Godkjente Hillary å sende Libyas saringass til syriske opprørere?

Oppdatering fra Terje M 8/5: OK, denne artikkelen har problemer. Seymour Hersh sier at operasjonen i Benghazi ‘kun’dreier seg om konvensjonelle våpen (ikke giftgass, som er ord som blir lagt i munnen på han av Zuesse.), og at Hillary måtte ha visst om dette. 

Men Zuesse tar det ikke helt fra løse luften: Libyske opprørere hadde tatt kontroll over store mengder ingredienter til kjemiske våpen, og hvor disse ble av er et meget godt spørsmål: at de endte opp i angrepet i Ghouta er en god gjetning. Så jeg fjerner likevel ikke artikkelen. Ta den heller med en klype salt. o.a.
435a978298a851b6e155f02db0c9d2b3.jpg

av Eric Zuesse

I et intervju med Alternet.org ble den uavhengige undersøkende reporteren Seymour Hersh spurt om Hillary Clintons rolle i operasjonen utført fra det amerikanske konsulatet i Benghazi. Denne operasjonen dreide seg om å hente saringass fra libyske lagre og sende den gjennom Tyrkia til Syria for et [falskt flagg] angrep med saringass. Hensikten var å skylde på Assad, for å «rettferdiggjøre» at USA kunne invadere Syria, slik det hadde invadert Libya.

Hersh svarte:

«Ambassadøren som ble drept, han er kjent som en type, etter hva jeg forstår, som noen som ikke ville stå i veien for CIA. Som jeg skrev, på dagen for oppdraget var han i møte med basesjefen for CIA og et fraktselskap. Han var absolutt involvert, beredt og vel vitende av alt som foregikk. Og det er ikke mulig at noen i en så sensitiv stilling ikke snakker med sjefen, via en eller annen kanal».

Dette var faktisk den syriske delen av utenriksdepartementets libyske operasjon; Obamas operasjon for å dikte opp en unnskyldning for at USA kunne gjøre i Syria hva de allerede hadde gjort i Libya.

Intervjueren spurte: «I boken [Boken til Hersh, The Killing of Osama bin Laden, nylig utgitt] siterer du en tidligere etterretningsoffiser som sa at Det hvite hus avviste en liste over 35 mål [for den planlagte amerikanske invasjonen av Syria] gitt av generalstaben, som å være utilstrekkelig smertefull for Assad-regimet. (Legg merke til at de opprinnelige målene bare inkludert militære mål – ingenting sivil infrastruktur) Senere foreslo Det hvite hus en liste over mål som inkluderte sivil infrastruktur. Hvor mange sivile ofre ville det ha vært om listen foreslått av Det hvite hus hadde blitt gjennomført?»

Hersh svarte med å si at den amerikanske tradisjonen i den forbindelse lenge har vært å overse sivile tap; det vil si, sivile tap på grunn av amerikanske angrep er greit eller til og med ønskelig (for å terrorisere befolkningen til å overgi seg) – ikke et «problem», bortsett fra, kanskje, for PR-folk.

Intervjueren spurte hvorfor Obama er så besatt av å erstatte Assad i Syria, ettersom «maktvakuumet som ville følge vil åpne Syria for alle typer jihad-grupper»; og Hersh svarte at det ikke bare var han som lurte, men generalstaben – «ingen kunne finne ut hvorfor». Han sa: «Vår politikk har alltid vært imot ham [Assad]. Punktum». Dette har faktisk vært tilfelle ikke bare siden partiet at Assad leder, Ba’ath partiet, var gjenstand for et skrinlagt CIA kupp i 1957 for å styrte og erstatte det. Faktisk, CIAs første kupp var ikke bare planlagt, men ble gjennomført i 1949 i Syria, og styrtet den demokratisk valgte lederen, for å gjøre det mulig å bygge en rørledning for saudisk olje gjennom Syria til Europa, det største oljemarkedet. Byggingen av rørledningen startet året etter.

Men, etterpå var det en rekke syriske statskupp (utført av innenlandske krefter i stedet for av fremmede makter – 1954, 1963, 1966, og det siste, i 1970, som førte til at til Hafez al-Assad kom til makten. Og saudiernes lenge planlagte trans-arabiske rørledning har fortsatt ikke blitt bygget. Den saudiske kongefamilien, som eier verdens største oljeselskap Aramco, ønsker ikke å vente lenger.

Obama er den første amerikanske presidenten som seriøst prøvde å utføre det lenge ønskete «regimeskiftet» i Syria. Han ønsket å gjøre mulig, ikke bare saudiernes trans-arabiske rørledning, men også byggingen av en gassrørledning fra Qatar til Tyrkia, slik at kongefamilien Thani (venner av saudierne), som eier Qatar. ønsker skal bli bygget der. USA er alliert med familien ibn-Saud (og med deres venner, kongefamiliene i Qatar, Kuwait, De forente arabiske emirater, Bahrain, og Oman).

