Noam Chomsky – Hvem styrer verden?

static1.squarespace.com

Av Noam Chomsky

Utdraget er hentet fra Noam Chomsky sin nye bok «Hvem styrer verden?»

Når vi spør «Hvem styrer verden?», vil vi vanligvis ta i bruk den vanlige konvensjonen at aktørene i internasjonal politikk er stater, først og fremst stormaktene, og så analyserer vi beslutningene deres og forholdet mellom dem. Dette er ikke feil. Men vi gjør klokt i å huske på at dette nivået av abstraksjon også kan være svært misvisende.

Stater har selvfølgelig komplekse interne strukturer, og valgene og beslutningene til den politiske ledelsen er sterkt påvirket av interne maktkonsentrasjoner, mens befolkningen ofte er marginalisert. Det gjelder også for mer demokratiske samfunn, og åpenbart for andre.

Vi kan ikke få en realistisk forståelse av hvem styrer verden og overse «menneskehetens herrer», som Adam Smith kalte dem: i hans tid, handelsmennene og industriherrene i England; i våre dager, multinasjonale konglomerater, store finansinstitusjoner, detaljhandel-imperier og lignende. Likevel, hvis vi ser hva Smith skrev, er det også lurt legge merke til «den ekle leveregelen» som «menneskehetens herrer» følger: «Alt for oss selv og ingenting for andre mennesker» – en doktrine ellers kjent som en bitter og uopphørlig klassekamp, ofte ensidig, til stor skade for folket i hjemlandet og verden.

I den moderne globale orden, har institusjonene til herrene enorm makt, ikke bare på den internasjonale arenaen, men også innenfor sine hjemstater, som de er avhengige av for å beskytte deres makt og å gi økonomisk støtte via et bredt spekter av virkemidler.

Når vi ser på rollen til menneskehetens herrer, kan vi se på slike statlige politiske prioriteringer for øyeblikket som Trans-Pacific Partnership, en av mange avtaler for investor-rettigheter, som blir feil betegnet som «frihandelsavtaler» i propaganda og kommentarer. De er forhandlet i hemmelighet, bortsett fra de hundrevis av advokatene og lobbyistene for de store selskapene som skriver de avgjørende detaljene. Hensikten er å få dem vedtatt i god stalinistisk stil med «fast track» prosedyrer utformet for å hindre diskusjon og bare tillate valget mellom ja eller nei (derfor ja). De som laget avtalen gjør det konsekvent ganske godt ut av dette, ikke overraskende. Befolkningen er av mindre betydning, med forutsigbare konsekvenser.

aaccc.jpg
Chomsky argumenterer for at demonstrasjonene før angrepet  på Irak i 2003 begrenset handlingsmulighetene til Cheney og Rumsfeld.

Den andre supermakten

Den nyliberale planene i den siste generasjonen har konsentrert rikdom og makt i langt færre hender mens de undergraver et fungerende demokrati. Men de har også vekket motstand, mest fremtredende i Latin-Amerika, men også i sentrene for global makt. Den europeiske union (EU), en av de mer lovende utviklingene i perioden etter den annen verdenskrig, har vaklet på grunn av den harde virkningen av nøysomhetspolitikken i nedgangstider, fordømt selv av økonomene i Det internasjonale pengefondet (om enn ikke av IMFs politiske bakmenn). Demokrati har blitt undergravd ettersom beslutningsprosesser har blitt flyttet til byråkratiet i Brussel, der de nordlige bankene kaster sin skygge over saksbehandlingen.

Mainstream-partiene har raskt mistet medlemmer til venstre og til høyre. Daglig leder av den Paris-baserte forskningsgruppen EuropaNova tilskriver den generelle misnøye til «en stemning av sint maktesløshet mens den reelle makten til å forme hendelser i stor grad er flyttet fra nasjonale politiske ledere [som i det minste i prinsippet er gjenstand for demokratisk kontroll] til markedet, institusjonene i den europeiske union og de store selskapene,» helt i tråd med nyliberal lære. Svært lignende prosesser er i gang i USA, av lignende grunner, et spørsmål som både er betydningsfullt og bekymringsfullt, ikke bare for landet, men på grunn av USA makt, for verden.

