NED: historien om en trojansk hest

 Et kapittel fra boken Rogue State: A Guide to the World’s Only Superpower fra 2005.

ned

Av William Blum

Hvor mange [av dere] kan identifisere National Endowment for Democracy? Det er en organisasjon som ofte gjør akkurat det motsatte av hva navnet tilsier. Legatet NED ble startet tidlig på 1980-tallet under president Reagan, i kjølvannet av alle de negative avsløringene om CIA i andre halvdel av 1970-tallet. Sistnevnte var en bemerkelsesverdig periode. Ansporet av Watergate, var det nedsatt mange granskingsutvalg: Church-komiteen i Senatet, Pike-komitéen i Representantenes Hus, og Rockefeller-kommisjonen, opprettet av presidenten. Alle var opptatt med å granske CIA. Tilsynelatende annenhver dag var det en ny overskrift om oppdagelsen av forferdelige ting, selv kriminell atferd, som CIA hadde vært involvert i over mange år. Byrået fikk en meget dårlig navn, og dette skapte mye forlegenhet for de i makteliten.

Noe måtte gjøres. Hva som ble gjort var ikke å slutte å gjøre disse forferdelige tingene. Selvsagt ikke. Hva ble gjort var å skifte mange av disse forferdelige tingene til en ny organisasjon, med et vakkert klingende navn – The National Endowment for Democracy. Tanken var at NED ville gjøre åpenlyst hva CIA hadde gjort det skjulte i flere tiår, og dermed forhåpentligvis eliminere stigmaet forbundet med CIA sine hemmelige aktiviteter.

Det var et mesterverk. Av politikk, PR, og av kynisme.

Slik var det at National Endowment for Democracy ble etablert i 1983 for å «støtte demokratiske institusjoner over hele verden gjennom privat, frivillig innsats». Legg merke til «frivillig» – en del av fremstillingen, en del av myten. I virkeligheten, kom nesten hver eneste dollar av dens budsjett fra den føderale regjeringen, noe som er tydelig angitt i regnskapet i hver utgave av årsrapporten. NED liker å referere til seg selv som en NGO (Ikke-statlig organisasjon/Non-governmental organization) fordi dette bidrar til å opprettholde en viss troverdighet i utlandet som en offisiell amerikansk offentlig etat ikke kan ha. Men NGO er en feil betegnelse. NED er en GO.

«Vi burde ikke trenge å gjøre denne typen arbeid i det skjulte,» sa Carl Gershman i 1986, mens han var president i stiftelsen. «Det ville være forferdelig for demokratiske grupper rundt om i verden å bli sett på som betalt av C.I.A. Vi så dette på 60-tallet, og det er derfor det har blitt avviklet. Vi har ikke hatt evnen til å gjøre dette, og det er derfor stiftelsen ble opprettet.»

Og Allen Weinstein, som bidro til utformingen av lovgivningen som stiftet NED, erklærte i 1991: «Mye av det vi gjør i dag ble gjort i hemmelighet for 25 år siden av CIA.»

I praksis har CIA hvitvasket penger gjennom NED.

NED har fire store førstemottakere av midler: International Republican Institute; National Democratic Institute for International Affairs;  underavdelinger av fagforeningen AFL-CIO (for eksempel American Center for International Labor Solidarity); og et underavdeling av handelskammeret Chamber of Commerce (slik som Center for International Private Enterprise). Disse institusjonene utbetaler deretter midler til andre institusjoner i USA og over hele verden, som så ofte utbetale penger til ennå flere organisasjoner.

På en rekke måter, blander NED seg i interne anliggender i mange andre land; ved å tilføre midler, praktisk teknisk viten, opplæring, undervisningsmateriell, datamaskiner, fakser, kopimaskiner, biler, og så videre. Dette blir gitt til utvalgte politiske grupper, frivillige organisasjoner, fagforeninger, dissident-bevegelser, studentgrupper, forlag, aviser og andre medier, osv. NED refererer vanligvis til media det støtter som «uavhengig» til tross for at disse mediene er på den amerikanske lønningslista.

Programmene fra NED formidler vanligvis en grunnleggende filosofi, at arbeidsfolk og andre borgere er best tjent med et system av fri konkurranse, klassesamarbeid, […], minimale offentlige inngrep i økonomien, og motstand mot sosialisme av enhver form eller type. En fri markedsøkonomi blir likestilt med demokrati, reform, og vekst; og verdien av utenlandske investeringer i deres økonomi blir vektlagt.

Fra 1994 til 1996, tildelte NED 15 stipender, totalt mer enn 2.5 millioner dollar, til American Institute for Free Labor Development, en organisasjon som ble brukt av CIA i flere tiår for å bli kvitt progressive fagforeninger. AIFLD sitt arbeid innenfor fagforeninger i den tredje verden innebar en betydelig pedagogisk innsats svært lik grunnfilosofien til NED, som beskrevet ovenfor. Beskrivelsen av en av NED-tilskudd til AIFLD i 1986, inkluderte som et av sine mål: «bygge samarbeid mellom fagforeningen og ledelsen». Som mange ting som NED sier, høres dette høres ufarlig ut, selv positivt, men disse er faktisk ideologiske kodeord som betyr «holde misnøye arbeidsstokken nede … holde en stø kurs». Forholdet mellom NED og AIFLD belyser godt opprinnelsen til legatet i CIA.

NED har finansiert sentrums- og høyre-orienterte arbeidstakerorganisasjoner for å hjelpe dem imot de fagforeningene som sloss for sterkt for arbeiderne. Dette har skjedd i Frankrike, Portugal og Spania, blant mange andre steder. I Frankrike i løpet av perioden 1983-4, støttet NED en «fagforening-lignende organisasjon for professorer og studenter» for å motvirke «venstreorienterte organisasjoner av professorer». For dette formålet finansierte det en rekke seminarer og publisering av plakater, bøker og hefter som «Undergraving og revolusjonens teologi» og «nøytralisme eller frihet». («nøytralisme» betyr her å ikke ta side i den kalde krigen.)