Russland er alliert med lederne av Syria – som Russland tidligere hadde vært alliert med Mossadegh i Iran, Arbenz i Guatemala, Allende i Chile, Hussein i Irak, Gadafi i Libya, og Janukovitsj i Ukraina (USA har lykkes i å styrte alle av dem, bortsett fra det syriske Ba’ath-partiet).

or-37252.jpg
Seymour Hersh

Hersh tok feil da han sa at «ingen skjønte hvorfor» Obama er besatt av å styrte Assad og hans Ba’ath-parti, selv om ingen at han snakket med var villig til å si hvorfor. De hadde alle blitt leid inn for å gjøre en jobb, som ikke ble endret selv da Sovjetunionen sluttet og Warszawapakten ble oppløst; og alle som har hatt denne jobben så lenge som disse menneskene har, skjønner ganske godt hva jobben egentlig er – selv om Hersh ikke kan.

Hersh sa at Obama ønsket å fylle Syria med utenlandske jihadister som skulle tjene som de nødvendige bakkestyrkene for hans planlagte luftangrep der, og «hvis de ønsket å dra dit og kjempe der i 2011-2013, så ‘sett i gang [go, go, go] … styrt Bashar!’. Så de faktisk skjøv mange mennesker [jihadister] til å dra. Jeg tror ikke de betalte for dem, men de ga absolutt visum».

Men det er faktisk ikke en del av den amerikanske avtalen med deres allierte, de sunni-fundamentalistiske arabiske kongefamiliene og den sunni-fundamentalistiske Erdogan i Tyrkia, at USA skal lønne (skal «betale for dem,» som Hersh formulerer det) de fundamentalistiske sunni-jihadistene – dette er i stedet oppgaven til saudierne og deres venner, de andre arabiske kongefamiliene. (De er de menneskene som finansierer terrorister til å begå angrep i USA, Europa, Russland, Afghanistan, Pakistan, India, India, Nigeria, osv. – det vil si, hvor som helst bortsett fra i sine egne land.)

Erdogan i Tyrkia gir hovedsakelig sine jihadister trygg tilgang til i Syria, og han tar en del av inntektene fra jihadistenes salg av stjålet syrisk og irakisk olje. Men de jobber alle sammen som et team (der jihadistene noen ganger dreper hverandre i prosessen – det er til og med en del av planen) – selv om hver nasjonal leder har PR-problemer hjemme for å lure sin respektive offentlighet til å tro at de er mot terrorister, og at bare «fienden» kan klandres. (I mellomtiden får aristokratene som forsyner «lønnen» for jihadistene kontroll over all fortjenesten.)

På denne måten kan amerikanske olje- og gasselskaper raffinere, og sende i rørledninger til Europa, den saudiske oljen – og Thani sin gass. Ikke bare vil Russlands største olje-og gassmarked blitt presset bort av det, men Obamas økonomiske sanksjoner mot Russland , pluss ytterligere isolasjon av Russland (samt i Kina og resten av BRICS-landene) ved å ekskludere dem fra Obamas tre megastore handelsavtaler (TTIP, TPP & TISA), vil gi det amerikanske aristokratiet full kontroll over verden, til å dominere det 21. århundre, slik det har dominert helt siden slutten av andre verdenskrig.

Deretter kom dette spørsmålet fra Hersh: «Hvorfor gjør Amerika hva det gjør? Hvorfor kan ikke vi si til russerne, ‘la oss arbeide sammen’?» Intervjueren sa seg umiddelbart enig ved å gjenta det «Så hvorfor arbeider vi ikke tettere med Russland? Det virker så fornuftig». Hersh svarte bare: «Jeg vet ikke». Han prøvde ikke en gang å gjette [..].

Men når journalister som er så kunnskapsrike som han, ikke presenterer en troverdig forklaring, for å utfordre de åpenbare løgnene […] som kommer fra folk som Barack Obama, deltar de ikke dermed – om enn passivt – i svindelen, i stedet for å motsi og utfordre den?

Eller er den underliggende antakelsen denne: Allmennheten er like velinformert om bakgrunnsinformasjonen her som jeg er, slik at de ikke trenger at jeg forbinder det hele for dem til en sammenhengende (og fullstendig dokumentert ) helhet, noe som gjør det fornuftig? Er dette den underliggende antakelsen? Fordi: Hvis den er det, er den uriktig.

Hersh sin journalistikk er blant de beste (tross alt: Han gikk så langt som å si om Christopher Stephens, angående Hillary Clinton, «Og det er ikke mulig at noen i en så sensitiv stilling ikke snakker med sjefen, via en eller annen kanal »), men det er absolutt ikke godt nok. Men det er for godt til å bli publisert lenger på steder som New Yorker.

Og rapporteringen til Christopher Lehmann var bedre, og det ble utgitt enda tidligere enn Hersh; og den er godt nok, fordi det navngir personer, og den forklarer motivasjonen på en ærlig og åpenhjertig måte, noe som er grunnen til at Lehmann sitt arbeid bare ble publisert på et montenegrinsk nettsted; og bare på nettet, ikke i en vestlig papirmedium, for eksempel New Yorker.

Nettstedene som er eid av medlemmer av den vestlige aristokratiet publiserer ikke slike reportasjer – noenlunde anstendig journalistikk. De informerer ikke offentligheten når en amerikansk utenriksminister, og sjefen hennes, den amerikanske presidenten, er personer som faktisk står bak angrep med saringass, der de gir skylden til en utenlandsk leder de amerikanske aristokratene og deres allierte utenlandske aristokrater er fast bestemt på å styrte og erstatte.

Er dette virkelig et demokrati?


Fra:

Seymour Hersh Says Hillary Approved Sending Libya’s Sarin to Syrian Rebels

Advertisements