Intervju: Michael Hudson hos radioprogrammet «Smør og kanoner» 2/2

Del 2 av 2. Hudson utdyper enkelte temaer han snakket om i del 1.

114609687.jpg

 

Klikk her for del 1 av intervjuet

 

Del 2. «Skitne triks»

Bonnie Faulkner: Du har gitt artikkelen din tittelen «Pengefondet endrer reglene for å isolere Kina og Russland,» fordi det er det de gjør. Hensikten bak disse regelendringer er å isolere Kina og Russland. Men Kina og Russland samarbeidet med Pengefondet og Verdensbanken, gjorde de ikke?

Michael Hudson: Ja det gjorde de. Hovedmålet for den amerikanske strategien fra begynnelsen var Kina. I tre år har USA åpenlyst diskutert hvordan de kan isolere Kina. Det ønsker ikke å se en potensielt uavhengig stormakt. Det er greit hvis kineserne arbeider for lave lønninger for å forsyne Wal-Mart med rimelige produkter, men ikke for Kina til å være et selvstendig maktsenter.

Kina har gitt amerikanske investorer og importører nok fellesinteresser til å drive lobbyvirksomhet for å hindre at myndighetene i USA forsterker sin kalde krig mot Kina. Men Russland har ikke så mye innflytelse over måter som tilbyr Vesten å bli rik, spesielt siden de kastet Khodorkovskyij i fengsel etter at han prøvde å selge oljeselskapet Yukos til Exxon. Det ville i hovedsak ha fjernet kontroll over russiske olje fra den nasjonale fellesarven, og sannsynligvis etterlatt landet med minimale eksportinntekter etter at regnskapsførere til Exxon hadde gjennomført de vanlige kreative skattestrategiene ved hjelp av bekvemmelighetsflagg og offshore skatteparadis. De ville ha rapport at de ikke hadde noen skattepliktige inntekter.

Kina ønsker å gjøre sin valuta til en del av den globale valutakurven til Pengefondet. Landet ønsker å gi yüanen samme status som dollaren, slik at det kan unngå å måtte stole på amerikanske banker for sin eksport og spesielt for skapelse av innenlandsk kreditt. Det ønsker å unngå det som de amerikanske nyliberale økonomene gjorde mot Russland i 1992 og 1993. De overbeviste Russland om at sentralbanken burde ha amerikanske dollar som støtte for den innenlandske valutaen, rubelen. Siden Russland ikke hadde mange amerikanske dollar, ble resultatet en drastisk deflasjon ( «sjokkterapi» – uten terapi), som endte opp med å deindustrialisere Russland.

Det var ikke nødvendig for Russland å låne i utenlandsk valuta for å dekke de innenlandske utgiftene for sin egen arbeidskraft og industri. Rubelen ble omgjort til en satellittvaluta for dollaren, og ble etterlatt til å kollapse i 1997, det året da kapitalflukt til pund og dollar utgjorde cirka 25 milliarder dollar hvert år.

Dette er hva Kina ønsker å unngå. De ønsker å være fri for avhengighet av dollaren, med unntak av det de trenger for å importere fra USA eller for å forsvare valutaen mot raid. George Soros sa at han forventer at yüanen vil synke. Det er et tegn på at valutahaiene prøver å profittere ved å tvinge den kinesiske valutaen nedover. Kineserne er i ferd med å frigjøre seg fra sammenkoblingen til dollardominansen, bortsett fra å få de dollarene som de trenger for å importere ting fra USA – som jeg tror ikke er mye, bortsett fra filmer.

Bonnie Faulkner: Du nevnte fire av sine egne regler som Pengefondet brøt da det lånte til Ukraina. Jeg lurer på om du ikke kan bare veldig kort si hva disse fire brutte reglene er, slik at folk kan skjønne hvorfor dette er en så merkbar forandring.

Michael Hudson: En regel er ikke å låne ut til et land som ikke har noen synlige måte å betale tilbake lånet. Det er «ingen flere Argentina»- regelen. Den var allerede brutt med det greske lånet, da Strauss-Kahn introduserte smutthullet «systemrisiko» for å beskytte bankene.

