Sult som politisk våpen – eksempelet Zimbabwe

 Sanksjonene mot Zimbabwe har selvsagt alltid dreid seg om kontroll over naturressurser – som diamanter og landbrukseiendom. Sanksjoner betyr at man ønsker å sulte befolkningen slik at de kaster regjeringen. Verdenspressen brukes til å få opinionen til å godta disse ‘målrettede’ sanksjonene.

908737_767109
Uten kunstgjødsel = uten mat = regimeendring= suksess

Abayomi Azikiwe

Tidligere denne måneden benyttet administrasjonen til president Barack Obama Office of Foreign Assets Control til å kunngjøre utvidelsen av sanksjonene til å omfatte to kunstgjødselselskaper basert i Zimbabwe som eies av Industrial Development Corporation (IDCZ), en statlig enhet.

Office of Foreign Assets Control inkluderte Chemplex Holdings og Zimbabwe Fertilizer Company på sin sanksjonsliste. IDCZ eier 100 prosent av aksjene i Chemplex og 50 prosent i Zimbabwe Fertilizer Company. IDCZ kontrollerer også 15 prosent av aksjene i Sable Chemicals, Zimbabwes eneste selskap som lager ammoniumnitrat.

Derick Sibanda, talsmann for IDCZ, sa at disse handlinger til Obama-administrasjonen var «bevisst laget for å lamme» landbrukssektoren i økonomien og for å hindre gjennomføringen av Zim-Asset, den afrikanske statens økonomiske utviklingsprogram.

«De to selskapene har i noen grad vært berørt i kraft av å være eid av IDC, men den siste utviklingen vil forverre situasjonen,» sa Sibanda. «De to selskapene er avgjørende for å oppnå målene som er satt under mat- og ernærings [planen].» (allafrica.com 10. mars)

Inkluderingen av disse to bedriftene er omfattet innenfor de bredere sanksjonene som har vært i kraft siden 2003. Disse sanksjoner mot Zimbabwe var i direkte respons til landets reformprogram fra år 2000, som tok kontroll over 50 prosent av de kommersielle gårdene eid av etterkommere av britiske hvite settlere som koloniserte landet i løpet av slutten av det 19. århundre.

Den ene amerikanske administrasjonene etter den andre hadde aldri fullt støttet uavhengighet for Zimbabwe, selv under høyden av den nasjonale frigjøringskampen på 1960- og 1970-tallet. I kjølvannet av uavhengighet i 1980, forsøkte Washington å begrense graden av suverenitet og økonomisk frihet til folket i dette landbruks- og mineralrike landet.

Selv om Zimbabwe har hatt en rekke internasjonalt overvåkete valg siden 2000, har både den forrige regjeringen til president George W. Bush og den nåværende Obama-administrasjonen fortsatt sanksjonene. Den zimbabwiske regjeringen ledet av ‘Zimbabwe African National Union Patriotic Front’ (ZANU-PF) legger skylden av hoveddelen av landets økonomiske problemer på videreføringen av disse økonomiske straffetiltakene.

Obama utstedte en uttalelse den 6. mars, som blant annet sa at «Trusselen som er utgjort av handlinger og politikken til enkelte medlemmer av regjeringen i Zimbabwe og andre personer i å undergrave Zimbabwes demokratiske prosesser eller institusjoner, bidrar til bevisst sammenbrudd i rettsstaten, til politisk motivert vold og trusler, og til politisk og økonomisk ustabilitet i den sørlige afrikanske regionen, og har ikke blitt løst.»

Den samme uttalelsen fortsetter å hevde «Disse handlingene og politikken fortsetter å utgjøre en uvanlig og ekstraordinær trussel mot amerikansk utenrikspolitikk. Av disse grunnene, har jeg funnet det nødvendig å fortsette denne nasjonal krisesituasjonen og opprettholde sanksjonene for å svare på denne trusselen.»

Det ble ikke nevnt noen spesifikke dokumenterte trusler mot USA fra Zimbabwe i Obamas erklæring. Landet opprettholder diplomatiske forbindelser med Washington, begge land har ambassadører utplassert i sine respektive hovedsteder.

Matmangelen forverres mens sanksjonene utvides

Disse hendelsene finner sted midt i en matmangel som stammer fra eksisterende sanksjoner, og forverret ved El Niño i det sørlige Afrika som påvirker klimaet og tilgangen på vann i hele regionen.

Antallet mennesker som trenger matvarehjelp har vokst til fire millioner, ifølge rapporter publisert i det statlige avisen Herald. Minister for offentlige tjenester, arbeid og sosial velferd, Prisca Mupfumira, bemerket den 14. mars at regjeringen hadde nok kornlagre til å dekke mangelen, og påskyndet prosessen med å importere korn for å sikre at ingen går uten mat.

