Kollapsen i irakisk Kurdistan

Det pleide å bli fremstilt som en stor suksesshistorie. Vi ble fortalt at i midten av en voldsherjet Midtøsten, omgitt av fortvilelse, død og smerte, fantes et land av melk og honning, som skinte klart som en fakkel av håp.
56c03c4cc36188715f8b45fe.jpg

Av Andre Vltchek

Det pleide å bli fremstilt som en stor suksesshistorie. Vi ble fortalt at i midten av en voldsherjet Midtøsten, omgitt av fortvilelse, død og smerte, fantes et land av melk og honning, som skinte klart som en fakkel av håp.

Eller var det mer som en deilig kake omgitt av råttenskap? Det uvanlige stedet ble kalt irakisk Kurdistan, eller mer offisielt, Den kurdiske regionale regjeringen.

Det er her den seirende globale kapitalismen har sprøytet inn «massive investeringer», mens Vesten «garanterte sikkerhet og fred.»

Her bygget og finansierte tyrkiske bedrifter utallige prosjekter, mens deres tankbiler og senere en rørledning flyttet ufattelige mengder olje mot Vesten.

På den elegante internasjonale flyplassen i Erbil sto europeiske forretningsmenn, soldater og sikkerhetseksperter skulder til skulder med utviklingspesialister fra FN. Lufthansa, Austrian Airlines, Turkish Airlines, MEA og de andre store flyselskapene var ivrige med å starte flyruter til dette nye «hippe» senteret i Midtøsten.

Glem at styresmaktene i Kurdistan-regionen fortsatte å krangle med hovedstaden Bagdad over oljereservene, over omfanget av selvstyre, og mange andre viktige saker.

Glem at (som det ofte skjer i ekstreme kapitalistiske samfunn), at de makroøkonomiske indikatorene plutselig var i skremmende kontrast med den voksende elendigheten til lokale folk.

Alt var greit så lenge oljen fløt, så lenge denne regionen med selvstyre lovet evig troskap til Vesten. Men så begynte økonomien å sakne, og så stoppet den. Alle sosiale måleenheter stupte nedover.

Gleden til de vestlige og tyrkiske investorene, og særlig de politiske rådgiverne, så stadig mer malplassert ut, den ble nesten fornærmende for dem som prøvde å få endene til å møtes.

Og den dagen jeg dro, den 9. februar 2016, eksploderte irakisk Kurdistan plutselig i en rekke voldelige protester, over innstrammingstiltak for å avverge en økonomisk kollaps.

Reuters rapporterte: «Protester ble stadig sterkere i Iraks Kurdistan-region tirsdag … Et tiår med en lang høykonjunktur i den autonome regionen fikk en brå stans i 2014 da Bagdad kuttet støtten til kurderne etter at de bygget sin egen oljerørledning til Tyrkia og begynte eksportere olje på egen hånd. Dette gjorde at KRG slet med å betale oppblåste offentlige lønnsutbetalinger på 875 milliarder irakiske dinarer (800 millioner dollar) per måned. KRG har forsøkt å motvirke underskuddet ved å øke det uavhengige oljesalget til rundt 600.000 fat per dag (BPD), men med dagens priser sitter regionen fortsatt igjen med et månedlig underskudd på 380-400 milliarder irakiske dinarer.»

56c03bfec3618892508b45ff.JPG

Men striden med Bagdad og det finansielle underskuddet er ikke de eneste problemene som førte til dagens situasjon. Sosialpolitikken i Kurdistanregionen hadde lenge vært grotesk utilstrekkelig, og velferden til lokalbefolkningen hadde aldri vært betraktet som en prioritet.

En kveld møtte jeg en spesialist på utdanning fra FN, Eszter Szucs, som er basert i Erbil. Vi hadde en kort og intens diskusjon:

«Irakisk Kurdistan er definitivt ikke en sosial stat. Folk er misfornøyd med situasjonen. De protesterer mye, men det gjør ikke noen forskjell. Naturressursene er privateid. Sosiale tjenester er for det meste svært dyre: de som har råd til det, reiser til Tyrkia for å få medisinsk behandling. Den kurdiske regionen er et svært innviklet sted.»

«Ikke et paradis i hjertet av det forkullede Midtøsten?» spør jeg ironisk.

«Definitivt ikke,» svarer hun. «Det er selvsagt en ganske betydelig strøm av investeringer fra utlandet: hovedsakelig fra Vesten og Tyrkia. Men de er rettet mot makroøkonomisk vekst, gjennom oljebransjen. Ikke mye kommer tilbake i lommene til vanlige folk.»