Den stigende motstanden mot den nyliberale angrepet understreker et annet viktig aspekt den vanlige måten ting blir gjort på: den setter til side allmennheten, som ofte ikke klarer å akseptere den godkjente rollen som «tilskuere» (i stedet for «deltakere») som de blir tillagt til den i liberale demokratisk teorien.

Slik ulydighet har alltid vært av interesse for de herskende klassene. For bare å holde meg til amerikansk historie, så anså George Washington de vanlige folkene som dannet militsene som han kommanderte som «meget skitne og ekle folk [som viser] en uforklarlig form for dumhet i den lavere klassen av disse menneskene.»

I ‘Voldelig Politikk‘, hans mesterlige gjennomgang av opprør, fra «det amerikanske opprøret» til moderne Afghanistan og Irak, konkluderer William Polk at general Washington «var så ivrig etter å skyve til siden [soldatene han foraktet], at han var nær ved å tape revolusjonen.» Ja, han «kunne faktisk har gjort det» hvis ikke Frankrike hadde massivt intervenert og «reddet revolusjonen», som inntil da hadde blitt vunnet av geriljaen – som vi nå ville kalle ‘terrorister’ – mens Washingtons hær i britisk stil hær «ble beseiret gang på gang, og nesten tapte krigen.»

En ting vellykkede opprør har til felles, skriver Polk, er at når den folkelige støtten blir borte etter seieren, undertrykker ledelsen de «skitne og ekle folkene» som faktisk vant krigen med geriljataktikk og terror, av frykt for at de kan utfordre klasse-privilegier. Elitenes forakt for «den lavere klassen av disse menneskene» har vist seg i ulike former gjennom årene. I nyere tid er ett uttrykk for denne forakten anmodningen om passivitet og lydighet ( «moderasjon i demokratiet») av de ‘liberale internasjonalistene’, som reagerer på den farlige demokratiseringseffekten av de folkelige bevegelsene på 1960-tallet.

Noen ganger velger stater å følge folkemeningen, og får frem mye raseri i maktsentrene. Et dramatisk tilfellet var i 2003, da Bush-administrasjonen oppfordret Tyrkia til å bli med i sin invasjon av Irak. Nitti-fem prosent av tyrkerne var imot dette, og til stor overraskelse og gru i Washington, fulgte den tyrkiske regjeringen deres synspunkter. Tyrkia ble sterkt fordømt for å gå bort fra ansvarlig atferd. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, utpekt av pressen som «lederen for idealistene» i administrasjonen, kritiserte det tyrkiske militæret for å tillate regjeringens forseelse, og krevde en unnskyldning. Uaffisert av disse og utallige andre illustrasjoner av vår sagnomsuste «lengsel etter demokrati,» fortsatte kommentatorene i mainstream å lovprise president George W. Bush for hans engasjement for «demokrati-fremmelse», eller noen ganger kritiserte de ham for hans naivitet i å tenke at en utenforstående makt kunne pålegge dens lengsel etter demokrati på andre.

Den tyrkiske folket var ikke alene. Den globale motstanden mot den amerikansk-britiske aggresjonen var overveldende. Støtten for Washingtons krigsplaner nådde knapt 10% nesten hvor som helst, i henhold til internasjonale meningsmålinger. Motstanden utløste store verdensomspennende protester også i USA, trolig første gang i historien at den imperialistiske aggresjonen ble sterkt protesterte mot allerede før den ble offisielt startet. På forsiden av New York Times, rapporterte journalist Patrick Tyler at «det finnes kanskje fortsatt to supermakter på planeten. USA og verdensopinionen.»

Enestående store protester i USA viste motstanden mot en aggresjon som hadde begynt flere tiår tidligere. Fordømmelsen var av de amerikanske krigene i Indokina, og de nådde en skala som var betydelig og innflytelsesrik, selv om det var altfor sent. Før 1967, da antikrigbevegelsen var blitt en betydelig makt, advarte militærhistoriker og Vietnam-spesialist Bernard Fall om at «Vietnam som en kulturell og historisk enhet … er truet med utryddelse … [siden] landsbygda bokstavelig talt dør under slagene av de største militærmaskinen noensinne sluppet løs på et område av denne størrelsen.»

