Intervju: Michael Hudson hos radioprogrammet «Smør og kanoner» Del 1 av 2

Del 1 av 2

shutterstock_309846272-1

 

Bonnie Faulkner intervjuer Michael Hudson

Professor Michael Hudson er økonom og historiker. Han er president for Institutt for studier av langsiktige økonomiske trender, er finansanalytiker på Wall Street og professor i økonomi ved Universitet i Missouri. Hans bok fra 2002, Super-imperialismen, er en kritikk av hvordan USA utnytter utenlandske økonomier gjennom Pengefondet og Verdensbanken. Hans nyeste bok er Å drepe verten : Hvordan finansparasitter og gjeld ødelegger den globale økonomien. I dag skal vi snakke om hans artikkel, «Pengefondet endrer reglene for å isolere Kina og Russland.»

[…]

Michael Hudson: Det var en rekke endringer i deres lånepolitikk. Den første endringen var at de tidligere ikke har gitt lån til land som misligholder lån fra andre stater. Dette er fordi før var staten det var snakk om, den amerikanske staten. Siden andre verdenskrig har nesten alle internasjonale finansielle redningspakker eller lån for stabilisering fra Pengefondet og Verdensbanken involvert amerikanske myndigheter, i samarbeid med konsortier av amerikanske banker.

For første gang, nå som Kina og BRICS -landene har blitt sterkere, låner land ikke bare fra USA, der de er under påvirkning fra amerikanske bankers lobbyvirksomhet, men de kan nå låne fra Kina og også andre land.

Amerikanerne har reagert ved å endre reglene i Pengefondet. De sa: «Vent nå litt. Det er greit at Pengefondet låner penger til land som ikke betaler Kina og Russland eller BRICS , fordi vi er inne i en ny kald krig. Pengefondet jobber egentlig for oss.» Så lenge USA har vetorett i Pengefondet, kan styremedlemmene nedlegge veto mot lån til et land som skylder penger til USA og som USA ikke ønsker å støtte. Men det har ingen innvendinger mot at Pengefondet låner til amerikanske satellittstater som Ukraina, som skylder penger til Russland.

I desember i fjor var det meningen at Ukraina skulle betale 3 milliarder dollar til Russland, et lån fra det russiske statlige investeringsfondet. Amerikanerne gjør alt det kan for å skade Russland økonomisk. De tenker at hvis de kan gjøre skape nok smerte, vil Russland kapitulere for den amerikanske strategien. Strategien i den nye kalde krigen er i utgangspunktet et forsøk på å tvinge andre land til å privatisere sine økonomier, til å følge en nyliberal politikk. Målet er å åpne deres økonomier for amerikanske selskaper og amerikanske banker.

Regelendringen i Pengefondet var for å mobilisere fondet, i utgangspunktet som et middel for det amerikanske forsvarsdepartementet, men også med tanke på Wall Street. Plutselig er det blitt klart at Pengefondet ikke er en internasjonal institusjon for å hjelpe den globale økonomien. Det er en gren av amerikansk diplomati fra den kalde krigen, en gren som beveger seg langt til høyre svært raskt under Obama-administrasjonen.

Bonnie Faulkner: Vi har nå Shanghaigruppen, SCO, vokser frem som en alternativ militærallianse til NATO, og Den asiatiske banken for investeringer i infrastruktur, AIIB, truer med å erstatte Pengefondet og Verdensbanken. Hvor vellykket tror du disse nye alternativene til den vestlige banksystemet vil være?

Michael Hudson: Det viktigste poenget er at det vestlige banksystemet, Verdensbanken og Pengefondet, er mislykket. Pengefondet følger en tvilsom økonomisk teori, som sier at hvis du skylder penger til utenlandske obligasjonseiere eller banker, må du innføre nøysomhet i landet for å betale hva du skylder. Den tvilsomme økonomiske teorien hevder i praksis at nøysomhet vil gjøre skyldnere i stand til å tyne nok skattepenger ut av sin økonomi til å betale utenlandske bankfolk og obligasjonseiere. Dette er den samme katastrofale teorien som britene og amerikanerne og franskmennene brukte på 1920-tallet for å insistere på at Tyskland kunne betale hvilket beløp som helst i skadeserstatning, hvis bare tyskerne skattet økonomien nok.