Jeg vet det. Jeg så de «vanlige folkene» grave ut skitne røtter til middag, i midten av landsbyer som ligger rett i nærheten av oljeraffinerier som eies av KAR, det kurdiske oljeselskapet.

Den 9. februar 2016 oversvømte demonstranter byer og tettsteder i Sulaymaniyah, Koya, Halabja og Chemchemal. Plutselig var det klart at «suksessen» til irakisk Kurdistan ikke har vært noe mer enn et korthus. Det var ikke bærekraftig, og det begynte sin gradvise kollaps.

56c03a1bc36188f91f8b4576.JPG

Da vi kjørte på riksvei 2, veien som forbinder byene Erbil og Mosul, spurte jeg min tolk: «Hvorfor tror du det ikke finnes midler til å betale lønninger, pensjoner, selv lønn til de lokale væpnede styrkene, Peshmergaen?»

«Det finnes ingen penger fordi oljeprisen kollapset, og på grunn av krigen med ISIS,» sier tolken. «Før dekket Bagdad 75 prosent av kostnadene for velferd for vårt folk … Nå sender de ingenting.»

Jeg lurer på: «Men hvorfor skulle du få penger fra Bagdad, hvis du er mye nærmere Washington. Dere fortsetter å love troskap til Vesten, og fremmedgjør resten av Irak og truer med å erklære full uavhengighet. Dere selv bygget en rørledning som fører direkte til Tyrkia … »

«Men Bagdad er fortsatt vår hovedstad …»

«Men dere kuttet forbindelser med Irak og Midtøsten …»

Stillhet.

«Får dere noen penger, noen vesentlig hjelp fra USA?» spør jeg.

«Nei.»

«Føler det kurdiske folket seg skuffet fordi de ikke får støtte fra Vesten?»

«Ja, veldig skuffet,» svarer min tolk. «Vi føler oss utrygge i vårt eget land, spesielt i det siste. Alt kan kollapse når som helst. Folk her ønsker bare å komme seg vekk fra her – dra til USA eller Storbritannia».

Er dette slutten på optimismen?

Veien er omgitt av søppelfyllinger. Elektriske ledninger og høye gjerder skjærer gjennom landet. Og jorden er ikke i bruk; det er nesten ingen jordbruk igjen her. Alt er olje, militære baser, ikke i bruk og apatisk.

Vår bil blir stoppet i flere veisperringer. Min kollega blir trakassert, fordi hun har et syrisk visum i passet hennes. Jeg har et iransk visum i mitt … mens våre dokumenter blir gransket, suser tyrkiske lastebiler og tankbiler forbi, helt fritt. De nyter usagte men åpenbare privilegier.

56c03a5ac3618892508b45fb.JPG

Sør for Erbil, i landsbyene i nærheten av Qushtapa, er veien alvorlig skadet av tyrkiske og kurdiske tankbiler og lastebiler. På denne gjennomfartsveien som kobler sammen Irak, Tyrkia og Iran, synes det å være flere lastebiler og tankbiler enn vanlige biler og busser. Det handler om business, om «handel». Folk reiser knapt.

For noen dager siden, sperret rasende borgere veien, De krevde endringer i sosialpolitikken, og at regjeringen iverksetter tiltak.

Jeg greier å nå hele veien til landsbyen Degala. Der ser vakter og lokale folk på meg med mistenksomhet.

«Hvorfor protesterer dere?» spør jeg.

De prøver å unngå de virkelige problemene først: «Vi ønsker at vår vei skal bli reparert …»

Jeg insisterer: «Hvorfor [protesterer dere] egentlig?»

Etter en stund blir isen brutt, og en av landsbyboerne begynner med hans klagesang: » Vi har ikke blitt betalt på seks måneder. På denne veien vi ser det helt klart: det er så mye aktivitet, så mye penger, men vi får absolutt ingenting. Vi er så sinte! Lastebiler frakter mat og olje, men de stopper ikke her. Vi er forlatt.»

Mens vi kjøre mot Erbil, ser jeg igjen den totale forsømmelsen: åkrene ligger brakke. Økonomien består kun av én ting.

Jeg spør min sjåfør: «Var det alltid slik? Produserte Kurdistan mat under Saddam Hussein? Var det landbruk? »

«Ja» han trekker på skuldrene. «Det var som … et annet land.»

«Bedre?» Spør jeg.

«Selvfølgelig, mye bedre.»

Så igjen stillhet.

56c03ae0c361886e508b45ff.JPG

Og nå er det en krig på gang.

