Argentina: slutten på tiden etter nyliberalismen, og fremveksten av den harde høyresiden

Valget av Marci til president i Argentina vil føre til nye politiske spenninger. Hans harde høyrepolitkk vil gjøre bankene glade, men etterlate landet i dyp fattigdom.

p8160119.jpg
Som mange husker, tok argentinerne i bruk direkte aksjon, med fabrikkokkupasjoner etter krisen 1999-2003.

Av James Petras / JP

Klassekampen ovenfra har funnet sitt mest intense, omfattende og regressive uttrykk i Argentina med valget av Mauricio Macri i desember 2015. I løpet av de to første månedene som president omgjorde han, gjennom å ha påberopt seg kriseforordninger (med dekret), en rekke progressive samfunnsøkonomiske ordninger som hadde blitt gjennomført det siste tiåret. Han forsøker også å rense offentlige institusjoner for uavhengige stemmer.

Stilt overfor et fiendtlig flertall i Kongressen, grep han den lovgivende makten, og utnevnte to høyesterettsdommere i strid med Grunnloven.

President Macri renset alle departementene og etatene for det han oppfattet som kritikere og ansatte fra den forrige regjeringen, og erstattet disse tjenestemennene med sine egne lojale nyliberale funksjonærer. Ledere av folkelige bevegelser ble fengslet, og tidligere regjeringsmedlemmer ble tiltalt.

Parallelt med forvandlingen av staten, startet president Macri en nyliberal motrevolusjon: en 40% devaluering som hevet prisene på basisvarer med over 30%; han fjernet en eksportskatt for alle eksportører av landbrukprodukter og mineraler (unntatt soyabønner); lønnsforhøyninger ble holdt 20% under økningen i levekostnadene, en økning på 400% i elektrisitetsprisen og en 200% økning i transportkostnader; sparking av offentlige og private ansatte i stor skala; streikbryteri ved hjelp av gummikuler; forberedelsene til privatisering av strategiske økonomiske sektorer i stor skala; en utbetaling på 6,5 milliarder dollar til kreditorene i gribbefondene og spekulatører – en 1000% profitt – samtidig som han tok opp ny gjeld.

President Macri sin klassekamp i høygir er ment å omgjøre programmene for sosial velferd og den progressive politikken gjennomført av Kirchner-regimet i løpet av de siste 12 årene (2003-2015).

President Macri har startet en ondartet ny versjon av klassekamp ovenfra. Dette følger et langsiktig nyliberalt syklisk mønster som har vært vitne til:

1. Et autoritær militærstyre (1966-1972) ledsaget av intens klassekamp nedenfra, fulgt av demokratiske valg (1973-1976).

2.Militærdiktatur og intens klassekamp ovenfra (1976-1982), som resulterte i drapet på 30.000 arbeidere.

3. En forhandlet overgang til politikk gjennom valg (1983), en krise med hyperinflasjon og en styrking av nyliberalismen (1989-2000).

4. Krise og kollaps av nyliberalismen og klassekamp nedenfra som grenset mot opprør 2001-2003.

5. Regjeringene fra sentrum-venstre under Kirchner og Fernandez (2003-2015): en sosial pakt mellom arbeid og kapital.

6. Det autoritære nyliberale Macri-regimet (2015) og intens klassekamp ovenfra. Det strategiske perspektivet til Marci er å konsolidere en ny maktblokk av lokale oligarker fra landbruk, mineralutvinning og lokale banker, samt utenlandske bankfolk og investorer, og politi/militærapparatet. Hensikten er å massivt øke profitt med å gjøre arbeidskraft billigere.

Røttene til fremveksten av den nyliberale maktblokken kan bli funnet i praksisen og planene til de tidligere regimene til Kirchner og Fernandez. Deres politikk ble utformet for å overvinne de kapitalistiske krisene i 2000-2002, ved å kanalisere folkelig misnøye til krav om sosiale reformer. De stimulerte eksport av landbruksprodukter og mineraler, økte levestandarden via progressive skatter og subsidier på strøm og matvarer og regulerte pensjonene.

Den progressive politikken var basert på boomen i prisen på råvarer. Da prisene kollapset, ble «sameksistensen» mellom arbeid og kapital oppløst, og den Macri-ledete alliansen mellom næringslivet/ middelklassen/utenlandsk kapital, var godt posisjonert til å dra nytte av bortfallet av modellen.

Klassekampen nedenfra ble alvorlig svekket av fagforeningenes allianse med sentrum-venstre regjeringen. Ikke fordi arbeidstagere ikke tjente økonomisk, men fordi pakten demobiliserte masseorganisasjonene fra perioden 2001 -2003. I løpet av de neste 12 årene, inngikk fagforeningene sektoravtaler (paritarias) hjulpet frem av en «vennlig regjering».

Klassebevissthet ble erstattet av ‘sektor’-sympatier og smør-på-brødet-problemer. Fagforeningene mistet sin evne til å føre klassekamp nedenfra – eller til og med evnen til å påvirke deler av arbeiderklassen. Fagforeningene var sårbare og er i en svak posisjon til å konfrontere de brutale nyliberale motreformene til president Marci.

Likevel har de ekstreme tiltakene vedtatt av Macri – de dype kuttene i kjøpekraften, den økende inflasjonen og masseoppsigelsene, ført til de første fasene av en fornyelse av klassekamp nedenfra.

Streiker av lærere og offentlig ansatte over lønninger og oppsigelser, har blusset opp som svar på kryssilden av kutt i offentlig sektor og vilkårlige dekreter fra presidenten. Sporadiske massedemonstrasjoner har blitt utlyst av sosiale bevegelser og menneskerettighetsbevegelser. De protestere som svar på at Macri legger ned institusjonene som påtaler de militære tjenestemennene som er ansvarlige for drapet og forsvinningen av 30.000 ofre under «den skitne krigen» (1976-83).

Macri-regimet fortsetter å utdype og utvide sine regressive tiltak for å redusere lønnskostnader, skatter på næringslivet og levestandarden. Hensikten er å lokke til seg kapital med høyere fortjeneste. Men inflasjonen stiger og økonomien stagnerer på grunn av nedgangen i offentlige investeringer og forbruk. Klassekampen nedenfra vil sannsynligvis intensiveres – generalstreiker og beslektede former for direkte aksjon vil sannsynlig komme før slutten av det første året av Macris regime.

Klassebaserte massebevegelser som er i stand til å engasjere seg i intens klassekamp nedenfra, har blitt svekket av den tiårige «korporative modellen» fra Kitchener-æraen.

Disse vil ta tid å gjenoppbygge. Spørsmålet er når, og hva det vil kreve for å organisere en nasjonal politisk bevegelse som kan gå videre enn en avvisning av Marci sine allierte i de kommende valgene til parlamentet, provinsforsamlingene og lokalstyret.


James Petras er en Bartle professor (emeritus) i sosiologi ved Binghamton University, New York.

 

 

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.