Israels største fiende..

..er landets egen regjering og det militær-industrielle komplekset.

NetanjahuBomb

 

Av Tony Cartalucci

Svaret er veldig enkelt: det er regjeringen og deres utenlandske sponsorer. Den pågående konflikten som spiser opp Midtøsten er et resultat av vestlige hegemoniske planer som tar sikte på å omorganisere regionen og videre utover til en geopolitisk struktur bedre for sine egne interesser. For å oppnå dette har maktsentrene i vest – Washington, Wall Street, London og Brussel – valgt flere nasjoner som mellomledd når ulike deler av denne prosessen blir gjennomført.

Saudi-Arabia har bidratt betydelig til indoktrinering, finansiering og bevæpning av terroristene som sendes til hele regionen og faktisk hele verden. Tyrkia har også gjort tjeneste i å utruste of forsyne terrorister, samt å være samlingspunkt for dem i forkant av deres operasjoner i syrisk territorium og til og med gitt dem nye forsyninger der. I mindre, men likevel betydelig grad, har Jordan også gjort dette.

En nasjon som ofte blir enten oversett eller analysert feil – men som er svært involvert – er Israel.

Det israelske regimets rolle

Styresmaktene i Israel har også samarbeidet med Vesten i den pågående konflikten i Midtøsten, sannsynligvis på en måte de fleste israelere enten ikke er klar over eller ikke støtter.

Israel var innblandet Seymour Hersh sin artikkel fra i 2007, «The Redirection«, der han skrev:

For å undergrave Iran, som er hovedsakelig sjiamuslimsk, har Bush-administrasjonen bestemt seg for i praksis å rekonfigurere sine prioriteringer i Midtøsten. I Libanon har administrasjonen samarbeidet med Saudi-Arabias regjering, som er sunni, i hemmelige operasjoner som er ment å svekke Hizbollah, den sjiamuslimske organisasjonen som er støttet av Iran. USA har også deltatt i hemmelige operasjoner rettet mot Iran og dets allierte Syria. Et biprodukt av disse aktivitetene har vært styrking av sunnimuslimske ekstremistgrupper som hevder en militant visjon av islam og er fiendtlig innstilt til Amerika og sympatisk til Al Qaida.

Rapporten fortsetter med å avdekke forholdet mellom styresmaktene i Israel og statlige sponsorer av terrorisme, inkludert Saudi-Arabia:

Forandringen i politikken har brakt Saudi Arabia og Israel inn i en ny strategisk omfavnelse, i stor grad fordi begge landene anser Iran som en eksistensiell trussel. De har hatt direkte samtaler, og saudierne, som tror at større stabilitet i Israel og Palestina vil gi Iran mindre innflytelse i regionen, har blitt mer involvert i de arabisk-israelske forhandlingene.

Artikkelen, publisert året før den såkalte «arabiske våren» i 2011 da krigen i Syria begynte, skulle vise seg å være profetisk. Israel har fungert, om enn mer i det stille, i tandem med USA, Tyrkia, og akkurat som Hersh advarte om, Saudi-Arabia, for å føre en ødeleggende stedfortrederkrig mot Syria, Irak, Libanon, Iran, og til en viss grad til og med Russland.

Israels grenser, og de trygge områdene etablerte rett utenfor dem, særlig i de ulovlig okkuperte Golanhøydene, huser terrororganisasjoner som er på lista til det amerikanske utenriksdepartementet, inkludert Al Nusra. Ved flere anledninger har Israels egen presse dekket hendelsene der det israelske forsvaret (IDF) ble tatt i å frakte Nusra-krigere frem og tilbake over den syriske grensen i ambulanser.

En artikkel i Haaretz med tittelen «Israel stanser medisinsk behandling av medlemmer av Syrias Nusra-front,» innrømmet at:

En høytstående offiser i det israelske forsvaret avslørte mandag at Israel har sluttet å behandle medlemmer av en ekstremistisk syrisk opprørsgruppe såret i den pågående borgerkrigen i landet. Endringen i retningslinjene om den Al-Qaida-tilknyttete Nusra-fronten ble gjort for ca seks uker siden.

