Mytene om Wałęsa bare øker

walesa

Av Gavin Rae

Da nyheten spredte seg rundt verden om oppdagelsen av nye dokumenter angående Lech Wałęsa og hans påståtte samarbeid med de kommunistiske myndighetene, var mannen selv i ferd med å tale for det nye, høyreekstreme, parlamentet i Venezuela.

Denne tidligere fagforeningslederen og ihuga forkjemperen for demokrati og menneskerettigheter, støttet tilbakekomsten av høyreekstremisme i Venezuela. Så fløy han til Miami for å møte cubanske opposisjonelle, og ble nok en gang mottatt som en helt. Wałęsa var i sitt rette element – arvingen til Reagan; den store anti-kommunisten som hadde bidratt til å fjerne Sovjetunionen.

Likevel ble han på hjemmebane nok en gang beskyldt for å være en kommunistisk agent og forræder av Solidaritet. Andre forsvarte ham som en nasjonal helt, som hadde brakt frihet og selvstendighet til landet. Disse motstridene fremstillingene har lite å gjøre med selve sannheten angående Wałęsa fortid, men gjenspeiler den pågående konflikter i den polske eliten og den nåværende polske kapitalismen.

Kapitalismen har alltid sprunget ut av ødeleggelse, svindel og vanligvis også vold. Utrenskningen av Høylandet i Skottland ; ødeleggelsen av urfolk; konfiskasjon av bøndenes land. For at kapitalismen skal vokse, trenger den ikke bare en innledende samling av kapital, men også etableringen av en spesiell type sosiale forbindelser.

Arbeidere må skilles fra sine egne produksjonsmidler og livsopphold, enten dette er deres land eller deres verksteder. Når dette oppnådd, kommer to grupper som har noe å tilby i direkte kontakt med hverandre.

Den første er eiere av penger, produksjonsmidler og livsopphold, som er ivrige etter å øke summen av verdiene de besitter ved å kjøpe andres arbeidskraft. Dernest er det selve klassen av arbeidere, som må overleve i hovedsak ved å selge sin arbeidskraft på markedet.

Og når dette oppnådd, er hele det avansert maskineriet av kapitalismen satt i gang, mens det utvider seg i stadig større sirkler i det økonomiske og sosiale livet, og bringer større deler av samfunnet inn i dette bytteforholdet.

Da kapitalismen dukket opp fra livmoren til den «virkelig eksisterende sosialismen», måtte en ny prosess av kapitalakkumulasjon settes i gang. Denne gangen var kapital konfrontert en industrialisert økonomi, med en klasse av organiserte arbeidere.

I motsetning til under overgangen fra føydalisme, var arbeiderne allerede innarbeidet i systemet og organisert i store fabrikker eller kontorer. Imidlertid eksisterte ikke arbeidkraft som en handelsvare som fritt ble utvekslet på markedet.Statens monopolkontroll over produksjon og politikk av full sysselsetting betydde at størstedelen av arbeidet og det økonomiske livet ble organisert utenfor markedet.

Og for at det nye skulle blomstre, måtte det gamle bli ødelagt. Hele programmet for rask privatisering og liberalisering som ble gjennomført i Øst-Europa, produserte en økonomisk kollaps av enestående størrelsesorden og en samtidig økning i fattigdom og sosial nød for millioner av mennesker.

lech-walesa-2-solidarnosc.jpg
En relativt ung Walesa på høyden i 1989, før alkoholen tok overhånd

Samtidig begynte privat kapital å sirkulere og utvides; den skapte nyvunnet rikdom. Ofte grep oligarker byttet som ble gjort tilgjengelig, særlig i landene i det tidligere Sovjetunionen, hvor den økonomiske kollapsen var mest alvorlig. Det var ikke noe rettferdig eller ærlig i alt dette. Korrupsjon, politiske forbindelser og noen ganger rå styrke bestemte hvem som var vinnerne i det harde spillet for å få kontroll over eiendom.

Polen unnslapp ikke dette hendelsesforløpet, selv om det var mindre alvorlig enn i de fleste andre østeuropeiske landene. Den økonomiske kollapsen var den korteste i regionen (økonomien krympet «bare» med rundt en fjerdedel mellom 1989 og 1992). Tosifret arbeidsledighet, høy fattigdom og ulikhet ble sett på som et uunngåelig stadium i en smertefull forvandling.

Polens egen ‘kreative ødeleggelse’ betydde en dyp avindustrialisering, med kollapsen av minst to tredjedeler av landets mellomstore og store industribedrifter, noe som fører til at rundt 2 millioner mennesker mistet jobbene sine.

Dette ga rom for internasjonal kapital til å komme inn og raskt monopolisere store deler av økonomien. Selv om dette ikke var en oligarkisk kapitalisme som den lenger øst, satte en ny gruppe av rike og velstående seg fast i landet. Og igjen – det er ingenting rettferdig i dette. Det var ofte de med de sterkeste politiske forbindelsene, både innenfor de tidligere kommunistiske elitene og toppene i Solidaritet, som blomstret mest.