Denne teorien ble påvist å være uriktig av John Maynard Keynes, og også av amerikaneren Harold Moulton fra Brookings Institution. Men erfaringene fra 1920-tallet ble avvist av Pengefondet, fordi de vet veldig godt – og styret har gjort det veldig klart – at nøysomhet ikke tillater et land å betale sin utenlandsgjeld. Nøysomhet gjør landene mindre i stand til å betale. Det betyr at de må låne enda mer.

Så kommer Pengefondet i med sitt andre slag: Det første slaget er nøysomhet. Det andre slaget er å si: «Vel, jeg tror vårt program ikke fungerte. Så skuffende.» (Men det bør egentlig ikke være en overraskelse, det skjer igjen og igjen.) «Nå må du begynne å privatisere din industri og dine naturressurser. Selg ditt land.» Egentlig forteller de til de andre låntakerlandene hva de fortalte Hellas i fjor.

Da nøysomhetsplanen som Pengefondet forlangte siden 2010 ikke hjalp Hellas, sluttet de seg til resten av Troikaen (IMF+ Den europeiske sentralbanken + EU) i 2015, for å kreve at Hellas godtar å selge sine øyer, selge sine havner, selge sine vannsystemer, selge alt i den offentlige sektoren. Etter at dette kravet hadde blitt gitt til Hellas i løpet av sommeren 2015, var det Ukrainas tur.

Slag nummer én mot Ukraina var å pålegge nøysomhet under påskudd av (den tvilsomme økonomiske teorien) at Ukraina kunne betale sine utenlandske obligasjonseierne med inntekt beskattet i sin innenlandske økonomi. Når dette gjorde ting verre, kom Verdensbanken og USAID inn i bildet. Den nye finansministeren, utpekt av USA, pekte ut jordbruksarealene, gassrettigheter og andre naturressurser som Ukraina kunne selge til amerikanske og europeiske investorer – men ikke til russerne.

Tanken er at hvis amerikanske investorer kan kjøpe nøkkelinfrastruktur og de dominerende delene av den ukrainske økonomien, kan de lirke Ukraina bort fra Russland. Ukraina spilte en nøkkelrolle i den russiske økonomien. Mye av produksjonen i den russiske militære- og romindustrien ble produsert i Donbass-regionen i det østlige Ukraina.

Så ideen var at ved å skille Ukraina fra Russland, var dette første skritt i å prøve å skjære opp Russland, og deretter skjære opp Kina, bryte dem i små biter. Målet er å behandle Kina og Russland som Midtøsten, som Libya, Irak, Afghanistan og Syria – knuse dem og ta deres naturressurser og bedrifter.

Bonnie Faulkner: Hva er målet med handelspakten over Stillehavet, TTIP, og hvordan er den forskjellig fra Den asiatiske banken for infrastruktur, AIIB?

Michael Hudson: Jeg kunne gi en kjapt svar og si at målet er å redusere befolkningen med 50%, å sulte folk, avskaffe pensjoner og spre fattigdom. Noe som faktisk er effekten.

Dekkhistorien later til å være handel, men den virkelige dagsordenen er å tvinge frem privatisering og fjerne offentlige reguleringer. Dette fjerner hva som var sentralt i hele den progressive æraen (1890-1920). I de siste 300 årene, var tanken i Europa og Nord-Amerika at man skulle ha en blandingsøkonomi, med stater som investerer i infrastruktur, veier og annen transport, kommunikasjon, vann og avløpsanlegg, gass og elektrisitet. Statens rolle i infrastruktur var å gi grunnleggende behov med minimale kostnader, for å fremme en lav pris og en konkurransedyktig økonomi. Dette er hvordan USA ble rik. Dette er hvordan Tyskland ble industrialisert og hvordan resten av Europa gjorde det. Ett av delmålene for TTIP er å omgjøre og privatisere offentlige investeringer. Avtalens ideologi er at økonomien skal eies og drives av private eiere, næringsliv, der målet er kortsiktig profitt.

Det finnes en rekke lignende mål: å oppheve miljøvernforskrifter som koster penger, å oppheve beskyttelse av arbeidstakere, og å oppheve forsøk på å skatte naturressurser eller renteinntekt. Ideen er å gjøre veier og transportsystemet om til bompenger, som vil bli eid av utlendinger og drevet med høye kostnader. Internett og vannsystemer vil bli solgt og gjort om til bompengesystemer, for å ta [ekstra] betalt for sine tjenester og for andre grunnleggende behov. Dette vil innføre en nyføydal økonomi over hele verden, der finans-, industri- og eiendomssektorene dominerer over den statlig sektoren.