Ifølge offiseren, har en rekke skadde Nusra-frontkjempere fått medisinsk behandling i Israel.

Artikkelen, og andre utgitt av Haaretz avslørte at den hyppige bevegelsen av Nusra-kjempere i ambulanser drevet av IDF til slutt fikk israelske drusere til å angripe konvoiene for tvinge den israelske regjeringen til å endre hva som tilsynelatende var en velkjent politikk i Israel.

Det er også spørsmål om flere mye mer offentlige brudd på syrisk territorium av israelske fly som gjennomførte angrep, ikke mot Nusra eller den såkalte «islamsk staten» (ISIS), men for å støtte dem mot syriske militære styrker. Damaskus har blitt rammet av israelske krigsfly i et klart forsøk på å provosere Syria inn i en bredere krig, i håp om å skape et påskudd for rask og direkte vestlig militær intervensjon vis-a-vis den syriske regjeringen.

Dette siste punktet er spesielt relevant, siden godkjente og daterte amerikanske politiske dokumenter avslører at en lignende taktikk var planlagt å provosere en uvillig Iran til krig, først mot Israel, deretter mot USA.

Dette knepet ble grundig skissert i 2009 av [..] tankesmia Brookings Institution i sitt dokument, «Hvilken vei til Persia?» I forhold til Iran, og nå klart utnyttet mot Syria, ble planen beskrevet som følger:

.. Det ville være langt å foretrekke hvis USA kunne peke på en iransk provokasjon som begrunnelse for luftangrep før de ble startet. Det er klart at jo mer opprørende, jo mer dødelig, og jo mer uprovosert den iranske handlingen er, jo bedre ville den amerikanske posisjonen være. Selvfølgelig ville det være svært vanskelig for USA å egge Iran til å utføre en slik provokasjon uten at resten av verden gjennomskuer dette spillet, som da ville undergrave ideen. (En metode som kan ha litt mulighet for suksess vil være å øke de hemmelige forsøkene på regimeendring, i håp om at Teheran vil gjengjelde åpenlyst, eller delvis åpenlyst, som deretter kan bli fremstilt som en uprovosert handling av iransk aggresjon.)

Og (uthevelser tilføyd):

Israel ser ut til å allerede ha gjort omfattende planlegging og øvelser for en slik angrep, og flyene deres er sannsynligvis allerede basert så nær Iran som mulig, slik at Israel kan starte et angrep i løpet av noen uker eller dager, avhengig av hva slags vær og etterretnings-forhold det føler er nødvendig. Dessuten, siden Israel har mye mindre behov (eller interesse) for å sikre regional støtte til operasjonen, vil Jerusalem sannsynligvis føle seg mindre motivert til å vente på en iransk provokasjon før angrepet. Kort sagt, kan Israel gjennomføre dette angrepet veldig fort hvis både israelske og amerikanske ledere ønsker at det skulle skje.

Men, som nevnt i forrige avsnitt, er selve luftangrepene egentlig bare starten på disse planene. Iranerne ville utvilsomt gjenoppbygge deres atomanlegg. De ville sannsynligvis ta hevn mot Israel, og de kunne muligens hevne seg mot USA også (som kan skape et påskudd for amerikanske luftangrep eller enda en invasjon).»

Israel, en stedfortreder

Regimet i Jerusalem blir ofte avbildet av kritikere som representanter for det israelske folket, og å være «den hemmelige hovedstaden» i et global «sionistisk imperium.» I virkeligheten er de nåværende israelske styresmaktenes eksistens, og den militære makten som opprettholder dem, helt takket være Washington og London politisk, og i betydelig grad også økonomisk. Under krigen mot Libanon i 2006, hadde Israel behov for en nød-tilføring av ammunisjon fra USA via Storbritannia for å fortsette operasjonen.

