Andre Vltchek: Hvorfor jeg er kommunist!

ProtestContest2.jpeg

 

Av Andre Vltchek

Det er flere viktige meldinger som bokstavelig talt skriker fra skjermen når en ser «Nattverden» (La Ultima Cena), en strålende film fra 1976 av den cubanske regissøren Tomás Gutiérrez Alea .

Det viktigste: det er umulig å slavebinde en hel gruppe eller rase av mennesker, i alle fall ikke på ubestemt tid. Lengselen etter frihet, for sann frihet, er umulig å ødelegge, uansett hvor brutalt og vedvarende kolonialismen, imperialismen, rasismen eller den religiøse terroren prøve å gjøre det.

Den andre, like viktige budskap er at de hvite og de kristne (men for det meste de hvite kristne) har oppført seg, i århundrer og over hele verden, som en horde av ville dyr og folkemorderiske villmenn.

I slutten av april 2016 ombord flyet til Cubana de Aviación, som tok meg fra Paris til Havana, kunne jeg ikke motstå å åpne min datamaskin og ser La Ultima Cena igjen, for minst tiende gang i mitt liv.

Med Gutiérrez på skjermen min, Granma Internacional (den offisielle cubanske avisen oppkalt etter båten som brakte Fidel, «Che» og andre revolusjonære til Cuba, noe som utløste revolusjonen) og et glass av ren og ærlig rom på bordet mitt, følte jeg meg hjemme – trygg og salig. Etter flere deprimerende dager i Paris, forlot jeg til slutt det grå, stadig mer deprimerende, undertrykkende og selvrettferdige Europa bak meg.

Latin-Amerika ventet på meg. Det sto ovenfor forferdelige angrep i regi av Vesten. Dens fremtid var igjen usikker. «Våre regjeringer» blødde, noen av dem kollapset. Den forferdelige, ekstreme-høyre regjeringen til Mauricio Macri i Argentina har vært opptatt med å fjerne den sosiale staten. Brasil lider av et politisk kupp utført av korrupte høyreorienterte lovgiverne. Venezuelas bolivarianske revolusjon sliter, den kjemper bokstavelig talt for sin overlevelse. Forræderske reaksjonære krefter konfronterer både Ecuador og Bolivia.

Jeg ble bedt om å komme. Jeg ble fortalt: «Latin-Amerika trenger deg. Vi kjemper en krig for å overleve». Og her var jeg, om bord på Cubana, jeg kommer «hjem», til den delen av verden som alltid har vært så kjær for meg, og har formet meg til den jeg er nå, som menneske og som forfatter.

Jeg skulle «hjem», fordi jeg ville, men også fordi det var min plikt. Og jeg tror for faen på plikter!

Tross alt, er jeg er ikke en anarkist, men en kommunist, «utdannet» og herdet i Latin-Amerika.

***

Men hva betyr det når jeg sier: «Jeg er kommunist»?

Er jeg en leninist, maoist, eller en trotskist? Støtter jeg den sovjetiske eller den kinesiske modellen?

Ærlig talt, jeg har ingen anelse! Ærlig talt, jeg har ikke så mye sans for disse nyansene.

For meg personlig, er en sann kommunist en kjemper mot imperialisme, rasisme, ‘vestlig eneståendehet’, kolonialisme og ny-kolonialisme. Han eller hun er en bestemt internasjonalist, en person som tror på likhet og sosial rettferdighet for alle mennesker på denne jord.

Jeg etterlater de teoretiske diskusjonene til de som har tid til overs. Jeg har aldri selv lest hele das Kapital på nytt. Den er for lang. Jeg leste den da jeg var 16 år gammel. Jeg tror at å lese den en gang er nok … Det er ikke den eneste søylen i kommunismen, og det er ikke noen hellig skrift som hele tiden må siteres.

Mer enn das Kapital, ble jeg påvirket av det jeg så i Afrika, Midtøsten, Asia og Latin-Amerika. Jeg så hele verden, omtrent 160 land; Jeg bodde på alle kontinenter. Uansett hvor jeg dro, var jeg vitne til grusomhetene til den pågående vestlige plyndringen av planeten.

Jeg så Imperiet tvinge landene til bestialske borgerkriger; kriger utløst slik at multinasjonale selskaper kan komfortabelt plyndre. Jeg så millioner av flyktninger fra en gang så stolte og rike (eller fra potensielt rike) land som ble ødelagt av Vesten: Kongolesiske flyktninger, somaliske flyktninger, libyske og syriske flyktninger, flyktninger fra Afghanistan … Jeg så umenneskelige forhold i fabrikker som så ut som skjærsilden; Jeg så monstrøse sweatshops, gruver og åkre i landsbyer under føydale forhold. Jeg så landsbyer og småbyer hvor hele befolkningen forsvant – døde av sult, sykdommer, eller begge deler.