For ett år siden, klarte jeg å nå frem hele veien til frontlinjen, kun 7 kilometer fra Mosul. Jeg ble vist åsene okkupert av ISIS, så jeg den ødelagte broen over elven Khazir, og deretter landsbyen Sharkan. Jeg så også Hassan Shami og andre landsbyer bombet og ødelagt av amerikanske styrker.

Bataljonssjef oberst Shaukat fra Zeravani, den militariserte politistyrken som er en del av Peshmerga-styrkene), viste meg rundt i hans pansrede Land Cruiser. Maskingevær, sigaretter og tøffe menn overalt ..

Jeg spurte ham: «Hvor mange sivile døde i disse landsbyene?»

«Ikke en,» svarte han. «Jeg sverger! Vi ga fremragende etterretning, slik de amerikanske styrkene visste hva de skulle bombe.»

Han behandlet meg som om dette var min første krigssone. Hundrevis døde. Det var åpenbart, og de pårørende til ofrene bekreftet senere det til meg. Det var knapt noe igjen av landsbyene. Mest sannsynlig ble de fleste landsbyene pulverisert under angrepet. Oberst Shaukat fikk opplæring hovedsaklig i Storbritannia. Han visste hvordan man skal snakke.

Denne gangen snakke jeg med Omar Hamdy, sjefen for det fem-stjerners hotell Rotana i Erbil:

«Jeg er iraker, fra Mosul. Jeg mistet min bror og onkel i byen etter at ISIS tok den. Selvfølgelig ble ISIS opprettet og trent av Vesten og Tyrkia, men jeg klandrer også den irakiske hæren. 54 000 av dem bare kastet sine våpen og løp bort.»

Jeg sa: «Men de var mest sannsynlig redde, vel vitende om at bak ISIS sto NATO-landene.»

«Ja, definitivt,» svarte han.

«Og hva med Russland?»

«Jeg er faktisk veldig, veldig interessert i Russland, og hva det nå gjør i Midtøsten. Russland kjemper på ordentlig mot ISIS. Amerikanerne – de kommer; bomber landsbyer tatt av ISIS, de dreper hovedsakelig sivile, og også «ved en feiltagelse» slipper de våpen i området, slik at ISIS kan få hendene sine på dem … Jeg har mange venner som faktisk kjemper mot ISIS, i Mosul, derfor er jeg er alltid godt informert.»

Familier er på begge sider av frontlinjen, og mobiltelefonene funksjonerer. Det er mulig å holde seg orientert om situasjonen i Mosul ved å ringe slektninger og venner.

Så fortsetter han:

«Selv om Mosul noensinne blir frigjort fra ISIS, ville det være mange ulike fraksjoner og evigvarende konflikter.»

«Ikke ulikt det libyske scenarioet?» avbryter jeg ham.

«Nettopp. Ikke ulikt det libyske scenarioet …. Det som bekymrer meg er hva som skjer med barna i Mosul; ISIS indoktrinerer dem tungt.»

«Det skjer i mange land som Vesten har destabilisert,» sa jeg.

Han visste ikke. Han vet bare at det har foregått i hans by og land.

56c03b98c4618820648b45d1.JPG

Da jeg kom tilbake til hotellet mitt, småpratet en brite med en kvinnelig resepsjonist om politikk. Militært prat, om opplæring av lokale militære folk, og deretter snakk om oljeproduksjon – alt dette er på moten, eller i det minste akseptabelt som sosialt samkvem mellom den ‘hippe’ lokalbefolkningen og tøffingene blandt utlendingene som jobber der.

De er alle private sikkerhetseksperter, militære menn, instruktører, etterretningsoffiserer og rådgivere. Alt dette er en stor halsbrekkende blanding av militært overmot, åpent fremsagt og krydret med turbo-kapitalistiske dogmer.

Jeg ser på lokale kilder. Og jo mer jeg gjør det, jo tydeligere blir det at ting går fra ille til verre.

Direktøren for statistikk i Sulaymaniyah, Mahmoud Osman, fortalte nylig til BasNews:

«Sammenlignet med 2014, har utgiftene til hver familie i 2015 gått ned med 30 prosent – dette inkluderer grunnleggende behov, basisvarer, transport og så videre … arbeidsledigheten i [Kurdistan] regionen var 7 prosent i 2013, men nå har den steget til 25 prosent … »

Fattigdommen har også økt dramatisk. Og regionen har en ekstremt snever måte å beregne fattigdom på: Hvis en familie ikke bruke 105 000 irakiske dinarer (87 dollar) på en måned, anses familien for fattig. Det er 21,75 per person per måned, mindre enn en dollar om dagen! For ikke å nevne at kurdiske familier i gjennomsnitt har mer enn fire medlemmer.