Men antikrigbevegelsen hadde blitt en styrke som ikke kunne ignoreres. Heller ikke kunne den bli ignorert da Ronald Reagan tiltrådte embedet fast bestemt på å lansere et angrep på Sentral-Amerika. Hans administrasjon hermet tett stegene John F. Kennedy hadde tatt 20 år tidligere i starten av krigen mot Sør-Vietnam, men han måtte stoppe på grunn av styrken i de offentlige protestene, som hadde manglet i de tidlige 1960-årene. Angrepet var forferdelig nok. Ofrene har ennå ikke kommet seg. Men hva skjedde med Sør-Vietnam og senere hele Indokina, der «den andre supermakten» begynte å pålegge sine hindringer mye senere i konflikten, var uten sammenlikning verre.

Det blir ofte hevdet at den enorme offentlige motstanden mot invasjonen av Irak ikke hadde noen effekt. Det virker feil for meg. Igjen, invasjonen var forferdelig nok, og dens etterspill er helt grotesk. Likevel, kunne den ha vært langt verre. Visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, og resten av Bush sine topp-tjenestemenn kunne ikke en gang vurdere de tiltakene som president Kennedy og President Lyndon Johnson vedtok 40 år tidligere i stor grad uten protest.

gettyimages-72833484.jpg

Vestlig makt under press

Det går selvfølgelig an å si lang mer om de faktorene bestemmer statlig politikk som blir satt til side når vi godtar den vanlige konvensjonen, at [kun] stater er aktører i internasjonale spørsmål. Men med slike betydelige begrensninger, la oss likevel godta konvensjonen, i hvert fall som en første tilnærming til virkeligheten. Da fører spørsmålet om hvem som styrer verden samtidig til slike spørsmål som den kinesiske makten øker og utfordrer USA og «verdensordenen», den nye kalde krigen som er i gang i Øst-Europa, den globale krigen mot terror, amerikansk hegemoni og amerikansk nedgang, og en rekke av lignende hensyn.

Utfordringene til vestlig makt i begynnelsen av 2016 er oppsummert innenfor de konvensjonelle rammene av Gideon Rachman, den viktigste skribenten i utenlandsavdelingen til avisen Financial Times i London. Han begynner med å gjennomgå det vestlige bildet av verdensorden: «Helt siden slutten av den kalde krigen, har den overveldende styrken til det amerikanske militæret vært det sentrale faktumet i internasjonal politikk.» Dette er spesielt viktig i tre regioner: Øst-Asia, hvor «den amerikanske marinen har blitt brukt for å behandle Stillehavet som en ‘amerikansk innsjø’; Europa, der NATO» – noe som betyr USA – «står for svimlende tre fjerdedeler av NATOs militære utgifter – garanterer den territorielle integriteten til medlemslandene; og Midtøsten, der gigantiske amerikanske marine- og fly-baser «eksisterer for å berolige venner og skremme rivaler.»

Rachmann fortsetter «Problemet med dagens verdensorden er at disse sikkerhetsordningene nå blir utfordret i alle de tre regionene» på grunn av russisk intervensjon i Ukraina og Syria, og på grunn av Kina forandrer sine nærliggende havområder fra en ‘amerikansk innsjø’ til «åpenbart omstridt farvann.» Det grunnleggende spørsmålet i internasjonale forhold er da om USA skal «godta at andre stormakter skal ha noen form for innflytelsessfære i deres nabolag.» Rachman mener USA burde, på grunn av «spredningen av økonomisk makt rundt om i verden – kombinert med enkel sunn fornuft».

Det er selvsagt måter å se på verden fra ulike ståsteder. Men la oss holde til disse tre regionene, som sikkert er svært viktige.

b-52_hero_lrg_01_1280x720.jpg
Washington har oppnevnt seg selv som overdommer for Havrettskonvensjonen i Sørkinahavet- uten selv å ha underskrevet avtalen!

Utfordringene i dag: Øst-Asia

Vi begynner med den «amerikanske innsjøen», der noen øyenbryn kanskje heves over rapporten i midten av desember 2015, om at «et amerikansk B-52 bombefly på et rutineoppdrag over Sørkinahavet fløy utilsiktet innen to sjømil av en kunstig øy bygget av Kina, sier høytstående tjenestemenn i forsvaret, og forverrer et heftig stridsspørsmål mellom Washington og Beijing.» De som er kjent med den dystre historien til den 70-år lange epoken med atomvåpen, være svært klar over at dette er den type hendelse som ofte har kommet farlig nær til å starte en utslettende kjernefysisk krig. Man behøver ikke være en tilhenger av Kinas provoserende og aggressive handlinger i Sør-Kinahavet for å legge merke til at hendelsen ikke handlet om et kinesisk fly i stand til «ha atombomber i Karibien, eller utenfor kysten av California, der Kina ikke har noen ideer om å etablere en ‘kinesisk innsjø’.» Heldigvis for verden.

