Den egentlige hensikten med Panama Papers

70ccea1667131d31332ea6f4001fe7ca.jpg

 

av Pepe Escobar

Så dette er måten Panama Papers slutter. Ikke med en stor finale – som i «Putin gjemmer 2 milliarder dollar»; alle dere husker vel de opprinnelige overskriftene. Men med et klynk; alle står i kø for behørig tilgang til en hverdagslig database for å finne navnene på nesten 320.000 offshore selskaper/stiftelser som har som oppgave å setter sminke på økonomien til de rike og mektige.

Det Soros-finansierte International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) har ikke akkurat oppfylt sitt mandat, som var å kaste møkk på utvalgte BRICS-nasjoner og en og annen fiende av Imperiets interesser/verdier, – ved hjelp av en NSA-lignende hacking av Mossack Fonseca.

Så det som står igjen er at alle skal fritt lese navn og adresser på selskaper i 21 jurisdiksjoner – inkludert Hong Kong og Nevada i USA. Men ikke forvent å se bankkontonummer, telefonnummer eller kompromitterende e-mailer.

Panama – der ingen kan spyle ned i dass uten at amerikanske myndigheter vet om det – er for teitinger; den virkelige eliten, de som er koblet (eller profitter) selv indirekte fra de virkelige Universets Herrer, bruker det beste som turbo-kapitalismen har å tilby av hacking – sikre ‘likviditets-tilbydere’ i Luxembourg, Jomfruøyene eller Caymanøyene – og ikke minst de sikre, smutthullene hjemme i selve Imperiet, i Delaware og Nevada.

Fiktive scenarioer vil fortsette å blomstre, for eksempel myten at Panama Papers lekkasjen kom fra en «anonym» varsler som angivelig kontaktet Süddeutsche Zeitung og ICIJ med et mini-manifest med tittelen «Revolusjonen vil bli digitalisert».

Den ukjente varsleren begrunnet sine påståtte lekkasjen ved å hevde at skatteunndragelse var en av de store spørsmålene i vår tid, og myndighetene må gjøre mer for å hindre det. Dermed hans løfte «Jeg ønsker å offentliggjøre disse forbrytelsene» – da han ga fra seg 11,5 millioner filer (2,6 terabyte med data), som tok over et år å bli gjennomgått av ICIJ-journalistene, i absolutt hemmelighold, uten lekkasjer overhodet.

Varsleren er ingen Daniel Ellsberg eller Edward Snowden. Bortsett fra at statsministeren på Island, Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, fikk sparken, og at offshore-stiftelsen laget av David Camerons far ble avslørt, avslørte Panama Papers ikke noe virkelig banebrytende. Så mye for de bombastiske overskriftene de første fire dagene, som insisterte på å demonisere de mektige mennesker i Russland og Kina, spesielt Russlands president Vladimir Putin.

Alle som er kjent med de indre mekanismene i turbokapitalismen vet hvordan rike mennesker over hele spekteret – i dette tilfellet hjulpet av Mossack Fonseca – på lovlig vis bruker offshore-banker. Selvfølgelig innebærer dette muligheten for utallige lette veier for bedrageri og/eller ulovlig hvitvasking.

G-20 har allerede avtalt at myndighetene i hvert medlemsland bør vite hvem som er de reelle eierne av lovlig registrerte offshore selskaper. Men gjennomføringen, så langt, har vært ubetydelig. Turbo-finansen vinner alltid over parlamentarisk politikk.

Mossack Fonseca insisterer på at hele sagaen om Panama Papers er «basert på tyveri av konfidensiell informasjon.» ICIJ på sin side insisterer på at avsløring er «i offentlighetens interesse» som «en forsiktig offentliggjøring av grunnleggende selskapsinformasjon», og ikke «data-dumping».

Tull. Det er data-dumping. Når det gjelder «grunnleggende selskapsinformasjon», beviser det ikke noe; ICIJ selv, i forordet til den nyeste publiseringen, observerte at selv om enkelte navn og selskaper ble nevnt på listen, betyr det ikke at de har gjort noe galt.

ICIJ-skriblerne brukte Nuix, en australsk programvare for dataetterforskning og IT-etterforskning, for å sile gjennom informasjonen. Men det viktige var at beslutningene fra mainstream media om hva de skulle publisere først, og hvordan de kunne redigere informasjonen, var rent politiske.

Opinionen i det globale Sør bemerket umiddelbart fraværet av amerikanere. Selvfølgelig; Amerikanere som er på innsiden bruker Caiman- og Jomfru-øyene, samt Delaware og Nevada, ikke Panama. Likevel har ICIJ nå å tydd til dårlige unnskyldninger, for eksempel «At Mossack Fonseca samarbeider med dusinvis av amerikanere som er knyttet til finansielle forseelser reiser spørsmål om hvor godt firmaet overholder sin forpliktelse til å følge internasjonale standarder for å hindre hvitvasking av penger og holde offshore selskaper ut av hendene på kriminelle elementer.»

Dette har absolutt ingenting å gjøre med «internasjonale standarder for å hindre hvitvasking av penger.» Hvis du vet hvordan du skal gjøre det – spør de store bankene – eller hvis du har de rette kontaktene, slipper du unna med det.

Hva dette handler om er mer et kapittel i en beinhard økonomisk krig innen systemet. Å ha ICIJ fjernstyrt av Soros, Ford Foundation, CIA er i seg selv utrolig. Og tildekking -som i selektivt utvalg av informasjon – virker svært godt. Husk den innledende vektleggingen på «ondskapens akse», gamle (som de som var forbundet til den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad) – og nye (Putin, slektninger av Xi Jinping).

Kjernen i saken er at avsløringene i Panama Papers ikke forstyrrer det globale finanskasinoet i det minste, fordi det transnasjonale systemet sårt trenger skatteparadiser for å omgå nasjonale lover.

Hva Panama Papers kan lykkes i, er å fjerne konkurranse. Fra nå av må ditt valg av skatteparadis være i USA, Storbritannia eller nederlandske jurisdiksjoner. Vi kontrollerer alle globale finansielle transaksjoner – juridisk eller på annen måte. Tross oss – og lid konsekvensene.


Fra:

http://www.telesurtv.net/english/opinion/The-Real-Target-of-the-Panama-Papers-20160510-0044.html

Advertisements