Jeg har også brukt dag etter dag til å lytte til sjokkerende vitnesbyrd fra ofre for tortur. Jeg snakket med mødre som mistet sine barn, hustruer som mistet ektemenn, ektemenn hvis hustruer og døtre ble voldtatt foran øynene deres.

Og jo mer jeg så, jo mer jeg var vitne til, desto mer sjokkerende historiene jeg hørte; jo mer forpliktet følte jeg meg for å ta parti, for å kjempe for det jeg tror kunne være en mye bedre verden.

Jeg skrev to bøker som samler hundrevis av historier om terror begått av Vesten: «Exposing Lies Of The Empire» og «Fighting Against Western Imperialism».

Det bryr meg ikke hvor nedsettende Imperiet har vært i skildringen av mennesker som fortsatt er tro mot sine idealer; klar til å ofre alt, eller nesten alt, i kampen mot urettferdighet.

Jeg er ikke redd for å bli latterliggjort. Men jeg er livredd for å kaste bort livet mitt hvis jeg setter egoisme på en pidestall, og hever det over de mest essensielle humanistiske verdier.

Jeg tror at en forfatter ikke kan være «nøytral» eller apolitisk. Hvis han er det, så er han en feiging. Eller han er en løgner.

Naturligvis, noen av de største moderne forfattere var eller er kommunister: José Saramago, Eduardo Galeano, Pablo Neruda, Mo Yan, Gabriel Garcia Márquez, for å nevne noen få. Ikke et dårlig selskap, ikke dårlig i det hele tatt!

Og jeg tror at det å leve og slite for andre er mye mer givende enn å leve bare for egne egoistiske interesser og gleder.

global_solidarity_by_angelcaido-523x400.jpg

Jeg beundrer Cuba for hva det har gjort for menneskeheten i de nesten seks tiårene i dets revolusjonære tilværelse. Cubansk internasjonalisme er hva jeg personlig ser som ‘min kommunisme’.

Cuba har hjerte og det har mot. Den vet hvordan å kjempe, hvordan å omfavne, å synge og danse, og hvordan ikke å forråde sine idealer.

Er Cuba ideelt? Er det perfekt? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Men jeg krever ikke perfeksjon, fra land eller fra mennesker, eller fra revolusjoner for den saks skyld. Mitt eget liv er veldig langt fra «perfekt». Vi gjør alle feil og dårlige beslutninger: land, folk så vel som revolusjoner.

Perfeksjon skremmer meg faktisk. Det er kaldt, sterilt og selvrettferdig. Det er asketisk, puritansk, og derfor umenneskelig, til og med perverst. Jeg tror ikke på helgener. Og jeg føler meg flau når noen utgir seg for å være en. Disse små feilen og «ufullkommenhetene» er det som faktisk gjør folk og land så varmt, så elskelig, så menneskelig.

Den generelle forløpet av den cubanske revolusjonen har aldri vært «perfekt», men det har alltid vært basert på de dypeste, mest essensielle røttene av humanisme. Og selv når Cuba en kort tid sto alene, eller nesten alene (det var Kina på slutten, som jeg skrev og som Fidel kort tid etter bekreftet i hans «Refleksjoner», som strekte sin mektige broderlige hånd til Cuba) – det blødde, det led og skalv av smerte brakt av utallige svik, men beveget seg ikke fra sin vei, det knelte ikke, det tagg aldri, og det overga seg aldri!

Dette er hvordan jeg tror folk og land bør leve. De burde ikke bytte idealer for ubetydeligheter, for sikkerhet for fordeler, anstendighet for kyniske og blodige belønninger. Patria no se vende, sier de på Cuba. Løst oversatt: «Fedrelandet er ikke til salgs». Jeg tror også at menneskeheten aldri burde være til salgs, så vel som kjærligheten.

Og det er derfor jeg er en kommunist!

***

Å forråde hva vi mennesker egentlig er, samt å forråde de fattigste av de fattige og mest sårbare blant oss er, tror jeg, mer skremmende enn selvmord, enn døden.

En person, et land eller en kultur som vokser på andres lidelser, er ferdig, grundig umoralsk.

Vesten hadde gjort akkurat det, i flere tiår og århundrer. Den har levd og blomstret på slaveri over andre, og plyndrer alt på og under overflaten av vår jord. Den har ødelagt, moralsk og økonomisk, millioner av mennesker i sine kolonier og klientstater, gjort dem til skamløse og ryggesløse samarbeidspartnere. Det har «utdannet», indoktrinert og organisert enorme hærer av forrædere, på alle kontinenter, i nesten alle hjørner av verden.

