Fransk ære til salgs

Legion_dhonneur_dcfe4

 

Av Gearóid Ó Colmáin

Den siste skandalen i Paris, der Æreslegionen ble gitt av den franske regjeringen til Saudi-Arabias prins Mohammad Ben Nayef, understreker hvor viktig det eneveldige gulfmonarkiet er for Frankrikes imperiale strategi i Midtøsten. Den falske venstre/høyre skillet i fransk politikk mellom Sosialistpartiet og Republikanerne, gir seg utslag i Sosialistpartiets spesielle forhold til Saudi-Arabia, mens høyresidens UMP, tidligere ledet av Nicolas Sarkozy, har en tendens til å favorisere Qatar. Ironien er at Qatar er en smule mer liberal enn det saudiske monsteret støttet av «sosialistene».

Chevalier_légion_d'honneur.jpg

Mens det var dempet kritikk i den franske hovedstaden over beslutningen om å hedre Ben Nayef, (gitt på hans eget ønske, for å øke hans internasjonale troverdighet), tror jeg den franske regjeringens handling var helt logisk og fornuftig. Hvorfor skulle ikke den franske regjeringen hedre saudiarabiske tjenestemenn? Siden etableringen av et enhetlig rike med britisk støtte i 1932, har Saudi-diktaturet gjort hva det var ment å gjøre. Det har, sammen med sin søster Israel, utgjort et bolverk mot de to truslene mot vestlig, sionistisk overhøyhet i Midtøsten og Nord-Afrika: arabisk nasjonalisme og revolusjonær sjia-islam.

Wahhabi-regimet gjør dette ved å indoktrinere så mange muslimer fra det tidligere osmanske riket i en sær dødskult under den øverste myndighet av en degenerert herskende kaste, som i stedet for å utvikle litt industri i landet sitt, slik at de kan forbedre livene til de fattige, ødsler bort milliarder på vestlige våpenavtaler for å bedre kunne undertrykke sitt eget folk og de i naboland som Jemen, som forsøker å frigjøre seg fra det nykoloniale åket.

Forholdet mellom det saudiske monarkiet og den franske regjeringen er i dag så godt, at ordet «hvetebrødsdager», har blitt brukt til å beskrive det. Da president Holland besøkte Riyadh bare noen måneder terrorangrepet mot Charlie Hebdo i januar 2015, skrøt observatører i fransk presse, både på det kapitalistiske «venstre» og det «kapitalistiske høyre», om det «fantastiske vennskapet» som eksisterer mellom Saudi-Arabia og Frankrike. I juni 2015 signerte den franske regjeringen mer enn 10,3 milliarder dollar i kontrakter med det saudiske regimet, på områder som strekker seg fra militæret, luftfart, helse, transport og solenergi. Dette betyr at en stor del av det franske borgerskapet, det som president Clemenceau en gang kalte et «syndikat av interesser», er såre fornøyd med den nåværende situasjonen mellom Frankrike og Saudi-Arabia.

Fransk imperialisme har i dag æren av å ha overgått USA i krigslyst. Frankrike ledet teppebombingen og ødeleggelsen av Libya i 2011; de har ledet an i ødeleggelsen av Syria også. I forhandlingene med Iran, var Quai d’Orsay, det franske utenriksdepartementet, det mest fastlåste; dette innyndet dem mer med Riyadh. Med forholdet mellom USA og Saudi-Arabia ble anstrengt på grunn av den amerikanske avspenningen med Iran, bruker Paris saudisk usikkerhet om fremtiden for å få mer innflytelse på den arabiske halvøya.

Den franske regjeringen har solgt flere våpen enn noensinne i 2015, og de har tenkt å selge enda mer i år, takket være «hvetebrødsdagene» med hodekapperne i Riyadh; et regime som åpenlyst fremmer den wahhabistiske dødskulten over hele verden, også i Frankrike sine viltvoksende arbeiderklasse-banlieux, hvor vanskeligstilte ungdommer som de beryktede Kouachi-brødrene faller under deres innflytelse. Det faktum at det saudiske regimet fremmer og sponser takfiri-terrorisme er ikke en hemmelighet; USAs visepresident Joe Biden innrømmet dette åpent til studenter ved Kennedy Business School ved Harvard University i 2014.

Den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump, i hva som syntes å være en indirekte kritikk av israelsk terrorisme, nylig erklærte at «alle vet» at saudiarabere står bak takfiri-terrorisme.

Faktisk blir det jevnlig innrømmet av den store franske mediabedriftene og statlige media at saudiaraberne finansierer terrorisme i Syria og andre land. Men Riyadh forblir et privilegert partner som hevder å være med å utkjempe en internasjonal «krig mot terror»! Ingenting av dette høres rett ut, men selvfølgelig, er det fordi det ikke trenger å være rett. For denne globale krigen mot terrorisme er en krig uten en reell fiende. Fiendene er fabrikkert av en rekke byråer som utgjør det militær-industrielle-media-etteretnings-komplekset; en underverden av særinteresser og storfinans.

