Mexico: De uvanlige forsvunne

Volden i Mexico har gått fra mange drap til mange forsvunne.Den mexikanske regjeringen, med amerikansk finansiering, er sterkt avhengig av colombianske rådgivere for å gjennomføre sine sikkerhetsstrategier. Borgerkrigen i Columbia var svært brutal, og dette reiser spørsmålet: Hva slags sikkerhetsopplæring gir egentlig disse colombianere?

 

police-guerrero.jpg_1718483346
Mexikansk politi

Av Laura Carlsen

Da Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter la fram sin foreløpige rapport om «en alvorlige krise for menneskerettigheter» i landet, reagerte den meksikanske regjeringen sint at rapporten «ikke gjenspeiler situasjonen i landet». Statssekretæren for menneskerettigheter, Roberto Ciprian Campo, la til at den beryktede forsvinningen av de 43 studentene fra Ayotzinapa er «en sak utenom det vanlige.»

Hvilket land er det [mexikanske] myndigheter snakker om? Ifølge deres egen statistikk, er antallet forsvunne personer i Mexico mellom 23.000 og 27.000. Offisielle tall fra ulike etater motsier hverandre om det nøyaktige antallet. De forsvunne inkluderer skandaløse tilfeller der 20, 40 eller flere mennesker forsvant på en gang, og det stadige dryppet av menneskeliv i områder der enkeltpersoner forsvinner, én etter én, nesten hver uke.

I august i fjor, rapporterte media om forsvinningen av minst 20 mennesker i San Antonio Coyoacan i delstaten Guerrero. I Allende, delstaten Coahuila, rapporterte den daværende ordføreren at 300 innbyggere ble bortført i 2011 av politiet og dødsskvadroner fra organisert kriminalitet, i en påstått hevnaksjon for en tyster blant dem. I en handling av ‘å få de forsvunne til å forsvinne’, sier delstatsmyndighetene nå at det «bare» var 28.

Menneskeliv er så ubetydelig i vår æra med ‘krigen mot narkotika’ at ingen har giddet å forklare det enorme avviket mellom versjonene av de forvunne i Allende, enn si finne og identifisere alle likene av de forsvunne, selv om lokalbefolkningen sier at levningene fortsatt er der.

Forsvinninger og tvungne forsvinninger (som involverer deler av statsapparatet) har blitt en vanlig, nesten hverdagslig, hendelse i mange deler av landet.

De andre forsvunne’ er en gruppe i byen Iguala i delstaten Guerrero. Den ble dannet etter forbrytelsen i Ayotzinapa, for å bringe oppmerksomhet til den utbredte krisen som har pågått i mange år der. De drar ut hver søndag for å lete etter lik. På egen hånd og uten støtte fra de statlige sikkerhetsstyrkene som okkuperer området, har de funnet restene av mer enn 130 mennesker begravd i de omkringliggende åsene.

Lenger nord, dokumenterer en fersk rapport fra Amnesty International (AI) at delstaten Chihuahua opplever «en epidemi» av forsvinninger. Chihuahua, og spesielt grensebyen Ciudad Juarez, pleide å være episenteret for volden i narkokrigen, og prøvekaninen for den militariserte føderale innsatsen mot kartellene i Chihuahua, i nært samarbeid med styresmaktene i De forente stater.

«De tilsynelatende lave drapstallene er ledsaget av en økning i forsvinninger, mange av dem tvungne forsvinninger.»

I de senere årene har den åpne konflikten stilnet. Ifølge ‘Borgerkomiteen for offentlig sikkerhet og strafferett’, falt drapstallene i Ciudad Juarez fra å være den høyeste i verden, fra 229 per 100.000 innbyggere i 2010 til bare 26 drap per 100.000 i 2015.

Men mens de amerikanske og meksikanske myndighetene utropte en suksess for Chihuahua mens de pekte på nedgangen i drap, viser det seg at antallet forsvinninger skjøt i været. Amnesty registrerte 1698 forsvinninger i Chihuahua siden 2006, med 351 kun i Ciudad Cuauhtémoc.

Cd_Juarez_murder_rate_chart_1.pngDe tilsynelatende lave drapstallene er ledsaget av en økning i forsvinninger, mange av dem tvungne forsvinninger.

Dette er ikke noe nytt. I de interne konfliktene i Colombia, da dødstallene steg til 28.534 i 2002 og begynte å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet, endret den daværende presidenten, Alvaro Uribe, fremgangsmåte. Staten og de paramilitære begynte å systematisk skjule likene i det som tilsynelatende var et forsøk på å unngå å legge dem til drapsstatistikken.

Mellom 2002 og 2008, ifølge offisielle tall fra Det colombianske rettsmedisinske instituttet, var det 24.048 tilfeller av forsvinninger. Disse seks årene da Uribe var president, stod for 36% av de totale forsvinningene i de seks tiårene fra 1938-2013, der det er registrert til sammen 66.437 forsvinninger.

