Bulgaria i den nyliberale fellen

Essayet har Bulgaria i tittelen, men dreier seg like mye om Verdensbanken, tvilsomme statistikker, sjokkdoktrinen og utviklingsprogrammer som skaper det motsatte resultatet.

bulgaria02-32588

 

Av Daniela Penkova

I 1989 falt Berlinmuren og den såkalte «overgangsperioden» for Sentral- og Øst-Europa begynte. Målet var en radikal forandring av samfunnet på økonomisk, politisk og sosialt nivå. I denne sammenhengen, sluttet Bulgaria seg til en rekke utviklingsprogrammer, som ble manipulert av de to overnasjonale institusjonene – Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Landet ble raskt omfavnet av et stort nettverk av ikke-statlige organisasjoner (NGOer), som i dag har et antall på 38 000. FN-organer, overnasjonale myndigheter og ikke-statlige organisasjoner organiserte og koordinerte Bulgaria sin overgang gjennom de samme metodene, ideene og språkbruken som før hadde blitt brukt for land i den tredje verden..

 

Fra «utvikling» til «demokratisering» av Øst-Europa

 

Begrepet «utvikling» ble født den 20. januar 1949. Det var dagen da Harry Truman holdt sin innsettelsestale som president, foran den amerikanske Kongressen, der han definerte et stort antall land som «underutviklet» og betrodde de «utviklete» landene med oppgaven å «arbeide for utvikling»:

«Større produksjon er nøkkelen til velstand og fred. … Vi må gjennomføre våre planer for å redusere barrierene for verdenshandelen og øke dens volum. Økonomisk oppgang og fred er i seg selv avhengig av økt verdenshandel. … Mer enn halvparten av menneskene i verden lever under forhold som nesten er misere. … Deres økonomiske liv er primitivt og stillestående … USA er fremtredende blant nasjoner i utviklingen av industrielle og vitenskapelige teknikker. … I samarbeid med andre nasjoner, bør vi fremme investeringer i områder som trenger utvikling». | 1 |

Truman skjulte de amerikanske interessene bak masken av godhjertethet, mens han ikke nølte med å kunngjøre et program for teknisk assistanse, som «i samarbeid med amerikansk næringsliv, privat kapital, landbruk, og [fagforeninger] i dette landet … kan øke den industrielle virksomheten i andre land, og vesentlig økes deres levestandard.» Verden har vesentlig endret seg siden da, men det er ingen endring i tilstanden til utviklingslandene, stemplet den dag i dag som «den tredje verden».

Etter den annen verdenskrig ble to overnasjonale institusjoner født – Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. I den samme perioden ble også mesteparten av FNs organer grunnlagt – FAO (FNs organisasjon for mat og jordbruk) i 1945, UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur) og UNICEF (FNs barnefond) i 1946, etterfulgt av FNs høykommissær for flyktninger i 1951. FNs utviklingsprogram (UNDP), som i dag er det største nettverket på området utvikling, ble grunnlagt i 1966.

Utviklingsprosjektene kjennetegnes av et bredt spekter av aktiviteter som utføres av ikke-statlige organisasjoner. Økningen i antallet av NGOer er et nytt fenomen, som ble forsterket i forbindelse med en ekte boom i «utviklings-industrien».

Denne utviklingen begynte med endringen av politikken til Verdensbanken etter 1973, under ledelse av Robert McNamara, som hevet kredittvolumet tretti ganger og gjorde banken en stor intellektuell deltager, der den støttet enkelte typer sosiale og kulturelle prosjekter. I løpet av 1980-tallet, omorganiserte de nyliberale økonomene Verdensbanken til å bli en global agent for «Washington-konsensusen».

De forsøkte å innføre retningslinjer for deregulering og privatisering i gjeldstyngede land. Antallet ikke-statlige organisasjonene økte dramatisk. De ble forventet å skape sin egen nisje av midler for sosiale investeringer, der formålet var å mildne de umiddelbare konsekvensene av strukturtilpasningsprogrammer.

De ble oppfordret til å bli en måte å støtte de fattige og de som ble sosialt ekskludert i sammenheng med den nye økonomiske politikken. Noen frivillige organisasjoner ble finansiert av amerikanske myndigheter som USAID (den amerikanske etaten for utvikling) med det formål å spre de nyliberale ideene, og dermed ble de også tenketanker.