I denne postmoderne ødemarken av meningsløst forbruk og null bevissthet, er terror et hult uttrykk. Fortellingen om ‘krigen mot terror’,fungerer som en av Derrida sine dekonstruksjoner, der terroristen er både ekte og uekte; til stede og fraværende; stadig utsatt, fortrengt, uten eksistens utenfor de labyrintiske tåkelegningene fra den stadig voksende samlingen legender fra krigen mot terror. Og de politiske elitene, som tjener bedrifter og økonomisk makt, bryr seg ikke lenger om hva befolkningen mener om dem. De innrømmer nå diskret at krigen mot terror er en svindel, at den franske myndighetene støtter de mest vanvittige diktaturer på jorden, at menneskerettighetene, som Marx bemerket, ikke betegner noe mer enn skammelige eiendomsrettigheter; at penger er Gud, og at de ikke har noe annet enn glisende forakt for det franske publikum.

Alt er nå ute i det åpne. Vi er styrt av kriminelle og tyranner og de har ikke noe i mot at vi tar dette faktum til etterretning. Derfor har vi media-avsløringene av e-poster som viser hvordan den franske regjeringen forsøkte å tone ned affæren rundt Æreslegionen, og det vil ikke bry dem. Da han snakket til nyhetsbyrået France Inter forrige uke, sa den franske utenriksministeren Jean-Marc Ayrault: «Diplomati kan noen ganger overraske oss. En bør se på det slik.» Med andre ord, dette er en sak for staten og vi har [ingen] plikt til å forklare våre affærer for opinionen. Procul, procul, este profani! «Bort med dere, bort med dere, dere uinnvidde!»

I 1999 ble en slektning av Ben Nayef arrestert i Paris i besittelse av 20 tonn kokain. Den saudiske prinsen smuglet narkotika fra Latin-Amerika til Europa for å finansiere Al Qaida terrorister i Afghanistan. Prinsen flyktet til Saudi-Arabia, men ble dømt in absentia til ti års fengsel av en fransk domstol. Det faktum at denne dømte, kriminelle slektningen av Mohammad Ben Nayef var under beskyttelse av det saudiske regimet, var overhodet ikke nevnt av den franske delegasjonen til Riyadh i 2015.

Og hvorfor skulle det? Narkotikahandel er en viktig del av det klassebaserte styret, den utgjør en omhyggelig skjult underverden i det globale, kapitalistiske systemet.

Narkotikalangere som opererte i regi av det franske Sosialistpartiet var ansvarlige for å knuse den massive franske streiken i 1948, da det var en reell sjanse for at det franske kommunistpartiet, (PCF) tok makten. I ledtog med CIA, brukte den sosialistiske ordføreren i Marseilles, Gaston Deferre, narkotika-smuglende mafiaklaner for å knuse arbeiderbevegelsen.

I dag, er byer som Marseilles full av narkotika, kriminalitet og fattigdom. Arbeiderne er ikke lenger organisert, fordi innvandring holder dem splittet og demoralisert, mens saudiske prinser fester med sine franske kolleger langs den franske rivieraen. I mellomtiden møtes de sosialistiske ledere, som en farse, i Paris for å diskutere «faren fra det ytre høyre», bevegelser som i stadig større grad er fylt med demoraliserte arbeidere.

Den saudiske prinsen fortjener Æreslegionen, for det saudiske regimet er en verdig partner av fransk imperialisme. Den fører krig mot de syriske folket, fører krig mot det jemenittiske folket,og ville snart ha ført krig mot det iranske folket, hadde det ikke vært for det faktum at Persia er i stand til å vinne.

Det wahhabistiske regimet forgifter sinnene til millioner av unge muslimer, de avleder deres sosiale sinne mot den herskende klassen til et sekterisk hat mot sine klasseallierte, de dreper andre fattige muslimer og kristne i stedet for tyranner som sprer hat, undertrykkelse og permanent krig. Det saudiske regimet er en sionistisk enhet, som fører permanent krig stort sett mot muslimer, myrder og bakvasker dem og sverter islam.

For det dypt upopulær franske regimet som holder på å innføre en politistat, er Saudi-Arabia et forbilde. I denne forstand, ved å skjenke de høyeste utmerkelser i landet til despoten Mohammad Ben Nayef, avslører den franske regjeringen for verden den sanne meningen, den virkelige betydningen av deres ofte brukte fraser om «menneskerettigheter», «frihet» og «demokrati».


 

Oversatt fra:

http://ahtribune.com/human-rights/673-ben-nayef.html

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.