Vestlig etterretning holdt en beskyttende hånd over Brussel-angriperne

 

48739_q

Av Alex Lantier

Mens avsløringene øker om politiets forhåndskunnskap av bombene i Brussel den 22.mars, er det sentrale spørsmålet som dukker opp, hvorfor sikkerhetsstyrkene i Belgia og dets NATO-allierte ikke gjorde noe for å hindre angrepene. At den belgiske staten hadde detaljert kjennskap til nettverket fra Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS) som utførte bombingen, ble avslørt i en rekke presseoppslag.

På søndag utførte Sunday Times et intervju med Alexandrino Rodrigues, utleieren av leiligheten i nabolaget Schaerbeek, der angripere skapte mistanker ved å slippe ut kjemiske dunster mens de bygget bombene de senere tok med til flyplassen Zavetnem. Politiet hadde tidligere dratt til leiligheten og banket på døren, tilsynelatende uten å gå inn. «Det var undersøkelser før og etter hendelsene» 22. mars, sa Rodrigues, og legger til: «Du kan ikke fange en kanin uten å vite hvor den lever.»

Politiet raidet raskt leiligheten i Schaerbeek etter flyplassbombene. De sperret den av bare 90 minutter etter angrepet. Politiet sa de hadde blitt varslet av et tips fra en drosjesjåfør som kjørte bombemennene til flyplassen. Men senere motsa taxisjåføren denne fremstillingen, og sa han hadde varslet politiet etter at et bilde av angriperne ble publisert flere timer senere, noe som gjør det uklart hvordan politiet reagerte så raskt.

Denne historien, skrev New York Times, «stiller spørsmål om hvorvidt politiet kanskje allerede hadde bygningen i sikte, men av en eller annen grunn ikke hadde gått inn og brast gjennom inngangsdøren til leiligheten i sjette etasje før det var for sent.»

Denne nyheten kom etter fredagens rapporter om at politiet visste om skjulestedet til Salah Abdeslam, ISIS-rømlingen ettersøkt for terrorangrepene den 13. november i Paris, gjennom de fire månedene hvor han ble beskrevet som «Europas mest ettersøkte» mann før han ble fanget den 18. mars. Politiet forsøkte ikke å pågripe ham i hele denne perioden. Når han ble tatt til fange, ble han dessuten bare utsatt for en overfladisk to timers avhør. Selv om han kjente flere av angripere fra 22. mars, inkludert Najim Laachraoui, ble han angivelig ikke spurt om noen andre angrep ble forberedt.

The New York Times sin beskrivelse av disse hendelsene som en «sti av forbindelser om ikke ble trukket,» som også er den offisielle holdningen til den belgiske regjeringen, holder ikke vann. I virkeligheten er dette angrepet, som de ISIS-angrepene i Paris i fjor, er produkt av den uvørne og reaksjonære avgjørelsen av Washington og dets store europeiske allierte om å mobilisere islamistiske militser for å føre en stedfortrederkrig for regimeendring i Syria.

I mange år har en liten hær av europeiske islamistiske krigere reist frem og tilbake mellom Europa og Syria for å gjennomføre raid og terrorbombinger med sikte på å destabilisere og styrte president Bashar al-Assads regjering. En rapport fra Europe1 i desember i fjor, siterer det New York-baserte private etterretningsfirmaet Soufan Group, og anslår antallet utenlandske islamistiske krigere i Syria til mellom 27 000 og 31 000. Disse inkluderte 5000 europeere, med 1700 kun fra Frankrike.

Andre store bidragsytere var Maghreb-landene, med 8000 soldater (inkludert 6000 fra Tunisia), Midtøsten, med over 8000 soldater (inkludert 2500 saudiarabere), og Russland og Sentral-Asia, med 4500 (inkludert 2400 russere).

En så kraftig og uforstyrret flyt av krigere kunne ikke ha fortsatt uten at etterretningsorganisasjoner holdt øye med det. Mange av disse har jobbet tett med disse stedfortrederstyrkene i Syria for å planlegge angrep på Assads soldater og syriske sivile. Dette er grunnen til at de som ledet de store ISIS-angrep i Europa – Kouachi-brødrene som angrep Charlie Hebdo, Abdelhamid Abaaoud som ledet angrepet den 13. november, og El Bakraoui-brødrene i Brussel – var alle som én velkjent for sikkerhetstjenestene. Det er åpenbart at systemer var på plass slik at deres bevegelser kunne fortsette uhindret, slik at de kunne planlegge og gjennomføre angrep.

«Europa visste nøyaktig hva som skjedde, men de begynte å gi skylden på alle andre, og sa at hele problemet var på den tyrkisk-syriske grensen,» sa en høytstående tyrkisk tjenestemann i sikkerhetstjenesten til The Guardian.