Jeg tror du kan si at på det bredeste nivået, er ideen å stille tilbake opplysningstiden og gjenopprette føydalismen. Det kan høres ut som en ekstrem ting å si, men folk skjønner ikke hvor radikale investeringsavtalene TTIP/TPP er. For eksempel, når Australia hevet avgifter på sigaretter og inkluderte helseadvarsler på pakkene, saksøkte Philip Morris. De insistere på at Australia betale hva Philip Morris ville ha tjent hvis folk hadde fortsatt å røyke (og fått kreft) på det eksisterende nivået.

Da Ecuador prøvde å saksøke oljeselskaper for forurensning, saksøkte oljeselskapene, og nå må landet betale oljeselskapet like mye profitt som det ville ha tjent hvis det fortsatte å produsere olje ved å forurense landet – i uendelighet. Ingen stat hvor som helst i verden som skriver under på dette vil være fri til å regulere miljøet eller vedta nye avgifter på tilkarringsvirksomhet eller annen privat virksomhet.

I hovedsak kan de nye kjøperne av veier, vannsystemer eller kloakksystemer bruke disse som en mulighet for tilkarring, uten lover mot monopolvirksomhet. Det betyr at de kan kreve så mye betaling som markedet kan tåle, og behandle andre land som kundene til kabelselskapene i New York. Jeg bor i Forest Hills i Queens. Vi har én leverandør, Time Warner. Hvis jeg vil ha kabel, må jeg betale hva de krever, og det har ingenting i det hele tatt gjøre med deres produksjonskostnader. Jeg blir tvunget til å leie deres kabel-boks, ikke kjøpe en selv.

Det er dét tilkarringsvirksomhet er. Det er en inntekt som er mer enn kostnadene ved produksjonen. I hundrevis av år har økonomer som Adam Smith, David Ricardo, John Stuart Mill og Thorstein Veblen skrevet om hvordan man skaper en økonomi som ville produsere alt med dets faktiske, teknologiske og sosialt nødvendige kostnad, uten noen gratispassasjerer, det vil si uten noen slags ufortjente inntekter ( «tilkarringsvirksomhet»).

Målet med TTIP og dens europeiske versjon er å fremme ufortjent inntjening av leie. Særinteresser har støttet denne slags tvilsomme økonomisk modell for å erstatte klassisk økonomisk teori. Deres teori er mot den progressive æraen og sosialdemokratiet, den skaper en høyreekstrem ideologi, som de kaller frihandel. Begrepet er orwellsk dobbelttenkning.

Bonnie Faulkner: Har disse avgjørelsene av Verdens handelsorganisasjon blitt håndhevet mot disse landene du nevnte, for eksempel Australia?

Michael Hudson: Jeg tror Philip Morris mislyktes, men det tvang regjeringen til å bruke flere titalls millioner dollar i saksomkostninger. Det er nesten umulig for en fattig regjering som Ecuador, eller til og med Australia, å ha råd til de juridiske utgiftene som det koster å forsvare seg mot en horde av forretningsadvokater. Under TPP, vil dommerne bli hentet fra næringslivet og dets advokatfirmaer.

Vurderingene og reglene er laget utenfor staten, og utenfor lover som velgere kan vedta. Så et næringslivsoligarki erstatter demokrati. Vedtak om hvor mye myndighetene må betale selskapene i erstatning blir bestemt av en liten gruppe av dommere som har en svingdør til næringslivet. I praksis vil de jobbe som lobbyister for disse selskapene.

Bonnie Faulkner: Kina fremskyndet opprettelsen av den alternative Kinesiske internasjonale betalingsystemet, CIPS, og sitt eget system for kredittkort. Hva er SWIFT Interbank Clearing System, og er det nye kinesiske betalingssystemet en trussel mot det?

Michael Hudson: Alle banker har et avregningssystem når du skriver sjekker til en bankkonto. SWIFT-systemet er et stort dataprogram som gjør folk i stand til å skrive sjekker for å sende penger til de som bruker andre banker.