Kinesiske ledere forstår veldig godt at deres maritime handelsveier er omkranset med fiendtlige makter, fra Japan gjennom Malakkastredet og utover, støttet av overveldende amerikansk militærmakt. Følgelig fortsetter Kina å ekspandere vestover med omfattende investeringer og forsiktige bevegelser for integrasjon. Denne utviklingen skjer delvis innenfor rammen av Shanghaigruppen (Shanghai Cooperation Organization/SCO), som inkluderer de sentralasiatiske statene og Russland, og snart India og Pakistan, med Iran som en av observatørene – en status som ble nektet til USA , som også ble oppfordret til å legge ned alle militærbasene i regionen. Kina bygger en modernisert versjon av de gamle silkeveiene, med hensikten ikke bare å integrere regionen under kinesisk innflytelse, men også å nå Europa og de oljeproduserende regionene i Midtøsten. Kina pøser enorme summer inn i å skape et integrert asiatisk energi- og handels-system, med et omfattende nettverk av høyhastighetstog og rørledninger.

Ett element i programmet er en motorvei gjennom noen av verdens høyeste fjell til en ny kinesisk-utviklet havn i Gwadar i Pakistan, som vil beskytte oljeforsendelsene fra mulige amerikanske forstyrrelser. Programmet kan også, håper Kina og Pakistan, anspore til industriell utvikling i Pakistan, som USA ikke har foretatt til tross for massiv militær hjelp, og kan også gi et incentiv for Pakistan å slå ned på innenlandsk terrorisme, et alvorlig problem for Kina i vestlige Xinjiang-provinsen. Gwadar vil være en del av Kinas ‘perlerad’ av baser som bygges i Det indiske hav for kommersielle formål, men potensielt også for militær bruk, med forventningen om at Kina kanskje vil være i stand til å projisere makt så langt som Den persiske Bukt for første gang i moderne tid.

Alle disse trekkene vil være immune mot Washingtons overveldende militære makt, unntatt via en utslettelse med atomkrig, som også ville ødelegge USA.

I 2015, Kina etablerte Kina og Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), med seg selv som hovedaksjonær. Femti-seks nasjoner deltok i åpningen i Beijing i juni, inkludert de amerikanske allierte Australia, Storbritannia og andre som sluttet seg til i strid med Washingtons ønsker. USA og Japan var fraværende. Noen analytikere mener at den nye banken vil vise seg å være en konkurrent til Bretton Woods-institusjonene (Pengefondet og Verdensbanken), der USA har vetorett. Det er også forventninger om at SCO kan til slutt kan bli et motstykke til NATO.

index.jpg
Den amerikanske hæren troller russerne i Narva, 50 kilometer fra Russlands nest største by

Utfordringene i dag: Øst-Europa

Vi går over til det andre området, Øst-Europa, der en krise er i ferd med å bygge seg opp på grensen mellom NATO og Russland. Dette er ingen liten sak. I sin opplysende og fornuftig vitenskapelige studie av regionen, Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands, skriver Richard Sakwa – altfor troverdig – at «krigen mellom Russland og Georgia i august 2008 var egentlig den første av ‘krigene for å stoppe en NATO-utvidelse’; Ukraina-krisen i 2014 var den andre. Det er ikke klart om menneskeheten vil overleve en tredje.»

Vesten ser NATO-utvidelse som noe godartet. Ikke overraskende, har Russland, sammen med mye av det globale sør, en annen mening, Det samme har noen fremtredende vestlige stemmer. George Kennan advarte tidlig at NATO-utvidelsen er en «tragisk feil», og han fikk selskap av ledende amerikanske statsmenn i et åpent brev til Det hvite hus som beskriver det som en «politisk feil av historisk størelsesorden».

