Sunniene i Syria sier Nei til jihadistene

«…..og mange av dem støtter Assad. Ideen om at den syriske regjeringen er forutbestemt til å tape krigen og er ute av stand til å etablere seg på nytt over hele Syria, fordi de fleste syriske sunniene åpenbart motsetter seg det av sekteriske grunner, er feil.»

Syria's President Bashar al-Assad heads a meeting of his new cabinet in Damascus
Det store flertallet i den syriske regjeringen er sunnier

Av Alexander Mercouris / RI

Siden starten av den russiske militær intervensjonen i Syria, har to argumenter blitt fremsatt av kritikere.

Det første er at den russiske militære intervensjonen til slutt vil mislykkes fordi Russland støtter den siden som til slutt garantert vil tape.

Argumentet er at den syriske regjeringen – som Russland støtter – er et sekterisk alawittisk mindretallsregime, som er tallmessig underlegen Syrias sunnimuslimske flertall. Dette flertallet er i mot det og vil før eller siden overmanne det. (Her er en god introduksjon om alawittene).

Det andre argumentet er at ved å ødelegge den «moderate» opposisjonen, etterlater Russland sunnimuslimene intet annet valg enn å vende seg til Den islamske staten. Argumentet er at den alawittiske sekteriske sammensetningen til den syriske regjeringen, og dens antatte brutalitet mot sunniene, betyr at sunniene aldri vil akseptere den. Hvis de ikke har noe annet valg, vil sunniene vende seg til Den islamske staten for å beskytte dem fra alawittene.

For et typisk nylig uttrykk av dette argumentet fra britiske the Guardian, se her.

Begge disse argumentene er feil. De misforstår fundamentalt Syria og dynamikken i krigen.

Utgangspunktet for disse argumentene – og deres fellesnevner – er påstanden om den syriske regjeringen er et sekterisk regime basert på det alawittiske samfunnet.

Denne påstanden blir gjentatt så ofte – og er så sjelden bestridt – at den er allment antatt å være sannheten.

Siden alawittene ikke utgjør mer enn 12% av Syrias totale befolkning, er argumentet at dette betyr at de og myndighetene til slutt må bli overveldet av sunniene, som utgjør 74% av befolkningen, og som har støtte fra de to store sunnimuslimske maktene, Saudi-Arabia og Tyrkia.

Dette leder noen ganger til videre påstander om at den syriske hæren ikke lenger eksisterer, og at det som er igjen er en alawittisk milits, og at regjeringen nå er avhengig av denne militsen,sjiamilitsgrupper og Hizbollah for sin videre overlevelse.

Realiteten i Syria er tvert imot et samfunn som før krigen hadde klart å unngå de sekteriske splittelsene som vansiret politikken i nabolandet Libanon, og hvor den rådende ideologien ikke bare til staten, men også for det store flertallet av folket ikke var grunnlagt på religion, men på arabisk nasjonalisme.

Folk i Syria identifiserte seg selv først og fremst som arabere og syrere, ikke som sunnier, sjiaer, alawitter, kristne eller druserne.

Min egen erfaring, fra å ha snakket med mange syrere, er at det faktum at landets leder – enten Hafez al-Assad eller hans sønn Bashar – var fra en alawittisk familie alltid var mye mer interessant for utenforstående enn det var for syrerne selv. I tilfellet Hafez Al-Assad ga hans utvilsomme intelligens og hans suksess i å forsvare syriske og arabiske interesser ved å motstå USA og Israel, en motvillig respekt selv fra de syrerne som avskydde hans regime for dets vilkårlighet og korrupsjon.

Jeg vil legge til at selv om Syria under familien Assad – Hafez og Bashar – var og fortsatt er et diktatur (som alle de andre arabiske statene unntatt Tunis), har det aldri vært en terroristisk tyranni som Saddam Husseins Irak, eller en totalitær religiøs despotisme som wahhabistiske Saudi-Arabia.

Dette er ikke å si at det ikke alltid har funnes et mindretall av mennesker i landet som er sekteriske sunnimuslimske fundamentalister. Mens det er umulig å si hvor stor andel av befolkningen før starten av krigen hadde disse synspunktene, er de beste anslagene jeg har hørt fra folk som kjenner landet er at de var mindre enn en tiendedel av den totale befolkningen, og at de var konsentrert uforholdsmessig i et lite antall provinsbyer som Hama, Idlib og Homs.

På dette punktet er det nødvendig å si at den vanlige oppfatningen at religiøs sekterisme i steder som Syria er et landlig fenomen, er feil. De fleste sunniene på landsbygda i Syria og andre steder er troende. Men den ekstreme sunnimuslimske sekterismen av den typen som sprer voldelig jihadisme er – som vist av en rekke studier av bakgrunnen for voldelige jihadister – overveldende et byfenomen.

At folk som kan kalles tilhørere av voldelige sunnimuslimske sekter i Syria bare var et lite mindretall av Syrias befolkning – og et mindretall landets sunnibefolkning – vises av den syriske regjeringens suksess i å slå ned opprøret til Det muslimske brorskapet som varte fra 1979 til 1983.

CXJD5b2W8AAj7Hi.pngDa som nå, la mange i Vesten sammen hva de visste, og spådde regjeringens fall. Jeg husker at the Economist laget et fremside som viste landets president – Hafez Al-Assad – som forsvant ned i et timeglass med bildeteksten «tiden renner ut for Assad».

