Eye in the Sky: den liberale krigen mot terror

 

Av Joanne Laurier

Filmomtale: Eye in the Sky er en politisk-militær thriller, der britiske og amerikanske tjenestemenn overveier konsekvensene av et droneangrep i Nairobi i Kenya. Filmen er regissert av den sørafrikansk-fødte filmskaperen Gavin Hood (Tsotsi, 2005, Rendition, 2007). Den er en fartsfylt film som, dessverre, hviler på svært konstruerte og usannsynlige omstendigheter.

eye-sky
Helen Mirren i Eye in the Sky. Mirren har gjort hennes innsats for imperiet i en rekke filmer, blant annet en som foreherliggjør israelske agenter på jakt etter de vanlige skurkene, nazistiske leger på rømmen.

Filmens hovedperson er oberst Katherine Powell (Helen Mirren), en staut britisk militær etterretningsoffiser, som har jobbet med å spore en radikalisert britisk kvinnelig statsborger og hennes mann, begge ledende medlemmer av Al-Shabaab, en somalisk jihadist-gruppe. Fra en militærbase i det sørlige England, identifiserer Powell, via en forbindelse fra et amerikansk dronekamera, disse islamistiske topplederne mens de ankommer Nairobi og blir transportert til et hus i et fattig, overfylt nabolag patruljert av væpnede opprørere.

Når en ‘cyborgbille’ – et lite overvåkingskamera styrt av en kenyansk etterretningsenhet – sender bilder av terrorister mens de forbereder et selvmordsangrep, ønsker Powell å oppgradere ordren fra «å fange dem» til «å drepe dem».

Til tross for sin iver etter å anmode om et rakettangrep, må hun søke om tillatelse fra hennes sjef, generalløytnant Frank Benson (Alan Rickman, i det som er hans siste film), som observerer fra London i et rom med ulike ministere og juridiske rådgivere. Den britiske utenriksministeren (Iain Glen) er opptatt med en våpenmesse i Singapore.

I mellomtiden, på en base for det amerikanske luftvåpenet i Nevada, venter engstelig to unge amerikanske dronepiloter på Powell sin beslutning. De er bekymret for sivile skader fra en slikt angrep. Både USAs utenriksminister, som er i Beijing og spiller ping-pong med kinesiske myndigheter, og en amerikansk juridisk konsulent for myndighetene, som er åpen (for å si det mildt) for å ødelegge «målet», til tross for tilstedeværelsen av en amerikansk og to britiske statsborgere.

Les også : Dobbeltspill om telling av dødsfall

Det største hinderet er et søtt kenyansk barn, Alia (Aisha Takow), som selger brød nær huset som er målet. Fra Singapore observerer utenriksministeren, at hvis selvmordsbomberne få lov til å drepe en rekke personer, ville det være en PR-gevinst for England, men hvis det militære utsletter huset, og skadet eller drepte ungjenta – spesielt hvis en video av handlingen skulle bli offentliggjort av en WikiLeaks-lignende gruppe – ville det være en PR-katastrofe.

Likevel får mer hensynsløse hoder bestemme…

I Eye in the Sky, gir talentfulle skuespillere (og produsenter som Colin Firth) tyngde til en film som er rimelig godt konstruert på sine egne premisser. Imidlertid er problemet nettopp disse «premissene», det vil si først og fremst legitimiteten av «krigen mot terror». Så slike skuespillerkunster tjener for det meste å gi en vakker fasade for en stor løgn.

Eye-in-the-sky-movie-review-AlanRickman800x445.jpg
Alan Rickman

Den falske fremstillingen av virkeligheten betyr at fortellingen må bruke mange påfunn. Filmskaperne fjernet tidlig muligheten for å fange de mulige selvmordsbombere. Hvorfor? Det er bare en håndfull av dem, og de tar seg tid til å lage videoer og lade deres vester med sprengstoff. Det er ingen grunn til at dette skal være noe mer enn en kenyansk politisak.

 

«Uunngåelig, gitt denne graden av intellektuell overgivelse, ender filmskaperne opp med å overta synspunktet til makteliten, det politiske etablissementet i USA og Storbritannia, de som er den viktigste kilden til global terrorisme.»

 

I stedet blir en atmosfære av hysteri kokt sammen, i tråd med de skremselstaktikkene som har vært brukt av tilhengere av «krigen mot terror» de siste 15 årene. I 2005, for eksempel, skrev den svært høyredreide spaltisten Charles Krauthammer i Weekly Standard, der han fastsatte følgende omstendigheter for å rettferdiggjøre tortur: «En terrorist har gjemt en atombombe i New York City. Den vil eksplodere om en time. En million mennesker vil dø. Du fanger terroristen. Han vet hvor den er. Han snakker ikke. … Hvis du har den minste tro på at å henge denne mannen etter tomlene hans vil gi deg den informasjonen du trenger for å spare en million mennesker, har du lov til å gjøre det? … Ikke bare er det tillatt å henge dette ugjerningsmannen etter tomlene. Det er en moralsk plikt.»

Dette er en fantasi. Ingen slik problemstilling har noensinne oppstått, og det vil den heller aldri. Dette er argumentet for de som klør i fingrene etter autoritært styre og makten til å kvitte seg med politiske motstandere med de mest brutale midler.

