For 27 år siden: Massakrene i Venezuela

Den 27.februar 1989 tok venezuelanerne til gatene. Økonomien var kjørt i grøfta av et nyliberalt vanstyre. Politikerne svarte med å sende hæren mot protestene. Anslagene varierer, men mellom 300 og 3000 mennesker ble drept denne uken, som er kjent som Caracazo.

 

caracazo14.1

Av Gustavo Fuchs og Lee Brown

I februar 1989 tok tusenvis av venezuelanere til gatene i en bølge av protester mot det høyreorienterte vanstyret i landet. Protestene ble kjent som Caracazo – et opprør som begynte i hovedstaden Caracas – og til slutt formet landets fremtid.

Den 27. februar, tok de fattigste venezuelanere fra slummene i åsene rundt Caracas, barrios, over gatene, i det som begynte som en protest mot en ny prisøkning på kollektivtransport. Den ble en landsomfattende bevegelse.

Da politiet begynte å undertrykke demonstrasjonene, sluttet et økende antall mennesker seg til dem. Protestene snart ble voldelige; politiet åpnet ild etter at noen av demonstrantene begynte å plyndre butikker og supermarkeder i et desperat forsøk på å skaffe seg mat.

Dagen ble populært kjent som «Caracazo«, men volden fortsatte gjennom den følgende uken. Offisielle  anlag var i underkant av 300 døde, men andre anslag er at opp til 3000 ble skutt ned i denne protestbølgen.

En sosial eksplosjon utløst av nyliberalismen

En økning i prisene på kollektivtransport kan ha utløst Caracazo, men den underliggende krisen hadde begynt mye tidligere.

Den økonomiske nedgang betydde at fra 1977 av begynte venezuelaneres inntekter å stadig falle over en periode på 25 år. Totalt falt inntekten med en tredjedel. Dette ble bare snudd etter at regjeringen til Hugo Chavez beseiret et kupp i 2002, noe som førte til en periode med økt vekst.

Fallende oljepriser i de tidlige 1980-årene skapte en rekke kriser. Med fallende priser, begynte Venezuela å ansamle stadig mer ubetalbar utenlandsgjeld.

President Jaime Lusinchi begynte hans regjeringsperiode (1984-1989) etter at landet hadde blitt enig med Det internasjonale pengefondet om en ‘justeringspakke’. Denne planen førte til en katastrofal situasjon; i 1986 hadde valutaen i Venezuela blitt devaluert med nesten 100 prosent, bare det året.

De fattigste bar byrden av den økonomiske kollapsen; situasjonen var så ille at folk i slumstrøkene i Caracas slum spiste hundemat – Perrina – for å holde seg i live. Lønninger ble forverret og fattigdomen økte.

I denne perioden ble Venezuela tvunget til å bruke 50 prosent av alle sine eksportinntekter til å betale sin gjeld til Pengefondet, mens majoriteten av befolkningen var taperne.

Venezuelas gamle oligarkiske orden ble så diskreditert at den begynte å gå i oppløsning på 80-tallet. Politiske kriser brøt ut mens ulike regjeringer ble valgt; hver av dem lovte alternativer til de prinsippene om frie markeder som skapte slik dyp lidelse blant folket.

Ettersom hver eneste regjering gikk tilbake på disse løftene, vokste behovet for en meningsfull endring.

Carlos Andres Perez ble valgt til president i 1989. Hans valgkampanje lovte å motsette seg videre økonomisk liberalisering. Men innen bare noen uker som statsoverhode, hadde Perez gjort en helomvending, og innkalte i Pengefondet for en reformpakke.

Den 15 februar, kunngjorde Perez et nytt sett av tiltak – han kapitulerte for Pengefondets krav – som direkte straffet befolkningen. Perez liberaliserte alle priser unntatt for grunnleggende matvarer; han økte bensinprisen; privatiserte statseide selskaper; fjernet importavgifter; og slapp rentene fri.

Ved tidspunktet for Caracazo, hadde prisen på olje, elektrisitet, telefon og vann økt med 100 prosent over en meget kort periode. Dekretet for prisen for offentlig transport, godkjent av Perez, var gnisten for Caracazo. Dekretet økte prisen for offentlig transport med 30 prosent over natten.

Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Folk godtok ikke mer, det eksploderte med Caracazo, og ble et masseopprør av titusener av mennesker over hele landet.

