Hvorfor er en ny (kald) krig på gang?

 

maxresdefault.jpg
En ny storkrig sett fra rommet

Av Pepe Escobar / Strategic Culture

«Noen ganger lurer jeg på om det er 2016 eller om vi lever i 1962». Hva Russlands statsminister Dmitrij Medvedev fortalte 60 utenriks- og forsvarsministre på den 52. sikkerhetskonferansen i München forrige lørdag, var neppe nyheter.

Hva noen av oss en god stund nå har kalt den kalde krigen 2.0, ble kalt «Den nye kalde krigen» av Medvedev – som korrekt identifiserte Ukraina og Syria som de viktigste stridområdene.

Medvedev minte oss også på at president Putin hadde fortalt til den samme konferansen i München for ni år siden at den amerikanske besettelsen med et rakettforsvarssystem risikerte å starte den kalde krigen på nytt; nå «er bildet mer dystert; utviklingen siden 2007 har vært verre enn forventet».

Da han bemerket at «NATOs politikk angående Russland forblir uvennlig og ugjennomsiktig», brukte Medvedev en høflig omskrivning. Tre dager før, kunngjorde NATOs talerør, generalsekretær Jens Stoltenberg, at NATO – under ordre fra Pentagon – vil øke omfanget av sine sjømilitære patruljer i Svartehavet.

Forutsigbart nok, karakteriserte de vestlige konsernmediene vurderingen til Medvedev som en overdrivelse, eller «en utnyttelse av europeiske bekymringer». Tull. Fakta på bakken peker frem mot en farlig og glatt vei, fra «den nye kalde krigen» til den hårreisende muligheten for en varm krig om Syria – igangsatt av «politikken» til Pentagon og NATO/Gulfrådet.

Det vil være en underdrivelse å beskrive de regelmessige sterkt overdrevne vurderingene av russisk utenrikspolitikk fra NATOs side som spinn laget for å skape frykt. Hva som kan diskuteres, er om Pentagon og det militær-industrielle komplekset ønsker at en stor varm krig skal starte før hele den amerikanske økonomien spektakulært kollapser – og dermed tilby det perfekte unnskyldningen for de finansielle gigantene og deres kjøpte politikere. Dermed kan de skylde på selve krigen for den økonomisk katastrofen, og ikke deres kasino-økonomi.

Liker du tungmetall?

Medvedev advarte klart og tydelig om at en intervensjon med bakkestyrker i Syria av den USA-ledede koalisjonen som angivelig kjemper mot ISIS/Isil/Daesh – og med dette mente han Tyrkia – vil utløse en ny krig. Dette er en russisk rød linje, noe som Lavrov har gjort veldig klart for Kerry i deres stadige møter. Medvedev økte spenningen ved ikke si noe om hvorvidt Zelyony Dol, patruljeskipet Russland sendte til Syria, har kjernefysiske stridshoder på sine Kalibr krysserraketter.

Det er mer enn tydelig at Pentagon – så vel som Obama-administrasjonen – er veldig klar over den tyrkiske sultan Erdogans desperate trekk for en direkte militær offensiv langs grensen mellom Syria og Tyrkia. Hva som ikke er klart, er i hvilken grad Pentagon/NATO vil støtte dette trekket.

Det er ingen helt klare bevis – i hvert fall ikke ennå – om at en mulig invasjon av Nord-Syria av Tyrkia blir fjernstyrt direkte fra Washington. I dette scenariet, vil Washington igjen «lede bakfra», og være en støttemekanisme for tyrkerne og saudiarabere, som vil utgjøre kanonføden.

Samtidig, det som egentlig ikke har lekket ut av serien av møter mellom Lavrov og Kerry, samt telefonsamtalene mellom Putin og Obama, er hvor kraftig Moskva har advart om alvorlige konsekvenser i tilfelle tyrkerne tar en vill sjanse og angriper. Midt i dette skyggespillet – og desinformasjonskampanjen – synes enkelte i Washington å forstå konsekvensene av de russiske advarslene.