NED beskriver en av sine programmer fra 1997-98 slik: «Å identifisere hindre for næringsutvikling på lokalt og føderalt nivå i Den føderale republikken Jugoslavia og å presse for lovendring … [og] for å utvikle strategier for vekst i privat sektor.» Kritikere av Jugoslavias president Slobodan Milosevic, en sosialist, ble støttet av tilskudd fra NED i årevis.

Kort sagt, programmene til NED er synkronisert med de grunnleggende behovene og målene for økonomiske globalisering til ‘den nye verdensordningen’, akkurat som programmene i mange år har vært på samme bølgelengde som USAs utenrikspolitikk.

Innblanding i valg

NED sin erklæring av prinsipper og mål, som ble vedtatt i 1984, hevder at «ingen legatmidler kan brukes til å finansiere kampanjer for kandidater til offentlige verv.» Men måtene å omgå ideen bak et slikt forbud er ikke vanskelig å finne på; som med det amerikanske valget, er det er «harde penger» og det er «myke penger».

Som beskrevet i kapitlene «valg» og «intervensjoner«, har NED med hell manipulert valget i Nicaragua i 1990 og Mongolia i 1996; det bidro til å styrte den demokratisk valgte regjeringer i Bulgaria i 1990 og Albania i 1991 og 1992; og arbeidet for å bekjempe kandidaten til statsminister i Slovakia i 2002 som var uglesett i Washington. Og i 1999-2004, finansierte NED i stor stil medlemmer av opposisjonen til president Hugo Chavez i Venezuela, for å undergrave hans styre og for å støtte en folkeavstemning for å velte ham.

I tillegg, i 1990-årene og etterpå, støttet NED en koalisjon av grupper i Haiti kjent som Convergence Démocratique [Demokratisk samling], som var samlet i deres motstand mot Jean-Bertrand Aristide og hans progressive ideologi, mens han var i og ute av embedet som president .

Legatet har latt dets innsats bli følt i valgpolitiske prosesser i en rekke andre land.

NED vil ha verden til å tro at det bare driver med å lære bort valg og demokratiske grunnregler til folk som ikke kjenner dem, men i nesten alle landene nevnt ovenfor, der NED grep inn i valgprosessen, hadde det allerede vært avholdt frie og rettferdige valg. Problemet, fra NED sitt synspunkt, var at valget hadde blitt vunnet av politiske partier som ikke var på NED sin favorittliste.

Legatet hevder standhaftig at det er opptatt med «opposisjonsbygging» og «oppmuntring til mangfold». «Vi støtter folk som ellers ikke har en stemme i deres politiske system,» sier Louisa Coan, en programoffiser i NED. Men NED har ikke gitt bistand til å fremme den progressive eller venstreorienterte opposisjonen i Mexico, El Salvador, Guatemala, Nicaragua, eller Øst-Europa – eller, for den saks skyld, i USA – selv om disse gruppene har store problemer med å skaffe midler eller gjøre seg hørt. Cubanske dissidentgrupper og media er imidlertid sterkt støttet.

Rapporter fra NED skriver i det uendelige om «demokrati», men i beste fall det er en beskjeden grad av mekanisk politisk demokrati de har i tankene, ikke et økonomisk demokrati; ingenting som tar sikte på å true maktstrukturen eller den økonomiske virkeligheten, selvfølgelig med mindre det er på et sted som Cuba.

Legatet spilte en viktig rolle i Iran-Contras-skandalen på 1980-tallet. Det finansierte viktige deler av Oliver North sitt skyggefulle nettverk «Project Democracy», som privatiserte amerikansk utenrikspolitikk, kriget, smuglet våpen og narkotika, og drev med andre like vakre aktiviteter. På et tidspunkt i 1987, uttalte en talsmann for Det hvite hus at NED «styrte Project Democracy». Dette var en overdrivelse; det ville ha vært mer riktig å si at NED var det offentlige ansiktet til «Project Democracy», der North drev de hemmelige delene. I alle tilfeller, forårsaket uttalelsen mye mindre oppsikt enn hvis – som i en tidligere periode – det hadde blitt avslørt at det var CIA som var bak en slik hensynsløs operasjon.

NED startet også en kampanje på flere nivå for å bekjempe det venstreorienterte opprøret på Filippinene på midten av 1980-tallet. Det finansierte en rekke private organisasjoner, herunder fagforeninger og media. Dette var en kopi av en typisk CIA-operasjon fra dagene før NED.

Og mellom 1990 og 1992, ga NED en kvart million dollar av skattebetalernes penger til Cuban-American National Foundation, den ultrafanatiske anti-Castro gruppen i Miami. CANF finansierte så Luis Posada Carriles, en av de mest aktive og nådeløse terrorister i moderne tid, som hadde vært involvert i å sprenge et cubansk passasjerfly i 1976, som drepte 73 mennesker. I 1997 var han involvert i en serie bombeeksplosjoner i hoteller i Havanna, og i 2000 ble han fengslet i Panama da han var en del av en gruppe som planla å myrde Fidel Castro med eksplosiver, mens den cubanske lederen talte foran en stor folkemengde. Men gruppen ble til slutt kun tiltalt for mindre anklager.

NED, som CIA før det, kaller det som de gjør for å støtte demokrati. Stater og bevegelser som NED tar sikte på, kaller det destabilisering.


For  fotnoter se originalen:

http://williamblum.org/chapters/rogue-state/trojan-horse-the-national-endowment-for-democracy

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.