Washingtons konfrontasjon med Russland

or-37212.jpg

 

Av Brian Cloughley

Du kan finne det vanskelig å tro innholdet i en tale fra USAs president George W. Bush i november 2001, da han møtte president Putin i Texas. Blant annet sa han at «mange folk hadde aldri drømt om at en amerikansk president og en russisk president kunne ha dannet et vennskap som vi [har]».

Han fortsatte: «Da jeg gikk på skolen, var Russland en fiende. Nå kan elever kjenne Russland som en venn, at vi jobber sammen for å bryte de gamle båndene, for å skape en ny ånd av samarbeid og tillit, slik at vi kan jobbe sammen for å gjøre verden mer fredelig».

Så fornuftig. Så optimistisk.

Men, dessverre, hvor feil. Fordi den amerikanske administrasjonen, på oppfordring fra Pentagon og dets underkontor i Brussel, hovedkvarteret i Den nordatlantiske traktat-organisasjonen, hadde allerede begitt seg ut på en strategi med konfrontasjon, og oppmuntre til utvidelse av at den anti-russiske militæralliansen fra 16 medlemsland til de nåværende 28 land.

To år etter at president Bush ønsket president Putin velkommen til Texas, ønsket NATO velkommen åtte flere nasjoner som medlemmer, og økte sin militære tilstedeværelse stadig nærmere den russiske grensen.

President GW Bush var ikke den mest intellektuelt begavete beboeren av Det hvite hus. Faktisk, for å være direkte, var han trolig en av de mest katastrofale presidentene noensinne påført seg selv av de amerikanske velgerne, så langt. Men han hadde rett i å si at «jeg tror det amerikansk-russiske forholdet er en av de viktigste forholdene som vårt land kan ha, og jo sterkere forholdet er, jo mer sannsynlig er det at verden vil ha fred …»

Det faktum at Russlands ubetingete førsteprioritet var handel, først med Europa, men utvidet til hele verden, ble ønsket velkommen av alle bortsett fra krigshisserne i NATO og Pentagon. Deres førsteprioritet var å ha en begrunnelse for NATOs eksistens. Det spilte ingen rolle for dem at Russland konsentrere seg om å forbedre sin økonomi til fordel for sitt folk og at forsvarsbudsjettet var relativt lite.

De ønsket en grunn for NATO å eksistere, fordi pinlige spørsmål ble spurt om behovet for den fortsatte eksistensen av en slik kostbar militær gruppe, når grunnlaget for etableringen og eksistensen ene og alene var for å møte det som ble oppfattet som militær trussel fra Sovjetunionen, som hadde opphørt å eksistere. I året da president Putin besøkte Texas, var Russlands forsvarsutgifter 36 milliarder dollar, mens det amerikanske var 290 milliarder og totalen for de europeiske NATO-landene var 158 milliarder.

I 2015, som det ble rapportert av den britiske avisen Daily Telegraph, brukte USA 569 milliarder dollar på militæret mens Russlands forsvarsbudsjett var 53 milliarder og det britiske er svimlende 66 milliarder – veldig mye mer enn i Storbritannia har råd til. Telegraph og de fleste andre vestlige mediene og mange angivelig uavhengige tankesmier bemerket at det amerikanske militærbudsjettet hadde gått ned fra fjorårets 610 milliarder, og applauderte reduksjonen – uten å merke seg at den massive amerikanske/NATO tilbaketrekningen fra Afghanistan hadde ført til i langt mindre utgifter for den katastrofale krigen, som har kostet amerikanske skattebetalere en formue.

I 2011, for eksempel, brukte USA 122 milliarder dollar for å utkjempe sin krig i Afghanistan. Dette gikk ned til 35 milliarder i 2015 og dermed reduserte det totale forsvarsbudsjettet. Det er bevisst misvisende for Pentagon og vestlige media å hevde at USA har redusert sine militære utgifter som en prinsippsak.

Mantraet til de som forsvarer og godkjenner de enorme militærutgiftene er at det finnes trusler fra Russland og Kina. Når det gjelder Russland, bygger denne påstanden på Ukraina-fiaskoen, og det er passende å kort gjennomgå påstanden i lys av hva som faktisk skjedde.