For omtrent ett år siden vurderte amerikanske strateger å gå til en ny kald krig mot Russland. Dette kan fort bli militært. Men amerikanerne så de kunne skade den russiske økonomien uten å måtte bruke tropper. Vi trenger ikke å invadere. Det er gammeldags krigføring. Ingen land kan invadere et annet med tropper i disse dager. Men USA kan holde Russland eller andre økonomien som gissel ved å plutselig sparke dem ut fra betalingsystemet SWIFT. Deres banker, enkeltpersoner og bedrifter kan ikke få sendt penger inn og ut av landet. Så de er lammet. USA vil ha knust deres økonomiske forbindelser og kommunikasjoner.

Så snart amerikanerne begynte å snakke om dette, svarte Kina og Russland. De ønsket naturlig nok ikke at en nasjon som sier at det kan være lurt å gå til krig mot dem, skal ha en slik mulighet til å skape kaos. Obama og Hillary Clinton har allerede fremsatt slike trusler. Så russiske ledere har sagt at de ønsker å være en del av en global enhet, men så lenge USA bruker SWIFT for sine egne interesser, og opptrer på en fiendtlig måte, trenger de å beskytte sine egne bankavregningssystemer.

Så Kina tok ledelsen i å skape sin eget bankavregningssystem. Folk, bedrifter og offentlige organisasjoner i Kina og de andre BRICS-landene er ikke lengre gisler for hva USA gjør med en datavirus det samme de gjorde med iranske sentrifuger. Akkurat som vi sprengte den iranske sentrifugene ved å installere et virus for å akselerere dem. De kan gjøre det med SWIFT. Nå har Kina og BRICS gjort mottrekk for å forsvare seg mot denne muligheten.

Bonnie Faulkner: Har Kinas internasjonale betalingssystemet blitt introdusert, eller er det fortsatt under planlegging?

Michael Hudson: Jeg tror de er fortsatt i ferd med å utvikle det, fordi det er vanskelig å utvikle et system så komplisert som dette. Det er en treghet i disse tingene, noe som gjør det lettere å bygge på eksisterende avregningssystemer. Det tar mye tid å utvikle en erstatning. Situasjonen er som med et Microsofts Office-program. Det er derfor Mac bruker Word og Excel. Det kreves milliarder av dollar å skrive et program som ikke har feil i det. Jeg tror kineserne fremdeles prøver å fjerne feilene, fordi de ikke forventer utilslørt krigføring helt ennå.

Bonnie Faulkner: Russlands statsminister Putin foreslo et partnerskap, eller i det minste et samarbeid mellom Vesten og den fremvoksende militære og økonomiske partnerskapet i øst. Putins fremstøt til Vesten synes å ha falt for døve ører. Hvorfor tror du det er slik?

Michael Hudson: Dette er det samme håpet som har eksistert siden 1990-tallet, selv før Putin kom til makten. Tanken [fra russisk side] var at Russland er villig til å bli med i NATO, siden det en atomkrig mellom industrilandene i verden ikke kommer på tale.

De står overfor en felles trussel fra ekstreme islamister, finansiert av Saudi-Arabia – wahhabistisk terrorisme for sharialover. Russland er bekymret for saudi-støttete terrorister på den sørlige fronten, fra Georgia, Aserbajdsjan, hele veien gjennom Sentral-Asia. Kineserne er også bekymret for wahhabistisk terrorisme gjennom uigurene. ISIS og Al Nusra opptrer som USAs fremmedlegionærer. Da Hillary Clinton styrtet den libyske regjeringen, ble våpen og militære lagre gitt til ISIS. Ressursene til Libyas sentralbank ble ranet og også gitt til ISIS. Da Amerika marsjerte inn i Irak, endte den sunnidominerte hæren og alle de milliardene av dollar i fersktrykkede hundredollarsedler til slutt under kontroll av ISIS. Så selv om Amerika motsetter seg ISIS når de dreper amerikanere, er ISIS i utgangspunktet USAs måte å rive i stykker land som kanskje truer med å ikke å være en del av den globale dollarstandarden.

Russland håpet at USA ville innse at dette er et system fra et galehus. Amerika, Russland og Europa kan bli rik på gjensidig handel. Hvis Europa fulgte sine økonomiske interesser, ville det se seg selv som en naturlig handelspartner med Russland. Europeere, og sannsynligvis amerikanerne, kunne dra til Russland og prøve å bygge opp økonomien, fordi det er behov for gründere.

Men i stedet for å følge en felles velstandsfære mellom Europa, Russland og USA, har USA presset Europa inn i en dødsone av nyliberal nøysomhet. Den krymper Europas økonomi og avskjærer den av fra Russland. Dette hindrer velstand for Europa, med den begrunnelse at det også Russland eller Kina ville dra nytte av det.

