Amerikanske våpenutgifter og profitt

Champagnekorkene spretter i taket hos våpenprodusentene og deres klakører mens de stadig tvinger oss inn i nye kriger. De ler i stillhet bak vår rygg mens befolkningen på begge sider av Atlanterhavet, og hele verden, må betale regningen.

 

Military-Expenditures-World-Wide

Av Brian Cloughley / Strategic Culture

I sin tale State of the Union i januar, erklærte USAs president Barack Obama stolt at «Vi bruker mer på vårt militære enn de neste åtte nasjonene til sammen», som er en oppsiktsvekkende og faktisk meget frastøtende ting å skryte av.

Hva som er mindre overraskende, er den amerikanske beslutningen om å refokusere de militære utgiftene, og dermed få aksjene til å stige i de store militærindustrielle selskapene. Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI) regner med at utgiftene var høyere enn de neste syv landene, i stedet for åtte, men budskapet er fortsatt det samme:

0_94bf2_ef05ac6e_L.jpg

Etter presidentens uttalelse, holdt hans forsvarsminister Ashton Carter en tale den 2. februar om forsvarssaker i Den økonomiske klubben i Washington.

0_94bf4_d9caa911_L
Den økonomiske klubben er stolte av det faktum at «I over 25 år har den vært et forum for fremstående ledere fra næringslivet og det offentlige som har påvirket økonomisk og offentlig politikk både her og i utlandet. Medlemmene representerer over 600 bedrifter og organisasjoner [i Washington DC] som er de fremste i den private økonomiske sektoren»
Siden han ikke har noen sans for humor, vil ikke Carter klare å se den fantastiske ironien i å velge det stedet for å definere sine prioriteringer i nasjonale militære saker; men betydningen unnslipper ikke børshaiene, og aksjer i forsvarsindustrien fikk en kraftig opptur, alle som en.

Etter den beroligende talen til lederne av de private selskapene som fokuserer på militæret, rapporterte Reuters at Carter «fløy til prøveområdet til Marinens flyvåpen i China Lake i California for å få oppdateringer om nye toppmoderne våpen som blir utviklet og testet der, inkludert presise langdistanseraketter beregnet mot skip, bygget av selskapet Lockheed Martin. Han sa at [forsvars]departementet ville bruke nesten 1 milliard dollar over de neste fem årene for å kjøpe de nye rakettene».

Effekten av denne kunngjøringen på aksjene til Lockheed var spennende. Ved klokka 10 den 2. februar, like før Carters uttalelse, var de 208,87 poeng – og klokka 2.30 den 3. februar hadde de skutt opp til 213,53. Det er interessant å reflektere over hvem som kan ha tjent penger.

Som Forbes fortalte, var Carter «en konsulent for forsvarentreprenører, og da han gikk tilbake til Pentagon i 2009, måtte han få en spesiell godkjennelse på grunn av sitt arbeid for selskaper som Mitre og Global Technology Partners, et konsulentfirma for forsvarsanliggender. Som Washington Times påpeker, virker det som om den bakgrunnen er i konflikt med presidentens løfte om «å stenge ‘svingdøren’ mellom føderale ansatte og interessegrupper». Carter var en seniorpartner i Global Technology, som «er en spesialisert gruppe av profesjonelle investorer som har dannet et strategisk samarbeid med handelsbanken DLJ for å kjøpe og investere i teknologi, forsvar, romfart og liknende virksomheter over hele verden». Du høster som du sår.

Ifølge SIPRI, i 2014 (det siste året med fullstendige tall) var USA ansvarlig for 34 prosent av verdens militærutgifter.

0_94bf5_e3c5a878_Lff.jpg

De brukte tre ganger så mye som Kina og over syv ganger så mye som Russland. Riktignok ble en enorm mengde av amerikanske skattebetalernes penger sløst bort av Pentagons på den fåfengte krigen i Afghanistan, hvor USA og NATO ikke klarer å beseire et par tusen sandalkledte militante; men det er fortsatt forferdelig mye penger tilgjengelig for å kjøpe enormt kostbart nytt utstyr av alle slag.