Eye in the Sky ser selvfølgelig ikke seg selv i dette lyset. Men den sentrale motivet er nesten like falskt. Slike dramatiske situasjoner satt på spissen, tjener til å stenge av hjernen og aktivere nervesystemet med pavlovsk betinging.

Videre, å legge inn en vakker, uskyldig kenyansk jente øker hva som står på spill. Det er en eim av manipulasjon på alle kanter her. (Andrew Niccol sin film Good Kill, selv om den har feil, er en langt mer bitende film om dronekrigføring.)

De sentrale spørsmålene aldri stilt, og antageligvis aldri tenkt på av filmskaperne er: Hvem er disse terroristene og hvor kommer de fra? Hva er de sosiale forholdene i Kenya og Øst-Afrika som helhet? Hva er historien til regionen? Hvorfor er det britiske og amerikanske militæret og etterretning der? I Eye in the Sky, finnes det ingen forhistorie og ingen forklaring.

Les også: Hvem er de navnløse ofrene for droneangrep?

Først av alt, bør det bemerkes at i alle store terrorangrep så langt, har det kommet fram at de jihadistiske elementene hadde forbindelser til vestmaktene og deres sikkerhetsstyrker på et eller annet tidspunkt, eller ble manipulert eller var under nøye observasjon av disse sikkerhetstyrkene.

Al-Shabaab ble til i Somalia i 2006 og har formelt vært del av Al-Qaida siden 2012. Organisasjonens rekker er fylt med fattige ungdommer og ledet av mennesker med bånd til amerikansk-støttete arabiske regimer.

I tillegg har den kenyanske regjeringen bevist at den er en lojal partner i Washingtons råkjør for å opprettholde sitt grep over Afrikas Horn. Regionen er i sentrum av den nye kappløpet for kontroll over Afrika, der de kriminelle kommer tilbake til åstedet for sine forbrytelser.

Den blodigste av de gamle koloniherrene i Øst-Afrika, fra slutten av det 19. århundre, var den britiske overklassen. Deres undertrykkelse av Mau Mau opprøret i 1950 var det en av de mest beryktede modellene av imperialistisk opprørbekjempelse, på linje med de brutale krigene i Vietnam og Algerie.

Ifølge Caroline Elkins i hennes bok Britains Gulag: The Brutal End of Empire i Kenya, arresterte det britiske kolonistyret et stort antall mennesker i leirer eller sperret dem inne i landsbyer omringet med piggtråd. «Fra 1952 til slutten av krigen i 1960 døde titusenvis av fanger – og muligens hundretusen eller mer – av den samlede effekten av utmattelse, sykdom, sult og systemisk fysisk brutalitet.»

Hvordan er det mulig for en regissør – til og med fra Sør-Afrika – å gi en alvorlig behandling av en betydelig politisk krise i et tidligere koloniland uten referanse til landets nyere historie? Hvordan kunne Hood – i fullt alvor – skildre en rekke britiske tjenestemenn som oppfører seg usedvanlig hensynsfullt, til og med respektfullt mot det kenyanske folket?

eye_in_the_sky_03.jpg

 

Nesten uunngåelig, gitt denne graden av intellektuell overgivelse, ender filmskaperne opp med å fremstille synspunktet til den herskende eliten, USA og Storbritannias politiske etablissement – de som er den viktigste kilden til global terrorisme.

Filmskaperne har visse formelle tegn til opposisjon. Kanskje de ikke er uærlige tegn, men de er svake. Eye in the Sky inneholder en lang debatt om rett og galt, angående om de skal drepe eller lemleste Alia. (Dette synes som fantasi, gitt størrelsesordenen på ødeleggelsen begått av vestmaktene i Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika.) Dessuten, blir de ulike høytstående tjenestemennene i både USA og Storbritannia fremstilt i et lite attraktivt lys, mens uerfarne dronepiloter blir fremstilt som de har en samvittighet. (Hva som høres sant ut, er bekymringen beslutningstakerne føler om muligheten for avsløring av deres krigsforbrytelser, noe som Hood imidlertid har en tendens til å forvandle til humanisme.) De siste bildene er antagelig ment å være forstyrrende, det samme er oberst Powells nådeløshet. Men dette er egentlig ikke mye.

I et intervju, hevder regissøren at «de spørsmålene som Guy [ Hibbert sitt] manuskript har stilt så vakkert, støttes av det faktum at han ikke måtte skrape sammen en problemstilling – dette er de argumentene og diskusjonene som skjer blant politikere, advokater, det militære, menneskerettighetsorganisasjoner … jeg håper det formidler det som virker som en mystisk tema til allmennheten, og at vi avmystifiserer det.»

Dette er rett og slett ikke sant. Vanskeligheten er at filmskaperne er så sammenvevd med den globale borgerlig-liberale opinionen, at de aksepterer som sitt utgangspunkt en hel serie farlige forutsetninger som former og varmt innhyller Eye in the Sky fra starten til filmens siste øyeblikk.


Fra:

http://www.wsws.org/en/articles/2016/03/31/eyei-m31.html

 

Advertisements