USA oppmuntret til et kupp i Ukraina i 2014, og selv om det ukrainske nyhetsbyrået Interfax rapporterte i juni 2015 at president Porosjenko hadde uttalt at å styrte hans forgjenger var «grunnlovsstridig», var det ingen endring i den endeløse vestlige propagandalinja at hele greia var helt demokratisk. Tilsvarende påstander om at Krim ble «annektert» av Russland, har vært vellykket i den grad at svært få i vest mener at, som den britiske avisen Independent rapporterte, «fyrverkeri eksploderte og russiske flagg blafret over jublende folkemengder etter beboere på Krim stemte overveldende for å løsrive seg fra Ukraina og slutte seg til Russland». Folkeavstemningen var en helt rettferdig meningsytring på Krim. Ja, det ville vært veldig overraskende hvis stemmegivningen ikke hadde gått i favør av slutte seg til Russland på nytt, fordi det er unektelig at det store flertallet av innbyggere på Krim har russisk kultur og er russisk-talende.

Det viktigste er imidlertid påstanden om at Russland på en eller annen måte ønsket å invadere selve Ukraina. Det er ingen tvil om at Russland ga, og fortsetter å gi, støtte til separatistene i det østlige Ukraina, men forestillingen om at Russland ønsket eller ønsker å angripe og okkupere Ukraina er latterlig.

Russland ønsker ikke å angripe Ukraina eller andre land det grenser mot. Hvilke mulige fordeler vil Russland få ved å gå til krig? Alt som Russland ønsker å gjøre er å handle med så mange land som mulig og sørge for at folk med russiske kultur på dets grenser blir behandlet rettferdig og i henhold til deres hva folket selv ønsker.

President Obama ser ut til å være grunnleggende anstendig, og er absolutt mer intelligent enn president GW Bush, men han har fulgt rådene fra talsmenn for krig fra Pentagon, på bare hva som kan beskrives som en slavisk måte. Hans tirade angående Krim var rettet personlig mot president Putin og han arrogante skryt av at «Vi vil ikke akseptere Russlands okkupasjon av Krim» var en erklæring om konfrontasjon på ubestemt tid.

0_95970_8f1e3b2f_orig.jpg

Da var det lite rart at general Philip Breedlove, sjefen for de amerikanske styrkene i Europa, og NATOs «øverstkommanderende i Europa», erklærte at «vi er forberedt på å kjempe og vinne» mot Russland. Han kunngjorde dette i februar 2016 siden etter hans mening Russland har «valgt å være en motstander og utgjør en langsiktig eksistensiell trussel» mot USA, og derfor vil «inneværende års budsjettanmodning gjenspeiler vår høytidelige forpliktelse til sikkerheten til våre allierte og partnere».

Så de amerikanske militærutgiftene går opp atter en gang, og Pentagons generaler og investorer fra Wall Street og våpenprodusenter over hele USA kan gni seg i hendene av glede. Disse sleipe intrigemakerne er hva den store president Eisenhower kalte «det militær-industrielle komplekset» av tilsynelatende patriotiske amerikanere som, når det kommer til stykket, er USAs egen verste fiende.

I 2001 da president Bush møtte president Putin sa han at «jo mer jeg blir kjent med president Putin, jo mer ser jeg av hans hjerte og sjel, og jo mer vet jeg at vi kan jobbe sammen på en positiv måte. Og så hver gang lederne kan treffes og sette seg ned og snakke om sentrale problemstillinger på en svært åpen og ærlig måte, det vil gjøre forholdet sterkere i det lange løp».

Han hadde helt rett: men president Obama foretrekker konfrontasjonen ønsket av det militærindustrielle komplekset fremfor å snakke med president Putin på «en veldig åpen og ærlig måte».

Washingtons endrete holdning til Russland er ikke bare furten og umoden, den er ekstremt farlig. President Obama «vil ikke akseptere» at Krim er nok en gang en del av Russland, et ønske fra innbyggerne. Så hva skal han gjøre med det? Hvilke råd mottar han fra hans krigerske generaler?

Hvorfor fører ha verden stadig nærmere krig?


Brian Cloughley tjente i den britiske og australske hæren i Borneo og Vietnam. Han tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og som australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.


Fra:

http://www.strategic-culture.org/news/2016/04/20/washington-confrontation-with-russia.html

Reklamer