Libanon: Nedtelling til år null

77932689_047ab5ccc3_o.jpg

 

Av Andre Vltchek

Nå som de syriske væpnede styrker har frigjort Palmyra, har president al Assad takket Vladimir Putin og det russiske folk for den betydelige støtten de har gitt til hans land. Side ved side, har Syria og Russland kjempet mot ISIS og andre terrorgrupper som opererer i regionen – hovedsakelig stråmenn fra Vestens trofaste allierte: Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia.

Etter de siste seirene i Syria, har myten om terroristenes uovervinnelighet kollapset –  blitt knust til pinneved. Det har blitt klart at hvis man kjemper ærlig og med full besluttsomhet, kan selv de mest fanatiske av dem bli beseiret.

Det har også blitt tydelig at Vesten har svært liten interesse i å bekjempe disse gruppene. Først: de ble oppfunnet i vestlige hovedsteder, i det minste konseptet. For det andre: de tjener mange formål og er i mange forskjellige deler av verden; de kvester opprørske land i Midtøsten, og de sprer frykt og frustrasjon blant europeiske borgere og dermed begrunner økende ‘forsvars’ og etterretnings budsjetter, samt groteske overvåkingstiltak.

Det er meget opplagt at Vesten er misfornøyd med den fantastiske suksessen til både syriske og russiske styrkene i Midtøsten. Og vestmaktene gjør fremdeles alt de kan for å undergrave dem, og taler nedsettende om og til og med svertet dem med sin propaganda-apparat.

*

Nå som ISIS har blitt skjøvet unna, lenger og lenger borte fra alle viktige strategiske steder i Syria, dukker spørsmålet opp: hvis gruppen til slutt blir beseiret, hvor kommer den til å dra videre? Gruppens soldater er, selvfølgelig, i nabolandet Irak, men også Bagdad har smidd en tettere og tettere allianse med Russland, og terroristgrupper kan snart ikke være trygg der heller. Antageligvis er det enkleste stedet for ISIS å utvide Libanon.

Fordi ISIS er allerede der! Den har sovende celler spredt over hele landet, fra Bekaa-dalen til noen av de rike (og ikke nødvendigvis muslimske) nabolagene i Beirut.

Historisk er Syria og Libanon en enkelt enhet. Bevegelsen av mennesker mellom disse to landene er betydelig og skjer hele tiden. Etter krigen i Syria begynte hundretusener av flyktninger, fattige og rike, å reise til lille Libanon, Noen ble værende i de provisoriske leirene i Bekaa-dalen, andre leide flotte leiligheter ved havnepromenaden al-Corniche i Beirut.

Offisielt, er Libanon (et land med bare 4,5 millioner innbyggere) «vert» rundt 1,5 millioner flyktninger, de fleste syrere, men også fra Irak og andre steder. Det er i tillegg til cirka 450 000 ‘permanente palestinske flyktninger’ som lever i flere store leirer som administreres av UNRWA.

I noen tilfeller, da kampene ble for ille, nådde antallet syriske flyktninger i Libanon (uoffisielt) over 2 millioner. I mange år var grensen mellom Libanon og Syria vært porøs, og selv kontroll ved grenseovergangene var relativt liten. Dette begynte å forandre seg, men først nylig.

Med flyktningene (for det meste familier som rømte fra kamper og fra de ekstreme vanskelighetene forårsaket av konflikten), kom et betydelig antall jihadistiske kadre, soldater fra ISIS, Al Nusrah og andre pro-saudi og pro-tyrkiske terroristgrupper. De dro full nytte av situasjonen, og infiltrere strømmen av legitime flyktninger.

Deres mål har vært klart og enkel: å omgruppere i Libanon, å skape sterke og effektive celler, og deretter å slå til når tiden er moden. «Drømmen» til ISIS er et mektig kalifat i det nordlige i Libanon, fortrinnsvis med full tilgang til Middelhavet.

I nyere historie, har Libanon vært en svært svak stat, delt langs sekteriske linjer. I nesten to år har det ikke vært i stand til å velge en president. Hittil har regjeringen vært dysfunksjonell, nesten lammet. Landet lider av utallige dødelige plager: fra «søppelkrisene» som aldri slutter, til stadig mangel på strøm, og problemer med vannforsyningen. Det er ingen offentlig transport, og statlig utdanning er underfinansiert, utilstrekkelig og blir bare gitt til den fattigste delen av befolkningen. Korrupsjon er allestedsnærværende.

