Må vi elsker Vaclav Havel?

av Michael Parenti. Artikkelen er opprinnelig fra 2011.

Vaclav Havel døde nylig, og mainstream media har vært fylt med nesegrus beundrende nekrologer. Her er noe jeg skrev om ham for mange år siden. Det gir leseren en mer reell oversikt over hva Havel virkelig sto for.

Fra «Svartskjorter og røde» (1997), side 97-99:

Må vi elsker Vaclav Havel?

Ingen person blant de som gjenoppvekket kapitalismen i Øst-Europa har fått mer skryt fra amerikanske embedsmenn, forståsegpåere i media og akademikere enn Vaclav Havel. Han er en dramatiker som ble den første presidenten i det post-kommunistiske Tsjekkoslovakia og senere president i Tsjekkia. De mange venstreorienterte menneskene som også beundrer Havel, synes å ha oversett enkelte ting ved ham: at han velger å overse fakta på grunn av sin reaksjonære religiøsitet, hans udemokratiske undertrykkelse av venstreorienterte motstandere og hans dype hengivenhet for økonomisk ulikhet og hemningsløs frimarkedskapitalisme.

Han ble oppdratt av guvernanter og sjåfører i en velstående og meget antikommunistisk familie. Havel fordømte demokrati som en «kult av objektivitet og statistisk gjennomsnittlighet» og fordømte også ideen om at rasjonelle, kollektive sosiale tiltak kunne brukes til å løse miljøkrisen. Han etterlyste en ny type politisk leder som ville stole mindre på «rasjonell, kognitiv tenkning,» vise «ydmykhet i møte med Guds mystiske orden,» og «ha tillit til sin egen subjektivitet som sin viktigste forbindelse med verdens subjektivitet.» Angivelig ville et eksempel på denne nye rasen av ledere være en overlegen elitist tenker, ikke ulikt Platons filosof, utrustet med en «følelse av transcendental ansvar» og «arketypisk visdom.» Havel forklarte aldri hvordan dette transcendente arketypiske visdom ville se ut i faktiske politiske beslutninger, og hvem som ville tjene på dette og hvem som ville lide ulemper.

Havel ba om en innsats for å bevare den kristne familien i en kristen nasjon. Han presenterte seg selv som en fredens mann, og sa han aldri ville selge våpen til undertrykkende regimer. Så solgte han våpen til Filippinene og det fascistiske regimet i Thailand. I juni 1994 var general Pinochet, mannen som slaktet det chilenske demokratiet, angivelig på handletur i Tsjekkoslovakia for å kjøpe våpen – uten hørbare innvendinger fra Havel.

Havel sluttet seg helhjertet til George HW Bush sin Gulfkrig (1991), et foretak som drepte over 100.000 irakiske sivile. I 1991, sammen med andre østeuropeiske pro-kapitalistiske ledere, stemte Havel med USA for å fordømme brudd på menneskerettighetene på Cuba. Men han har aldri ytret den minste milde kritikk om bruddene i El Salvador, Columbia, Indonesia eller noen annen amerikansk klientstat.

I 1992, mens han var president i Tsjekkoslovakia, krevde Havel, den store demokraten, at parlamentet skulle suspenderes og at han skulle få lov til å styre ved dekret, for å bedre presse gjennom frimarkeds -«reformer».

Samme år undertegnet han en lov som gjorde fremming av kommunisme til en forbrytelse, med en straff på opptil åtte års fengsel. Han hevdet den tsjekkiske grunnloven krevde at han måtte underskrive den. Faktisk, og det visste han, krenket loven erklæringen om menneskerettigheter, som er innlemmet i den tsjekkiske grunnloven. I alle fall, krevde den ikke hans underskrift for å bli lov.

I 1995 støttet han og undertegnet en annen udemokratisk lov som sperret kommunister og tidligere kommunister fra arbeid i offentlige etater. Fremming av antikommunisme har vært en meget høy prioritet for Havel. Han ledet «en panisk internasjonal kampanje» for å holde to amerikansk-finansierte radiostasjoner fra den kalde krigen i drift; Radio Free Europe og Radio Liberty, slik at de kunne fortsette å pøse ut sin antikommunistiske propaganda i Øst-Europa.

Under Havels regjering, ble en lov vedtatt som gjorde det til en forbrytelse å spre nasjonal-, religiøs- og klasse-hat. I praksis var kritikk av store kapitalinteresser nå ulovlig, og ble uberettiget samlet med etnisk og religiøs fanatisme. Havels regjering advarte fagforeninger mot å blande seg inn i politikk. Noen militante fagforeninger hatt fått sin eiendom tatt fra dem og overlevert til næringslivsvennlige fagforeninger.

I 1995 kunngjorde Havel at «revolusjonen» mot kommunismen ikke ville være over før alt var privatisert. Havels regjering likviderte eiendommene til Den sosialistiske ungdoms-unionen – som inkluderte campingplasser, idrettshaller, samt kulturelle og vitenskapelige anlegg for barn – for å sette eiendommene under ledelse av fem aksjeselskaper, på bekostning av de unge, som ble overlatt til å gå gatelangs.

Under de tsjekkiske programmene for privatisering og «gi tilbake eiendom», ble fabrikker, butikker, eiendommer, boliger og mye av de offentlige landeiendommene solgt til spottpris til utenlandske og innenlandske kapitalister.

I Tsjekkia og Slovakia, fikk de tidligere aristokratene eller deres arvinger tilbake alt land deres familier hadde eid før 1918, under det Østerriksk-Ungarske imperiet. De tidligere beboere ble sparket ut og mange av dem ble sendt ut i fattigdom. Havel tok personlig eierskap av offentlige eiendommer som hadde tilhørt familien hans for førti år siden.

Mens han fremstilte seg selv som en mann opptatt av andres beste, tok han godt var på sine egne interesser. Dette er grunnene til at det noen av oss som ikke har varme, hengivne følelser for Vaclav Havel.

– Michael Parenti

 

http://michaelparentiblog.blogspot.com/2011/12/must-we-adore-vaclav-havel-by-michael.html

Advertisements