Den andre regelen er å ikke å låne ut til et land som fornekter sin gjeld til offisielle kreditorer, noe som betyr at et land ikke ønsker å betale hva det skylder til en annen stat. Den regelen gjorde Pengefondet til en håndhever for kartellet av kreditorer. Men nå er det bare en håndhever på vegne av kreditorer favorisert av USA.

Den tredje regelen er ikke å låne ut til et land i krig. Ukraina er i krig, i en borgerkrig med øst. Men Donbas er støttet av Russland, så det er nå helt greit å låne.

Den fjerde regelen er å ikke å låne ut til et land som ikke kommer til å pålegge Pengefondets betingelser om innstramming, som gjør land så fattige at de ender opp konkurs og må selge sine naturressurser og andre eiendeler. Ukrainas regjering etter kuppet kan neppe følge Pengefondets pålegg uten å bli stemt ut i valg, men i mellomtiden kan de selge land og gassrettigheter til Soros og Monsanto, så det er OK.

Disse fire reglene er nå brutt. Ukraina har ennå ikke begynt å selge sine naturressurser. Det er en del strid på gang, fordi kleptokratene ønsker å holde på dem og inngå den samme avtalen som deres russiske kolleger gjorde på begynnelsen av 90-tallet: De vil selge kanskje 25% av sitt monopol til amerikanske kjøpere, liste sine selskaper på amerikanske eller britiske børser, la kjøperne by opp prisene og deretter selge sine 75% og ta ut gevinsten i London, New York eller hvor det måtte være. Det viktige er at de vil ta salgssummen ut av Ukraina, forlate landet uten penger i banken, mens det skylder en enorm sum hvert år for å overføre fortjenesten fra jordbruksareal og tilkarringsvirksomhet hentet fra veier, gass og annen infrastruktur som blir solgt.

Bonnie Faulkner: Du sier at det dreier seg om en forskjellig utviklingsfilosofi mellom øst og vest. Hvordan er utvikling forskjellig i de to systemene?

Michael Hudson: Den nyliberale amerikanske tankegangen om utvikling er en orwellsk betegnelse for fraværet av utvikling. Den setter tilbake utvikling. Den nyliberale planen er å lage et post-industrielt samfunn. Med «post-industrielt» mener jeg et økonomi som består av nye rentenister, [en idé] som går tilbake til føydalismen.

I stedet for stater som tar ledelsen og gir grunnleggende tjenester til en lav pris for å bli en konkurransedyktig økonomi, velger stater med nyliberalisme å selge veier og energi, elektrisitet, vann og kloakksystem til kjøpere som kommer til å ta så mye betalt fra markedet som det kan tåle. Dette kommer til å utarme landet. Det er det motsatte av hva utviklingsøkonomi lært gjennom det meste av det 20. århundre.

Bonnie Faulkner: Hvilke scenarier har tjenestemennene i det amerikanske utenriksdepartementet og finansdepartementet diskutert? De har diskutert dem i mer enn et år, som en måte å motsette kinesiske og russiske lån for infrastruktur til andre land? Jeg tror du begynte å snakke litt om dette allerede.

Michael Hudson: Amerikaneren ble ikke med i den asiatiske banken for infrastruktur, AIIB, og de prøvde å oppmuntre andre land til å holde seg ute. Det var mye av klaging da England sluttet seg til AIIB og andre land prøvde å gjøre det. USA prøver egentlig å skape et jernteppe som skiller BRICS fra området dominert av den amerikanske dollaren. Det er et økonomisk skille – ikke et jernteppe, men en elektronisk teppe.

Bonnie Faulkner: Du skrev i artikkelen at Pengefondet forteller land de ikke trenger betale tilbake sine lån til Kina eller Russland, men at de likevel kan låne fra Pengefondet?

Michael Hudson: Pengefondet sier ikke rett ut at de ikke trenger å betale tilbake. Problemet er at det må finnes en internasjonal domstol. Det må finnes en måte å håndheve dette på. For eksempel, det er mange «gribbefond» som hevder at Argentina skylder dem penger for sine obligasjoner, men så langt har de ikke vært i stand til å få utbetalt. De var i stand til å få Nigeria til å beslaglegge et argentinsk marinefartøy, men fordi det var offentlig eiendom, ble Nigeria beordret til å slippe det.

