Montenegro: en brikke i stormaktenes spill

Selv om 84% av innbyggerne ønsker en folkeavstemming om medlemskap i NATO, er nok en gang forsvarspolitikk holdt utenfor hva som er mulig å gjøre noe med, og skjøvet inn i mørke korridorer, til politikerne.

images.jpg

Av Radostina Schivatcheva

I desember 2015 inviterte NATO offisielt Montenegro til å bli alliansens 29. medlemsland. Montenegro er et lite land med en befolkning på 620.000 og væpnede styrker som knapt utgjør 2000.

Til tross for den lille størrelsen på militæret i Montenegro, skrøt Philip Breedlove veldig av de de montenegrinske soldatenes postive innsats i Afghanistan; han antydet til og med at deres gode innsats er en av grunnene til å gi Montenegro raskere tilgang til NATO-medlemskap.

Men mens den montenegrinske eliten har presset ubønnhørlig videre med søknaden om medlemskap, har landet blitt rystet av masseprotester mot utsiktene til medlemskap i alliansen.

Montenegrinerne, som fortsatt husker bombingen utført av NATO i 1999, foretrekker nøytralitet. Men så snart «begynnelsen på en vakker allianse» – for å sitere Jens Stoltenberg – blir satt i bevegelse, er det knapt en sjanse til å avverge det.

Tilbake til 1999

NATO bombet Montenegro i 1999. Bombingen ødela en militær flyplass og skadet den sivile flyplassen i Podgorica; den også ødela transportknutepunktet Murino, en militærbase i Danilovgrad og en radarenhet på kysten. Ti montenegrinerne ble drept, tre av dem var barn. Likevel, i dag, etter 16 år, har ingen blitt stilt til ansvar.

En montenegriner husker tilbake: «Jeg husker jeg så fra balkongen hvordan flyplassen i Podgorica brant. Den dagen dro jeg til [byen] Niksic, og på veien dit møtte jeg bare to biler. Jeg husker at busskonduktøren ikke ønsket å ta penger for billettene, og bare fortsatte å si, «Barn, hvem vet hva som vil skje i morgen? Du ser at bombene faller, det er bedre at dere drikker litt juice et sted med pengene».

Men i dag bruker den montenegrinske regjeringen ikke noen negative ord angående NATO, både i media og i offisielle forhandlinger. Italienske marineskip og amerikanske destroyere er ofte fortøyd i havnene i Bar og Tivat.

GetImage.aspx
Milo Đukanović

Et eksempel på endringen er skjebnen til den underjordiske militære flyplassen Shipchanik. Flyplassen hadde 26 militære fly. NATOs bomber sprengte et hull i bakken, og på et øyeblikk, hadde de jugoslaviske militære flyene i Montenegro gått opp i flammer. Nå har tunnelen i Shipchanik blitt omgjort til en smakerom for det montenegrinske vinhuset Tage. Vinhuset produserer vinen Vranac, en favoritt blant turistene. Ingen minnestein minner turistene om den tidligere flyplassen og dens skjebne. Rett etter at invitasjonen for NATO-medlemskap ble utstedt, samlet tusenvis av montenegrinerne seg for å protestere mot ideen om å bli med i NATO.

«Dette er begynnelsen på en svært vakker allianse.»

Med disse ordene inviterte NATOs sjef Jens Stoltenberg offisielt Montenegro inn i alliansen. Mannen som utvilsomt har spilt en nøkkelrolle i å sikre denne invitasjonen er Milo Đukanović, den sittende montenegrinske statsministeren. Kritiske røster påpeker at invitasjonen har smigret hans allerede oppblåste ego, så vel som egoet til hans herskende krets. Đukanović har også et ansvar for beslutningen om ikke å holde en folkeavstemning om NATO-medlemskap; han valgte bare å bli medlem kun med godkjenning fra parlamentet.

Selv om 84% av innbyggerne ønsker en folkeavstemning om dette spørsmålet, er nok en gang forsvarspolitikk holdt utenfor hva som er mulig å forandre i offentlig politikk, og skjøvet inn i de mørke korridorene, til politikerne.

For å forstå militariseringen av enda et «demokrati» på Balkan, er det nødvendig å belyse den politiske løpebanen til mannen som har ledet landets politikk de siste 20 årene.

Milo Đukanović, er hyllet av Radio Free Europe (RFE) som «den smarteste mannen på Balkan». Han ble innviet på nytt som montenegrinsk statsminister i 2012. Radio Free Europe beskriver Đukanović beundrende: «En person forblir ikke på toppen av makten i et land i en ustabil region som på Balkan i to tiår – som den montenegrinske statsminister Milo Đukanović har gjort – uten å vite hvordan å finne ut hvilken vei vinden blåser, og hvordan man kan gjenskape seg selv».