Svik er det mektigste våpenet til det vestlige imperiet – svik og glemsel.

Vesten forvandler mennesket til prostituerte og butlere, og de som nekter, til fanger, slaver og martyrer.

Indoktrineringen er godt planlagt. Drømmer blir forgiftet og idealer dratt gjennom gjørma. Ingenting rent får lov til å overleve.

Folk blir fått til å fantasere bare om ting; telefoner og nettbrett, biler og fjernsynsapparater. Men meldingene er tomme, full av nihilisme, repeterende og grunne. Biler kan nå kjøre veldig fort, men det er ingenting av virkelig betydning som venter på slutten av reisen. Telefoner har tusenvis av funksjoner og programmer, men de kringkaster stadig mer trivielle meldinger. TV-apparater gulper opp propaganda og intellektuelt giftig underholdning.

Det hele gir overskudd til store selskaper. Det garanterer lydighet. Det styrker regimet. Men på mange måter, blir menneskeheten blir fattigere og fattigere, mens planet nesten er helt ødelagt.

Skjønnet blir erstattet med bilder fulle av gørr. Kunnskap blir spyttet på, erstattet av primitiv pop. Eller den blir forvirret med de offisielt utseende diplomene og godkjennings-stemplene utstedt av indoktrinerings-sentrene kalt universiteter: «Uteksaminert: klar til å tjene Imperiet» Poesi er borte fra de fleste bokhandlere og fra livet.

Kjærlighet er nå formet på bilder fra popkulturen, forankret i noen ‘retro’, undertrykkende og utdaterte kristne dogmer.

Det er klart at bare kommunismen så langt har vært sterk nok til å konfrontere selve kjernen av de mektigste og mest destruktive kreftene på vår planet: vestlig kolonialisme/imperialisme, som er låst i en motbydelig og incestuøst ekteskap med sin egen avkom – grusomme føydale, kapitalistiske og religiøse gjenger kalt «lokale eliter» i erobrete og ødelagte land over hele verden.

Både Imperiet og dets tjenere forråder menneskeheten. De ødelegger planeten, presser det inn i en tilstand der det kan fort bli ubeboelig. Eller hvor livet selv kan miste all sin mening.

For meg bestyre det å være en sann kommunist dette: å være engasjert i konstant kamp mot den uopphørlige voldtekten av den menneskelige hjernen, kroppen og verdigheten, mot plyndring av ressurser og naturen, mot egoisme og den påfølgende intellektuelle og følelsesmessige tomheten.

Jeg bryr meg ikke under hvilke flagg dette blir gjort – rød med hammer og sigd, eller rød med flere gule stjerner. For meg er begge greie nok, så lenge folkene som holder disse bannere er ærlige og opptatt av skjebnen til menneskeheten og vår planet.

Og så lenge folk som kaller seg kommunister fortsatt er i stand til å drømme!

***

Vestlige propagandister forteller deg: «vise oss en perfekt kommunistisk samfunn!»

Jeg svarer: «Det finnes ingen slike samfunn. Mennesker, som vi har fastlagt, er ute av stand til å skape noe perfekt. Heldigvis!» Bare religiøse fanatikere sikter mot «perfeksjon». Mennesker ville dø av kjedsomhet i en perfekt verden.

Revolusjon, en kommunistisk revolusjon, er en reise; Det er en prosess. Det er en stor, heroisk forsøk på å bygge en mye bedre verden, ved hjelp av den menneskelig hjernen, muskler, hjertet, poesi og mot! Det er en evigvarende prosess, der folk gir mer enn de tar, og når det ikke er noe offer, bare en oppfyllelse av pliktene mot menneskeheten.

‘Che’ Guevara sa en gang: «ofrene som er gjort bør ikke vises som et slags identitetskort. De er intet mindre enn oppfylte forpliktelser.»

Kanskje det er for sent i Vesten for slike konsepter å blomstre. Egoisme, kynisme, grådighet og likegyldighet har blitt injisert i underbevisstheten til folk flest. Kanskje det er derfor, til tross for alle de materielle og sosiale privilegiene, innbyggerne i Europa og Nord-Amerika (men også fra Japan) synes å være så deprimerte og dystre. De lever bare for seg selv, på bekostning av andre. De ønsker flere og flere materielle goder og flere og flere privilegier.

De har mistet evnen til å definere sin egen tilstand, men sannsynligvis, dypt inne, de føler tomhet, og føler intuitivt at noe er fryktelig galt.

