Den ukrainske økonomien har gått til helvete

 Den ukrainske økonomien og samfunnet er virkelig i en dyster situasjon, og det er selvpåført – borgerkrigen er bare en bidragende faktor.

I am a girl. I don't want Customs Union! I want lace panties and the EU
Noen har lovt henne gull og grønne skoger. Den teiteste/mest naive plakaten i hele Maidan-opprøret. Den sier: «Jeg er en jente! Jeg vil ikke ha tollunion [med Russland]! Jeg vil ha blondetruser og EU!»
Av Oriental Review

Tidligere denne måneden, da hun holdt et foredrag i Kiev, «Utfordringer i en stadig skiftende verden,» uttalte USAs tidligere utenriksminister Condoleezza Rice en inspirerende bemerkning for alle som kanskje har tenkt at livet i Ukraina var dårlig:

«Dere burde dra til Liberia hvor levestandarden er mye lavere, da ville dere være takknemlig.»

Ironisk nok, reagerte det næringslivsvennlige tidsskiftet Forbes Ukraina på dette med en litt forvirret analyse som likevel førte til en konklusjon med feilfri logikk: «Selv om Liberia har en av de svakeste økonomiene i verden, ligger det bare litt bak Ukraina med hensyn til en rekke makroøkonomiske målestokker,» og magasinet støttet sin analyse med litt tørr statistikk (de glemte imidlertid å nevne at Liberias 85% ledighet er langt verre enn Ukrainas, selv i dag).

Den raske forverringen av den ukrainske økonomien de siste to årene etter Maidan, er ikke lenger et tabuemne i internasjonal presse (den fremtredende amerikanske akademikeren og tidligere diplomat Nicolai Petro sin nylige artikkel i The Guardian gjorde dette krystallklart). Men for å gjøre en lang historie kort, ser hele bildet enda mer nedslående ut:

Folk er desperat å komme seg ut av Ukraina. En Kiev-basert headhunting-firma hevder at i henhold til sine meningsmålinger, ser 70% av befolkningen ikke noen fremtid i Ukraina. Ti av elleve (!!!) ukrainere er klar til å forlate landet hvis tilbudt en jobb i utlandet. Førti prosent av Kievs funksjonærer ser ikke en sikker fremtid for seg selv i dag. En annen meningsmåling viser at i forhold til perioden før Maidan, er innbyggernes pessimisme økende. Kun 19% av de som svarte forventet at 2016 skulle gi positive endringer for Ukraina (ned fra 42% i 2013).

Disse synspunktene er ganske forståelig hvis vi ser på den gjennomsnittlige inntekten i Ukraina. Ifølge offisielle data fra finansdepartementet (per 2.3.2016), er gjennomsnittlig lønn i Ukraina bare 4362 hryvnas per måned (cirka 145 euro). Minstelønna er for tiden satt til 1,378 hryvnas (46 euro).

Derfor må det store flertallet av arbeidsfolk i Ukraina greie seg på en lønn på 2000-3000 hryvna (70-100 euro) hver måned. Og antall sysselsatte går ned for hver dag. I september 2015 erkjente den ukrainske ministeren for sosialpolitikk, Valery Jarosjenko, at ledigheten hadde nådd sitt høyeste nivå i historien til Ukraina som et selvstendig land. 23% av unge ukrainere klarer ikke å finne arbeid (i de delene av Donetsk-regionen som kontrolleres av Kiev er arbeidsløsheten betydelig nærmere Liberia – 50%!).

Lav lønn og høy arbeidsledighet er ikke de eneste utfordringene en vanlig ukrainer må takle. For å møte kravene til Det internasjonale pengefondet, må den ukrainske regjeringen øke prisen for bolig og offentlige tjenester minst to ganger per år. Som et resultat, i januar 2016, steg den gjennomsnittlige regningen for dette per husholdning til 1250 hryvnia – en 80% økning fra 695 hryvnia for ett år siden.

Les også: Ukraina vedlikeholder ikke infrastuktur

Dermed teoretisk (og ofte faktisk) må en familie som lever av bare én arbeidende medlem og bor i en beskjeden leilighet, kanskje trenge å overleve på stusselige 128 hryvnas – (!) Noe som knapt er mer enn 4 euro – summen som er igjen hver måned etter bolig-, strøm- og gasskostnadene er betalt! Faktisk, hvis man tar hensyn til forskjellen i breddegrad (og klima), kan dagens Ukraina med rette kalles et nordlig Liberia!