Sultan Erdogan har beregnet at uansett hva han gjør vil han ha full støtte fra NATO. I mellomtiden, som tidligere analysert, er alle de russiske styrkene i høy beredskap, inkludert Svartehavsflåten, som har blitt satt i kampberedskap i tilfelle Sultan Erdogan definitivt går berserk.

Krigshaukene i Pentagon og hele stjernetåken av de nykonservative kalkulerer med at Moskva frykter en krig på to fronter, mot Tyrkia og NATO, og dermed til slutt vil rygge tilbake i Syria. Tull. Hvis det kommer til stykket, kan Tyrkia bli slått ut av Russland på et blunk. Og hvis vi begynner å snakke en varm krig med tungmetall – selv hypotetisk – kan Europa bli overkjørt på tre uker av styrkene allerede tilgjengelig for Russland på vestfronten, ifølge tyske militære kilder. NATO vil bli avslørt for hva det er – tomprat fra Brussel.

Hvor desperat er krigsfraksjonen?

Den nådeløse, faktisk irrasjonelle, demoniseringen av Putin kombinert med gruppetenkningen fra de nykonservative om «russisk aggresjon», en besettelse, passer i et mønster som har utviklet seg i mange år nå. Den «politikken» består i hovedsak av å ubønnhørlig utvide NATO opp til Russlands vestlige grenseland. Og til helvete med den ekte risikoen for at en kald krig 2.0 kan forvandles til en kjernefysisk krig.

Sett i forhold til den nye store spillet i Eurasia, er det som besetter makteliten i Washington, å med alle mulige midler skille Russland fra Tyskland. Og å hindre at Russland allierer seg med Kina. Dette vil fortsette å være tankegangen, uansett hvem som setter seg i Det hvite hus i januar 2017. Det koker ned til å uten pause sabotere den eurasiske integreringen. Det vesentlige baktanken er å henvise Russland til rollen som en regional – og ikke global – makt.

2246904_original
Vestlige land driver ikke med vulgær propaganda

Den stadige demoniseringen er bare PR-delen av denne enigheten i makteliten. Alle merkevarer fra «ondskapens imperium» har blitt tørket støv av – fra merkevarebyggingen av Putin som «den nye Hitler» til den endeløse gjentagelsene om «russisk aggresjon». Og «oppdemming» er den offisielle religionen – som strekker seg fra Baltikum til Romania, over Anatolia, opp til Kaukasus og Det kaspiske hav. Polen, Romania og spesielt Tyrkia har blitt satt opp som sentrale angrepsspillere av Washington.

Den alvorlige krisen som ble startet mellom Tyrkia og Russland av nedskytningen av et Su-24 av Ankara har vært en kjempegevinst for makteliten i begge partier. En av de – alvorlige – konsekvensene kan være den definitive avlysningen av gassledningen Turk Stream, som kan tolkes som et dolkestøt i ryggen til Eurasisk integrering.

Moskva vet godt hvordan denne vulgære prosessen med demoniseringen – ikke bare av Putin, men av regelrett rasisme mot russere – ikke vil avta. Fordi innsatsen er for høy. Det militærindustrielle komplekset trenger en kraftig, «imperial» fiende; noen skjeggegubber i afghanske huler eller et falsk «kalifat» er en vits. Eurasisk integrasjon – Russland/Kina/Iran, som allierer seg med Tyskland – må forhindres for enhver pris.

I mellomtiden fortsetter det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina med uforminsket styrke; Tyskland ønsker sårt å stige ombord i togetforbindelsen «Den nye silkeveien». «4 + 1» – Russland, Syria, Iran, Irak pluss Hizbollah – har forandret kalkulasjonen angående regimeskifte i Syria. Så Russland som selve Urfienden – eller «en trussel mot USA på alle områder», som krigshaukene sier det – må holdes over hodet til hele Vesten som en trussel, et symbol på frykt. Hva vi snart vil få vite, er om fraksjonen som ønsker krig i USA er desperat nok til å forandre den tyrkisk-syriske grensen til det nye Sarajevo og slippe løs en dødelig uforutsigbar ny varm krig.


 

Oversatt med velvillig tillatelse fra forfatteren. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, en analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

 

Reklamer