La oss anta at et land skylder penger til en annen nasjons styresmakter eller offentlig etat. Hvordan kan kreditorer få pengene tilbake, med mindre det er en internasjonal domstol og et system for håndhevelse? Pengefondet og Verdensbanken var en del av dette systemet for håndheving, og nå sier de: «Vi kommer ikke til å være en del av dette lenger. Vi jobber bare for det amerikanske utenriksdepartementet og Pentagon. Dersom Pentagon forteller Pengefondet at det er greit at et land ikke behøver å betale Russland eller Kina, så trenger de ikke betale for Pengefondet sin del.

Dette river i stykker den globale ordenen som ble opprettet etter andre verdenskrig. Verden har blitt delt i to halvdeler: delen dominert av den amerikanske dollaren; og land som USA ikke kan kontrollere og der tjenestemenn er ikke på den amerikanske lønningslista, så å si.

Bonnie Faulkner: Du beskriver dette som en «tektonisk, geopolitisk skift som vil bli utkjempet med all makten tilgjengelig for det amerikanske århundrets inkvisisjon.» Hva mener du med inkvisisjon?

Michael Hudson: Skitne triks. President Obama har sagt at vi ikke kommer til å invadere enda et land, fordi ingen land virkelig er i stand til å mobilisere nok tropper uten å skape en innenlandsk økonomisk og politisk krise. Hans alternativ er attentat mot bestemte mål. Det er det USA lenge har gjort, i Chile under Nixon/Kissinger og Guatemala og Nicaragua under Reagan.

Eller det enkleste av alt; du kan bestikke andre styresmakter for å få dem til å fremme folk i utlandet som jobber for USA. Du ønsker å være sikker på, for eksempel i England, at folk som Tony Blair blir statsminister, som vil gjøre hva han har blitt fortalt av USA. Man ønsker å være sikker på at dersom et land prøver å bli uavhengig, som Chile gjorde, vil man drepe presidenten. Hvis du har land som ønsker jordreform, starter du Operasjon Condor og dreper 10 000 professorer, tilhengere av landreform og fagforeningsledere. I hovedsak er det en terrorpolitikk.

Til slutt bruker du ISIS og al-Nusra som en amerikansk fremmedlegion, og sender dem inn i hvilket som helst land du ønsker å knuse og erobre.

Bonnie Faulkner: Du skriver: «Vi har amerikansk Pentagon-kapitalisme med finansielle bobler som blir forverret til en polarisert økonomi med tilkarring og en oppblomstring av gammeldags imperialisme. Hvis og når det slutter, vil det ikke være marginal hendelse, men et seismisk geopolitisk skifte.» Hva er dine tanker om den kommende slutten på det dollaravhengige globale finansielle systemet etter andre verdenskrig? Hvordan vil det se ut?

Michael Hudson: Andre land vil prøve å bli rike på samme måte som USA ble rikt: ved å fremme velstand, en hjemmemarkedet, ved å subsidiere forskning og utvikling, akkurat som USA har subsidiert høyteknologi. Og de vil prøve å forhindre tilkarring – for å hindre særinteresser, enten de er patentrettigheter eller eierskap av kabel-TV. Målet er å hindre super-profitt eller grunnrente – inntekt som ikke er tjent.

Du vil at folk skal kunne tjene på en måte som gjenspeiler deres faktiske bidrag til produksjonen, og du ønsker å løfte statusen for arbeid. Du ønsker å utdanne arbeidskraften din, for å gjøre det til en moderne teknologisk arbeidskraft.

Alt dette krever statsstøtte, og dermed en blandingsøkonomi av offentlig og privat sektor, der staten betale for de fleste av infrastrukturkostnadene for å hjelpe næringslivet konkurrere bedre.

Så andre land kan gjøre hva USA gjorde siden borgerkrigen. De vil være proteksjonistisk, de vil prøve å oppgradere kvaliteten på sitt arbeid og vil også oppgradere kvaliteten på landbruket. De vil fremme høyteknologisk industri, offentlig helsevesen og grunnleggende behov via lave offentlige utgifter. Dette ville oppnå det sosialdemokratiet prøvde å oppnå for hundre siden i den progressive æraen. Dette er veien som USA og Europa nå har avvist.