Amerikanernes idé er å behandle Russland som det behandlet Cuba, Iran og Libya – å isolere det, og forvente at Russland legger seg flat. Men i stedet er Russland mye større enn Cuba eller Nord-Korea, og Kina er enda større. Så i stedet for bare å overgi seg til den amerikanske nyliberale økonomiske planen, har de besluttet at USA har drevet Russland og Kina sammen i en gjensidig forsvarsstilling. Amerikansk diplomati har fått frem nettopp den eurasiske enheten de i utgangspunktet prøvde å forhindre.

Bonnie Faulkner: Ja. Jeg tror at du i artikkelen din, på et sted beskrev noen av Pengefondets medlemmer som iført selvmordsvester, i ferd med å sprenge denne institusjonen. Jeg trodde det var en ganske god beskrivelse.

Michael Hudson: Det er faktisk som om USA gikk inn i Pengefondets møte med en selvmordsvest og sa: «Vi ønsker at Pengefondet bare skal tjene amerikanske interesser, ikke internasjonale interesser.» Så det har ødelagt illusjonen om at Pengefondet er en ærlig megler som hjelper land til å stabiliseres.

Det amerikanske påtrykket har radikalt endret en rekke regler. En regel jeg nevnte ovenfor, er ikke å låne ut til et land som nekter å betale en annen stat. Dette står ikke formelt i Pengefondet statutter. Men hva som er i Pengefondets regler, er at du ikke har lov til å låne ut til et land som ikke har noen synlig måte å betale tilbake lånet på. Det kalles «ingen flere Argentina» regelen, vedtatt etter at Pengefondet lånte Argentina penger i 2001 for å betale landets [private] långivere. Argentina hadde ingen muligheter til å betale tilbake disse lånene.

Pengefondet brøt denne regelen da det lånte til Hellas etter 2010. Noen av de ansatte forlot fondet, siden de så sine analyser bli oversett. Pengefondets styre spurte hvordan det kunne låne disse pengene til Hellas for å betale tyske, franske og engelske banker og redde långiverne uten å se hvordan Hellas kunne betale.

Pengefondet leder, Dominique Strauss-Kahn, overstyrte de ansatte og disse styremedlemmene ved å opprette en ny regel for «systemrisiko». Denne regelen lot Pengefondet bryte sine egne regler og låne ut til alle land der manglende evne til å tilbakebetale et lån truet med å utgjøre en systemrisiko til mange andre land. I praksis definerte Pengefondet systemrisiko rett og slett som tanken på at en obligasjonseier kan miste mer enn 1 dollar. Det kan ødelegge «tillit». Så for å redde långiverne og banker fra å tape, vil økonomien bli ødelagt av gjeldsdeflasjon. Forresten, for bare noen få dager siden, den 29. januar, omgjorde Pengefondet igjen denne regelen; de sier at de ikke kommer til å bruke denne unnskyldningen lenger.

Et annet element av Pengefondets regler slår fast at det ikke er ment å låne til en låntaker i krig. En åpenbar grunn er at hvis et land er i krig, spesielt en borgerkrig som bomber eksportsektoren sin, som Ukraina gjør, hvordan kan det få valuta å betale sin gjeld til utlandet? Mesteparten av den ukrainske eksporten var til Russland. Angrepet på Donbass og Øst-Ukraina har ødelagt denne eksportindustrien.

De forente stater tvang Pengefondet til å innvilge lånet til Ukraina. Administrerende direktør Christine Lagarde sa at hun håpet Ukraina ikke ville bruke penger på krigen. Men én og en halv milliard dollar ble gitt til den kleptokratiske bankmannen Kolomoiski, som umiddelbart flyttet pengene til utlandet, mens han brukte sine innenlandske inntekter for å finansiere en hær mot Donbas. Allerede neste dag, sa president Porosjenko at Ukraina nå hadde råd til å føre mer krig.