De er opptatt med å analysere sosialpolitikk på brede områder som sosiale programmer, politisk strategi, fra økonomi til vitenskap og teknologi, fra næringspolitikk til rådgivning i militære spørsmål.

bulgaria01-ed84d.jpg
Demonstrasjon i 1989

 

Siden 1989 har tenketankene funnet et nytt felt for ekspandering i Øst-Europa, hvor pragmatiske eksperter og romantiske intellektuelle ble tiltrukket av ideen om et samfunn av selvstendige borgere som holder tilsyn med handlingene til regjeringen, å hjelpe fremveksten av et liberalt demokrati og beskytte mot ’tilbakekomsten av kommunismen’.

Dermed sammenfaller utviklings-problematikken i stor grad med demokratisering, og var ikke lenger bare begrenset til den tredje verden, men ble også utvidet til Øst-Europa, og til og med hele den vestlige verden, hvor mange nye tenketanker hadde vokst frem siden slutten av 1990-tallet. De deltar allerede deltar i planlegging av reformer som krever oppofringer f.eks. i pensjonene og helsevesenet. Den sosiale staten var første offer. | 2 |

Det er en stor likhet mellom de to begrepene – overgang (som brukes for å betegne de økonomiske og politiske endringer i Øst-Europa etter Berlinmurens fall), og utvikling, siden begge forutsetter en velykket eksport og tilpasning av de politiske og økonomiske modellene fra vest.

Situasjonen i Bulgaria i 1989

Da kveldsnyhetene den 10. november 1989 kunngjorde at Todor Zjivkov ville trekke seg fra landets ledelse, var det bulgarske folket oppriktig overrasket. Selv om Berlinmuren hadde falt dagen før, hadde ikke forandringens vind ennå nådd Bulgaria. Men nyheten vakte store forhåpninger hos befolkningen – kanskje øyeblikket for demokrati endelig hadde kommet. Snart ble ‘Unionen av de nyfødte demokratiske partiene’ proklamert, og datoen for det første frie valget ble bestemt.

Håpet dreide seg for det meste om politisk frihet. Inntil da hadde det praktisk talt vært umulig å uttrykke høyreorienterte ideer i Bulgaria, siden kapitalismen var stemplet som et urettferdig og utnyttende system. Eiendomsretten til produksjonsmidlene i industrien var helt i statlige hender. Bare samvirker og håndverkerne var uavhengige, men deres eneste kunde var staten.

De som insisterte på privat eierskap av produksjonsmidlene ble forfulgt. Bare en håndfull mennesker våget å åpenlyst hevde noe slikt. Det eneste unntaket var de dissidentene som samarbeidet med de forbudte vestlige mediene. Et slik media var «Radio Free Europe», finansiert siden 1950 av den amerikanske kongressen gjennom CIA, med det offisielle formålet å «popularisere demokratiske institusjoner og verdier ved spredning av informasjon og ideer.» [3]

En av de mest brukte argumentene til radiokanalen for å støtte den kapitalistiske produksjonsmåten var den såkalte ‘fattigdommen’ i de sosialistiske landene, som ble sammenlignet med vestlige land og først og fremst USA. Det er derfor det er nødvendig å ta en titt på tilgjengelige data for å bedre forstå den økonomiske tilstanden til Bulgaria like før overgangen.

060827-170505_the_monument_and_the_cross_panorama.jpg

Mest hensiktsmessig for formålet er Verdensbankens og FAOs statistikk for 1989:
En befolkning på 8.878 millioner mennesker med BNP (bruttonasjonalprodukt) på 2449 dollar per innbygger. | 3 |

Landet hadde en positiv handelsbalanse på +877.1 millioner dollar. Sykehusplasser var 970,2 per 100.000 innbyggere, noe som vesentlig overgikk gjennomsnittet i de 15 medlemslandene i EU, som hadde 777,4 sengeplasser per 100.000 innbyggere.

Produksjonsapparatet var industrialisert og over 80% av produksjonen kom fra industrien. Bare 10% av produksjonen kom fra den såkalte tradisjonelle økonomien – landbruk. | 4 |

Mens i henhold til Vesten, den viktigste årsaken til fattigdom i den tredje verden var mangel på industrialisering, var det samme ikke sant for Bulgaria. Men det stoppet ikke de overnasjonale institusjonene fra å kreve de samme reformene som de hadde påtvunget utviklingslandene i flere tiår.