Jeg spør min sjåfør hvor mye en familie på fem trenger for å overleve i og utenfor Erbil.
«Det absolutte minimum er 1000 dollar i måneden i byen og 600 på landsbygda.»

«Hvor mange familier greie å tjene så mye?» lurer jeg på.

56c03bbdc36188f91f8b457a.JPG

«Ikke engang en halvparten … mye mindre enn halvparten» sier han.

Jeg er forvirret; Jeg ønsker å vite, å høre fra folk i «regionen», om deres liv virkelig har kollapset.

I landbyen Kawergosk, er en eldre mann, Mohamad Ahmad Hasen, skremmende ærlig om situasjonen:

«De [regjeringen, systemet] hjelper oss ikke med noen ting som helst. Og nå har vi absolutt ingenting. De der – ser du det store oljeraffineriet? De holder på med sitt og vi med vårt. Det er ingen nye jobber og vi lever fra dag til dag»

I en annen landsby, snakker jeg med en av de mange familiene som klarte å rømme fra de ISIS-okkuperte områdene. De kommer fra byen Hammam al-Alil, nær Mosul. De er alle enige om at ting var mye bedre før den amerikanske invasjonen:

«Under Saddam Hussein, var Irak et stolt og anstendig land. Sikkerheten var bra. Nå vet vi ikke engang vet hvem våre fiender er, og hvem som står bak dem.»

I huset ved siden av, deler en kvinne hennes vanskelige situasjon med oss. Ifølge den konservative kulturen i Mosul, kan hun ikke skal snakke med oss. Men hun har flere barn, alle på sultegrensen. Hun er luta lei, og hun sier:

«Våre menn er i Peshmergaen. De kjemper mot ISIS. Jeg har sju barn. Min nabo har syv barn. Ingen jobber lenger. Det er ingen hjelp å få. Selv de som er i Peshmergaen får ikke betalt. Alt er svært vanskelig, og jeg er ikke engang sikker på hvordan vi skal overleve!»

Men tyrkiske lastebiler og tankbiler kjører frem og tilbake langs veien, dag og natt.

56c03bdcc361888b508b45f5.JPG

For ikke lenge siden, under vårt møte i Istanbul, oppsummerte professor E. Ahmet Tonak forholdet mellom Tyrkia og irakisk Kurdistan:

«Tyrkia støtter regimet i Erbil veldig mye; om ikke for annet, så av økonomiske grunner. Hvem som helst som drar dit, til Nord-Irak – eller hva vi kaller det sørlige Kurdistan – vil legge merke til at tyrkiske selskaper nesten helt dominerer den kurdiske regionen … Det er olje der, selvsagt, men det er også en annen, politisk faktor: det irakiske kurdiske regimet er den eneste vennlige kurdiske styrken Ankara har i hele området.»

Men de allierte til den kurdiske regionen synes ikke å være for opptatt av situasjonen for lokalbefolkningen.

Mens det sosiale systemet bryter sammen, blir Erbil forandret til en av de mest segregerte stedene på jorden: med 12-felts veier, et fragmentert samfunn, absolutt ingen offentlig transport, nesten ingen kulturinstitusjoner, men nok av kjøpesentre for de rike, samt luksushoteller for utlendinger som jobber der.

I et område der de fleste menneskene lever på mindre enn 1 dollar per dag, koster et anstendig hotellrom nå over 350 dollar, og den daglige prisen for leie av bil fra et hotell er rundt 400 dollar.

Det er stor frykt i Kurdistan-regionen. Og frykten fører til sinne. Og sinne kan føre til vold mot det korrupte pro-vestlige regimet.

Og hva er Erbil sin «løsning»? Reuters rapporterte 11 februar 2016:

«Massud Barzani, de facto president i Iraks Kurdistan-region, erklærte i begynnelsen av februar at «tiden er inne for landets kurdere å holde en folkeavstemning om statsdannelse.»

Bagdad betrakter dette og advarer: «Ikke gjør det! Dere vil ikke være i stand til å overleve uten oss.»

Men regimet i Kurdistan-regionen ser ut til å være for sta. Som i alle kolonier av Vesten, er det den vanlige visa: «Profitt foran folk.»


Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren

Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i dusinvis av land. Hans nyeste bøker er Exposing Lies Of The Empire”, og “Fighting Against Western Imperialism Discussion with Noam Chomsky.»

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.