Den fjerde regelen til Pengefondet som er brutt, er at det ikke er ment å låne ut til et land som har liten sannsynlighet for å gjennomføre en nøysomhetsprogram. Dette kalles en kondisjonalitet. Det innebærer at den demokratiske opposisjonen blir overkjørt. Ukraina kutter i pensjoner og tvinger gjennom nøysomhet, så det er liten sjanse for at landet skal overleve som et demokrati. USA har i utgangspunktet blandet seg inn og erkjent at de har droppet påskuddet om å støtte demokratier. På 1960 og 70-tallet støttet de diktaturer i Latin-Amerika, inkludert styrtingen av Allende i Chile. Og nå vil Pengefondet låne ut til land i krig, selv når de ikke kan betale, så lenge de gjør det de amerikanske strategene ønsker. Men det vil ikke få lån til å betale russiske banker eller BRICS banker.

Bonnie Faulkner: Michael, du har allerede begynt å svare på dette spørsmålet, men kanskje vi kan få litt avklaring. Russlands nasjonale investeringsfond ga et lån til Ukraina. Du har tatt dette temaet opp. Dette russiske lånet ble beskyttet av Pengefondets utlånspraksis, og obligasjonene ble registrert under regler og domstoler i London, som var beregnet for å beskytte utlånerne. Beskriv hvordan reglene til Pengefondet og Verdensbanken beskyttet den opprinnelige strukturen av lån mellom stater etter andre verdenskrig.

Michael Hudson: Pengefondet sa det ikke ville gi lån til et land som skyldte penger eller var i mislighold av et lån, til enhver stat som ikke forhandlet i god tro for å betale utenlandske stater. Ukraina skyldte 3 milliarder dollar til Russlands statlige sparefond – åpenbart en statlig organisasjon. Den russiske lånet ble gitt med særlig gode vilkår, men det var også beskyttet. Fordi det var en nasjonalt fond, beskyttet det seg selv ved å registrere lånet i England. Det har vært en debatt i Russland om hvorvidt Ukraina kan unngå å betale tilbake Russland.

I fjor hadde det amerikanske finansdepartementet en lang diskusjon med bankadvokater om hvordan Ukraina kan la være å betale, og fremdeles være i stand til å kvalifisere for lån fra Pengefondet. Vel, vi har sett svaret. Pengefondets regler ble endret. Husk, EU og internasjonale banker blir vanligvis ikke bli med i et lånekonsortium til et land hvis Pengefondet ikke også deltar. Skyldnerlandet må ha Pengefondets gunst.

Men nå, i stedet for å beskytte systemet for lån mellom stater, vil Pengefondet bare beskytte lån til stater under amerikansk hegemoni, ikke til myndigheter USA ikke liker. I praksis betyr det hvem som helst som ikke følger nyliberal politikk.

I utgangspunktet forsøkte USA å fjerne Russlands juridiske mulighet til å kreve inn de 3 milliardene Ukraina skyldte. Det var en diskusjon om hvorvidt Ukraina kan kalle det en odiøs [illeluktende] gjeld, fordi alt som stater skylder Russland anses som odiøs fordi Obama kalte Putin en kleptokrat og korrupt. I mer enn 50 år har Amerika lånt ut penger til åpenlyst korrupte diktatorer i Latin-Amerika, Afrika og Asia, men aldri har de kalt en statsleder korrupt, fra Pinochet til stråmenn som Tony Blair. USA er i ferd med å knuse rammeverket for folkerett og internasjonale lover.

Ukraina vet at det vil tape ethvert juridisk forsøk på å unngå å betale Russland i britiske domstoler der obligasjonene er registrert. Denne domstolen er svært kreditorvennlig. Men i det minste kan Ukraina kan forsinke det endelige oppgjøret.

Ukrainerne og deres amerikanske støttespillere tror kanskje at siden olje nå er under 30 dollar fatet og Russland trenger penger, kan de kanskje sulte Russland til å godta de amerikanske diktatene. Dette er galskap, fordi Russland åpenbart ikke kommer til å overgi seg. For noen dager siden, kunngjorde utenriksminister Sergei Lavrov at Russland revurdere sitt forhold til Vesten. Det er tydelig USA motsetter seg økonomiske forbindelsene mellom Tyskland og andre europeiske land og Russland. Så Russland revurderer sitt forhold til Europa. Hvis Europa fungerer som om det ønsker å være den 51. staten i USA, i stedet for å fremme sine egne økonomiske interesser, vil russerne vende seg østover mot Kina og mot BRICS. Det er synd! Det kunne ha blitt et fint felles samarbeid for velstand.

 Del 2:

https://midtifleisen.wordpress.com/2016/02/24/intervju-michael-hudson-hos-radioprogrammet-smor-og-kanoner-22/

 

Advertisements