Karadzic dømt i tvilsom rettsinstans

Former Bosnian Serb leader Karadzic appears in the courtroom of the ICTY War Crimes tribunal in The Hague

Av Nebojsa Malic

Ved å dømme den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, har krigsforbryterdomstolen i Haag ikke gitt fred, forsoning eller avsluttning – men en kynisk seierherrenes justis, en understrekning av at «makt er rett».

Ifølge Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (forkortet ICTY), ble Karadzic funnet skyldig i ti av elleve tilfeller av den opprinnelige tiltalen, deriblant det såkalte «folkemordet» av anslagsvis 8000 muslimer i Srebrenica og en «felles kriminell virksomhet» for å skape et etnisk rent «Stor-Serbia» på ruinene av Jugoslavia.

Torsdagens dom overrasket ingen. ICTY ganske enkelt opprettet for å straffeforfølge Karadzic – eller rettere sagt, hele den serbiske politiske og militære ledelsen under krigene etter Jugoslavia på 1990-tallet. Selve formålet med ad-hoc-domstolen, en lys idé fra Clinton-administrasjonens «intervensjonister for menneskerettigheter» var å nekte enhver juridisk legitimitet for serberne, mens den ga det til USA og dets regionale klienter og stedfortredere.

Tyskland var den viktigste utenlandske støttespilleren for regjeringene i Slovenia og Kroatia da de forsøkte å løsrive seg fra Jugoslavia i 1991. Året etter var rollen overtatt av Washington. De omfavnet fortellingen om «demokratiske» slovenere, kroater og andre som førte en rettferdig kamp mot «kommunistisk serbisk aggresjon». USA støttet muslimene i Bosnia da de gikk tilbake på avtalen om maktdeling med republikkens kristne flertall.

Både serbere og kroater tok opp våpen som svar. I 1994 hadde USA smidd en allianse mellom kroater og muslimer, og senere sørget de for at det serbiske lederskapet – den sivile president Radovan Karadzic og den militære lederen Ratko Mladic – skulle bli tiltalt for folkemord og krigsforbrytelser.

En viktig del av den amerikansk intervensjonen på Balkan var måten den unngikk FN, som ble presset eller satt på sidelinjen. Mens de snek inn NATO i FN-oppdraget før alliansen til slutt tok over, torpederte Washington systematisk fredssamtaler før de kunne kapre prosessen med en selvutnevnt «kontaktgruppe» og iscenesatte slutten på den bosniske krigen i Dayton, Ohio i 1995.

Et sentralt element i prosessen var den amerikansk-inspirerte etableringen av en ad-hoc-domstol i mai 1993. Ja, den ble etablert av FNs sikkerhetsråd, i resolusjon 827. Men Sikkerhetsrådet hevdet å handle i henhold til kapittel VII i FN-pakten «tiltak for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet», slik at fra selve begynnelsen av ICTY, var det nødvendig å strekke definisjonen av «tiltak», til å inkludere den juridiske retten Sikkerhetsrådet klart manglet – og derfor ikke kunne delegere.

Selv hvis domstolen hadde vært legitim til å begynne med, burde mønsteret av tiltalene har være et signal om at noe var galt. ICTY og dets støttespillere trodde tydeligvis ethvert serbisk overgrep var systematisk og bevisst, mens de som ble begått av andre var tilfeldige og uplanlagte. Mens hver eneste høytstående serbisk tjenestemann i dagens Kroatia, Bosnia og Serbia ble stilt for retten, ble bare noen få fra de lavere nivåene av kroatiske, bosnisk muslimske eller albanske myndigheter i det hele tatt tiltalt – og de fleste av dem ble direkte frikjent eller etter anke. Bare serbere ble siktet for folkemord – per definisjon, en systematisk forbrytelse. Bare serbere ble anklaget for en «felles kriminell virksomhet», en kategori spesielt konstruert for domstolen av en amerikansk jurist.

27. mai 1999, to måneder inn i den ulovlige NATO-krigen mot Jugoslavia, tiltalte domstolen den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic for krigsforbrytelser og folkemord. I juli samme år, besluttet den samme domstolen at NATOs egen erklæring om at organisasjonen ikke var skyldig i noe, var god nok, og ikke fortjente noen videre etterforskning.

«NATO-landene er de som har gitt penger for å sette opp domstolen, vi er blant de største sponsorene … så la meg forsikre om at vi og domstolen er enige om dette, vi ønsker å se krigsforbrytere stilt for retten, og jeg er sikker på at da dommer Arbour drar til Kosovo og ser på fakta vil hun anklage folk av jugoslaviske nasjonalitet, og jeg regner ikke med noen andre på dette stadiet,» fortalte NATO-talsmann Jamie Shea til reportere den 17. mai 1999. Avslørende nok?

Milosevic ble arrestert i 2001 av en regjering som ble installert i et USA-støttet kupp, som sendte ham til Haag via utenomrettslig utlevering. Han døde i mars 2006, under mystiske omstendigheter, før rettssaken kunne bli avsluttet.

Den 11 juli 2013 – en dato bevisst valgt for å sammenfalle med det angivelige «folkemordet» i Srebrenica – avviste ICTY Karadzic sitt forslag om å avvise anklagene. Blant de «bevisene» sitert av den amerikanske dommeren Theodor Meron, var rykter som hevder at Karadzic hadde bestemt «i begynnelsen av 1990» å drepe en tredjedel av muslimene, konvertere en tredel til ortodoks tro, mens resten ville forlate på egen hånd.

Mens en slik plan eksisterte, var det ideen fra den kroatiske nazi-regjeringen under andre verdenskrig, og dens tiltenkte mål var serbere som bodde i dagens Kroatia og Bosnia-Hercegovina. ICTY anklaget serberne om å gjøre hva som faktisk ble gjort mot dem 70 år før – og da Karadzic prøvde å gjøre et poeng av dette, avviste påtalemyndigheten andre verdenskrig som gammel historie.

Onsdagen avsløring fra Peter Robinson, Karadzic sin juridiske rådgiver, om at påtalemyndigheten valgte å dele mer enn 200 sider med bevis i favør av den tiltalte mindre enn 24 timer før dommen, er en perfekt illustrasjon på hvordan domstolen har spottet reglene for rettssikkerhet.

Ironisk nok, viser den ene tiltalen hvor Karadzic ble frikjent, at de svartkledde hjelpemennene for «bomber for fred» ikke tåler en del av sin eget tull. De slo fast at overgrepene i sju kommuner ikke nådde helt opp til nivået for folkemord, da de ikke fant noen bevis for forsett. Likevel fortsatte de å hevde at det som angivelig skjedde i Srebrenica i 1995 møtte denne definisjonen – fordi de måtte, ettersom «Srebrenica» har blitt den universelle unnskyldningen for «humanitært» massemord.

«Falskheten i hele situasjonen her er ubeskrivelig,» sa Karadzic i åpningsuttalelsen i sitt forsvar. Torsdag ble det vist at han hadde rett.


Oversatt fra:

https://www.rt.com/op-edge/337162-karadzic-convicted-crimes-court/

Advertisements