Anatomi av en propaganda-offensiv

Britene har The Guardian, vi har Klassekampen 🙂

 

Av David Cromwell og David Edwards

Vi lever i en tid da staten og de store mediebedriftene samarbeider for å lage propaganda-offensiver, en blitz, som har til hensikt å øke offentlig støtte til demonisering og ødeleggelse av elitens fiender.

Nedenfor kommer vi til å undersøke fem nøkkelkomponenter i en effektiv propagandakampanje av denne typen.

1: Dramatiske nye bevis

En propaganda-blitz blir ofte lansert rett etter «dramatiske nye bevis» blir funnet, som er et tegn på at establishmentets fiende bør sees på som unikt avskyelig og målet for «handling».

Blair-regjeringens beryktede dossier fra september 2002 om irakiske masseødeleggelsesvåpen nevnte fire ganger påstanden om at Irak var i stand til å bruke disse våpnene mot britiske statsborgere innen 45 minutter etter at en ordre hadde blitt gitt. Men høytstående etterretningsfolk avslørte at den opprinnelige påstanden om 45-minutter henviste til hvor lang tid det kan ha tatt irakerne å fylle drivstoff og sende opp en Scud rakett. Den opprinnelige etterretningen sa ingenting om hvorvidt Irak faktisk hadde de kjemiske eller biologiske våpnene som skulle lastes i disse våpnene. Regjeringen hadde omgjort en rent hypotetisk fare til en umiddelbar og dødelig trussel.

I 2011 ble det hevdet at den libyske regjeringen planla en massakre i Benghazi, akkurat den type handling som Gadafi visste kunne føre til en vestlig ‘intervensjon’. Gravende journalist Gareth Porter kommenterte:

Da Obama-administrasjonen begynte arbeidet med å styrte Gadafi, ba den ikke offentlig for et regimeskifte, i stedet hevdet den at den bare ønsket å avverge massedrapene som administrasjonen tjenestemenn hadde antydet kunne nærme seg nivået til folkemord. Men Defense Intelligence Agency (DIA), som hadde fått hovedrollen i vurderingen av situasjonen i Libya, fant ingen bevis for å støtte en slike bekymring, og konkluderte med at den ikke var basert på noe mer enn «spekulative argumenter».

I 2013 ble det sagt at den syriske regjeringen hadde brukt kjemiske våpen angrep i Ghouta, en forstad til Damaskus, akkurat da FN sine eksperter på kjemiske våpen var på besøk i byen. Det ble hevdet at Assad hadde befalt denne overtredelsen av Obamas veldig tydelige «røde linje» for «intervensjon» – en krig som ville ha ødelagt den syriske regjeringen og svært mulig ha ført til Assads voldelige død. Den gravende journalisten Seymour Hersh sa dette om Ghouta-angrepet:

Den raske kunngjøringen om at Bashar al-Assad hadde gjort det, var rett og slett ikke sann.

Også vestlige dissidenter er gjenstand, ikke bare for kontinuerlig sverting, men også fullskala propaganda-offensiver av denne typen.

I 2012, etter at grunnleggeren Av WikiLeaks Julian Assange ba om asyl i den ecuadorianske ambassaden i London, satte kjøpemedia i gang enstemmig å fordømme ham som en ussel «narsissist» og bajas. Journalister som alltid forsøker å være ‘kontroversielle’, begynte nå å fremstille Assange som en person verdig vårt fulle hat.

I 2013, forårsaket én enkelt kommentar i et intervju et stort antall journalister over hele «spekteret» til å konkludere med at Russell Brand – som da fremmet en høylydt form for dissens mot de store selskapene – var en «ond mannsjåvinist»,»narsissist» og «idiot» . Intensiteten av angrepene på ham, som fortsetter, førte til slutt til at Brand trakk seg tilbake fra offentligheten.

Det er neppe i tvil om at Assange, Brand og andre er mål for stats/bedrifts propagandister, fordi de de utfordrer statens og de store selskapenes makt. Hvordan kan vi ellers forklare at kritikk av de mange hundre journalistene og politikere som gjentatte ganger har hisset til krig og stemt for krigene som har ødelagt hele land, er helt av tapeten?