Strukturelle tilpasningsprogram

De fire viktige reformene som kreves av den nyliberale doktrinen og som er oppmuntret av Verdensbanken, IMF, UNDP og tenketanker, var privatisering, liberalisering, deregulering (fjerning av forskrifter) og dramatiske kutt i offentlige utgifter.

Disse reformene hadde allerede blitt pålagt utviklingslandene i 1980-årene gjennom såkalte strukturtilpasnings-programmer. Dette er en serie av makroøkonomiske tiltak som ble hevdet å være nødvendig, slik at disse landene kunne få tillit fra private investorer. Hovedmålet med strukturtilpasningsprogrammene var å gjøre alle verdens økonomier kapitalistiske, og dermed sette dem i et felles system styrt av det internasjonale kapitalmarkedet.

I løpet av 50, 60 og 70-årene var det allment antatt at økonomien i de fattige landene var strukturelt forskjellige fra den i de avanserte industrilandene fordi de for lenge hadde vært utsatt for kolonisering fra de vestlige imperialistiske statene.

For å bli kvitt fattigdommen i de økonomisk underutviklede landene, måtte de moderniseres gjennom en overgang fra den tradisjonelle landbruksbaserte økonomien til en industrialisering – den såkalte utviklingsteorien.

På den tiden var det vanlig å anta at for å oppnå et slikt resultat var det viktig å følge en keynesiansk type økonomisk politikk, som ble brukt av alle vestlige land i denne perioden.

«Utviklings-økonomi» ble betraktet som en ‘spesiell’ type Keynesianisme, der den viktigste rollen for sosial og økonomisk modernisering skulle bli overlatt til staten.

På 1980-tallet, da den nyliberale teorien begynte å dominere, ble også ideene om metodene for å oppnå økonomisk utvikling forandret. Tilnærmingen forble Euro-sentrisk, men denne gangen var dreide det seg om å følge budene til den nyliberale økonomiske teorien, som allerede gjorde innhugg i de vestlige landene.

veliko tarnovo.jpg

 

De internasjonale institusjonene lånte til utviklingsland gjennom strukturtilpasningsprogrammer, med strenge vilkår. Dersom landet ikke overholdt vilkårene som det hadde godtatt, ble finansieringen stoppet.

Verdensbanken i 2005 og IMF i 2002 kunngjorde begynnelsen på en prosess med å forandre metoden for å gi lån. Til tross for dette, hat til dags dato hver avtale fortsatt opptil 67 økonomiske krav til gjeldstyngede land, om privatisering og liberalisering av følsomme sektorer – slik som nøkkelsektorene utdanning, helsetjenester og vannressurser.

Da Bulgaria søkte om sitt første lån fra Verdensbanken i 1990, startet det fra en helt annen økonomisk posisjon enn utviklingsland – det var i stor grad industrialisert. med utviklede infrastruktur over hele dets territorium.

I tillegg til at landet hadde bygget stabile helse-, pensjon- og utdanningssystemer, som fungerte utmerket, hadde landet en positiv handelsbalanse på nesten 900 millioner dollar. | 5 |

På tross av de store forskjellene fra den tredje verden, påla långivere landet de samme vilkårene som ble pålagt de fattigste landene: Bulgaria måtte raskt starte prosessen med privatisering av det meste av sine økonomiske sektorer, inkludert banksektoren. I tillegg måtte landet liberalisere alle prisene og liberalisere og deregulere markedene.

Det offisielt uttalte målet var å øke bruttonasjonalproduktet – indeksen som var vedtatt som målestokk for økonomisk utvikling. I 1991 signerte Bulgaria sin første låneavtale med Verdensbanken, som krevde strukturelle reformer. Siden da ble det inngått 17 avtaler med Verdensbanken | 6 | og 13 avtaler med Det internasjonale pengefondet | 7 | – Alle avtalene hadde vilkår om reformer.

Ingen av institusjonene stilte spørsmålet om hvordan man skulle beholde de positive resultatene som var oppnådd i landets økonomi og sosialpolitikk før 1989. Hvis noen fortsatt mener at dagens økonomiske tilstand er forårsaket av kortsynte bulgarske politikere med feil politikk, er det bedre å kvitte seg med denne forestillingen. Alle reformer gjennomført i løpet av de siste 25 årene ble utarbeidet, pålagt og godkjent av de to mektigste globale institusjonene.