Bonnie Faulkner: I artikkelen skrev du at resultatet er «å dele verden inn i amerikansk-vennlige økonomier som blir nyliberale, og økonomier som opprettholder offentlige investeringer i infrastruktur og det som pleide å bli sett på som progressiv kapitalisme.»

Michael Hudson: Jeg tror da Sovjetunionen falt fra hverandre og Russland og andre land inviterte inn amerikanske rådgivere, hadde de det inntrykket at disse nyliberale økonomene skulle hjelpe dem å utvikle seg på samme måte som USA hadde utviklet seg og bli en like velstående og produktiv industriell økonomi som USA.

Hva russerne ikke var klar over, var at USA ikke hadde til hensikt å hjelpe dem med å bli rik på samme måte som USA ble det. Amerikanske rådgivere kom inn for å knuse og erobre. De deindustrialiserte Russland, samt de baltiske landene, og kuttet av forbindelsesveiene i det gamle Sovjetunionen. Effekten var å forandre Russland tilbake til en råvareleverandør.

Resultatet var ikke bare fattigdom, men masseflukt. Latvia, for eksempel, blir hyllet som et «baltisk mirakel», som om det er en suksesshistorie. Mirakelet er at lønningene har gått ned jevnt det siste tiåret, som har tvunget 10 til 20% av befolkningen til å forlate landet – hovedsakelig i yrkesaktiv alder. Det samme skjedde i Russland. Mange av deres teknisk kvalifiserte ingeniører og andre dro til USA og hjalp amerikansk industri. Å utsette Russland for nyliberalisme hjalp det ikke til å bli mer velstående. Men det gjorde amerikanske investorer svært rike en stund.

Bonnie Faulkner: Hva med lånepakkene fra Pengefondet til Hellas etter 2010? Er de et tilfelle av at Pengefondet bryter reglene?

Michael Hudson: Det var da debatten i Pengefondet skjedde angående regelen «ingen flere Argentina». Pengefondet var ikke ment å låne ut til et land som ikke hadde noen synlig evne til å betale tilbake. Det er hva min bok ‘Killing the Host’ handler om. Jeg har tre kapitler om Hellas som et eksempel på hvordan, i fortiden, Pengefondet bare ødela land i den tredje verden, hovedsakelig på vegne av amerikanske mineralselskaper og andre eksportører. Hellas var det første europeiske landet som Pengefondet knuste for å privatisere det. Jeg har et kapittel om Latvia også, så dette kommer inn under temaet som ‘Killing the Host’ handler om.

Bonnie Faulkner: Du skriver at Dominique Strauss-Kahn støttet den harde linjen som de amerikanske og europeiske sentralbankene hadde angående Hellas. Det hadde også Christine Lagarde i 2015, og overstyrte protester fra ansatte.

Michael Hudson: De ansatte i Pengefondet var imot å låne til Hellas, fordi det ikke kunne betale. Men da Strauss-Kahn møtte Frankrikes president Sarkozy og sa at han ønsket å stille for som fransk president, fortalte Sarkozy ham at han ikke kunne være en vellykket politiker i Frankrike hvis han som leder av Pengefondet lot Hellas misligholde sine forpliktelser. Franske banker ville ha lidd tap hvis Pengefondet ikke reddet dem.

Deretter dro president Obama til G20 møtet, etter at finansminister Tim Geithner hadde vært på tråden med Europa, og sa at hvis Hellas ikke betalte de franske og tyske obligasjonseierne, ville de amerikanske bankene gå under, fordi de hadde gjort store spekulasjoner.

De ville også store europeiske banker som var deres motparter. Så selv om Strauss-Kahn visste at Hellas ikke kunne betale, vil hele systemet kollapse – som betyr at de amerikanske bankene ville tape. Obama og Geithner sa at Pengefondet ikke kunne la amerikanske gamblere tape på veddemålene de hadde inngått på dette økonomiske hesteveddeløpet. Det ble ansett å være foretrukket å knuse Hellas, selv om dette betydde å knuse Europa. Dette var valget: bankene eller den greske økonomien.