Mens protestbølger feide over Venezuela, erklærte et dekret fra presidenten unntakstilstand og opphevet mange konstitusjonelle rettigheter. Regjeringen sendte deretter hæren til de store byene for å ta kontroll over situasjonen.

Forsvinninger, utenomrettslige drap, tortur, razzia, og andre politiovergrep skjedde i løpet av denne uken.

Ofrene fikk skylden

Den offisielle fortellingen fremstilte Caracazo som et avvik; et problem regjeringen var i stand til å raskt kontrollere. Drapene ble rettferdiggjort ved å skylde på ofrene som kjeltringer, kriminelle, eller politisk motiverte bråkmakere.

Men øyenvitner til hendelsene denne dagen avvise den offisielle versjonen av hendelsene.

Henry Gamboa, en leder for sivilsamfunnet, som overlevde Caracazo, forklarte i boken «Venezuela Snakker»:

«Folket tok til gatene, og hva det politiske politiet – DISIP – gjorde var å undertrykke sosiale grupper overalt i Caracas. De låste oss inn i opp til 16 dager i fengselsceller.»

Det var også fritt frem for tortur. Fader Matias Comuñas, en prest i nabolaget Petare, et av Caracas fattigste, sa i samme bok:

«En ung mann ble bundet til et vindu med håndjern av en politimann … og med en lighter begynte politimannen å sette den unge mannens arm i brann. Gutten besvimte av smerte.»

Det er nå kjent, at i motsetning til hva styresmaktene da hevdet, hadde politiet (DISIP startet en massiv offensiv for [offisielt] å stanse opptøyene og plyndringen, for å stanse protestene og det folkelig opprøret.

Omfanget var utrolig. Gidilfredo Solzano, bosatt i nabolaget 23. de Enero – ett av Caracas sine største barrios – sa i «Venezuela Snakker»:

«Jeg husker at politiet dro opp dit, over boligblokk 22, og dyttet likene inn i plastposer og kastet dem ned, for så å plukke dem opp med en lastebil og vips, det var det. Og det samme skjedde med likene på veien. De la dem i plastposer og kastet dem inn i en lastebil.»

I bemerkninger senere, gikk president Perez bort fra den offisielle versjonen, og la skylden på Det internasjonale pengefondet for krisen, mens han prøvde å fraskrive seg ansvar for drapene.

Det var ikke før i 2006 at president Hugo Chavez offentlig innrømmet statens rolle i massakren og ga erstatning til ofrene.

Det gamle styresettet døde.

Til tross for rollen til Pengefondet, var arkitekturen av den venezuelanske økonomien et ideologisk prosjekt laget av to partier: Kristeligdemokratene (Copei) og partiet «Demokratisk handling» (AD).

Både Copei og AD underskrev den såkalte «Punto Fijo» -pakten i 1958, etter fallet av diktatoren Marco Perez Jimenez, der de, sammen med partiet Den demokratiske republikanske union (URD), ble enige om å bygge koalisjonsregjeringer for å bevare demokratiet og stabilitet.

Ved å dele på makten gjennom det moderne Venezuelas historie, krystalliserte og utdypet både AD og Copei en økonomisk modell som var svært avhengig av oljeinntekter og utenlandsgjeld. Denne politiske alliansen styrte gjennom ekskludering og å være autoritær.

Den venstreorienterte partiene ble systematisk ekskludert fra pakten, inkludert kommunistpartiet i Venezuela (PCV) som hadde ført an i kampen mot Perez Jimenez.

Caracazo representerte slutten for dette systemet. Historien til det moderne Venezuela kan spores tilbake til dette øyeblikket. Jose Vicente Rangel, en fremtredende journalist og senere visepresident under Hugo Chavez, beskrev det som øyeblikket «Venezuelas historie deltes i to.»

I sin biografi om Hugo Chavez, understreker forfatteren Richard Gott hvor dypt Caracazo trengte inn i ulike sektorer i samfunnet, ettersom folk forkastet styresmaktene og deres behandling av folket.

I en talende anekdote, stoppet en alliert av Chávez sine tropper fra skyte på demonstranter. Han spurte hver person hvor de kom fra, om noen var fra rike områder. Når folk svarte «nei», ble troppene instruert om at de som protesterte var deres brødre og søstre fra de samme barrios, og at de ikke skulle skyte.

Som mange analytikere har antydet, var Caracazo det øyeblikket da Venezuelas fattige – etter år med ulikhet og ekskludering – representerte en alvorlig politisk styrke som, med riktig lederskap kunne true den herskende orden.

