Velkommen til Orwells verden

obama peace prize.jpg

 

Av John Pilger

I 1984 beskrev George Orwell en superstat, Oseania, som i dens språkbruk om krig snudde løgnene på hodet, slik at de «gikk inn i historien og ble sannheten. Den som kontrollerer fortiden», var partiet slagord, «kontrollerer fremtiden: den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden».

Barack Obama er leder for et moderne Oseania. I to foredrag ved utgangen av tiåret, bekreftet denne vinneren av Nobels fredspris at fred ikke lenger var fred, men snarere en permanent krig som «strekker seg langt utover Afghanistan og Pakistan» til «uordentlige regioner, mislykkede stater, uklare fiender». Han kalte dette «global sikkerhet» og ønsket vår takknemlighet. Til folket i Afghanistan, som USA har invadert og okkupert, sa han vittig: «Vi har ingen interesse i å okkupere landet.»

I Oseania, er sannhet og løgn udelelig. Ifølge Obama, ble det amerikanske angrepet på Afghanistan i 2001 godkjent av FNs sikkerhetsråd. Det var ingen godkjennelse fra FN. Han sa at «verden» støttet invasjonen i kjølvannet av angrepene den 11. september 2001. I sannhet, ga alle bortsett fra 3 av 37 land som deltok i undersøkelse fra Gallup uttrykt for overveldende motstand. Han sa at USA invaderte Afghanistan «bare etter at Taliban nektet å utlevere Osama Bin Laden». I 2001 forsøkte Taliban forsøkt tre ganger å utlevere Bin Laden for å bli stilt for retten, rapporterte det pakistanske militærregimet, og de ble oversett.

Selv Obamas tåkelegging av angrepene den 11. spetember som begrunnelse for hans krig, er en løgn. Mer enn to måneder før tvillingtårnene ble angrepet, ble den tidligere pakistanske diplomaten Niaz Naik fortalt av Bush-administrasjonen at et amerikansk militær angrep ville finne sted i midten av oktober.

Taliban-regimet i Kabul, som Clinton-administrasjonen i hemmelighet hadde støttet, var ikke lenger ansett som «stabilt» nok til å sikre oss kontroll over olje- og gass-rørledningene til Det kaspiske hav. Det måtte bort.

Obamas mest dumdristige løgn er at Afghanistan i dag er en «trygg havn» for al-Qaidas angrep på Vesten. Hans egen nasjonal sikkerhetsrådgiver, James Jones, sa i oktober at det var «færre enn 100»  al-Qaida-medlemmer i Afghanistan. Ifølge amerikansk etterretning, er 90 prosent av Taliban neppe Taliban i det hele tatt, men «et stammebasert opprør [som] betrakter seg selv som motstandere av USA fordi det er en okkupasjonsmakt». Krigen er en svindel. Bare de ubotelige fantasiløse forblir trofast mot Obamas merkevare for «fred i verden».

Men under overflaten, er det et alvorlig formål. Under den foruroligende general Stanley McChrystal, som ble kjent for hans dødsskvadroner i Irak, er okkupasjonen av Afghanistan en modell for de «uordentlige regioner» av verden som fortsatt er utenfor Oseanias rekkevidde. Dette er kjent som COIN (counter-insurgency/opprørbekjempelse), og samler de militære, hjelpeorganisasjoner, psykologer, antropologer, media og innleide PR-folk. Det er innhyllet i sjargong om å ‘vinne hjerter og sinn’, og har som mål å egge fram borgerkrig: tadsjiker og usbekere mot pashtunere.

Amerikanerne gjorde det samme i Irak og ødela et multietnisk samfunn. De bygget vegger mellom lokalsamfunn som en gang hadde giftet seg med hverandre; de etnisk renset sunniene og fordrev millioner ut av landet. ‘Embedded‘ medier rapporterte dette som «fred»; Amerikanske akademikere kjøpt av Washington og «sikkerhetseksperter» brifet av Pentagon dukket opp på BBC for å spre det gode budskapet. Som i 1984, var det motsatte sant.

Noe lignende er planlagt for Afghanistan. Folk skal bli tvunget inn i «målområder» kontrollert av krigsherrer, finansiert av CIA og opiumshandel. At disse krigsherrene er barbariske, er irrelevant. «Vi kan leve med det,» sa en diplomat fra Clinton-tiden en gang om tilbakekomsten av den undertrykkende sharia-loven i et «stabilt», Taliban-styrt Afghanistan. Begunstigete vestlige hjelpeorganisasjoner, ingeniører og landbruks-spesialister vil ta seg av den «humanitære krisen» og på det viset «sikre» de undertrykte stammenes land.

Slik er teorien. Det fungerte på en måte i Jugoslavia, der en etnisk-religiøs deling utryddet det en gang fredelige samfunnet, men det mislyktes i Vietnam, der CIAs «strategiske landsbyer» var laget for å samle og dele den sørlige befolkningen og på dette viset slå Vietcong – amerikanernes samlebetegnelse for motstanden, som ligner på «Taliban».

Bak mye av dette er israelerne, som lenge har gitt råd til amerikanerne i ‘eventyrene’ både Irak og Afghanistan. Etnisk rensning, bygging av vegger, kontrollposter, kollektiv avstraffelse og stadig overvåking – disse blir hevdet som israelske nyvinninger, som har lyktes i å stjele det meste av Palestina fra den innfødte befolkningen. Og likevel, til tross for alle deres lidelser, har palestinerne ikke blitt delt ugjenkallelig, og de holder ut som nasjon, mot alle odds.

De mest talende forløperne for Obama-planen, som fredsprisvinneren og hans generaler og hans PR menn foretrekker at vi glemmer, er de som mislyktes i Afghanistan selv. Britene i det 19. århundre og Sovjetunionen i det 20. forsøkte å erobre dette ville landet med etnisk rensning og måtte gi opp, men etter forferdelige blodbad. Imperiale kirkegårder er deres minnesmerker. Folkemakt, noen ganger uforståelig, ofte heroisk, forblir som frø under snøen, og inntrengerne frykter det.

article-2299043-18EBCBA6000005DC-824_634x441.jpg
William Brydon, som en av de få overlevende i retretten fra Kabul 1842. (Wikipedia lyger som vanlig – de britiske offiserene deserterte fra de menige!)

«Det var merkelig,» skrev Orwell i 1984 «å tenke at himmelen var den samme for alle, i Eurasia eller Øst-asia så vel som her. Og folk under himmelen var også veldig like – overalt, over hele verden. . . folk uvitende om hverandres eksistens, holdt fra hverandre av vegger av hat og løgn, og likevel nesten nøyaktig det samme – folk som. . . lagret i hjertene og magen og musklene, den kraften som en dag ville omvelte hele verden.»


Artikkelen er opprinnelig fra 2009. Med vennlig tillatelse fra:

John Pilger – Welcome to Orwell’s world

Advertisements