Dette er den enorme ujevnheten i den amerikanske holdningen. Det er naken grådighet. De er villige til å knuse Pengefondet, Hellas og europeisk integrasjon bare for at Goldman Sachs og bankene på Wall Street som hadde inngått veddemål om at Hellas ville betale, ikke skulle ta et tap.

Dette førte til at lederen for den europeiske delen av Pengefondet gikk av. Hun dro til Canada, tror jeg, og kanadierne offentliggjorde hennes advarsel der. Dette ødela Pengefondets troverdighet, selv før den ukrainske krisen.

Bonnie Faulkner: Du har skrevet at årsaken til at den greske økonomien ble knust, var for å avskrekke Podemos i Spania og lignende bevegelser i Italia og Portugal fra å prøve å oppnå nasjonal velstand i stedet for nøysomheten i eurosonen. Tror du det var et viktig komponent?

Michael Hudson: Det er absolutt hva den europeiske sentralbanken sa var viktig. De sa: «Vi kan ikke la Syriza vinne, og finansministeren i Hellas, Yanis Varoufakis, sa at han ble fortalt mens han møtte med Pengefondet og europeerne, at demokrati ikke spiller noen rolle. Det spiller ingen rolle hva folk stemte for. Hellas ble bedt om å betale gjeld som de tidligere korrupte regjeringene hadde inngått.

The Financial Times og nesten hele den internasjonale pressen bemerket at hvis den greske gjeld ble skrevet ned for å redde landet fra å bli ødelagt, ville Pengefondet og resten av EU-Troikaen måtte skrive ned gjelden til Italia, Spania og Portugal. Hele inkassosystemet ville gå ad undas. Så enten måtte troikaen redde bankene eller redde økonomien. De sa: «redd bankene, ikke økonomien.»

Dette er også hva president Obama gjorde i USA da han reddet bankene i 2008. Han nedskrev ikke gjelden eller stykket opp bankene. Det er derfor Bernie Sanders nå stiller som presidentkandidat.

Så egentlig sier de amerikansk-dominerte områdene: «redd bankene, ikke økonomien» Problemet er at størrelsen på gjeldsrenter vokser eksponentielt. Enhver rente er en fordoblingstid. Så gjelden kommer til å vokse og vokse eksponentielt. Det forplikter skyldnerlandene til å innføre dypere og dypere nøysomhet. Og hver økonomi som du pålegger denne nøysomheten, kommer til å reagere som Russland eller Latvia eller Hellas. Det kommer til å bli utvandring, en nedgang i fødselsraten, en økning i dødeligheten og en spredning av sykdommer. Det kommer til å bli en krympende marked ettersom skyldnerlandets økonomi blir revet i stykker.

Kampen i vår tid er om enten å redde bankene eller økonomien. Når det kommer til stykket kan ikke bankene reddes, fordi mesteparten av gjelde er ubetalbar. Den amerikanske stillingen er i virkeligheten at «De kan være ubetalbare sett fra av dagens inntjening og aktuelle eksport, men det er fortsatt rom for å betale hvis du selge den offentlige sfæren til kreditorene.

Så hva du nå har nå er en enorm global prosess av tvangssalg. Kreditorer og obligasjonseiere tar i praksis betalt i form av veier, transportsystem, kommunikasjon, vann og avløpsanlegg og lignende infrastruktur. Jeg kaller dette nyføydalismen. Det går tilbake til tiden før den industrielle kapitalismen. Det fjerner veksten i markedene, og tvinger frem økonomisk tilbakegang og ny-føydalisme. Det er dette en tilkarringsøkonomi er. Det er en økonomi som består av utvinning av leie, ikke en økonomi som tjener profitt ved å produsere mer og ansette mere arbeidskraft til å produsere og utvide økonomien. Det er det motsatte av den dynamiske industrielle kapitalismen som alle trodde på for hundre år siden.

Bonnie Faulkner: Michael Hudson, tusen takk.

Michael Hudson: Det er alltid hyggelig å være på programmet.

 

Del 1 av intervjuet


 

Oversatt av TM som Creative Commons fra:

The Commanding Heights

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.