Et folkeopprør, ledet av Chavez, brøt ut i 1992 – hovedsakelig populært blant Venezuelas fattige. Den økonomiske krisen var i stadig bakgrunnen, statens legitimitet var trukket i tvil og Caracazo-massakrene var fortsatt et sterkt minne. Han ble sett på som en modig soldat som tok på seg å kjempe mot en korrupt, mislykket, flere tiår gammelt kartellsystem.

Sosiale bevegelser fortsatte å gjøre fremganger mens krisen fortsatte å gjøre vondt. Midten av 1990-tallet var høydepunktet av nettopp den politikken folket hadde avvist under Caracazo. Fattigdommen steg til over 60 prosent, der en av tre venezuelanere levde på mindre enn 2 dollar dagen.

Dette nådde til slutt høydepunktet med Hugo Chavez, som kom fra utenfor de korrupte, stillestående etablerte partiene. Han ble valgt til president i 1998, med 57 prosent av stemmene, med en målsetning om å forvandle landet.

Mediedekningen av Caracazo

Et år etter Caracazo, analyserte flere kommunikasjonseksperter mediedekningen om krisen i magasinet «Comunicación«. Akademikerne fant interessante mønstre i måten mediene avbildet vold og død.

Ved hjelp av stadige referanser til «de fattige» som de viktigste hovedpersonene i hendelsene, og utpekingen av kravene fra Pengefondet som utløsende faktor, unngikk enkelte medier kritikk av styresmaktene. Andre pekte på de private eierne av det offentlige transportsystemet.

Ikke én eneste av mediene anså det som skjedde å ha vært et resultat av det politiske systemet som helhet, eller som et symptom på år med den mislykkede politikken som hadde kulminert i Caracazo.

Dette står i sterk kontrast med dagens dekning av Venezuela, der hvert problem synes å være skylden til sosialismen og politikken som blir ført siden Chavez kom til makten.

De fleste av mediene fokuserte på å fremstille opptøyene og vold som spontane utbrudd, noe som forsterket den tilsynelatende irrasjonelle og klasseorienterte karakteren av protestene.

Forsvinningene, drapene og de andre hendelsene som fulgte Caracazo var i stor grad underrapportert.

Motstanden da og nå

Noen av dagens ledere i den venezuelanske opposisjonen har forbindelser til de tradisjonelle partiene som styrte under Caracazo; et faktum som ofte blir bagatellisert av nasjonale og internasjonale medier.

Kanskje enda viktigere, politikken lagt frem av Venezuelas høyreside i dag er inspirert av de som forårsaket Caracazo.

I 2015, underskrev og distribuerte nøkkelpersoner i den venezuelanske opposisjonen et kommuniké som oppmuntret en kupp-plan som ble forpurret av regjeringen til Chavez sin etterfølger Nicolas Maduro. Et kupp som i all sannsynlighet ville ha involvert utbredte brudd mot borgerrettigheter og vold for å holde seg ved makten, akkurat som Caracazo og statskuppet [mot Chavez] i 2002 april gjorde.

Denne såkalte «nasjonale avtalen for overgang» ønsket å sette Venezuelas oljeindustri tilbake til slik den var før Chavez, da den tjente internasjonale oljeselskaper i stedet for venezuelanere. Oppropet anmoder også om en «gjennomgang» av statlig eierskap i selskaper nasjonalisert under revolusjonen, og fjerne «kontrollmekanismer som kveler økonomien». Dette vil sette landet tilbake til dets fortid med frie markeder, som forårsaket så mye lidelse, der Caracazo er bare ett eksempel.

 

Bla nedover for bildegalleri av Caracazo

 

Bildegalleri fra Caracazo:

caracazo1.1.jpg

caracazo2.1.jpg

caracazo3.1.jpg

caracazo4.1.jpg

 

caracazo5.1.jpg

caracazo6.1.jpg

caracazo7.1.jpg

caracazo8.1.jpg

caracazo9.1.jpg

 

caracazo11.1.jpg

caracazo13.1.jpg

caracazo16.1.jpg

caracazo19.1caracazo21.1.jpgcaracazo20.1.jpgcaracazo18.1.jpgcaracazo17.1.jpgcaracazo15.1.jpgcaracazo14.1.jpgcaracazo10.1.jpg

Oversatt av TM fra:

http://www.telesurtv.net/english/analysis/Venezuelas-Caracazo-State-Repression-and-Neoliberal-Misrule-20150226-0028.html..

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.