Denne tjenestemannen klaget over at europeiske etterretningsorganisasjoner ikke hjalp Ankara spore europeiske islamister som kommer til Tyrkia for å dra til Syria, og har selv hjulpet islamistiske krigere utvist fra Tyrkia tilbake dit, rapporterte the Guardian. Avisen siterer ham: «Uten støtte fra europeisk etterretning, kan [Tyrkia ] bare straffeforfølge dem for å forsøke å ulovlig krysse grensen inn Syria, og deportere dem tilbake til Europa. Noen av de deporterte fikk senere nye pass og lov til å reise tilbake til Tyrkia.»

Denne håndfullen av påståtte ISIS-medskyldige, logistiske hjelpere og dokumentfalsknere som nå er arrestert i politiraid – sju i Brussel, to i Paris, flere i Tyskland og Italia – er en liten del av det store nettverket bygget opp under NATOs krig i Syria. Sett i denne sammenhengen, viser de nøye formulerte uttalelsene om angrepene fra europeiske tjenestemenn at sikkerhetsstyrkene er svært overveldet av den islamistiske operasjonen de har sluppet løs.

«Vi har hatt resultater i å finne terroristene. Både i Brussel og Paris, har et visst antall arrestasjoner funnet sted,» sa Frankrikes president François Hollande fredag», men vi vet at det finnes andre nettverk. Selv om nettverket som begikk angrepene i Paris og Brussel er i ferd med å bli tilintetgjort, er det fortsatt en trussel.»

«Trusselen er enestående, og etterretningstjenester og nasjonale politistyrker ser ut til å ha blitt overveldet av antallet involverte,» sa Aaron Stein fra tenketanken Atlantic Council.

Konflikten er desto mer bitter fordi, gjennom Brussel-angrepet, har ISIS blandet seg i en rasende debatt om krigen internt i de utenrikspolitiske elitene i NATO-maktene, drevet av de store tilbakeslagene som deres stedfortrederkrefter har lidd av syriske regjeringsstyrker støttet av russiske flystyrker.

Disse konfliktene dukket opp offentlig på lørdag, med rapporter om at en Pentagon-støttet etnisk kurdisk milits, ‘De syriske demokratiske styrkene’, hadde kjempet mot en arabisk islamistisk milits støttet av CIA og Tyrkia, ‘Fursan al-Haq’ («Rettferdighetshæren»). Dette førte til at det amerikanske militæret og tyrkiske tjenestemenn «fløy i tottene på hverandre,» skrev Los Angeles Times.

Tyrkia frykter at hvis ‘De syriske demokratiske styrkene’ seirer i Syria, kan det føre til dannelse av en uavhengig kurdisk stat på Tyrkias sørlige grense, og gi ny styrke til separatistiske følelser blant kurdere over grensen i selve Tyrkia.

Mens disse konfliktene bryter ut på bakken i Syria, fortsetter tilsvarende voldelige debatter bak kulissene i departementer og institusjoner i de store NATO-maktene, der de diskuterer hvordan de skal svare på den russiske militære intervensjonen i Syria.

Den syriske regjeringen, som nylig gjenerobret Palmyra, er blitt vesentlig styrket av russiske operasjoner og luftangrep. I uttalelser i går på CBS News da han kom tilbake fra samtaler med Russlands president Vladimir Putin i Genève, antydet USAs utenriksminister John Kerry at Washington vurderer å innta en mer forsonlig holdning mot Russland.

Kerry sa: «Russland har bidratt til å få i stand atomavtalen med Iran, Russland bidro til å få kjemiske våpen ut av Syria. Russland hjelper nå i stansen i kamphandlingene [i Syria]. Og hvis Russland kan hjelpe oss til å faktisk gjennomføre denne politisk overgangen – så er alt dette i de strategiske interessene til Amerikas forente stater.»

Slike forslag utgjør en dødelig trussel mot ISIS, dens krigere i Syria, og dens rekrutteringsnettverk og hjelpemenn internasjonalt, som alle er produkter av de amerikansk-ledede imperialistiske krigene i Irak, Libya og Syria. Angrepene i Brussel kan tolkes som et blodig signal fra ISIS, som på grunn av sin betydelige logistiske infrastruktur i Europa kan ta hevn mot russiske luftangrep og en mulig stopp i NATO-støtte i Syria, med dødelige terrorangrep i Europa og videre utover.

Ofrene for slike grusomheter, og den kriminelle politikken til de imperialistiske maktene som til syvende og sist skapte dem, er uskyldige sivile over hele Midt-Østen og Nord-Afrika, og i økende grad i Europa selv.


Fra:

http://www.wsws.org/en/articles/2016/03/28/brus-m28.html

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.