Fordelen for den økonomiske eliten i den allerede utviklede kapitalistiske verden, er at tyveriet har for lenge siden blitt gjemt og glemt. Den opprinnelige oppsamlingen av rikdom er nedsenket i fortidens tåke, der den har vært gjemt i generasjoner.

I den ‘post-kommunistiske’ verden ligger denne nylige oppsamlingen åpent i dagen, og byttet fortsetter å bli kjempet over. Det er denne striden innenfor eliten som ligger til grunn de nyeste krangelen over den historiske arven til den tidligere lederen for solidaritet, Lech Wałęsa.

Den ene siden er: Denne lederen av en fagforening ledet en streik på skipsverftet i Gdansk, som utviklet seg til en sosial bevegelse på 10 millioner mennesker. Deretter forhandlet han det fredelige fallet av kommunismens i Polen, noe som førte til det endelige sammenbruddet av selve Sovjetunionen.

Side 2: Eller var han en kommunistisk agent, som tok penger fra myndighetene og samarbeidet med styresmaktene for å opprettholde systemet lenge nok slik at en del av dens ledere (i samarbeid med toppene i Solidaritet) kunne fylle sine lommer da de grønne skuddene av kapitalisme begynte å spire?

Begge disse versjonene av historien er en samling myter, og av det mest primitive slaget.

Den første er nå foreviget av en liberal elite, koblet til internasjonal kapital, som anser sin privilegerte posisjon truet. De glemmer at på på sin høyde var Solidaritet en fagbevegelse som krevde en ordentlig sosialisering og demokratisering av en «virkelig eksisterende sosialisme», og var for etablering av et selvstyrt republikk. De lukker øynene sine for sviket som denne bevegelsen ble utsatt for av eliten i Solidaritet, og for hvordan intelligentsiaen glemte sin allianse med arbeiderklassen.

De overser hvordan den første regjeringen til Solidaritet og dens president Lech Wałęsa innledet det første settet med nyliberalistisk reformer i Øst-Europa, mot avtalene i rundebordssamtalene som banet veien for maktovergangen.

Videre, fortrengte de hvordan de selv brukte mye av 1990-tallet på å rakke ned på Lech Walesa. Han var en god opposisjonsleder, og en som kunne lede en streik, sa de; men til syvende og sist var han en ukultiverte mann og en enkel elektriker som ikke klarte å mestre selv anstendig polsk (Nie chcem ale muszem).

Den andre versjonen av historien blir nå mer populær, under regjeringen til partiet ‘Lov og rettferdighet’ –  Wałęsa, agenten og kollaboratøren. En person som jobbet for de hemmelige tjenestene i 1970-årene, og ga dem informasjon i bytte mot penger. Solidaritetslederen som forrådte hans bevegelse ved å danne en allianse med de tidligere kommunistledere, for å bygge et nytt korrupt elite.

Presidenten som motarbeidet en prosess med lustrasjon [utrenskninger] mot den kommunistiske eliten. Denne versjonen av historien gjentas høyest av de som kom i strid med Wałęsa på begynnelsen av 1990-årene, hvorav mange er fremtredende medlemmer av den nåværende regjeringen. De ga skylden for alle kapitalismens onder i Polen på hva de anser som denne urettferdig tilranete makten av en korrupt elite. Denne versjonen later som at dersom denne eliten skulle bli fjernet, kan kapitalismen begynne på nytt. En ny rettferdig og normal kapitalistisk økonomi vil da endelig være i stand til å bli utviklet.

Dette er en kamp mellom to deler av eliten, som hver beskylder den andre for det samme.

For den liberale eliten, er regjeringen til Lov og rettferdighet en tilbakevending til fortiden; et parti som gjenskaper den sentraliserte og udemokratiske praksisen til det forrige systemet; som tilbyr populistiske løsninger mens den undergraver markedsøkonomien.

I mellomtiden, hevder det konservative høyresiden at de ønsker å rette opp denne urettferdigheten fra fortiden, og fullføre «Solidaritet-revolusjonen», gjennom en ny prosess med lustrasjon, dvs. ‘fjerning av kommunisme’. Begge disse gruppene fortsetter å konkurrere om den historiske arven fra Solidaritet og hevder at de er de virkelige anti-kommunistene.

Prosessen med vekst ved å ødelegge de produktive delene av det foregående økonomiske systemet har nå blitt uttømt. Mens de liberale intellektuelle snakker om en periode med enestående vekst og velstand, har rundt 2 millioner mennesker valgt å prøve lykken i utlandet. De tidligere fiendene til denne liberale eliten innenfor Solidaritet er nå på offensiven, og utnytter sosial misnøye til å gjennomføre sin egen utrenskning på toppen, som siver ned til bunnen.

Siden Polen ligger midt i et Europa i oppløsning, i et globalt økonomisk system som muligens står overfor en ny finanskrise , i en verden plaget med krig og usikkerhet; slik avleder regjeringen befolkningens oppmerksomhet med disse nye skueprosessene i media. Samarbeidspartnere, filer, agenter, kodenavn ….


 

Fra:

Accumulating the Myths of Lech Wałęsa

Advertisements