dette er et lærerikt eksempel på god propaganda: åpnings-delen er beviselig falsk, mens den følgende bisetningen er teknisk sann. Hva som er utelatt er den unødvendige provokasjonen med firedoblingen USAs militære utgifter i Europa med den uttrykkelige hensikten å flytte tunge våpen til Sentral- og Øst-Europa, og å rotere tropper gjennom regionen for å sikre at en fullt pansret kampbrigade er permanent tilstede på den russiske grensen. Amerikanerne besluttet kløktig å rotere tropper så Moskva ikke kan beskylde dem for å krenke deres nå verdiløse avtale mellom NATO og Russland fra 1997, hvor begge nasjonene ble enige om å ikke utplassere store troppeavdelinger på de felles grensene mellom NATO og Russland.

Dette er et godt eksempel på den type nedslående juridisk spissfindighet som motbeviser Washingtons erklæring om gode hensikter. Men det er ikke bare militært at vi oppfører oss som dette. Legg merke til hvordan Obama snakker om «frihandel» når han prøver å overbevise oss om Trans-Pacific Partnership (TPP) og Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).

Dette dreier seg egentlig ikke om handel, de er i ferd med å etablere de store selskapenes suverenitet over stater og – som vanlig – åpne nye markeder for å privatisere offentlig eiendom (for eksempel Storbritannias helsetjeneste). Hvis du ikke er i stand til å dingle et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) over hodet til et land med økonomiske problemer – som godkjennes under forutsetning av at landet privatiserer offentlige eiendom – så kan man etablere et «partnerskap» som skaper en overbygning av rettigheter for multinasjonale selskaper som erstatter alle smålige proteksjonistiske tiltak et land kan ha.

Hvor provinsiell nasjonal suverenitet synes i dagens verden av grenseløs finansiell globalisering! I alle fall har disse såkalte handelsavtalene så lite å gjøre med handel som den stadig mer muskuløse holdningen til NATO i Europa har å gjøre med selvforsvar. Selv Jimmy Carter sin sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski kalte en gang Bush-administrasjonens plan for rakettforsvar i Europa for «utviklet mot en ikke-eksisterende trussel, og er utformet for å beskytte vesteuropeere, som ikke har bedt om beskyttelse.»

Disse unødvendige fornærmelsene utført NATO er grunnlagt på en premiss som er så åpenbart falsk at det er utrolig. Selv journalisten fra ABC kan ikke motstå å peke ut dette. Etter å oppfylt hans stillingsbeskrivelse ved å vellykket forvrenge det regionale bildet, påpeker han frydefullt at forsvarsminister Carter glemte å nevne den historiske frekkheten i å utvide NATO til Russland dørstokk etter å ha lovet å ikke gjøre det, og utstasjonere ABM-systemer i Europa.

[…] Som en journalist bemerket, beveger NATO seg nærmere Russland for så å klandre Russland for å være nærmere NATO. Sett fra verdensrommet, ville en alien se, over tid, NATO spre seg raskt østover i stadig voksende antall, og ikke minst flere hundre tusen amerikanske soldater utplassert over hele verden på hundrevis av militære baser, og som akkurat nå driver og bomber i et halvt dusin land, blant andre handlinger.

Hva slags kollektiv sinnsykdom tillater Pentagon og Det hvite hus å hevde at alt dette er defensiv atferd? Det minner meg om hva Jonathan Cook sa da han bebreidet de britiske konservative for deres antisemittiske sverting mot det muslimske parlamentsmedlemmet Nas Shah. Cook sa: «Den eneste passende reaksjonen er hån.»

Som bare for å understreke faktumet av amerikansk aggresjon, så sluttet Nord-Korea seg i går til India og Kina, med å kunngjøre at det ikke ville bruke atomvåpen først, men bare som svar på et angrep. USA derimot (og dermed NATO), nekter å utelukke en første-angrep, og hinter ofte om forebyggende bruk av atombomber med deres «alle alternativer er på bordet» eufemisme, i strid med Ikkespredningsavtalen (NPT). Bill Clinton gjorde det til og med til en åpen politikk med hans presidentdirektiv 60. Man kan si denne posisjonen er toppen av kransekaka av USAs aggressive politikk.

For å ikke for å være overskygget av høylydte pasifister, utga den tidligere nestkommanderende for NATO, sir Alexander Richard Shirreff, denne uken en bok som forutsier en sikker krig med Russland i 2017. Naturligvis er Shirreff sitt hypotetiske scenario påskyndet av russisk aggresjon og kan bare forebygges ved å sprøyte inn flere troppeutplasseringer i Øst Europa.