Det er ikke engang det at kritikk av Assange, Brand osv. er uforholdsmessig; det er svært ofte ingen kritikk i det hele tatt av folk som har brakt død, skade og tvunget på flukt bokstavelig talt millioner av mennesker. Men da Brand spøkte om hans daværende kjæreste: «Da jeg ble spurt om å redigere en utgave av tidsskriftet New Statesman jeg sa ja, fordi det var en vakker kvinne som ba meg», ble disse ordene sett på som langt mer berettiget for ondsinnete angrep fra hele medie-«spektrumet» enn politiske handlinger som ødelegger hele land.

Arbeiderpartiets leder Jeremy Corbyn har selvfølgelig også vært gjenstand for en nådeløs, nesten surrealistisk, ettåring propagandakampanje. [..], dette har nylig tatt form av beskyldninger om at ‘Arbeiderpartiet nå synes å være et parti som tiltrekker seg antisemitter som fluer til en utedass’.

Propaganda-angrepen er angrep i rask bevegelse, ment å påføre maksimal skade. Statsbedriftens propagandister vet at medieoppmerksomheten raskt vil gå videre fra kravet om «dramatiske nye bevis», så holdbarheten av kravet er ikke viktig.

Marginaliserte mediablogger og sjeldne ‘mainstream’ artikler kan raskt avsløre hysteriet, men de fleste mediekonsernene vil ikke legge merke til og vil ikke lære leksa at lignende påstander bør bli mottatt med ekstrem forsiktighet i fremtiden. Et godt eksempel var kampanjen for å rettferdiggjøre krigen mot Libya i 2011, som møtte minimal skepsis i kjøpemedia, bare åtte år etter et åpenbart lureri i Irak.

russellbrand

 

2: Spill på følelser og intensitet.

En viktig del av propaganda-blitzen er tonen i kommentarene fra politikere og de store mediebedriftene, som alltid er heftig, til og med hysterisk. Sterke følelser brukes for å antyde et nivå av dyp overbevisning som fyrer opp under et intenst moralsk raseri.

Grunnen er åpenbar nok: hvis vi ser bort fra galskap, i det vanlige livet et raseri av denne typen vanligvis et tegn på at noen har god grunn til å være sint. Folk blir vanligvis ikke ekstremt sint hvis de har betydelig tvil. Så meldingen til publikum er at det ikke finnes tvil. Dermed utbruddene av moralsk raseri som krever at «noe må gjøres» for å «redde» Libya og Syria fra forestående massakrer (gitt til oss av journalister tankeløst likegyldige over konsekvensene av deres tidligere moralske raseri, for eksempel i Irak). Dermed snakket om fascistene som forgifter hjertet av Labour med ‘uhyggelig rasehat’.

3: Produksjon av ‘konsensus’

En tredje del av en propagandakampanje er inntrykket av et konsensus basert på fakta. Den dramatiske påstanden, framsagt med sikkerhet og raseri, blir vanligvis gjentatt over hele det politiske og media-‘spekteret’. Dette ‘spekteret av konsensus‘ skaper et inntrykk av at «alle vet» at propagandapåstanden er forankret i virkeligheten. Dette er grunnen til at myten om et media-‘spektrum’ er så viktig.

Mens en propagandakampanje for demonisering kan oppstå fra høyrepolitikere og media, kommer selve nådestøtet, med styrke til å ende offentlig tvil,  fra ‘venstre-liberale’ journalister fra aviser som Guardian, The Independent, BBC og Channel 4. Igjen, logikken er klar: hvis selv progressive kjendisjournalister – mennesker som er kjent for sine prinsipielle standpunkt og fargerike sokker – bli med på fordømmelsene, så det må være noe i påstandene. På dette punktet, blir det faktisk vanskelig å tvile på det.

Derfor, i 2002, ble det erklært «for gitt»av Guardian at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen, som kunne utgjøre en trussel, til tross for at begge påstandene lett kunne gjendrives.

I 2007, skrev George Monbiot i The Guardian: «Jeg tror at Iran forsøker å skaffe seg Bomben». I oktober 2011 skrev Monbiot om NATOs krig mot Libya: «Jeg føler det rette har skjedd av alle de gale grunnene». På et viktig tidspunkt i august 2013, bekreftet Monbiot: «det er sterke bevis for at Assad brukte [kjemiske våpen] mot sivile. Han senere skrev i The Guardian om ‘Assad-regjeringens lange rekke av grusomme forbrytelser, herunder bruk av kjemiske våpen’.