Fra tid til annen, truer Israel med å invadere. Det har angrepet Libanon ved minst 5 anledninger; siste gang var så sent som i 2006. Nordøst i landet, på den syriske grensen, er både det libanesiske militæret og Hizbollah opptatt med bekjempelse av ISIS.

Men den libanesiske militæret er underbemannet, dårlig bevæpnet og dårlig trent. Når det kommer til stykket er det Hizbollah, den mest fremtredende militære, sosiale og ideologiske kraften i Libanon, som holder frontlinjen. Bevegelsen kjemper en enorm, episk kamp, der den allerede har mistet flere menn enn da den bekjempet den siste israelske invasjonen i 2006.

Så langt er Hizbollahs kamp mot terroristgrupper vellykket. Men i tillegg til å sørge for forsvar, er den nå den eneste politisk kraften i Libanon som er villig til å strekke hånden over de sekteriske skillelinjene. Den tilbyr også mye nødvendig sosial støtte til hundretusener av fattige libanesiske borgere.

I Libanon og faktisk over hele Midtøsten, er Hizbollah dypt respektert. Men den er sjiamuslimsk; den har vært nært knyttet til Iran og Syria, og den er kjent for å være sterkt kritisk til Vesten og dens morderiske handlinger i Midtøsten og i Gulfen. Hizbollah kjemper nettopp mot de terrorgruppene som er bevæpnet og støttet av Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Derfor blir den ansett som fiende.

Den libanesiske regjeringen har iherdig nektet å sette Hizbollah på en «terrorliste», noe som allerede har blitt gjort av mange vestlige land og de fleste av de pro-vestlige medlemmene av Den arabiske ligaen. Til forferdelse for Saudi Arabia, nektet både Irak og Libanon å stemme for å erklære Hizbollah en terroristorganisasjon. Syria ville også ha nektet, men forutsigbart nok, ble det ikke invitert til å stemme.

Libanon er stadig mer kritisk til Vesten, av de internasjonale organisasjonene og landene i Den arabiske liga. Det er rasende over dobbeltmoralen knyttet til den såkalte «flyktningkrisen». Det er også uvanlig fritttalende. En av Libanons store aviser, Daily Star, rapporterte 26 mars 2016:

«Utenriksminister Gebran Bassil anklaget lørdag det internasjonale samfunnet for å tilnærme seg den syriske flyktningkrisen med en dobbelmoral, bare timer etter at FNs leder Ban Ki-moon forlot Beirut etter et todagers besøk.

Bassil pekte på det inkonsekvente i at land som støttet det væpnete opprøret i Syria anmodet Libanon om å prioritere menneskerettigheter, og bemerket at mange av disse landene fjernet flyktninger med makt – en handling Beirut ikke har utført.

«De skaper krig, og deretter ber de andre være vert for flyktninger i tråd med menneskerettighetstavtaler,» sa han i en pressekonferanse på TV fra hans bolig i Batroun.»

Utenriksministeren Gebran Bassil og hans parti er faktisk i en koalisjon med Hizbollah. Han var svært kritisk til de høytstående besøkende som i det siste har flommet inn i Libanon: FN-leder Ban Ki-moon, sjef for Verdensbanken sjef Jim Yong Kim og EUs utenrikspolitiske sjef Federica Mogherini. Bassil nektet til og med å møte Ban Ki-moon personlig.

En av mine kilder som deltok på et møte bake lukkete dører mellom Ban Ki-moon, Jim Yong Kim og lederne for de FN-byråene i Beirut, kommenterte: «nesten ikke noe nytt, konkret eller inspirerende ble diskutert der.»

I Beirut, nevnes de ofte, at mens Tyrkia og Jordan er i stand til å forhandle frem milliarder av dollar for å være vert for flyktningene på deres jord, blir Libanon bare gitt tomme løfter fra EU og resten av det internasjonale samfunnet. Det blir også truet med rettslige konsekvenser, i tilfelle det skulle bestemme seg for å fjerne flyktningene med makt (Vestens allierte som Thailand fjerner regelmessig flyktninger med makt, de ofte til og med drepe dem, men det blir aldri sagt noen betydelige trusler. Flere europeiske land tvinger også flyktninger til å forlate landet).