Dette rosende holdningen deles neppe av mange av hans landsmenn. I oktober 2015 ble den montenegrinske hovedstaden Podgorica lammet av tre ukers lange protester. Protestene ble startet av en demonstrasjon som krevde dannelsen av en midlertidig regjering for å organisere Montenegros ‘første frie og rettferdige valg». Raso, en 30 år gammel demonstrant, fortalte nyhetsbyrået AFP at: «Mer enn 25 år ved makten ville være for mye selv hvis Milo Đukanović var Mahatma Gandhi og ikke slik en tyv».

Đukanović ble første gang valgt som statsminister i 1991, i en alder av 29 år. Dette var den første betalte jobben han noensinne har hatt. Siden da har han tjent fem perioder som statsminister og en periode som Montenegros president (1998-2002). Siden 1998, har Đukanović alltid vært leder av det største montenegrinske partiet, Det demokratiske partiet av montenegrinske sosialister (DPSM);

DPSM var opprinnelig den montenegrinske grenen av kommunistpartiet i Jugoslavia. Da Đukanović først dukket opp på den politiske scenen, var han en nær alliert av Slobodan Milošević. I 1996, vendte han seg mot Milošević.

Han forlot den tradisjonelle serbiske og montenegrinske fellesskapet, og gikk inn for et uavhengig Montenegro i stedet. RFE beskriver Đukanović sin forandring ved å si: «Ved det første beleilige øyeblikket, i 1998, dumpet han Milosevic og gjenskapte seg selv som en vestvennlig reformator».

Paradoksalt nok, sammenfaller denne ‘rosende’ karakteristikken av Đukanović av RFE helt med måten han er beskrevet på av sine kritikere: «Statsminister Milo Đukanović er en korrupt opportunist med gode forbindelser til de skyggefulle nettverkene av organisert kriminalitet og etterretningstjenester som har sittet ved makten siden Berlinmurens fall.»

Han har også kalt de som er mot NATO-medlemskap «fiender av staten».

Kritiske analytikere påpeker også at i løpet av hans tid på toppen, har Đukanović befestet sin makt gjennom sin kontroll over statlige institusjoner.»

«Đukanović sin lange tid ved makten kan i hovedsak tilskrives den absolutte kontrollen over politiet og etterretningsapparatet i landet», sier Filip Kovacevic, leder av Bevegelsen for nøytralitet i Montenegro (MNM). «Siden begynnelsen av 1990-tallet har han hatt absolutt makt til å belønne og straffe, og har vært brutal når han ødelegger alle sine politiske motstandere».

Brutalitet markerte undertrykkelse av den nyeste protestene mot regjeringen i oktober 2015. De som protesterte og var imot Đukanović har blitt fordømt som pro-russiske og pro-serbiske. Minst tre av opposisjonsledere og flere parlamentsmedlemmer ble skadet og to journalister ble arrestert volden, som brøt ut da demonstrantene forsøkte å marsjere mot parlamentet i Podgorica.En gruppe på 125 fremstående intellektuelle, uavhengige journalister og samfunnsaktivister kunngjorde et ‘protest-memorandum», som fordømte den voldelige oppløsingen av den fredelige demonstrasjonen.

 

kokain
5 tonn kokain beslagtlagt på vei fra Montenegro.

«En bonde i de store maktspillet.»

Men til tross for den (u)moralske fremtoningen til Montenegros statsminister, eller kanskje nettopp på grunn av den; i desember 2015 var humøret i NATOs hovedkvarter feststemt – Montenegro ble offisielt invitert til å bli med i alliansen.

To spørsmål dukker opp med hensyn til Montenegros invitasjon til Alliansen. Først av alt: trenger NATO Montenegro? NATO trenger neppe nok en militærbase langs Adriaterhavskysten, selv om noen har hevdet at «Montenegros inkludering tetter et hull langs kysten og forvandler Adriaterhavet, endelig, til NATOs private innhav».

Det andre spørsmålet er om Montenegro trenger NATOs kollektive sikkerhetsforsikring. Andre analytikere påpeker at «omgitt av mye mektigere naboer, med en økende andel av albansk befolkning, kan Montenegro garantere sin suverenitet og territoriale integritet kanskje bare på denne måten [ved å bli med i NATO]». Imidlertid er Montenegro omgitt av medlemsstater i NATO, og et angrep fra sine naboer virker svært usannsynlig.

Diskusjonen i amerikansk presse og uttalelser fra NATO-tjenestemenn overser de mulige begrunnelsene omtalt ovenfor. Bare ett tema dominerer samtalen: Montenegros medlemskap i NATO er en beskjed til Russland om at NATOs utvidelse østover vil fortsette. Reuters melder at NATO-diplomater har uttalt at medlemskap vil sende et utvetydig melding til Moskva, om at Russland ikke har vetorett over alliansens utvidelse østover, selv om den georgiske søknaden om medlemskap har blitt komplisert av krigen i 2008. Meldingen fra Det hvite hus er at Montenegros medlemskap vil «vise troverdigheten av NATOs ‘åpne dør’-politikk».

story.blast.podg
Forrige gang NATO banket på døren var i 1999.