Den nåværende krisen har sin opprinnelse i 1991, med slutten av den kalde krigen og sammenbruddet av Sovjetunionen. Det var da to motstridene visjoner om et nytt sikkerhetssystem og politisk økonomi i Eurasia. Med Sakwas ord, en av visjonene var et «‘bredere Europa’ med EU som sitt hjerte, men i økende grad sammenfallende med det euro-atlantiske sikkerhetspolitiske fellesskapet; og på den andre siden [var] det ideen om «et større Europa», en visjon om et kontinentalt Europa som strekker seg fra Lisboa til Vladivostok, som har flere sentre, inkludert Brussel, Moskva og Ankara, men med et felles mål å overvinne uenighetene som tradisjonelt har plaget kontinentet.»

Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov var den store talsmannen for et større Europa, et konsept som også hadde europeiske røtter i gaullismen og andre initiativ. Men da Russland kollapset under de ødeleggende markedsreformene på 1990-tallet, falmet visjonen, bare for å bli fornyet da Russland begynte å komme seg og søke en plass på verdensscenen under Vladimir Putin, som sammen med hans kollega Dmitrij Medvedev har gjentatte ganger «anmodet for en geopolitisk samling av hele det ‘større Europa’, fra Lisboa til Vladivostok, for å skape et ekte ‘strategisk partnerskap’.»

Disse tiltakene ble «møtt med høflig forakt,» skriver Sakwa, og ble regnet som «lite annet enn en dekke for snik-etableringen av en ‘større Russland'», «og et forsøk på å ‘drive en kile’ mellom Nord-Amerika og Vest-Europa». Slike bekymringer kan spores tilbake til tidligere frykt under den kalde krigen, at Europa kan bli en ‘tredje makt’ uavhengig av både den store og den lille supermakten og bevege seg mot tettere bånd til sistnevnte (som kan sees i Willy Brandt øst-politikk og andre tiltak).

Den vestlige responsen da Russland kollapset var følelse av triumf. Det ble hyllet som signalet for ‘historiens slutt’; den endelige seieren for vestlig-kapitalistisk demokrati. Det var nesten som om Russland ble bedt om å gå tilbake til sin status før [første] verdenskrig, rett og slett som en økonomisk koloni av Vesten.

NATOs utvidelse begynte med en gang, i strid med muntlige forsikringer til Gorbatsjov, at NATO-styrkene ikke ville bevege seg «en tomme mot øst» etter at han sa seg enig i at et samlet Tyskland kunne bli medlem av NATO – en bemerkelsesverdig innrømmelse i lys av historien. Diskusjonen dreide seg om Øst-Tyskland. Muligheten for at NATO kunne ekspandere utover Tyskland ble ikke diskutert med Gorbatsjov, selv om det ble vurdert privat.

Snart begynte NATO å bevege seg videre, rett til den russiske grensen. Det generelle oppdraget til NATO ble offisielt endret til et mandat for å beskytte «avgjørende infrastruktur» i det globale energisystemet, sjøveier og rørledninger, som gir alliansen et global operasjonsområde.

Videre under en avgjørende vestlig revisjon av den nå mye omtalte doktrinen om ‘ansvar for å beskytte’ –  svært forskjellig fra den offisielle FN-versjonen – kan NATO nå også tjene som en intervensjon-styrke under amerikansk kommando.

Av spesiell bekymring for Russland er planer om å utvide NATO til Ukraina. Disse planene ble formulert rett ut i under NATO-toppmøtet i București i april 2008, da Georgia og Ukraina ble lovet eventuelt medlemskap i NATO. Ordlyden var entydig: «NATO ønsker velkommen Ukrainas og Georgias euroatlantiske ambisjoner om medlemskap i NATO. Vi ble enige i dag om at disse landene vil bli medlemmer av NATO.» Med ‘Den oransje revolusjonen’, seieren til de pro-vestlige kandidatene i Ukraina i 2004, løp utenriksdepartementets representant Daniel Fried til og «understreket USAs støtte til Ukrainas NATO- og euroatlantiske ambisjoner,» som en rapport fra WikiLeaks avslørte.

Russlands bekymringer er lett forståelige. De er skissert av forsker på internasjonale forhold John Mearsheimer i det ledende [maktnære] amerikanske tidsskriftet, Foreign Affairs. Han skriver at «roten til den nåværende krisen [angående Ukraina] er NATO-utvidelsen og Washingtons hensikt om å flytte Ukraina ut av Moskva bane og integrere den i Vesten», som Putin anser som «en direkte trussel mot Russlands kjerneinteresser.»