Hvordan et land med 4,5 millioner skal klare å takle 1,5 millioner innvandrere er usikkert. Det som er klart, er at Libanons infrastruktur bryter sammen eller, som noen sier, allerede er borte.

*

Det ser ut til at det er en plan, en grunn for å kvele Libanon. Flere Beirut-baserte eksperter hevder at landet snart ikke kan forsvares lenger. Saudierne stoppet mer enn 4 milliarder dollar i hjelp som tidligere var lovet til de libanesiske militære styrkene. Robert Fisk skrev for Independent den 02.03.2016:

«Nå har Saudi-Arabia, som rotet seg inn i borgerkrigen i Jemen og truer med å sende sine overbetalte, men dårlig trente soldater til Syria, vendt seg mot Libanon, og tar hevn for dets utroskap og mangel på takknemlighet etter årtier med saudisk rundhåndethet.»

Etter gjentatte ganger lovet å bruke 3,2 milliarder på nye franske våpen for den veltrente, men håpløst under-bevæpnete libanesiske hæren, har Saudi-Arabia plutselig nektet å finansiere prosjektet – som var ivrig støttet av USA, og av grådigere grunner, Paris. Sammen med de andre Gulfstatene, har Riyadh fortalt sine borgere at de ikke bør besøke Libanon eller – hvis de allerede er der – å forlate stedet. Saudi Airlines kommer visstnok til å stanse alle flyginger til Beirut. Libanon, ifølge saudierne, er et senter for «terror».

Det faktum at Libanon i fjor våget å arrestere en saudisk prins på Beirut flyplass, mens han prøvde å smugle to tonn Captagon amfetaminpiller ment for Saudi-Arabia på en privat jet, hjelper ikke saken. Prinsen smuglet også kokain, men det var mest sannsynlig for hans personlige forbruk. Captagon-amfetamin er også kalt «kamp-narkotikaen», og var mest sannsynlig ment for pro-saudiske krigere i Jemen.

Så hva vil skje hvis den libanesiske militæret ikke får fatt i nye våpen? Kanskje kunne Iran hjelpe, men hvis ikke? Da ville Hizbollah være den eneste kraften som kan stå mot ISIS, som snart vil rømme ut av de frigjorte byene i Syria i alle retninger, spesielt mot kysten av Libanon. Men Hizbollah er utstøtt, kvalt og demonisert av Vesten og gulfstatene.

En liten ny israelsk invasjon og nesten alle Hizbollah-styrkene ville bli bundet opp i sør; ISIS angriper fra nord, de sovende cellene vil bli aktivert i Beirut, Tripoli og andre byer, og Libanon vil kollapse innen få dager. Er dette en plan? Tross alt, er Israel og Saudi-Arabia to nære allierte, når det kommer til deres «sjia-fiender».

Så dette lille, stolte og kreative landet ville rett og slett opphøre å eksistere.

Gulfstatene (deres herskere, ikke menneskene) vil glede seg: en annen bastion av toleranse er borte. Og enda et sterkt område for sjiaene – Hizbollah-områdene i Libanon – vil bli plyndret og ødelagt.

Vestmaktene kan offisielt gi uttrykk for sin «bekymring», men et slikt scenario ville passe inn i deres hovedplan: et mer opprørsk land ville være ferdig, og Syria vil bli truet fra den vestlige retningen i mange år fremover Tross alt, er Damaskus bare 30 minutters kjøretur fra den libanesiske grensen.

«Midtøstens Paris» som Beirut pleide å bli kalt, vil da være «pyntet» med disse skremmende sorte flaggene til ISIS. Libanon som helhet vil oppleve total kollaps, år null, slutten.

Dette er ikke noe fantasiscenario. Alt dette kan skje i løpet av ett år, selv i løpet av få måneder.

Akkurat nå, har Libanon bare to steder hvor du skal be om hjelp, for beskyttelse: Teheran og Moskva. Det bør nærme dem begge, uten noen forsinkelse!


 

Fra:
http://journal-neo.org/2016/04/02/will-lebanon-be-handed-over-to-isis/

Advertisements