 

Hva slags forbedring? BNP er å miste kalorier

For lenge har vi forlatt personlig utmerkelse og fellesskapsverdier til fordel for en oppsamling av materielle ting. … Bruttonasjonalproduktet teller luftforurensning,tobakk-reklame og ambulanser til å fjerne blodbadet på våre motorveier.Det teller avanserte låser for våre dører og fengsler for folk som dirker dem. Det teller ødeleggelsen av Redwoodskogen og tapet av våre naturlige undere til [kaotiske byer]. Det teller napalm, teller atomstridshoder og pansrede biler for politiet for å bekjempe opptøyene i våre byer … og TV-programmer som forherliger vold for å selge leker til barna våre … kort sagt, det måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.

– Robert Kennedy

Denne vedtatte indeksen måler utviklingen er bruttonasjonalproduktet (BNP) – markedsverdien av de produserte sluttproduktene og tjenestene i et land i løpet av ett år. Men bruttonasjonalproduktet har aldri vært i stand til å beskrive den virkelige velstanden i et bestemt samfunn. Mange forskere påpeker at økonomisk vekst ikke varig ledsages av en forbedring av folks trivsel.

pointing+hand+vintage+image+graphicsfairy2Bruttonasjonalproduktet ble vedtatt av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i 1990 for å erstatte indeksen bruttonasjonalinntekten (BNI). Forskjellen mellom de to indeksene er viktig og forklarer årsaken til byttet: BNP måler produksjon innenfor et territorium og BNI vurderer statsborgerskapet.

Når en privatisering blir gjennomført, blir produksjonen utført på et lands territorium (og dermed blir rapportert som bruttonasjonalprodukt), men en stor del av overskuddet fra denne produksjonen blir eksportert til utlandet takket være fri flyt av kapital. For eksempel, hvis en utenlandsk statsborger kjøper rettighetene en gruve, vil han bare betale en liten avgift til staten (i Bulgaria betaler det kanadiske selskapet Dundee Precious Metals bare 1% i royalty), og kan eksportere til utlandet en stor del av overskuddet. Når gruvens fortjenesten øker, stiger bruttonasjonalprodukt, mens BNI viser en nedgang i statens inntekter fordi selskapet er kanadisk. Det bulgarske nasjonalinntekten minsker, mens på samme tid øker Canadas BNI.

Det er mange andre problemer med å godta den økonomiske veksten som et mål på velstand. For eksempel inkluderer BNP utgifter på grunn av naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer, som anses å være bra for økonomien, mens i virkeligheten er disse katastrofene tragedier for samfunnet.

Et eksempel på dette er den økologiske katastrofen i Mexicogolfen i 2010 da 11 mennesker omkom og over en milliard liter olje ble lekket : dette økte BNP med titalls millioner av dollar. Hver flom i Bulgaria i løpet av de siste årene har ført til utgifter for redning og gjenoppbygging, som gjør at BNP stiger. Dette høres kanskje utrolig ut, men hver naturkatastrofe er svært velkommen for den økonomiske veksten. På samme måte fører økningen av sykdommer i befolkningen til mer i utgifter til medisiner og sykehustjenester, som er igjen registrert som økonomisk vekst.

Måten bruttonasjonalprodukt blir beregnet på er også diskutabel. Siden 1953 har land benyttet metodene som er anbefalt av SNA | 8 | – ‘Systemet for nasjonalregnskap’ vedtatt av FNs statistiske kommisjon. På slutten av 1980-tallet ble bare sluttproduktene som ble produsert i den virkelige økonomien målt.

I 1987 var Italia det første europeiske landet som fulgte de nye anbefalinger fra SNA, og begynte å telle med i bruttonasjonalproduktet anslag av ‘den grå sektoren‘, og dermed fikk de en høyning på 18%, bokstavelig talt over natten. Siden da har andre land gradvis inkludert disse «anslagene» av grå aktivitet.

I hvilken grad de er ekte, kan ingen si. Det er en reell skandale at fra september 2014, begynte EU å registrere selv aktivitet i den svarte sektoren. Narkotika, smugling, prostitusjon og korrupsjon ble offisielt en del av målestokken for økonomisk vekst, og dermed for «utvikling». Inntil da ble produksjon av våpen betraktet som et «mellomprodukt». Siden september 2014 blir det regnet som en «investering». Det er i grunnen et retorisk spørsmål om disse aktivitetene virkelig skaper velferd for samfunnet.