«Hvem kan klandre ham?» spør Mearsheimer, og peker på at «Washington kanskje ikke liker Moskvas stilling, men det bør forstå logikken bak det.» Det bør ikke være for vanskelig. Tross alt, som alle vet, «tolererer USA ikke at fjerne stormaktene utplasserer militære styrker noen steder på den vestlige halvkulen, mye mindre på sine grenser.»

Faktisk står USA langt sterkere. Det tolererer ikke det som offisielt kalles ‘vellykket trass’ av Monroe-doktrinen fra 1823, som erklærte (men ennå ikke var i stand til å gjennomføre) USAs kontroll over halvkulen. Og et lite land som utfører en slik ‘vellykket trass’ kan bli utsatt for «alle verdens redsler» og en knusende embargo – som skjedde med Cuba. Vi trenger ikke å spørre hvordan USA ville ha reagert hadde landene i Latin-Amerika blitt med i Warszawapakten, med planer om at Mexico og Canada også skulle delta. Et lite snev av de første prøvende skrittene i den retningen ville ha blitt «avsluttet med ekstrem aggresjon,»[terminated with extreme prejudice] for å bruke språket til CIA.

Som i tilfellet Kina, trenger en ikke å betrakte Putins trekk og motiver med velvilje for å forstå logikken bak dem, og heller ikke til å forstå viktigheten av å forstå denne logikken i stedet for å kaste skjellsord mot den. Som i tilfellet Kina, står mye på spill, og det når så langt – bokstavelig talt – at det dreier seg om et spørsmål om overlevelse.

us-arm-contra_custom-8089a8451cd14fe782018355369a8be90e972b6a.jpg
Contra i Nicaragua. 1980-åras ‘moderate opprørere’ – samme teknikker (hodekapping), samme instruktører (CIA), samme mediestøtte (ledende media og journalister).

Utfordringene i dag: Den islamske verden

La oss vende oss til det tredje området av stor bekymring. Det er (stort sett) den islamske verden, som også er åstedet for den globale krigen mot terror (GWOT) som George W. Bush erklærte i 2001 etter terrorangrepet 9/11. For å være mer nøyaktig, gjen-erklærte. GWOT ble erklært av Reagan-administrasjonen da den overtok makten, med feberhet retorikk om en «pest spredt av perverse motstandere av selve sivilisasjonen» (som Reagan sa det) og en «tilbakevending til barbariet i den moderne tidsalder» (ordene til George Shultz, hans utenriksminister). Den opprinnelige GWOT har blitt stille fjernet fra historien. Det forandret seg svært raskt til i en morderisk og ødeleggende terrorkrig som herjet i Mellom-Amerika, det sørlige Afrika og Midøsten, med dystre konsekvenser til den dag i dag i dag, og førte til og med til en fordømmelse av USA av den internasjonale domstolen (som Washington avviste). I alle fall er dette ikke den korrekte fortellingen for historien, så den er borte.

Suksessen til Bush-Obama versjonen av GWOT kan lett bli vurdert med en direkte inspeksjon. Da krigen ble erklært, var hovedmålene begrenset til et lite hjørne av stammeområdene i Afghanistan. De var beskyttet av afghanere, som hovedsakelig mislikte eller foraktet dem, under en uskrevet stammelov om gjestfrihet, noe som forbauset amerikanerne da de fattige bøndene nektet å utlevere Osama bin Laden for det som var (for dem) den astronomiske summen på 25 million dollar.

Det er gode grunner til å tro at en godt planlagt politiaksjon, eller til og med seriøse diplomatiske forhandlinger med Taliban, kunne ha utlevert de mistenkte for forbrytelsene den 11.september i amerikanske hender for å stille dem for retten og dømme dem. Men slike alternativer var aldri en mulighet. I stedet, var valget som ble gjort -vold på stor skala – en refleks, ikke med målet å styrte Taliban (som kom senere), men for å gjøre det klart den amerikanske forakten for det forsiktige tilbudet fra Taliban om en mulig utlevering av bin Laden. Hvor alvorlig disse tilbudene var kan vi ikke vite, siden muligheten for å utforske dem aldri ble vurdert. Eller kanskje USA bare var innstilt på «å prøve å vise sine muskler, vinne en seier og skremme alle i verden. De bryr seg ikke om lidelsene til afghanerne eller hvor mange mennesker vi vil miste.»