Rapporten fra ekspertpanelet til Organisasjonen av amerikanske stater, advarer om Ayotzinapa: «De tvungne forsvinningene av personer er en strategi for å slette sporene etter kriminalitet; spre forvirring og tvetydighet; som en måte å unngå etterforskning, fjerne kjennskap til fakta og til å ta fra ofrene rettslig beskyttelse; i tillegg til å være utført av statlige tjenestemenn eller privatpersoner med offentlig støtte eller godkjennelse; og utvider redselen for å lide samme skjebne til alle som kan identifisere seg med ofrene.»

I lys av den colombianske og meksikanske erfaringene, må forsvinningene bli sett på som politikk fra en undertrykkende stat. Regjeringen til Peña Nieto, med amerikansk finansiering, er sterkt avhengig av colombianske rådgivere for å kartlegge og gjennomføre sine sikkerhetsstrategier. Dette reiser spørsmålet: Hva slags opplæring om sikkerhet gir colombianere til meksikanerne? I de travleste årene av det colombianske krigen, og ved hjelp av det amerikanske militære hjelpeprogrammet Plan Colombia, var den colombianske staten ansvarlig for noen av de verste bruddene på menneskerettigheter i verden. Ikke bare forsvinninger, men også at både at antallet mennesker som ble jaget på flukt og utenomrettslige henrettelser steg kraftig.

«Fordelen med en savnet person for en kriminell gruppe – eller en kriminell stat – er at han eller hun blir gjort usynlig.»

I Mexico, har resultatene av krigen mot narkotika utført gjennom felles operasjoner fra meksikanske, amerikanske og colombianske tjenestemenn, ført til flere tragedier – personlige og sosiale – som gjentas dag etter dag i våre byer og lokalsamfunn.

Fordelen med en savnet person for en kriminell gruppe – eller en kriminell stat – er at han eller hun blir gjort usynlig. Deres dødsfall teller ikke som dødsfall, selv om livet etter deres forsvinning bare er et minne.

Men de som tror at minner ikke har kraft, undervurderer den menneskelige ånden.
De unnlater å ta i betraktning den udødelige kjærligheten til en mor for sine barn, en bror for sin bror, en datter for sin mor. Over hele landet har grupper for ofre dukket opp og forkastet sin offerrolle. Fra smerten av sitt tap, smir de en ny bevegelse for endring, de tar utgangspunkt i det grunnleggende faktumet i sine liv: søken etter sine savnede kjære.

donde estan
Hvor er de?

.
Søket har fått dem til å forene seg og heve stemmen mot en stat som ikke ønsker å anerkjenne deres eksistens. Det har fått dem til å konfrontere mordere, ofte alene og med stor risiko, og tilbringe dager og år med å bli skjøvet fra et offentlig kontor til et annet, hvor de ofte møter de medskyldige til de kriminelle.

Å se den grusomme likegyldigheten eller den kynisk medvirkningen av tjenestemenn har drevet ofrenes familier ut til fjell og ørkener i hele Mexico. Med hakke og spade, har de tatt saken i egne hender for å lete i jorda etter bein som kan være hva som er igjen av den personen de elsker.

«De døde roper på å bli reddet» bekrefter Luz Lopez, som har en tenåringsdatter, Claribel, som forsvant i august 2008. Hun har vært på leting i den ville ørkenen i Coahuila med Grupo Vida – («liv» på norsk). Den består nesten bare av kvinner. Grupo Vida fant flere bortgjemte gravsteder med uttørkete bein, ofte forkalkete, i de tørre landområdene rundt Torreon. Når de redder de døde, redder seg selv, og de redder i det minste fragmenter av sannheten som mange har forsøkt å skjule.

Takket være dem, har forsvunne personer blir stadig mer synlig i vårt samfunn; de er mindre glemte.

Hva er det uvanlige er ikke kriminaliteten. Forbrytelsen med forsvinningene er en del av den strukturelle volden som er blitt hverdagen i Mexico.

Hva er det uvanlige er familienes evne til å kjempe for sine savnede kjære. De holder ut, de protesterer; de blir syke, og dessverre, noen dør uten noen gang å ha vært i stand til å igjen omfavne – eller begrave – pårørende. Disse mennene og kvinnene er et eksempel på mot og god samfunnsånd for hele landet.

I et land hvor rettssikkerhet blir opprettholdt, burde forsvinninger av personer være «helt utenom det vanlige», en avskyelig handling, helt uakseptabelt. Eller egentlig, de burde aldri skje i det hele tatt. Dette er ikke tilfelle i Mexico.

Men siden vold har blitt det normale, vil den tomme plassen ved bordet aldri vil bli normalt eller vanlig for familiene.

Gjennom sin ekstraordinære innsats, fortsetter de letingen. Og hver dag – til den savnede personen, og til den som vil lytte i en altfor ufølsom samfunn – sier de det samme løftet: «Jeg vil lete til jeg finner deg.»

Oversatt av TM med velvillig tillatelse fra forfatteren.

Advertisements