Regjeringen ikke bare overlevde, men vant – noe som den ikke kunne ha gjort dersom alle sunniene i Syria hadde vært imot den.

Den samme feilen som ble gjort i perioden 1979-1982, blir gjort nå.

Det er ingen tvil om at i 2011 da protestene mot regjeringen begynte, var mange mennesker i Syria misfornøyde med regjeringen.

Det følger ikke av dette at regjeringen ikke hadde noen støtte – som overskred sekteriske linjer – eller at mange av de menneskene som var misfornøyde med regjeringen og som var sunnier, ønsket en fundamentalistisk sekterisk sunnimuslimsk regime i stedet.

Hver eneste meningsmåling som har vært gjennomført i Syria viser at de fleste syrere ikke er tilhengere av religiøse sekter

Alle målingene viser en overveldende avvisning fra det syriske folket av landets deling langs sekteriske linjer, og alle viser at regjeringen har støtte fra et flertall, eller i det minste en stor del, av Syrias folk – noe som ikke ville være mulig hvis alle sunnimuslimene i Syria var mot den.

 

"Faktum er at i 2012 rapporterte tysk etterretning at ikke mindre enn 95% av de jihadistiske krigere i Syria ikke var syrerne i det hele tatt, men utlendinger"

 

Den samme historien blir fortalt av hvordan Syrias institusjoner svarte på krisen.

I motsetning til hva som skjedde i Irak i 2003 og i Libya i 2011, og til tross å ha kommet under hardt press, har den syriske hæren, byråkratiet og den diplomatiske tjeneste forblitt solid lojale mot regjeringen.

Ikke bare har det ikke vært betydningsfulle avhoppinger eller deserteringer. Syrias institusjoner holdt ut i de mørke dagene i fjor sommer – etter fallet av Idlib og da USA fremla planer for «trygge områder» og en flyforbudssone – da det så ut som om den syriske regjeringens tid endelig var ute.

Dette desto mer påfallende fordi de fleste offiserene i den syriske hæren, de fleste av soldatene som kjemper i dens rekker, de fleste av tjenestemennene som arbeider det syriske byråkratiet (inkludert de fleste av ministrene i regjeringen) og de fleste av landets diplomater – er sunnier.

Dette blir ofte bestridt. Men det blir bekreftet av de som faktisk har gjort det til sin oppgave å studere disse institusjonene.

[….]

Det viser seg at ikke bare er de fleste av hærens offiserer sunnier, men at sunniene innehar sentrale kommandoposisjoner i hæren, og at hærens sunni-offiserer, til tross for trusler og bestikkelser for å få dem til å skifte side, har forblitt lojale mot regjeringen.

[…]

Faktisk, de to best informerte vestlige journalistene i regionen – Patrick Cockburn og Robert Fisk fra the Independent – ikke bare bekrefter dette fra personlige observasjoner, men de sier at hæren har en kjerne av fire divisjoner som ikke bare er lojale mot regjeringen, men som også er militært effektive.

Det er den syriske hæren – ikke Hizbollah eller sjiamilitsene – som faktisk leder offensiven rundt Aleppo. Nøkkelenheten er den syriske hærens fjerde divisjon, som i motsetning til hva som blir hevdet, ikke bare er en utelukkende eller overveiende alawittisk enhet.

Når det blir forstått at den syriske regjeringen er ikke et alawittisk regime og at de fleste syrere betrakter seg selv som syrere og arabere, ikke som sunnier eller alawitter eller sjiamuslimer eller kristne eller drusere, blir falskhet av argumentene jeg nevnte i begynnelsen av denne artikkelen klare.

For det første er den sunnimuslimske sekterismen mindre sterk i det syriske samfunnet enn det som blir hevdet.

Dette vises av det faktum at i 2012 rapporterte tysk etterretning at ikke mindre enn 95% av de jihadistiske krigere i Syria ikke var syrerne i det hele tatt, men utlendinger.

Mens andelen av jihadistiske krigere som er syrere har utvilsomt økt siden da, viser dette at den syriske konflikten i den tidlige fasen ikke var en sekterisk borgerkrig. Snarere var det en invasjon av Syria av utenforstående som ønsket å dra nytte av en intern politisk konflikt – som også delvis var iverksatt fra utsiden – i jakten på sekteriske mål.

Ideen om at den syriske regjeringen derfor er forutbestemt til å tape krigen, og er ute av stand til å etablere seg på nytt over hele Syria, fordi de fleste syriske sunniene åpenbart motsetter seg det av sekteriske grunner, er feil.

Når det gjelder ideen om at de syriske sunniene foretrekker det massemorderiske tyranniet til Den islamske staten i stedet for den syriske regjeringen – og at de vil bli drevet inn i armene til Den islamske staten når de andre jihadistiske opprørerne har blitt slått – er det en fantasi, og en fantasi som dessuten blir forsøkt solgt uten bevis for å underbygge den. Den selges av talsmenn for regimeskifte, for å forklare hvorfor de krever at den den syriske regjeringen må styrtes.

Dette er i seg selv en god grunn til å være skeptisk til slike argumenter, selv om det er ikke i seg selv en grunn til å avvise dem direkte.

Moderne syrisk historie – og syriske fakta på bakken – viser at dette argumentet – og andre som det – er rett og slett feil og ikke har grunnlag i fakta.

 

 

Reklamer