Og det er derfor de hater kommunismen. Det er derfor de holder seg til selvrettferdige løgner, bedrag og dogmer levert til dem av regimets propaganda. Hvis kommunistene hadde rett, så ville de ta feil. Og de mistenker at de kan ta feil. Kommunismen er deres dårlige samvittighet, og det bringer frykt for at boblen av løgner en dag bli avslørt.

De fleste mennesker i Vesten, selv de som hevder at de hører til venstresiden, ønsker at kommunismen skal forsvinne. De ønsker å sverte den, dekke den med skitt; bringe den til ‘deres nivå’. De ønsker å sette munnkurv på den. De prøver desperat å overbevise seg selv om at kommunismen tar feil. Ellers ville ansvaret for hundrevis av millioner av tapte liv hjemsøke dem ustanselig. Ellers ville de måtte høre og kanskje akseptere at privilegiene til europeere og nordamerikanere er bygget på forferdelige forbrytelser mot menneskeheten! Ellers ville de bli tvunget til, av moralske grunner, å fjerne disse privilegiene (noe helt utenkelig, gitt tankegangen i vestlig kultur).

Den siste standpunktet til flertallet av europeere mot flyktningene som kommer fra land destabilisert av Vesten, viser tydelig hvordan moralsk ferdig Vesten egentlig er. Den er ute av stand til grunnleggende etiske vurderinger. Dens evne til å tenke logisk har kollapset.

Men Vesten styrer fortsatt verden. Eller mer presist, den presser armen bak ryggen, presser den mot katastrofe.

Den vestlig imperialistiske logikken er enkel: «Hvis vi voldta og plyndre, er det fordi hvis vi ikke gjør det, vil noen andre gjøre det! Alle er likedan. Det kan ikke forhindres. Det vi gjør er kjernen av menneskets natur.»

Det er det ikke. Det er vås. Jeg har sett folk oppfører seg bedre, mye bedre enn det, nesten overalt utenfor den vestlige verden og dens kolonier. Selv når de klarer å slippe unna sine torturister og fangevokterne – Imperiet – bare noen få år, oppfører seg mye bedre. Men som regel får de ikke lov til å slippe unna for lenge: Imperiet langer kraftig ut mot de som tør å drømme om frihet. De arrangerer statskupp mot opprørske regjeringer, destabiliserer økonomier, støtter «opposisjonen», eller rett og slett invaderer.

Det er helt klart for alle som fortsatt er i stand til og villig til å se, at dersom det kriminelle vestlige imperiet kollapser, vil mennesker være i stand til å bygge store egalitære og medfølende samfunn.

Jeg tror ikke at dette er slutten. Folk våkner opp fra indoktrineringen, fra sløvheten.

Nye, kraftige anti-imperialistiske allianser blir smidd. Året er 2016, ikke 1996 da det syntes at det nesten ikke var noe håp igjen

Krigen utkjempes, krigen for menneskehetens overlevelse.

Det er ikke en klassisk krig med kuler og raketter. Det er en krig av nerver og idealer, drømmer og informasjon.

Før han døde, fortalte den store uruguayanske forfatteren og revolusjonære Eduardo Galeano til meg: «Snart vil tiden komme, og verden vil reise de gamle bannerne igjen!»

Det skjer nå! I Latin-Amerika, Afrika og Asia, i nesten alle deler av det tidligere Sovjetunionen og i Kina, krever folk mer kommunisme, ikke mindre. De kaller det ikke alltid kommunisme med det navnet, men de roper for kjernen i saken: frihet og solidaritet, lidenskap, glød, mot til å forandre verden, likhet, rettferdighet og internasjonalisme.

Jeg har ingen tvil om at vi vil vinne. Men jeg mistenker også at før vi gjør det, vil Imperiet bade hele kontinenter i blod. Det vestlige ønsket om å styre og kontrollere er patologisk. De er klare til å myrde millioner av dem som er uvillige til å falle på sine knær. De har allerede drept hundrevis av millioner, gjennom århundrene. Og de vil ofre millioner mer.

Men denne gangen vil de bli stoppet.

Jeg tror det, og skulder-til-skulder med andre, jobber jeg dag og natt få det til å skje.

Fordi det er min plikt …

Fordi jeg er en kommunist!


51QzA3ALbFL.jpgAndre Vltchek er en filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i dusinvis av land. Hans nyeste bøker er Exposing Lies Of The Empire”, og “Fighting Against Western Imperialism Discussion with Noam Chomsky.»


Fra:

Why I Am a Communist!

Advertisements