Det var dommen fra den høyt respekterte anti-Taliban-lederen Abdul Haq, en av de mange opposisjonelle som fordømte den amerikanske bombingen som ble startet i oktober 2001 som «et stort tilbakeslag» for deres forsøk på å styrte Taliban innenfra, et mål de betraktet som innen deres rekkevidde. Hans dom er bekreftet av Richard A. Clarke, som var formann i sikkerhetsgruppen mot terror i Det hvite hus under president George W. Bush da planene om å angripe Afghanistan ble laget. Som Clarke beskriver møtet, da de ble informert om at angrepet ville bryte folkeretten, «ropte presidenten i det lille konferanserommet, ‘Jeg bryr meg ikke hva de internasjonale advokater sier, ‘we are going to kick some ass'» Angrepet ble også bittert motarbeidet av de store hjelpeorganisasjonene som arbeidet i Afghanistan, som advarte om at millioner var på randen av sult og at konsekvensene kunne være fryktelige.

Konsekvensene for fattige Afghanistan mange år senere behøver neppe bli gjennomgått her.

Det neste målet for storslegga var Irak. Den amerikansk-britiske invasjonen, helt uten troverdig påskudd, er den største forbrytelsen i det tjueførste århundre. Invasjonen førte til at hundretusener av mennesker døde i et land der sivilsamfunnet allerede hadde blitt herjet av amerikanske og britiske sanksjoner som ble ansett som «folkemord» av de to anerkjente internasjonale diplomatene som administreres dem, og som trakk seg i protest av den grunnen. Invasjonen skapte også millioner av flyktninger, i stor grad ødela landet, og satt i gang en sekterisk konflikt som nå river fra hverandre Irak og hele regionen. Det er en forbløffende faktum om vår intellektuelle og moralske kultur at dette i velinformerte og opplyste kretser kan kalles rett fram «frigjøringen av Irak.»

Meningmålinger utført av Pentagon og det britiske forsvarsdepartementet fant at bare 3% av irakere anser den amerikanske sikkerhetsrolle i deres nabolag som legitim, mindre enn 1% mente at ‘koalisjonsstyrkene’ (USA-UK) var bra for deres sikkerhet, 80% var imot tilstedeværelsen av koalisjonsstyrkene i landet, og et flertall støttet angrep på koalisjonsstyrker. Afghanistan har blitt ødelagt for mye til å utføre pålitelige meningsmålinger, men det er indikasjoner på at noe lignende kan være sant der også. Spesielt i Irak led USA et alvorlig nederlag, forlot sin offisielle krigsmål, og forlot landet som deretter var påvirket den eneste seierherren, Iran.

Storslegga ble brukt også andre steder, særlig i Libya, der de tre tradisjonelle imperialistiske maktene (Storbritannia, Frankrike og USA) greide å skaffe til veie sikkerhetsrådets resolusjon 1973, krenket den umiddelbart og ble flyvåpenet til opprørerne. Effekten var å undergrave muligheten for en fredelig forhandlingsløsning; kraftig økning i tapstallene (med minst en faktor på 10, ifølge statsviter Alan Kuperman); etterlot Libya i ruiner, under kontroll av krigførende militser; og, mer nylig, ga Den islamske staten en base som den kan bruke til å spre terror videre utover. Ganske fornuftige diplomatiske forslag fra Den afrikanske union, akseptert i prinsippet av Libyas Muammar Gadafi, ble oversett av det imperialistiske triumviratet, som Afrika-ekspert Alex de Waal skriver. En stor strøm av våpen og jihadister har spredt terror og vold fra Vest-Afrika (nå det viktigste stedet for terror-mord) til Levanten, mens NATO-angrepet også sendt en flom av flyktninger fra Afrika til Europa.

Enda en triumf for «humanitær intervensjon», og som den lange og ofte uhyggelig historien avslører, ikke en uvanlig en. Den går tilbake til sin moderne opprinnelse for fire hundre år siden.

Fra:

http://www.informationclearinghouse.info/article44613.htm

Advertisements