Fransk raseri med ekko av 1968

Hva i all verden slags sosialistisk regjering har en finansminister som er bankmann for en av verdens største kapitalistiske foretak?

uber-protest-france.jpg

Av Finian Cunningham

Opprørspoliti slåss med streikende arbeidere, studenter stenger universiteter, tåregass og biler tent på i gatene – kaoset den siste uken i Frankrike vakte minner fra 1968, det urolige året da masseprotester truet med å styrte den daværende franske regjeringen.

Befolkningens raseri kokte over i forrige uke, i stygge scener i flere byer, med protester som spredde seg over hele landet fra hovedstaden Paris. Den franske befolkningen er rasende. Og de har den rett i å være.

Raseriet har økt over flere måneder nå, på grunn av regjeringens plan om å forandre landets sterke arbeidslover. Hovedideen er å omskrive lovene for å få private virksomheter og bedrifter til å ansette flere arbeidstakere – ved å gjøre det lettere for dem å sparke arbeidere!

Hvis det høres selvmotsigende ut, da er det et passende symbolet på denne franske regjeringen. President François Hollande og hans regjerende Sosialistparti ledet av statsminister Manuel Valls, hevder, med fare for å si det to ganger, å være «sosialister».

Likevel tar den sosialistiske regjeringen fatt på et hensynsløs prosjekt for å knuse arbeidernes rettigheter på vegne av kapitalistiske foretak.

Denne uken presenterte statsminister Valls sine såkalte arbeids«reformer» til representanter fra næringslivet og Frankrikes sterke fagforeninger. Ingen av dem var fornøyd. Næringslivsorganisasjoner klaget over at regjeringen hadde gitt etter for offentlige protester over de ofte nevnte reformene, mens fagforeninger hevdet de foreslåtte endringene fortsatt var et uakseptabelt angrep på arbeidere.

Studenter og arbeidere vil nå fortsette videre fremover med enda større protester, med flere landsomfattende demonstrasjoner angivelig planlagt i løpet av de kommende ukene. Det ser ut til at regjeringen til Valls har antent en brann den ikke lenger kan slukke.

Valls sin finansminister, Emmanuel Macron, er personifiseringen av den franske regjeringens allment oppfattete svik, i øynene til vanlige medlemmer i Sosialistpartiet og det brede publikum. Reportasjer forteller at den fremadstigende 38-åringen, blir sett på som «giftig» av mange vanlige franskmenn. Macron er en tidligere bankmann som jobbet for Rothschild før han ble anmodet om å bli med i regjeringen. Ja, det er riktig, er en bankmann for en av verdens største kapitalistiske foretak fikk arbeidet som finansminister i noe som fortsatt hevder å være sosialistisk regjering. Sa noen interessekonflikter?

Det har vært Macron sin oppgave å tvinge gjennom «næringslivsvennlige reformer». I uttalelser på Davos-toppmøtet tidligere i år – det årlige møtet for globale kapitalister – fortalte Macron sitt publikum at Frankrikes «oppblåste» arbeidsrettigheter ville bli redusert. Han spottet særlig landets lovbestemte 35-timers arbeidsuke, og sverget at selskapets ledelse heretter skulle få lov til å bestemme sine egne grenser.

Macron har også snakket om knuse andre «glasstak», for eksempel de relativt strenge reglene mot sparking av arbeidere og stor økonomisk kompensasjon for ansatte som hevder de har blitt urettferdig sparket av sjefer. Et annet mål for Macron er å bli kvitt kollektive forhandlinger med fagforeningene, og å tillate bedrifter til å forhandle lønn og arbeidsbetingelser med individuelle arbeidstakere.

Fra kapitalistenes synspunkt – og tydeligvis er det et syn som deles av premier Valls og hans finansminister – er roten av problemet med Frankrikes svake vekst og høye arbeidsledighet, at arbeidstakere har for mange rettigheter. Ved å gjøre det enklere for private selskaper å sparke arbeidere eller få dem til å arbeide lengre – så sier de – vil sjefene vil ønske å ansette flere folk, og det antas dette vil føre til høyere makroøkonomisk vekst for landet.

Frankrike ønsker å følge den anglo-amerikanske modellen. Storbritannia og USA ser ut til å ha bedre økonomiske prestasjoner enn Frankrike og lavere offisiell arbeidsledighet. Den amerikanske ledigheten er rapportert på rundt fem prosent, mens den franske arbeidsledigheten er 10 prosent, blant ungdom stiger tallet til 25 prosent. Men i Storbritannia og USA, er arbeidere notorisk stresset av en mye lengre arbeidsuke, opp til 48-60 timer. De lider av et såkalt «i arbeid og likevel fattig syndrom», der de er underbetalt, med mindre juridiske beskyttelse mot sjefer som utnytter midlertidig arbeidskraft og «nulltimers-kontrakter».

Med andre ord, Storbritannia og USA er en mer nakent kapitalistiske modeller, hvor arbeiderne bare er bare et onde for profitt, som blir kastet til siden når det ikke lenger er nødvendige. Storbritannia og USA er kanskje ettertraktet som reisemål for arbeidsledige innvandrere som er desperate for en eller annen form for inntekt. Men dette er ingen anbefaling fra et menneskevennlig ståsted.