Nyhetene om drapene av syriske ministrene i en bombeeksplosjon ble hilst velkommen av Guardians Owen Jones med: ‘Adios, Assad (håper jeg)’. Jones twitret at ‘dette er et folkelig opprør, det kommer ikke ridende inn på ryggen av vestlige krysserraketter, panservogner og kuler’. Som det var klart da, og er udiskutabelt nå, tok Jones feil – Vesten, direkte og via regionale allierte, har spilt en massiv rolle i volden. Som om han leste fra NATOs oppskriftsbok, la Jones til:

Jeg fremmer styrting av illegitime og brutale diktaturer av sine egne folk for å etablere demokratier.

Dette er grunnen til at mytologien om det «liberale-venstre» Guardian og Independent med deres håndfull støyende, høylydte progressive er så viktig, og hvorfor vi jobber så hardt for å utfordre det. Det er derfor uttrykk for progressive støtte for The Guardian – der sporadiske artikler blir trykket av Noam Chomsky og andre, og der Russell Brand, for eksempel, bli en ‘Guardian-partner’- er så viktig.

Offentligheten er ikke lurt et øyeblikk av en konsensus som bare består av høyresiden. Enigheten må synes å ha blitt oppnådd blant «alle rett-tenkende mennesker», inkludert ‘venstrefolka’ i the Guardian.

4: Enighet blir demonisert

Å utfordre en propaganda-offensiv er å risikere å bli et mål for offensiven. Dissidenter kan bli svertet som «nyttige idioter», «unnskyldere»,«folkemord-fornektere». Alle som bare stiller spørsmål ved kampanjen rettet mot Julian Assange og Russell Brand risikerte å bli stemplet som «sjåvinister», en «kvinnehater» og, i tilfellet Assange, «en voldtekts-unnskylder». Selv mens denne artikkelen ble skrevet, twitret Oliver Kamm fra The Times igjen at Media Lens har «lenge forfektet folkemord-fornektelse, kvinnehat og fremmedfrykt».

Faktisk har vi blitt beskyldt for å støtte, eller bedt om unnskyldning for, alle fra Stalin til Milošević, fra de iranske ayatollaene til det nordkoreanske diktaturet, Assad, Gadafi, Saddam og så videre. De synes vi er så vanvittige at vi støtter helt motstridene politiske og religiøse bevegelser og oppfattinger, selv fiender som forakter hverandre. Dette kan være en funksjon av våre frådende hat mot Vesten – eller kanskje fordi vi utfordrer partiskheten i stats/kjøpemedia.

Når moralsk raseri er rettet mot personer som utfordrer en propaganda-offensiv, kan omdømmet ganske enkelt bli ødelagt for godt. Publikum kan sitte igjen med en vag følelse av at målet er tvilsomt, nesten moralsk uhygienisk. Denne svertingen kan vare for resten av en persons karriere og liv.

5: Timing og merkelige tilfeldigheter

Det ‘dramatiske nye beviset som fyrer opp under en propaganda-offensiven dukker ofte opp på det verst tenkelige tidspunktet for målet for eliten. På ett nivå, kan dette virke absurd tilfeldig – hvorfor, gang på gang, skulle den Offisielle Fienden gjøre den tingen som mest sannsynlig ville utløse invasjon, bombing, en valgkatastrofe, og så videre, på akkurat feil tidspunkt?

ffef.jpgMen husk, vi snakker om «de slemme» som, som alle vet, er perverse. Det er en del av Doktor Evils tankegang å spankulere utfordrende og le i møte med katastrofen. Idiotisk, blind selvdestruktiv atferd er det å være «slem» handler om. Så usannsynlig perfekt timing kan faktisk bidra til å overtale publikum til å tenke: «Denne fyren egentlig er splitter pine gal. Han ber jo om det!». Mye «journalistikk» som dekker Offisielle Fiender består i å foreslå de er komiske, faktisk karikaturer, tåpelige på akkurat denne måten.

Vi har ingen tvil om at med tilstrekkelige ressurser, kan medieanalytikere lett bevise at propaganda-offensivene konsekvent oppstår med upåklagelig timing rett i forkant av viktige stemmegivninger i FN, i parlamentet og i valg.