Jeg ønsker å fullføre min kritikk mot målestokken for økonomisk vekst og utvikling ved å understreke at den ikke på noen måte viser hvordan rikdommen er fordelt i samfunnet, og hvordan den blir brukt. Et land med en sterke sosiale ulikheter kan måle et like høyt bruttonasjonalprodukt som et annet land der rikdommen er jevnere fordelt.

I 1989 var inntektene i Bulgaria forholdsvis jevnt fordelt- det var ingen eierne av storkapital og fattigdom var praktisk talt ikke-eksisterende. Men siden mange tjenester var gratis (offentlig helse, utdanning, lærebøker, transport for studenter og pensjonister) og andre tjenester og varer ble solgt til priser fastlagt av staten, som noen ganger ikke oversteg produksjonskostnadene (dagligvarer, transport, elektrisitet , vannforsyning og så videre), var BNP relativt lav. Etter privatiseringen og prisliberaliseringen økte de enormt, og dermed økte også bruttonasjonalproduktet. Det er derfor målestokken BNP knapt hjelper oss skildre den riktige tilstanden i enhver økonomi.

Vitner til den økonomiske katastrofen i Bulgaria, mens de observerer spredningen av fattigdommen som kveler landet, er sannsynligvis dypt forvirret av økonomenes påstander. I henhold til dem er livet i Bulgaria i dag er mye bedre enn i 1989, fordi BNP har nesten blitt tredoblet (fra 2449 dollar til 7498 dollar per innbygger) | 9 |.

Men hvilken målestokk bør brukes for å foreta en riktig sammenligning mellom den økonomiske velstanden til mennesker i 1989, og i dag? Hvis vi undersøker internasjonal statistikk kommer vi over en veldig interessant målestokk som har blitt brukt av FAO i flere tiår – forbruket av dagligvarer per innbygger, målt i kilokalorier per dag. Dette virker som en veldig passende målestokk, særlig hvis vi tenker på at ingen kan bruke mange flere kilokalorier enn de kan spise, på grunn av enkle fysiologiske begrensninger.

Fra FAO kan vi se at i 1989 i konsumerte Bulgaria 3623 kilokalorier per innbygger daglig, og landet var fjerde i verden, før alle vestlige land (Frankrike var på åttendeplass, Italia – niende, Østerrike – 11, USA – 14., og gjennomsnittlig daglig inntak for verden var 2635 kilokalorier per innbygger). FAOs siste tilgjengelige data er fra 2011. Der ser vi at Bulgaria har falt fra 4. til 81. plass med en gjennomsnittlig daglig inntak på 2877 – som er 25% mindre (overlevelses-minimum er 2400 kilokalorier). Til sammenligning er Ghana på 65. plass. | 10 |

b040329ar
Dubya og tidligere kong Simeon Saxe-Coburg-Gotha, som ble solgt til befolkningen som Bulgarias redningsmann og hjulpet til å bli statsminister av NGOer

Retorikken

Selv om de overnasjonale institusjonene for [økonomisk] utvikling erklærer som deres grunnleggende formål «kampen mot fattigdom», fortsetter de å kreve økonomiske reformer som har vist seg å være helt ineffektive.

Den ledende forutsetningen er at bare det frie markedet og sterkt begrenset statlig innblanding er i stand til å garantere velstand.I stedet for at nasjoner får lov til å få lov til å handle på eget initiativ for å øke velferden til sitt folk, blir de tvunget til å vedta nyliberal politikk. Etter det måler ingen lenger om livsforholdene har bedret seg, men bare i hvilken grad de anbefalte retningslinjene er gjennomført.

Å fremme reformene som blir påtvunget utenfra er en jobb for tenketankene, som gjemmer seg bak forkledningen frivillige/ikke-statlige organisasjoner. Deres prosjekter blir finansiert av store utviklingsorganisasjoner, blant annet skiller amerikanske USAID seg ut som sponsor. Stiftelsen som representerer USAID i landet er «America for Bulgaria».

Tenketankene bruker den samme retorikken som de har brukt til nå i den tredje verden. De snakker om demokrati, reformer, godt styresett, dannelsen av et sivilsamfunn, frihet, utvikling og så videre. Lånene som påtvinger de ovennevnte «reformene» blir kalt «bistand». Verdensbanken og andre institusjoner blir beskrevet som «givere» og alle politiske idéer som er i befolkningens interesse blir alltid kalt «populisme». Målet er å manipulere opinionen

[..]

