USA utfører luftangrep mot Libya

Det finnes ingen godkjennelse fra FN for en utenlandsk militær intervensjon i Libya, og det er ingen legitim regjering i Libya som kan gi juridisk dekning for denne handlingen.
libya1

av Bill van Auken / WSWS

Amerikanske krigsfly angrep mål i Libya de tidlige morgentimene fredag, og drepte så mange som 50 personer i det Pentagon hevder var en «treningsleir» for Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS). Målene var i den nordvestlige havnebyen Sabratha, nær den tunisiske grensen.

Borgermesteren i byen, Hussein al-Thawadi, fortalte Reuters at målet var en bygning i Sabratha Qasr Talal-distriktet, som huset mange utlendinger. Mange av ofrene var tunisiere og minst to kvinner ble rapportert blant de døde.

Pentagon antydet at bombingen var ment å drepe én mann, Noureddine Chouchane, en tunisisk borger beskrevet som en «høytstående tilrettelegger i Libya» og var påstått å være en mistenkt i terrorangrepet i mars 2015 som drepte 22 personer i Bardo-museet i Tunis .

Amerikanske tjenestemenn innrømmet at de fortsatt «vurderte» hvem som faktisk hadde blitt drept i angrepet, og var usikker på om Chouchane var blant de døde.

Dette var det andre kjente amerikanske luftangrepet i Libya i løpet av bare tre måneder. I november i fjor, bombet amerikanske krigsfly den libyske byen Derna, nær den egyptiske grensen, i et forsøk på å drepe ISIS-lederen Abu Nabil.

Dette ferskeste luftangrep kommer bare noen dager etter at president Barack Obama fortalte en pressekonferanse ved slutten av et ASEAN-toppmøte i California at Washington var forberedt på å gripe inn militært i Libya. Det amerikanske militæret, sa han, ville «utføre handlinger hvor vi har en klar operasjon og et klart mål i tankene.» Han la til at USA «arbeider med våre andre koalisjonspartnere for å være sikker på at når vi ser muligheter for å forebygge at ISIS befeste seg i Libya, griper vi den. »

I en ytterligere pekepinn på opptrappingen av Amerikas militære intervensjon i det nordafrikanske landet, bekrefter Pentagon at soldater fra amerikanske spesialstyrker har vært utplassert på bakken der de siste ukene, og hadde spilt en rolle i utarbeidelsen av luftangrepene.

Pentagon-talsmann Peter Cook hevdet at bomberaidet var i samsvar med folkeretten og loven «Autorisasjon for bruk av militær makt», (AUMF) vedtatt av Kongressen kort tid etter angrepene den 11. september, 2001.

Denne juridiske begrunnelsen er tvilsom, å si det mildt. Det finnes ingen godkjennelse fra FN for en utenlandsk militær intervensjon i Libya, og det er ingen legitim regjering i Libya som kan be om en slik handling. Når det gjelder den nesten 15 år gamle godkjenning, har det blitt brukt av Obama-administrasjonen, som Bush-administrasjonen før den, som en blankofullmakt til å gjennomføre militære intervensjoner hvor som helst på kloden, uten å måtte be om godkjennelse fra Kongressen, eller for den slags skyld, å gå gjøre noen forsøk på å sikre støtte fra det amerikanske folk.

Washingtons militære intervensjon i Libya, med begrunnelsen krigen mot ISIS, skjer nesten fem år etter starten på krigen for regimeskifte i Libya, utført av Obama-administrasjonen og deres allierte i NATO. Da var påskuddet for å gripe inn å beskytte sivile mot det som ble feilaktig hevdet å være en overhengende fare for massakrer utført av soldater lojale til regjeringen ledet av Muammar Gaddafi.

Krigen, som drepte rundt 30 000 libyere, endte i Gaddafis nederlag og den heslige tortureringen og drapet på ham i oktober 2011, utført av islamistiske krigere, stråmenn ansatt som bakkestyrker i krigen til USA og NATO.

Siden da har landet vært herjet av en borgerkrig mellom rivaliserende militsgrupper som Washington og dets allierte hadde bevæpnet og støttet i operasjonen for regimeskifte. Volden har drevet omkring 2 millioner libyere, en tredjedel av befolkningen, i eksil i nabolandene Egypt og Tunisia. Hundretusener flere er internt fordrevet i Libya, og landets grunnleggende sosiale infrastruktur og økonomi forblir ødelagt.

Veksten av ISIS i Libya – Pentagon hevder at banden har så mange som 5000 soldater der – er et biprodukt av de stadige amerikanske imperialistiske intervensjonene i regionen. De samme islamistiske krigere som Washington brukte som stråmenn i krigen for å velte Gaddafi ble ledet videre, sammen med enorme mengder våpen tatt fra lagrene til den libyske staten, til Syria. Der skulle de utføre nok en krig for regimeskifte, koordinert av CIA, mot regjeringen til president Bashar al-Assad. Nå har noen av de samme elementene kommet tilbake til Libya.

Det er ikke bare USA som har startet enda en militær intervensjon i Libya. WikiLeaks lekket et gradert dokument denne uken, som avslørte en plan fra Den europeiske union for militær intervensjon under påskudd av å stanse strømmen av «flyktningbåter» over Middelhavet.

Dokumentet, datert 29. januar 2016, er utarbeidet av kontreadmiral Enrico Credendino, sjef for EUs «Operasjon Sophia.» Det ber om bruk av marinefartøyer for å stoppe «menneskesmugling» utenfor EUs territorialfarvann. Det ber om at EU og medlemslandene skal prioritere en rask dannelse av en «pålitelig» EU-vennlig regjering som kan gi en juridisk dekning ved å invitere europeiske militære styrker, ikke bare til å patruljere libysk territorialfarvann, men også for å operere på landets territorium.

I dag finnes ingen slik regjering. I stedet er det to rivaliserende parlamenter, ett i Tripoli og det andre i Tobruk, med et såkalt presidentråd, håndplukket av FN-tjenestemenn, som utgir seg for en nasjonal samlingsregjering og opererer i eksil i Tunisia og Marokko. I mellomtiden, fortsetter militser som støtter de rivaliserende regjeringene å føre en brutal krig om kontroll av ressurser.

Det er innblandingen av ISIS i denne konflikten, og spesielt gruppens forsøk på å ta kontroll over viktige havner for oljeeksport, som har skapt økt hastverk fra USA og EU om en militær intervensjon.

Akkurat som krigen i 2011 ikke handlet om menneskerettigheter, slik handler den nye krigen som blir forberedt i dag ikke om terrorisme. I begge tilfeller er målet en nesten kolonial undertrykkelse av Libya, og at konkurrerende energiselskaper kan ta kontroll over landets olje- og gassreserver, de største på det afrikanske kontinentet.

 

 

Advertisements