Hvis vi aksepterer at Pentagons kommer til å trekke soldatene sine fra Afghanistan (det er beregnet at hver av de 100.000 forsvarspersonellet i dette uheldige landet «koster i gjennomsnitt bemerkelsesverdige 2,1 millioner dollar i året), bør det være enorme reduksjoner i militærutgiftene i 2016. Men fallet i Carters anslag over utgifter er svært beskjedent – selv om det kan til slutt vise at USA vil bruke bare så mye som de neste fem eller seks landene i stedet for den neste syv eller åtte. Kanskje den neste presidenten vil skryte av det i sin første State of the Union tale.

Mr Carter fortalte Den økonomiske klubben at «Pentagon ville be om et budsjett på 582.7 millarder dollar neste år og forandre prioriteringene for å reflektere et nytt strategisk miljø preget av russisk selvsikkerhet og fremveksten av Den islamske staten.» «Russisk selvsikkerhet»?

Det er Carters eget land som brauter med en konfronterende militær «selvsikkerhet» over hele verden, i alle regioner og hav, ved hjelp av hundrevis av militære baser som er tusenvis av kilometer unna sine egne grenser.

Carter ble rapportert å si at «Pentagon vil be om 3.4 milliarder dollar for å øke militær trening og øvelser som tar sikte på å betrygge europeiske land som er bekymret for Russland, landet som tok Ukrainas Krimhalvøy i 2014 og har bekymret NATO-allierte med sine strategiske bombefly».

Han ignorerer sin egen talsmanns erklæring om at «Vi gjennomfører flyrtokt med B-52 [strategiske bombefly med atomvåpen] i det internasjonale luftrommet [rundt Kina] hele tiden», og at den amerikanske operasjonen «Polar Growl»  med B-52 er rettet spesielt mot Russland for å «demonstrere troverdigheten og evnen til fleksibilitet til våre strategiske bombefly».

0_94bf3_9e07f878_orig
Polar Growl «så flere B-52 gjennomføre på samme tid utføre tokter tur-retur fra flybasen Minot i Nord-Dakota, og Barksdale i Louisiana, til Arktis og regionen rundt Nordsjøen».

Da «sa Obama at forespørselen, en fire-dobling fra fjorårets 789 millioner, ville gjøre USA i stand til å styrke det amerikanske militæret beredskapen i Europa. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg kalte trekket et ‘klart tegn’ på amerikanske forpliktelser til europeisk sikkerhet».

USAs forsvarsminister Carter ble rapportert å si i en tale den 2. februar om nasjonalt forsvar, at «Pentagon planlegger å bruke ca 2 milliarder de neste fem årene for å kjøpe flere Tomahawk-missiler fra Raytheon, oppgradere våre evner og bringe den amerikanske lageret av missiler til over 4000».

Midt på dagen den 2. februar, sto aksjekursen til Raytheon på 123,47. Klokka 16 neste dag hadde den økt til 128,07.

USA og deres glødende anti-russiske NATO-allierte kan ikke tro – nekter å tro – at Russland ikke har noen interesse i det hele tatt i å true «europeisk sikkerhet». Deres holdning er latterlig.

Russland ønsker å handle med Europa. Det ønsker gjensidig velstand. Russland ønsker å blomstre og styrkes, økonomisk og sosialt. Dens regjering vet at den ikke kan oppnå dette målet for sine innbyggere hvis den ikke har en full, åpen og gjensidig fordelaktig handel med de omkringliggende landene, og med hele Europa.

Det ville være galskap for Russland å gi seg hen til militær konfrontasjon med sine baltiske naboer, som er viktige handelspartnere. Deres økonomi er sterkt forbundet med Russland, og det er fornuftig for dem – og for Russland – for å opprettholde vennskapelige forbindelser.

Advarslene fra USA og NATO om trusler mot «europeisk sikkerhet» er en falsk begrunnelse for at krigstrommene skal bli slått på og for at de væpnede styrkene i USA og NATO skal gis enda høyere prioritet i deres konfronterende holdning mot Russland. Og dette er gode nyheter for de store brukerne av militært utstyr i Washington, der medlemmer av Den økonomiske klubben vil juble av deres rikdom og stadig økende fortjeneste.

Men de og de andre krigshisserne bør være forsiktige: du høster som du sår.


Brian Cloughley tjente i den britiske og australske hæren i Borneo og Vietnam. Han tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og som australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.

 

 

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.