I november 2002 før FN stemte om resolusjon 1441, som «fikk klokken til å tikke» nærmere en krig, begynte Blair-regimet å utstede nesten daglige varsler om forestående terrortrusler mot britiske ferger, T-baner, og store offentlige arrangementer. I 2003 omringet faktisk Blair Heathrow med panservogner – en handling som det ble sagt var en «respons på økte advarsler om terror-‘skravling’, som advarte om en rakettrussel». Ingenting ble senere hørt om dette. Selv Guardians redaktører uttrykt skepsis til denne plutselige flommen av ‘trusler’:

Det kan ikke utelukkes at Blair kan ha politiske grunner for å ‘snakke opp’ følelsen av ubehag, for å hjelpe å argumentere for en krig mot Irak som bare støttet av en av tre velgere.

John Pilger siterte en tidligere etterretningsoffiser som beskrev regjeringens terroradvarsler som «en oppmykningsprosess» i forkant av Irak-krigen og et «løgn-spill på stor skala». Faktisk begikk Blair en form for psykologisk terror mot sitt eget folk.

Likeledes, toppet beskyldningene om overgrep i Syria seg klart men USA rykket nærmere krig i løpet av sommeren 2013. Etter at Obama valgte å ikke å bombe, var det utrolig å se BBCs daglige forside om grusomheter plutselig tørke opp.

I 2012 ble den pro-Assad ‘shabiha’ militsen globalt beryktet da den ble beskyldt for Houla-massakren i Syria i mai 2012. I september 2014, fant søkemotoren Lexis at i de foregående tre år, hadde ordet «shabiha» vært nevnt i 933 britiske nasjonale avisartikler. Men de siste tolv månedene, fra september 2013 til september 2014 – en tid da det vestlige trådkorset ble flyttet bort fra Assad til Den islamske staten – ble ordet bare nevnt 28 ganger (Media Lens sitt søkeresultat den 15. september 2014). I det siste året, finner Lexis kun 12 artikler som nevner begrepene «Syria» og «shabiha» i hele den britiske nasjonal pressen.

Tilsvarende, i del 2, skal vi se hvordan en propaganda-offensiv ble rettet mot Jeremy Corbyn, som sammenfalt perfekt med å skade hans sjanser i forkant av lokalvalget i Storbritannia.

I kombinasjon, skaper de «dramatiske nye bevisene», det moralske raseriet og den tilsynelatende brede konsensusen flere viktige konsekvenser.

De fleste mennesker vet egentlig ikke hvorvidt det finnes masseødeleggelsesvåpen i Irak, om Gadafis hensikter og handlinger i Libya, eller hva Corbyn mener om antisemittisme. Gitt denne usikkerheten, er det neppe overraskende at publikum lar seg imponere av en eksplosjon av moralsk raseri fra så mange eksperter i politikken og media.

Uttrykk for intenst hat rettet mot de ‘slemme’ og deres ‘unnskyldere’ overtaler publikum til å holde hodet nede. De vet at hvis de uttaler selv mild skepsis, selv hvis de ber om en avklaring, kan det føre til at den gigantiske pekefingeren fra stats/kjøpemedia svinges i deres retning. Kanskje de også vil bli erklært ’tilhengere av tyranni»,» unnskyldere for folkemord-fornektelse»,»sjåvinister» og «rasister».

Muligheten for oppsigelse er svært skremmende og en potensiell katastrofale for alle som er avhengig av arbeid eller støtte fra næringslivet. Selskaper, særlig annonsører, hater å være knyttet til noen form for uønsket ‘kontrovers’. Det er bemerkelsesverdig hvordan ‘kjendiser’ med potensielt bred rekkevidde veldig ofte tier.

Det er lett å forestille seg at folk vil ofte foretrekke å bestemme at problemet er ikke så viktig for dem, at de ikke vet så mye om det – ikke nok til å risikere å komme i trøbbel. Og, som nevnt, de forestiller seg naturligvis at profesjonelle journalister har tilgang til et vell av informasjon og kompetanse – best å bare holde seg i ro. Dette er den kraftigste og katastrofale dempende effekten av en en raskt bevegende propaganda-offensiv.

[…]


Artikkelen er litt forkortet på slutten.



Fra:
http://www.medialens.org/index.php/alerts/alert-archive/2016/818-anatomy-of-a-propaganda-blitz-part-1.html

Reklamer

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.