Minister Mupfumira understreket at regjeringen var forberedt på å møte behovene til folket, og sa «Vi har mobilisert ressurser, og alle systemer er i full beredskap for å sikre at mais flyttes fra områder med overskudd til der det er et underskudd.» (Herald, 15 mars)

Hun fortsatte med å understreke at «Vi håper nå at importprogrammene vil øke strømmen, men situasjonen er under kontroll. Når det gjelder transport, har Utviklingsfondet vedtatt et «hit and run»-konsept som opererer med en flåte på 10 lastebiler som flytter fra provins til provins og distribuere mais fra depoter til sårbare mennesker.»

President Robert Mugabe holdt en tale på et samling i Bindura den 18. mars, der han sa at til tross for rapporter om politisk sekterisme i fordelingen av sårt tiltrengt mat, ville det ikke være noen forskjellsbehandling basert på hvordan man stemte. Han forsøkte å betrygge folk i området om at regjeringen var forpliktet til å skaffe nok mat til å møte det voksende behovet.

«Enten vi befinner oss i partiet eller noen foreninger, vi er alle like, bundet sammen i en familie av zimbabwere.» Han la til: «Mens mat blir fordelt, vil den bli distribuert til folket som helhet for å redde dem. Vi kan være uenige om politikk, men når vi snakker om mat, bør vi alle bli gitt det. Det spiller ingen rolle hvilken trossamfunn eller parti en tilhører.»(Herald, March 19)

Banken Barclays forlater Zimbabwe

Sanksjonene ikke bare ønsker å ramme mulig import og eksport, men også andre institusjoner som bistår ITCZ. Barclays Bank ble bøtelagt 2.5 millioner dollar av finansdepartementet for angivelig brudd på sanksjonene mot IDCZ.

Den 5. mars kunngjorde det zimbabwiske datterselskapet av Barclays at det ville stenge sin virksomhet i landet. Dette kan potensielt ha en enda mer ødeleggende effekt på landets evne til å tiltrekke seg utenlandske direkte investeringer.

Selv om USA har utvidet sanksjoner mot Zimbabwe, har Den europeiske union (EU) angivelig hevet de fleste av sine forbud mot å drive handel med landet. Men siden Washington forsøker å lamme ZANU-PF regjeringen gjennom også å blokkere finansielle transaksjoner, vil disse tiltakene gjøre det umulig å gjenoppta normale forbindelser med andre stater som ikke har den samme politikken som Obama-administrasjonen.

Barclays kontrollerer 68 prosent av aksjene i Barclays Zimbabwe. Finansinstitusjonen sa det ikke kunne fortsette å kombinere Barclays Zimbabwe med Barclays Afrika, siden firmaet «ikke lenger passer godt med Barclays sin kjernestrategi». (The Standard 6. mars)

I tillegg sa banken at det ville redusere sin 62,3 prosent eierandel i Barclays Afrika over de neste to til tre årene. Dette vil tillate firmaet å trekke seg ut «fra et juridisk- og regulerings- perspektiv.» (Standard)

Det er mye spekulasjoner om at tilbaketrekkingen av en slik multinasjonal finansinstitusjon som Barclays fra det afrikanske kontinentet er et tegn på en kapitalflukt fra regionen.

Naboen Sør-Afrika går gjennom en økonomisk nedtur, hvor verdien av den nasjonale valutaen og flukt av private investeringer har forekommet i løpet av de siste månedene.

Økonomen Reginald Shoko sa om dagens situasjon at «Investorer har en tendens til å følge trender. Spesielt europeiske investorer foretrekker å jobbe med disse internasjonale bankene når de kommer til Afrika, og i dette tilfellet, kan at Barclay trekker seg ut, svekke dette. Derfor vil Afrika som et kontinent og Zimbabwe som en nasjon lide av mangel på utenlandske investeringer.»

En annen økonom, John Robertson, sa at Barclays Zimbabwe var et eget datterselskap, og det var sannsynlig at den lokale bankvirksomheten vil fortsette uhindret hvis moderselskapet trakk seg tilbake.

«I årene som kommer, da landet kommer seg på fote igjen, vil kanskje Barclays vurdere investeringsmulighetene, og kanskje sprøyte mer kapital inn i den lokale banken, men ettersom denne tilbaketrekkingen påvirker hele Afrika, må Zimbabwes sak for støtte være en veldig god en,» sa Robertson.

Barclays har hatt kontor i Zimbabwe siden 1912, og er den nest eldste banken i landet etter en annen britisk bank, Standard Chartered.


Fra:

https://libya360.wordpress.com/2016/03/21/united-states-sanctions-aimed-at-starving-zimbabwe-into-submission/

(Jeg skal vedde på at dette er det første du noen gang har lest som har litt sympati for Zimbabwe.)

Reklamer