‘Gode’kriger og ‘onde’ kriger; og hukommelsens kamp mot glemselen

Vi trenger en slik fjerning av røyktepper nå mer enn noensinne. De mektige vil ha oss til å tro at historie ikke lenger nødvendig: at vi lever «i en evig nåtid», der refleksjon er begrenset til Facebook og historisk fortellinger er Hollywoods domene. Dette er et bondefangeri.

priests-protest-jeju-base
Koreanske prester protesterer mot marinebasen på Jeju 2011

Av John Pilger

For femti år siden skrev E.P. Thompson boka The Making of the English Working Class, og reddet studiet av historien fra de mektige. Konger og dronninger, godseiere, industriherrer, politikere og imperialister hadde eid mye av den felles hukommelsen. I 1980, viste Howard Zinns A Peoples History of the United States at de frihetene og rettighetene vi usikkert nyter – ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, juryordningen, minoriteters rettigheter – var bragdene til vanlige folk, ikke en gave fra elitene.

Historikere, som journalister, spiller sin mest ærefulle rolle når de knuser myter. Eduardo Galeano, med «Latin-Amerikas åpne årer» (1971) oppnådde dette for et folk på et kontinent med et historisk minne som var kolonisert og forkrøplet av USAs dominans.

Den «gode» verdenskrigen 1939-1945 er et bunnløst etisk bad, der Vestens erobringer i «fredstid» blir renvasket. Historiske undersøkelser som fjerner myter står i veien for denne renvaskingen. Boken til Richard Overy, 1939: nedtellingen til krig (2009) er en knusende forklaring på hvorfor denne katastrofen ikke var uunngåelig.

Vi trenger en slik fjerning av røyktepper nå mer enn noensinne. De mektige vil ha oss til å tro at mennesker som Thompson, Zinn og Galeano ikke lenger nødvendige: at vi lever, som Time magazine sa det, «i en evig nåtid», der refleksjon er begrenset til Facebook og historiske fortellinger er Hollywoods domene. Dette er et bondefangeri. I ‘1984’, skrev George Orwell: «Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden

Folket i Korea forstår dette godt. Slakten på deres halvøy etter den andre verdenskrig er kjent som «den glemte krigen», dens betydning for hele menneskeheten har lenge vært undertrykt i militære historier av den kalde krigen, med det gode mot det onde.

Jeg har nettopp lest «The Korean War: A History» (2010) av Bruce Cumings. Han er professor i historie ved Universitetet i Chicago. Første gang jeg så Cumings var da han ble intervjuet i Regis Tremblay ekstraordinære film, «The Ghosts of Jeju», som dokumenterer opprøret av folket på den sørlige koreanske øya Jeju i 1948 og kampanjen til dagens øyboerne for å stoppe byggingen av en base med amerikanske raketter rettet utfordrende mot Kina.

(artikkelen fortsetter under kartet)

figure-11.jpg

 

Som de fleste koreanere, protesterte bøndene og fiskerne og deres familier mot den meningsløse delingen av sin nasjon mellom nord og sør i 1945 – en linje trukket langs den 38. breddegraden av en amerikansk tjenestemann, Dean Rusk, som hadde «sett på et kart rundt midnatt dagen etter at vi utslettet Nagasaki med en atombombe». Myten om et «godt» Korea (Sør) og et «ondt» Korea (Nord) ble oppfunnet.

Faktisk har Korea, nord og sør, en bemerkelsesverdig historie om folkelig motstand mot føydalisme og utenlandsk okkupasjon, særlig den japanske i det 20. århundre. Da amerikanerne beseiret Japan i 1945, okkuperte de Korea, og ofte ble de som hadde motsatt seg japanerne stemplet som «kommunister». På øya Jeju, ble opp til 60 000 mennesker massakrert av militser støttet, veiledet, og i noen tilfeller, ledet av amerikanske offiserer.

Dette og andre urapporterte overgrep var et «glemt» forspill til Koreakrigen (1950-1953), hvor flere mennesker ble drept enn japanere som døde under hele andre verdenskrig. Cumings gir en utrolig oversikt over graden av ødeleggelse av byene i nord, tallene er forbløffende: Pyongyang 75 prosent, Sariwon 95 prosent, Sinanju 100 prosent. Store dammer i nord ble bombet for å slippe løs tsunamier i landet. «Anti-personell» våpen, som for eksempel napalm, ble testet på sivile. Cumings sin suverene etterforskning hjelper oss å forstå hvorfor dagens Nord-Korea virker så rart: en anakronisme som henter styrke fra en varig mentalitet av beleiring.

«Den uhindrete maskineriet av brannbombing ble utløst over nord i tre år,» skriver han, «som ga som resultat en ødemark og overlevende muldvarp-mennesker som hadde lært å elske beskyttelsen gitt av huler, fjell, tunneler og skanser, en underjordisk verden som ble grunnlag for å gjenoppbygge et land og som var et minnesmerke for å bygge et voldsom hat gjennom befolkningens rekker. Deres sannhet er ikke en kald, gammel, ørkesløs kunnskap.» Cumings siterer Virginia Woolf om hvordan traumer fra denne type krig «skaper langvarige minner.»

Geriljalederen Kim Il Sung hadde begynt å slåss mot de japanske militaristene i 1932. Hver egenskap knyttet til regimet han grunnla – «kommunistisk, skurkestat, ond fiende» – stammer fra en nådeløs, brutal, heroisk motstand: først mot Japan, så USA, som truet med å bruke atombomber mot ruinene deres bombefly hadde etterlatt. Cumings avslører som propaganda, forestillingen om at Kim Il Sung, leder av det «onde» Korea, var en marionett av Moskva. I motsetning til regimet som Washington oppfant i sør, det «gode» Korea, som ble i stor grad styrt av de som hadde samarbeidet med Japan og Amerika.

Koreakrigen har en ukjent utmerkelse. Det var i de ulmende ruinene av halvøya at amerikaneren slo seg inn på i hva Cumings kaller «et imperium av øygrupper». Da Sovjetunionen kollapset på 1990-tallet, var det som om hele verden ble erklært amerikansk – ellers…

Men nå er det Kina det dreier seg om. Basen som bygges på øya Jeju vil stå rett i mot den kinesiske storbyen Shanghai, mindre enn 500 kilometer borte, og det industrielle kjerneområdet til det eneste landet som har økonomisk makt som sannsynligvis vil overgå USA. «Kina», sier president Obama i en lekket strategidokument  «er vår raskt voksende strategiske trussel.» Før år 2020, vil nesten to tredjedeler av alle amerikanske marinestyrker i verden bli overført til Asia-Stillehavsregionen. I en bue som strekker seg fra Australia til Japan og videre utover, vil Kina bli omringet av amerikanske raketter og fly bevæpnet med kjernefysiske våpen. Vil denne trusselen mot oss alle bli også bli «glemt»?


Med vellvillig tillatelse fra John Pilger. Han er en australsk/britisk journalist og forfatter, som kjent for sitt meget omfattende arbeide over hele verden, særlig på Øst-Timor og i Kambodsja. Han har mottatt en rekke priser og æresbevisninger for sitt arbeide, og er blant annet en av bare to som to ganger har mottatt den britiske prisen Journalist of the year.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.