Den lille landet kan skilte med en høyteknologisk økonomi som kunne gi sitt folk en komfortabel tilværelse, og ville gavne både seg selv og sine naboer hvis fred noen gang få lov til å råde. Men kun den israelske økonomien alene kunne neppe opprettholde sin nåværende krigerske holdning både i Midtøsten og utover uten hjelp fra sine utenlandske beskyttere.

final-foreign-military-aid-ca1c.jpg

 

Økonomisk, ifølge det amerikanske utenriksdepartementets egne tall, sendes mer enn 3 milliarder dollar årlig til Israel, kun for militær bistand, noe som gjør det til den desidert største mottakeren av amerikansk militærhjelp på planeten. Den neste i rekka er Egypt, som ikke engang får halvparten så mye, og Israels militære assistanse står for over halvparten av de totale 5,6 milliardene brukt på militær assistanse over hele verden av USA.

Israels totale forsvarsutgifter beløper seg til 18,5 milliarder dollar, ifølge [..]tankesmia International Institute for Strategic Studies (IISS). Det blir også hevdet at Israel raker inn omtrent 5-6 milliarder i salg av våpen. Hvorvidt Israel kunne overleve uten de (offisielt) 3 milliardene dollar i militær bistand eller ikke, kan diskuteres. Hva analytikere ser ut til å være enige om er hvor mye innflytelse som de 3 milliardene gir USA over Israels nåværende herskende kretser.

Med andre ord, handler den amerikanske støtten til Israel mer om å få regimet i Jerusalem til å gjøre hva Washington ønsker, og ikke om at Jerusalem tvinger 3 milliarder dollar fra Washington som de kan overleve uten. Analytikere synes også å være enige om at uten de 3 milliarderene fra Washington, ville dagens regime i Jerusalem sannsynlig kollapse og vike for mer moderate politiske krefter.

Mye av Israels nåværende krigslyst er styrket av både USAs innflytelse over Jerusalem samt amerikansk politisk støtte for Jerusalems aggresjon på den globale scenen. Å bryte denne onde sirkelen kan være nøkkelen til å bringe fred og sameksistens mellom Israel og dets naboer, men å bryte den krever at Israels kritikere fokusere på de amerikansk-influerte politikerne heller enn på selve staten Israel og alle de 8 millioner innbyggerne – der mange av dem kunne bli verdifulle allierte i å etablere fred og stabilitet i regionen.

Den amerikanske ‘spenningens strategi’

En annen faktor som kreves for å opprettholde Israel som en de facto fremskutt baser for amerikanske regionale ambisjoner, er å opprettholde et klima av frykt og en beleirings-mentalitet blant Israels befolkning på den ene siden, og et klima av hat og hevnlyst på den andre.

Det er ironisk at Israels nåværende regime befinner seg i ledtog med Saudi-Arabia, Qatar og andre statlige sponsorer av terrorisme som i sin tur opprettholder et bredt utvalg av de mest fanatiske, men ineffektive, politiske og militante grupper som er sterkt mot den israelske staten, og utvilsomt mot dets folk.

Mens de palestinske og israelske folk finner seg satt opp mot hverandre i evig vold, jobber særinteressene som fremmer volden fra begge sider; de arbeider geopolitisk samstemt i hele regionen. Mens Israel overbeviser sine folk om at palestinerne er deres fiende, konspirerer de med Saudi-Arabia, Qatar, og Washington for utruste og hisse opp al Qaida mot Syria.

Så lenge kritikere av Israel omdirigerer sitt sinne og raseri over Israels krigføring mot Israel som nasjon og mot dets folk som helhet, vil de rett og slett bidra til å oppmuntre til frykten og beleirings-mentaliteten som dagens regime i Jerusalem bruker som forutsetning for sin utenriks- og innenrikspolitikk. Hvis disse kritikerne greide å artikulere en mer nyansert tilnærming og alliere seg med israelere som er i mot dagens regime, og både avsløre og fordømme spesifikke medlemmer av den israelske styresmaktene, ville regimet selv bli avvæpnet fra et av sine mest verdifulle verktøy.