I mellomtiden steg indeksen for basisvarer i Ukraina med 40,3% i 2015. Og siden denne krisen sammenfalt sammen med en 15% kutt i pensjonene til pensjonister som jobber på siden (dette «kostnadsbesparende tiltaket» ble kunngjort av statsminister Jatsenjuk i januar 2015 ), står et betydelig flertall av eldre ukrainere nå overfor en katastrofe. Så langt har de klart å overleve takket være sine personlige sparepenger, men denne ressursen tørker opp: ifølge Nasjonalbanken, i 2015 solgte ukrainere 2.233 milliarder dollar og kjøpte bare 0.684 milliarder dollar. Lokale eksperter anslår at ukrainske borgere vil ha brukt opp sine sparepenger ved utgangen av 2016.

Så det er ikke rart at ukrainere forlater landet i hopetall for Europa, for det meste drar de til Polen (rundt 400 000 krysset grensen i fjor), i et desperat forsøk på å finne enhver betalt jobb. Der blir de snytt, mishandlet, og kynisk utnyttet, men de foretrekker å godta en slik behandling heller enn å prøve å holde ut en elendig tilværelse hjemme:

Ukrainas raske avindustrialisering skyter fart. Den brå avskjæringen av de tradisjonelle båndene mellom russiske og ukrainske bedrifter, på grunn av selvmorderiske forskrifter pålagt av myndighetene i Kiev, resulterte i en 10,7% nedgang i nasjonalproduktet i 2014, og enda en nedgang på 13,4% i 2015.

Utenrikshandelen, både import og eksport, er redusert med en tredjedel. De naive forventningene til den sittende regjeringen i Kiev – at ukrainske produkter skulle få tilgang til europeiske markeder – har blitt revet i filler (Nicolai Petro tilbyr en anekdote/faktum: Kiev største europeiske eksport, under landbruks-kvotene fastsatt av assosieringsavtalen mellom EU og Ukraina, er honning).

Denne situasjonen av sosialt og økonomisk forfall, sammen med den lette tilgjengeligheten av våpen smuglet ut av det som er kjent som «ATO-sonen», har ført til en enestående tsunami av kriminell aktivitet i Ukraina. I de to årene siden Maidan, har antall registrerte lovbrudd blitt doblet.

Les også: Ukraina prøver å vinne over befolkningen på Krim ved å kutte strømmen

I virkeligheten er tilfeller av folkemengder som plyndrer, væpnet ran og drap på åpen gate blitt en dagligdags hendelse, og mange hendelser blir ikke rapportert.

Ifølge de siste funnene fra ‘Haag Institute of Innovating Justice’, stoler 44% av ukrainere ikke på deres nasjonale rettssystem eller politimyndighetene. En rekke nasjonalistiske gjenger (frivillige bataljoner) ser ut til å operere utenfor rekkevidden av loven og ignorerer alle forsøk fra myndighetene på å tøyle dem.

De siste skandalene (rav-smugling i Rovno-regionen, blokaden av Krim, og veisperringene satt opp for å hindre russiske lastebiler i transitt) er bare toppen av isfjellet av de kriminelle aktivitetene til radikale grupper i Ukraina, de er bare de tilfellene som har fått oppmerksomhet i media.

De fleste kriminelle hendelser blir ikke rapportert. For eksempel er det i dag rundt 100 saker i rettsapparatet mot medlemmer av Aidarbataljonen som har begått straffbare handlinger, blant annet tiltalt for alvorlige krigsforbrytelser i Donbass, som alle samler støv i ukrainske domstoler.

Nederlandske fotballfans som pleide å besøke Euro-2012 i Ukraina, og nå tankeløst deler #TakIsJa hashtagget, bør forstå at landet de så 4 for år siden ikke eksisterer lenger.

Det er i realiteten ingen stat i Ukraina. Myndighetene er opptatt med å innsmigre seg med alle tilgjengelige maktfigurer – den amerikanske ambassaden, lokale oligarker, Høyresektoren, og ulike mafiagrupper – og ser i disse de eneste nøklene til regjeringens egen legitimitet og evne til å holde på makten.

Men ett punkt de tilsynelatende ikke forstår er at enhver regjering som mangler offentlig støtte i folket og er avhengig av ytre støttespillere, er mer sårbar enn de noensinne kan forestille seg.

Hadde den liberiske diktatoren Samuel Doe, som tok makten som følge av en amerikansk-støttet statskupp i 1980, noen gang drømt at han ti år senere ville bli tvunget til å spise sitt eget øre og deretter bli offentlig henrettet av en rivaliserende stamme? Lederne av det «nordlige Liberia» kan ha sine egne politiske ideer, men ikke kontroll over det endelige utfallet …


 

Fra:

Ukraine is turning into Liberia: “The love of liberty brought us here”


BONUS! Den ukrainske journalisten Anatolij Sharij (av den typen den ukrainske regjeringen har erklært Untermenschen), er verdt å følge. En video som eksempel:

Advertisements