Fokuset fra [den indre kjernen] i NATO på Russlands reaksjon har vært svært sterk, så sterk at man å stille spørsmålet om noen som helst av de geopolitiske spillere egentlig bryr seg om Montenegro.

Organisasjonen MNM trekker oppmerksomheten nøyaktig til den «manglende montenegrineren» i dette store geopolitiske dramaet. MNM påpeker at Montenegro knapt er nevnt i diskusjonen om betydningen av landets medlemskap.

Dermed er diskusjonene om medlemskap et eksempel på hvor hovmodig ønskene til montenegrinerne blir oversatt i NATO-hovedkvarteret. Montenegrinerne er opprørte over tingenes tilstand, der «Montenegro bare er en brikke i stormaktenes geopolitiske sjakkspill» og «alt som betyr noe er at NATO følger timeplanen med å gjennomføre sine planer» og at Russland reagerte ikke bare negativt, men «rasende».

Du kan alltid bli med, men du kan aldri forlate ..

I desember 2015 ble Montenegro rystet av masseprotester mot muligheten av NATO-medlemskap. De som styrer vil mye heller en situasjon der montenegrinske folkemengder krever et medlemskap i NATO, snarere enn den nåværende tingenes tilstand, der bare den korrupte montenegrinske eliten veiver skilt for NATO-medlemskap.

Stoltenberg måtte innrømme at Montenegro må «fortsette å gjøre fremskritt i å vise offentlig støtte for Montenegros NATO-medlemskap». CNN siterer motvillig Sputnik News, med henvisning til de «pågående protestene mot regjeringen, med tusenvis av borgere samlet i … landets hovedstad, Podgorica, for å kreve at Montenegro holder seg ute av den amerikansk-ledete militære blokken».

Majoriteten av befolkningen i Montenegro foretrekker militær nøytralitet, hevder MNM, som siterer en undersøkelse utført av byrået IPSOS.

Kan Montenegro holde seg nøytral, når de står overfor en slik overveldende press for å bli med i NATO? Enkelte analytikere hevder at Montenegros NATO-medlemskap «ikke er gitt på forhånd».

Det harde svaret er for øyeblikket er hinsides kreftene i det sivile samfunn å stoppe denne prosessen. Counterfire hevder at hvis Montenegro hadde blitt utstedt en invitasjon, «vil avvisningen ha en innvirkning på Balkan i omvendt forhold til landets størrelse, og til ulempe for oss.» Dette vil da være den aller første slike avvisningen av et medlemskapsinvitasjon i NATOs historie, som ellers har blitt utvidet østover uten problemer».

Det virker som om ikke bare prosessen er ustoppelig, men at den ikke engang kan senke farten. Reuters melder at Stoltenberg forventer forhandlingene å gå raskt, noe som tyder på at den lille Balkanstaten kan bli medlem på toppmøtet av NATOs ledere i Warszawa i juni.

Overskygget av store geopolitiske interesser, bryr ingen seg helt om hvilke politiske veivalg montenegrinerne helst vil ta.

En belønning i stedet for et godt resultat

Hvis dette lille geopolitiske dramaet hadde vært en Oscar-nominert film, er dette stedet hvor rulleteksten vil bli vist, og selvfølgelig burde Milo Đukanović få en pris. Mannen er hyllet av RFE som «den smarteste mannen på Balkan», «legemliggjørelsen av Montenegros ville skjønnhet» og som en «moderne leder». Alle som har Facebook kan bli hans venn, og derfor fortjener han sikkert en internasjonal anerkjennelse. Hans talenter ble behørig og positivt bemerket av Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP). Derfor anerkjente OCCRP Đukanović som «årets mann 2015 i organisert kriminalitet».

Vanja Calovic, direktøren for ‘Nettverk for aksept av NGO-sektoren’, en frivillig organisasjon basert i Montenegro, begrunnet tildelingen slik: «Dette er en velfortjent pris. Đukanović, den siste europeiske diktatoren, har fanget vårt land for sine egne private interesser og omgjort det til trygg havn for kriminelle. Mens han, hans familie og venner beriket seg selv, lider vanlige mennesker av fattigdom, urettferdighet og lovløshet, mens de som tør å snakke om korrupsjon bli hans mål».

Men uansett hvor fortjent hans pris kan være, i dette dramaet spiller Đukanović bare en birolle. Dette skyldes det faktum at i hele søknadsprosessen for NATO-medlemskap, har Montenegro bare vært «bare en brikke i stormaktenes geopolitiske sjakkspill».


https://gianalytics.org/443-montenegro-a-pawn-in-the-great-powers-games

Advertisements