Dette er langt fra ønsketenkning fra en «skap-sionist,» denne metoden for å nå ut til både jøder og israelere har vært brukt av Syrias president Bashar al-Assad selv, i et forsøk på å klart avgrense flertallet av syrerne som kunne leve som naboer i fred, fra et korrupt mindretall som sår kaos og vold, og er like mye i fare for å svelge opp hele Israel som de vil sluke sine fiender.

Å forstyrre ‘spenningens strategi’

I 2011 publiserte Bloomberg en artikkel med tittelen «Syria ønsker et sekulært image mens jøder reparerer synagogene,» der det ble rapportert:

Assad ser gjenoppbyggingen av det jødiske Damaskus i sammenheng bevaringen av sekularisme i Syria,» sier Josh Landis, direktør for Senter for Midtøstenstudier ved Universitetet of Oklahoma. «Dette er et forsøk fra regimets side å vise at de mener alvor med deres fredsfølere til det jødiske samfunnet i Amerika, som de har prøvd å fri til.»

Mens Syria fortsatt offisielt er i krig med Israel, prøver landet å fremstille seg som en mer tolerant stat, for å hjelpe å forbedre sitt image internasjonalt. Syrias 200 jøder gjenspeiler handlingene til deres trosfeller i Libanon, der restaureringsarbeidet startet på Beiruts Maghen Abraham-synagoge i juli 2009.

Det er åpenbart at å fjerne regjeringen til Syrias president Bashar al-Assad, som søker å rekke ut denne fredsføleren, og erstatte hans regjering bokstavelig talt med al Qaida og «den islamske staten», ville sikre en varig ‘spenningens strategi‘. Det ville være en gavepakke til Wall Street, særinteressene i Washington, regimet i Jerusalem, og de kollektive geopolitiske målene til Washington og dets regionale allierte vis-a-vis Iran og i forlengelsen, Russland, over hele Midtøsten.

Skulle President Assad og hans allierte lykkes i å gjenetablere det jødiske samfunnet i Syria og nå ut til de israelerne som ikke støtter dagens regime i Jerusalem og deres utenlandske sponsorer, ville halvparten av Washingtons ‘spenningens strategi’ kollapse, slik at den andre ville, henge i luften, ikke få næring, og uunngåelig kollapse.

For å oppnå dette, vil det kreve å først holde ut stedfortrederkrigen Syria og dets allierte har vært utsatt for, og deretter konsolidere deres innflytelse over hele regionen ovenfor Washingtons regionale allierte – men først og fremst mot deres regjeringer, ikke deres folk.

Det vil også kreve at tankesettet til mange kritikere av Israel måtte utvikle seg i en mer nyansert måte. Man må lage økonomiske, militære, geostrategiske og politiske argumenter mot spesifikke israelere og deres sponsorer, snarere enn retoriske og ideologiske argumenter uvørent slynget mot alle israelere. Å bryte frykten og beleirings-mentaliteten Jerusalem har utsatt sin egen befolkning for i flere tiår, er det første skrittet for å bryte regimet selv. Ikke bare utgjør dette regimet en trussel mot Israels naboer, men i motsetning til propagandaen det har brukt til å så frykt blant sitt eget folk, er det også en trussel mot Israel selv.

Kanskje dette kan gi svar på hvorfor Damaskus har lidd flere angrep fra regimet i Jerusalem uten at de har slått tilbake. Det ville bare mate i en dypere syklus av frykt og avhengighet blant israelere, til et regime som har kapret deres land og deres fremtid. Et Syria som er motvillig til å angripe tilbake mot hele Israel for forbrytelsene til mindretallet som hersker der, er et Syria som er godt posisjonert for å ytterligere undergrave regimet i øynene til israelerne selv når krigen er endelig over.

Det israelske regimet frykter ikke en krig der det har USA i ryggen; det frykter hva det ikke kan bekjempe – en fiende fast bestemt på å gjøre for dets eget folk – tilby fred – det selv har gjort store anstrengelser for å nekte dem.


Fra:

http://landdestroyer.blogspot.com.au/2016/05/who-is-israels-biggest-enemy.html

 

Advertisements