Et viktig eksempel på den retorikken som brukes er boken «Milliarden på bunnen» av direktør for utviklingsforskning i Verdensbanken Paul Collier. | 12 | Collier er en typisk ny-liberalistisk økonom helt viet til planene til utviklingsorganisasjonene de siste tiårene.

Han oppfordrer til «sjokkterapi», og bruker boken hans det vanlige språket om «frihet, demokratisering, hjelp, overgang, kamp mot fattigdom» og hyller de politikerne som har våget å gjennomføre disse retningslinjene som «modige reformatorer». Alle som våger å følge en annen økonomisk vei og bruke tilgjengelige midler for å bygge statlige sosiale tjenester blir stemplet som «diktatorer», mens motstandere av disse reformene blir kalt «politisk motiverte» og «marxister». For eksempel, roser han de nyliberale politikken til Blaize Compaoré i Burkina Faso:

«I mer enn et tiår har regjeringene i Uganda og Burkina Faso vist tilfredsstillende utviklings-hastighet, og delvis fikset skadene forårsaket av deres forferdelige forgjengere.» Den «fryktelige forgjengeren» i dette tilfellet er Thomas Sankara – som gjennomførte en keynesiansk politikk, og ble eliminert i 1987 av Blaize Compaoré med et kupp hjulpet av Frankrike, USA og liberiske militære styrker. | 13 |

Dessuten hevder Collier at økonomisk vekst er et middel for å redusere fattigdom, men han unnlater å nevne det faktum at overskuddet av denne veksten blir eksportert ut over landegrensene (husk det beleilige byttet av bruttonasjonalinntekt med bruttonasjonalprodukt) og han unngår også spørsmålet om hvordan de pengene som blir igjen i landet blir fordelt blant befolkningen.

Dette er de samme to utelatelsene som blir gjort av alle nyliberale økonomer og tenketanker i Bulgaria. Collier kommer nært til å fornekte virkeligheten ved å hevde at den nyliberale politikken har redusert fattigdom.

Og i de tilfellene når fornektelse av deres mislykkethet er umulig, gir han skylden på uflaks: «Nigerias beste fase av økonomisk politikk var reformfasen på slutten av 1980-tallet, men fordelene med disse reformene ble fullstendig overskygget av den sterkt fallende oljeprisen på samme tid»| 14 |

Collier støtter de mest radikale «reformistiske» planene mulig, og oppfordrer til en total og umiddelbar godtakelse av en pakke med nyliberale påbud ( «nødvendige selv om de riktignok er til tider er svært smertefulle»), som er svært godt beskrevet av Naomi Klein i hennes bok «Sjokkdoktrinen. Katastrofekapitalismens fremmarsj«.

Collier aldri slutter å lovprise de amerikanske intervensjonene i Afrika, og kalte dem «virkelig fantastisk». Fra ham lærer vi også at «spredning av demokrati er en uttalt dagsorden – ja til og med det overordnede dagsordenen til USA i Midtøsten». Det er vanskelig å finne noen sammenheng mellom demokrati og USAs støtte til de brutale regimene i Saudi-Arabia, Egypt, Qatar eller Bahrain.

Etter å ha fremsagt argumentet om at USA og Storbritannia er «moralsk tvunget» til å gripe inn i land i «milliarden på bunnen,» påpeker han at fredsbevaring også gir «reformatorene» en viktig mulighet:

«Det er det merkelige resultatet at reformer er mer sannsynlig etter borgerkriger … Hvordan kan disse to tilsynelatende motstridene resultatene forsones? Jeg tror at de forteller oss at situasjonen etter konflikter er svært flytende … Dette tyder på at våre politiske tiltak for å hjelpe mislykkede stater må skille mellom forskjellig typer situasjoner, og behandle situasjoner etter kriser som store muligheter.»

Dette er en pragmatisk eksempel på sjokkdoktrinen, beskrevet av Naomi Klein som følger:

«Sjokkdoktrinen, som alle doktriner, er en filosofi om makt. Det er en filosofi om hvordan du skal oppnå dine politiske og økonomiske mål. Og dette er en filosofi som mener at den beste måten, den beste tiden å presse gjennom radikale ideer om frie markeder, er i kjølvannet av et stort sjokk.