I morgen hele verden

Hvis de er fjernet fra sin historiske sammenheng, høres de hyperventilerende truslene så ofte utstedt av våre såkalte «statsmenn» ganske enkelt helsprø ut. Men sett i sammenheng, høres ut som den kaldblodige indre logikken til en monoman. Sammenhengen er et nådeløst historisk forsøk på verdensherredømme. Intet mindre er nok. Vesten har ønsket å kontrollere og lemleste Russland siden begynnelsen av den russiske revolusjonen, og fordøye det som hvilken som helst  annen vasallstat i deres søken etter å kontrollere den eurasiske kontinentet.

I lang tid ble dette fiendskapet drevet av det ekle spøkelset av en levedyktig anti-kapitalistisk sosial og økonomiske modell. Da Sovjetunionen kollapset, ble modellen erklært død og henvist til glemselen av vestlig gruppetenkning.

At Russland nå har dukket opp fra festivalen av nyliberal plyndring som begynte under den fordrukne viljen til Boris Jeltsin, skyldes i stor grad Vladimir Putins nasjonalisme. Moskva står nå som et bolverk mot Vestens ønske om utnyttelse av Eurasia. Russland og Kina har vokst til ekte amerikanske rivaler med økonomisk og militær innflytelse, og ikke minst gode forbindelser – nettopp den tingen Paul Wolfowitz, da han sa seg enig med Zbigniew Brzezinski, argumenterte imot tidlig på nittitallet i hans utenrikspolitiske strategier for Clinton-administrasjonen. Vi skal ikke ha noen rivaler, for bedre å plukke ressursene i Midtøsten og Eurasia uten hindringer.

Bush-administrasjonen planla Midtøsten-etappen av denne globale strategien. Den hadde en aggressiv plan for rullende regimeskifte, som begynte med Irak, og beveget seg gjennom Libanon, Libya, Syria, Iran, og til slutt Russland. Vi har nå suksessfullt utryddet en sterk sosial stat i Libya, hjulpet til å knuse Egypts håp for folkestyre, hindret Irak fra å bli en stabil sjia-partner for Iran, og knust en multi-religiøs syrisk stat i vårt kontinuerlige arbeid med å knuse broen mellom Teheran og Hizbollah. Obama har forlenget denne planen ved å flytte tyngdepunktet av den amerikanske styrkene i en ‘asiatisk omdreining’ beregnet på å omringe Kina med militærbaser og handelsavtaler for investor-rettigheter som utelukker Kina.

På begge frontene beveger vi oss mot et klimaks i plottet. Vi nærmer oss de avgjørende konfrontasjonene som til slutt vil avgjøre om Washington oppnår hegemoni eller blir et annet eksempel på imperier som forstrekker seg. Det er dårlige sjanser for å etablere et slags andre utgave av det romerske imperiet som hersker over fjerntliggende besittelser av pasifiserte erobringer. Oddsen synes å favorisere global krig. Ikke forvent at Iran, Russland og Kina skal gå stille hen inn i denne mørke natten.

Det er ingen individuell skyld for denne galskapen. Dette er den ubønnhørlige logikken til imperiale institusjoner. Dette er kapitalisme med stor skrift. Makt for enhver pris. Hegemoni for enhver pris. Enten det betyr snikmord, allianser med terrorleiesoldater, sanksjoner som utgjør folkemord, uopphørlige bombeaksjoner, skueprosesser som dømmer ofrene, eller spesialstyrker som utgjør bakmennene til jihadistene. Det finnes ingen rød strek de ny-konservative ikke vil gå over. Det er prisen for dominans over hele spekteret. Total amoralitet.

Lureriet med propaganda er en nødvendig komponent i demokratiske land, Det holder oss distrahert fra det ekle spøkelset av verdenskrig. […]

Hvis vi fortsetter nedover veien mot et totalitært samfunn, kan propaganda bli enda mer gjennomgripende. Med befolkningen overvåket i det uendelige, ubønnhørlig fanget, slaver av gjeld, permanent profilert og altfor ofte fengslet, vil elitene fortsette med deres utnyttelse, rolig ustraffet, mens vanlige borgere internaliserer hva makten forlanger.

Spørsmålet er om uro-punktene tilsynelatende overalt i verden vil smelte sammen til en felles front som kan demme opp for imperiet. Vi har liten tid igjen før statlig undertrykkelse, blodige bombekampanjer, og økologisk ruin overvinner oss. Det er enten en grønn New Deal eller Mad Max. Valget er vårt.

 

Jason Hirthler er en veteran i kommunikasjonsindustrien og forfatter av The Sins of Empire: Unmasking American Imperialism. Han bor i New York City


Fra:

The West’s Needless Aggression

Advertisements