Washington liker kriger. Så hvor vil neste være?

or-37260

 

Av Brian Cloughley

USAs forsvarsminister Ashton Carter avsluttet enda en global rundreise i krigens ærend, etter å ha besøkt India, Filippinene, Irak, og en av de to amerikanske hangarskipene med atomvåpen i den enorme flåten i og rundt Sørkinahavet.

Han hoppet over Afghanistan, åsted for en av Amerikas siste katastrofale kriger, sannsynligvis fordi det er enda farligere å besøke enn Irak, men dro til Saudi-Arabia den 20. april (sammen med president Barack Obama), og fortalte sine kollegaer i Gulfstatene at USA har «en varig forpliktelese» til alle disse diktaturene. Deretter ga han en pressekonferanse, der han erklærte at «det amerikanske militæret forblir forpliktet og i stand til å svare på iransk ondsinnet og destabiliserende virksomhet».

Hva er det han planlegger nå? Hvilken region i verden står for tur til å bli blitzet og redusert til ruiner av en militær intervensjon av Amerika og NATO? Hvor mange flere nattraid mot kvinner og barn, og bryllupsgjester og sykehuspasienter som vil bli slaktet i Washingtons paniske korstog for å sikre at USA, med ordene til dets president, dominerer verden som «den ene uunnværlige nasjonen»?

Siden begynnelsen av dette århundret har de amerikanske krigene vært katastrofale tragedier, selv om mange av oss håpet, og til og med trodde, at da Barack Obama etterfulgte George W. Bush som president, da ville sunn fornuft begynne å gjelde. Optimister trodde det ville bli en reduksjon i USAs militære aggresjon rundt om i verden.

Vi tok feil, og burde ha blitt advart av Obamas erklæring i juni 2008, at «jeg vil sende minst to ekstra kampbrigader til Afghanistan», fordi, blant annet «vi kan ikke miste Afghanistan til en fremtid med narkoterrorisme».

Etter Obama ble president sendte han en ekstra 60.000 soldater til Afghanistan, for totalt 100 000 i august 2010. De led enorme tap og oppnådde ingenting. (Det døde 155 amerikansk soldater i 2008, og 499 i 2010; tusener ble lemlestet eller mentalt ødelagt.) Taliban har ikke blitt beseiret og narkotikaproduksjonen er langt verre enn den var da Bush gikk til krig i 2001.

NBC News rapporterte at den amerikanske [revisoren] for gjenoppbyggingen av Afghanistan, John Sopko (en av de få hederlige tjenestemennene i Washington), sa at til tross for å ha brukt 7,8 milliarder dollar av amerikanske skattebetalernes penger på å prøve å stoppe valmuedyrking og produksjon av heroin, fortsetter Afghanistan å være verdens største produsent samt det tredje mest korrupte landet.

Så mye er Obamas erklæring verdt, at «det afghanske folk må vite at vårt engasjement for deres fremtid er varig» – fordi det afghanske folk lider som de aldri har lidd før, av en ussel blanding av en korrupt, ubrukelig stat; en haug med selvhøytidelige og uvitende utenlandske forståsegpåere; haugevis av brutale krigsherrer som bare tenker på å utvide sine enormt lukrative småkongedømmer; og et opprør av barbarene i Taliban som får sterkere fotfeste og makt mens du leser dette.

Den neste krigen Washington begynte var i 2003, mot Irak, der det ikke var den minste trussel mot amerikanske interesser. Riktignok ble landet styrt av en diktator, akkurat som de som har hersket så lenge i Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene, men at de er diktaturer synes ikke å bekymre Washington, så lenge despotene gjør det de blir fortalt.

Dessverre for ham, likte ikke Saddam Hussein å ta ordrer, og hans land ble invadert og han ble hengt. En senere mål var den enda mer uheldige Gadafi i Libya, der landet ble utsatt for en åtte måneder langt angrep, med 10.000 luftangrep med missiler, raketter og bomber fra USA/NATO, til krigen endte da Gadafi ble brutalt myrdet i oktober 2011. Den sannsynlige neste presidenten i USA, Hillary Clinton, «delte en latter med en nyhetsreporter fra TV» etterpå, og fleipet med at «vi kom; vi så; han døde».

Etter USA og dets undersåtter i NATO hadde redusert Libya til en lignende kaos som det i Afghanistan og Irak, vendte de sin oppmerksomhet mot Syria, styrt av enda en diktator, men en som i likhet med Saddam i Irak, og i motsetning til despotene på den arabiske halvøya, tillot religionsfrihet. (Saddams visestatsminister var kristen.) Det var et opprør mot president Bashar al-Assad, der landets grunnlov fastslår at «trossamfunn skal være beskyttet og respektert».

I august 2012, som en del av den amerikanske kampanjen mot Syria, erklærte president Obama at «Jeg har gjentatte ganger antydet at president al-Assad har mistet legitimitet, og at han trenger å gå av.»

Men det føydale monarkiet i Bahrain blir oppmuntret av Washington til blomstre, på tross av å ha begått avskyelige brudd på menneskerettigheter. Som rapportert av Amnesty International, har Bahrains diktator, kong Hamad bin Isa Al Khalifa, «sterkt innskrenket rettighetene til ytringsfrihet og samlinger, og arrestert og tiltalt politiske og religiøse aktivister som har kritisert regjeringen». I motsetning til den ulovlig styrtete president Saddam i Irak, har han ikke noen kristne i hans regjering.

Man hører ikke et ord av kritikk fra Det hvite hus eller den amerikanske kongressen om at diktatoren Hamad tillater «tortur … inkludert elektriske støt, henging i lang tid i smertefulle stillinger, brutale prylinger, trusler om voldtekt og drap, og seksuelt misbruk» av hans livegne.

Hvorfor skal President Assad bli pålagt å «gå av» og bli møtt med USA-støttede opprørsgjenger innstilt på å styrte og drepe han, mens kong Hamad fortsatt sitter trygt på tronen?

Svaret er at Hamad «spiller en nøkkelrolle i den regionale sikkerhetsarkitekturen, og er en viktig partner i amerikanske forsvarstiltak. Bahrain er hovedbase for den amerikanske marinens femte flåte og deltar i amerikansk-ledete militære koalisjoner».

Det er helt greit å være en diktator hvis du hjelper Washington i deres kriger. Men hvis en diktator bestemmer seg for å være uavhengig av amerikansk politikk, så løper han risikoen for å bli drept på en spesielt fryktelig måte mens hans land blir redusert til et ulmende kaos, noe som resulterer i millioner av flyktninger og enda større utvidelse av terrorisme.

President Obamas kunngjøring, at «USA alltid må lede på verdensscenen» har hatt stor internasjonal betydning. Han ønsket å ta på seg helterollen i verdens lederskap, men på grunn av dårlig dømmekraft har han blitt skurken, og prøver nå desperat, med den entusiastiske hjelpen til Pentagon og dens krigsglade forsvarsminister Carter, å rettferdiggjøre USAs militære utvidelse med å velge og utfordre nye motstandere.

Han har økt konfrontasjonen med Kina og Russland, men kunne ikke ha gjort et dårligere valg, fordi ingen av disse stolte og gamle landene kommer til å bøye seg for den selvutnevnte «uunnværlige nasjonen». Obama beveger verden nærmere krig, og hans sannsynlige etterfølger vil gjøre det samme. Men hvis hun mener at hun noen gang vil være i stand til å gjenta hennes glade spøk «vi kom; vi så; han døde », tar hun sterkt feil.


Fra:

http://www.strategic-culture.org/news/2016/04/30/washington-likes-wars-so-where-next.html

Advertisements