Dette sjokket kan være en økonomisk nedsmelting. Det kan være en naturkatastrofe. Det kan være et terrorangrep. Det kan være en krig. … Disse krisene, disse katastrofene, disse sjokkene mykner opp hele samfunn. De forvirrer dem. Folk mister dømmekraften. Et vindu åpner seg, akkurat som vinduet i forhørsrommet.

Og i dette vinduet, kan du tvinge gjennom hva økonomene kaller «økonomiske sjokkterapi.»Det er på en måte en total omgjøring av landet. Det er alt på en gang. Det er ikke, du vet, en reform her, en reform der, men den slags radikal endring som vi så i Russland på 1990-tallet, og som Paul Bremer prøvde å tvinge gjennom i Irak etter invasjonen». | 15 |

Fra boken til Collier kan vi forstå at bak all retorikken om liberalisering, demokratisering og kampen mot fattigdom, ligger det som eneste hensikt å gjennomføre den nyliberale politikken det frie markedet i alle land, ved hjelp av alle nødvendige metoder, hvorav en metode er militærmakt, som blir ansett for å være helt forsvarlig.

 

Resultatene

«Vekst kun for vekstens skyld er ideologien til kreftcellen.»
– Edward Abbey, «Desert Solitaire»

Etter 25 år med demokratisering har den bulgarske befolkningen svunnet hen med over 1.6 millioner – i 2013 var befolkningen 7,245,677 mennesker. De fleste borgere som er i stand til arbeide, forlater landet på jakt etter jobb i utlandet. Et av de største problemene landet står overfor er hjerneflukt – mange universitetsutdannede emigrerer til Vesten. Til tross for den sterke utvandringen er det fortsatt 433 200 arbeidsledige i Bulgaria – 13% i henhold til offisielle data fra 2013.

I 2013 var handelsbalansen negativ med 4794 millioner dollar | 16 |, slik den har vært negativ i alle årene siden 1991. Likevel har GDP blitt tredoblet, og er nå 7498 dollar per innbygger. | 17 |

Antall sykehussenger reduseres, og nådde 606,9 per 100.000 innbyggere. Restruktureringen av helse- og utdanningssystemer, utført i henhold til vilkårene for lån fra Verdensbanken og IMF, viser svært godt den negative effekten av «hjelpen» fra de finansielle institusjonene på den sosiale sektoren og de menneskelige ressursene som jobber der. Selv om vi aksepterer at de hadde behov for å bli bedre og moderniseres, har de radikale endringer i disse sektorene helt ødelagt alle de positive resultatene oppnådd til da.

I tillegg ble de ansatte i disse sektorene, som består av 70-80% kvinner, drastisk redusert. I dette tilfellet, så vel som i mange andre tilfeller av omstrukturering og privatisering, har reformene hatt en svært negativ effekt for det meste på kvinner. De internasjonale institusjonene og nasjonale myndighetene har ikke tatt hensyn til det menneskelige aspektet i reformene. I årene med overgang siden 1989 har helsetilstanden til den bulgarske befolkningen blitt forverret, dødeligheten har vært økende (særlig blant menn i arbeid på grunn av hjerte- og karsykdommer), den demografiske veksten er avtagende (og er nå negativ, -0,8) og sosial ulikheter er blitt dypere. | 18 |

Det er åpenbart at de nyliberale tiltakene, pålagt utviklingslandene med katastrofale resultater, oppnådde den samme effekten av utarming i landene i den tidligere sosialistiske blokken.

Men i dette tilfellet er det umulig å ramse opp de vanlige unnskyldningene for manglende industrialisering. Vi må huske at industrien var meget godt utviklet i Bulgaria ved begynnelsen av overgangen.

I tilfellet Bulgaria snakker vi ikke om noen «iboende» fattigdom, som utviklingsplanene ikke var i stand til å utrydde. Vi snakker her om en full demontering av en velfungerende industri og sosiale strukturer. Sult og fattigdom har vært resultatet av de nyliberale politikken med «utvikling», og nå må vi spørre oss selv: Er det ikke på høy tid å kvitte seg med den ? Og hvis det er tilfelle, hva slags økonomisk politikk må vi gjennomføre?


Fra:

http://cadtm.org/Bulgaria-in-the-trap-of

(Se originalartikkelen for fotnoter.)

 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.