Det vi har her er grunnleggende spørsmål om ideologi og moral. Skal arbeidere og rettighetene de har vunnet over århundrer av kamp, bli omgjort til kun menneskelige eiendeler?

Sammenlignet med den anglo-amerikanske modellen, bør Frankrikes relativt mer siviliserte kultur for arbeidstakere bli sett på som et gode som bør standhaftig forsvart, ikke ofret på alteret av umettelig profitt.

En annen grunnleggende ideologisk forskjell er at den franske regjeringen følger den offisielle britiske og amerikanske fordommen som gjør arbeiderne til syndebukker for lav økonomisk vekst. Med denne logikken, kan den økonomiske veksten bare bli økt med å få arbeiderne til å slite hardere og lengre. Jo mer usikre de kan gjøre arbeiderne, jo hardere vil de arbeide og jo mer vil sjefenes fortjeneste vil bli økt.

Dette er en uholdbar – for ikke å si umoralsk – måte å se på moderne økonomiske forhold. Siden det globale økonomiske krakket i 2008, må det forstås at problemet med lav vekst i Frankrike, Europa, og selv det tilsynelatende bedre i Storbritannia og USA, ikke egentlig er et problem med arbeidstakernes produktivitet.

Dette er et mye større spørsmål, om et grunnleggende, historisk sammenbrudd i det kapitalistiske systemet. Dette gjenspeiles i den rekordstore ulikheten mellom en liten elite og det store flertallet av samfunnet. Kronisk fattigdom og luselønn er grunnen til at forbruk og vekst har vært stillestående. Denne systematiske urettferdigheten må avskaffes, ikke blidgjøres.

Den franske regjeringen, som i så mange andre vestlige land, har blitt til ikke noe mer enn en lobby for kapitalistene og deres økonomiske oligarki. Reddningspakker for bankfolk og sjefer, men endeløs elendighet for massene. Hva regjeringer bør gjøre er å forsvare rettighetene til det store flertallet og prøve å gjennomføre en agenda som radikalt sørger for rettferdighet i form av mye høyere skatt på selskaper og de rike, mens de bringer banker under offentlig kontroll. Kort sagt, sosialisme er nødvendig, ikke mer brutal kapitalisme.

Det ser ut som den franske befolkningen endelig har gått tom for toleranse for pseudo-sosialistene som hersker i Paris. Skamløst angriper denne regjeringen grunnleggende rettigheter og spottet allmen høflighet, for eksempel en 35 arbeidstimer per uke. Det er virkelig orwellsk når en slik grunnleggende målestokk for menneskelig anstendighet tankeløst blir foraktet av dem som hevder å «tjene folket».

I en mer rasjonelt samfunn, hvorfor skulle ikke arbeidsdagen reduseres til 25 timer og la bedriftene ansette flere folk for å opprettholde produksjonen. Å, det reduserer overskuddet og de store utbyttene for direktørene, vil de si? Vel, la utbytterne kuttes. Enda bedre, la arbeidere og det offentlige ta over eierskap av selskaper og banker.

En ironi i fransk politikk er at Manuel Valls og hans de facto kapitalistiske administrasjon har blitt hysterisk av populariteten av Marine Le Pen og hennes Front National. Valls og andre på pseudo-venstresida taler nedlatende om Le Pens parti som rasistisk, ekstremistisk og til og med fascistisk. Det hevdes at Front National har fått støtte i befolkningen, som med andre lignende partier i Europa, nettopp på grunn av økende økonomisk usikkerhet blant arbeidere og i samfunnet generelt. Denne utryggheten i sin tur gir krefter til fiendlighet mot migranter blant enkelte deler av samfunnet som ser sitt levebrød truet av utlendinger.

Ironisk nok, er kanskje det største rekrutteringsbyrået for Front National i Frankrike den pseudo-sosialistiske regjeringen til Manuel Valls og hans president Francois Hollande. Disse sjarlatanene ikke bare angriper arbeiderne på vegne av privat profitt, de gir næring til sosial strid, sammenbrudd, hat, fremmedfrykt og i den verste tilfelle, fascisme.

Faren for en fascistisk stat er ikke overdrivelse. Frankrikes kriselover i kraft siden terrorangrepene sist november i Paris forbyr alle offentlige demonstrasjoner – av hensyn til «nasjonal sikkerhet». Med offentlige protester i løpet av de kommende ukene, som med rette og legitimt utfordrer den reaksjonære franske regjeringens angrep på arbeidere, er det bare et spørsmål om tid før opprørspolitiets patruljer begynne å gjennomføre massefengslinger av de samme demonstrantene, under påskudd av at de truer rikets sikkerhet.

Det reiser en uhyggelig, og ikke utenkelig scenario. Franske arbeidere og studenter skamslått på gatene av væpnet politi og kastet i fengsel uten lov og dom. Fordi de er imot et autoritært styre som makulerer deres juridiske rettigheter? Ikke rart det henger ekko av 1968 i den franske luften.


Fra:

http://www.strategic-culture.org/news/2016/03/26/french-fury-explodes-with-echoes-of-1968.html

Advertisements