Et syrisk gjennombrudd

p03gjr0s.jpg

Av Israel Shamir

Russerne og deres syriske allierte har kuttet den viktigste forsyningslinjen til opprørerne nord for Aleppo, den såkalte Azaz-korridoren. I vår forrige rapport, skrev vi om Azaz-korridoren

«en smal landstripe som forbinder Tyrkia til opprørsstyrkene i Aleppo. Selv om det har blitt snevret ned til 8 kilometer i noen steder, kan den syriske [regjerings] hæren kan ikke ta den, til tross for den russiske flystøtten. For å lykkes med hele operasjonen, er det viktig å ta korridoren og kutte forsyningslinjene, men det er en tung utenlandsk politisk motstand og militære vanskeligheter.

I det siste møtet mellom Lavrov og Kerry, bønnfalte den amerikanske statssekretæren seks ganger hans russiske kollega om å holde hendene vekk fra Azaz-korridoren. Amerikanerne ønsker ikke å se en russisk seier; i tillegg, truer tyrkerne med å invadere Syria dersom korridoren blir blokkert.»

Nå er gjerningen gjort; korridoren er blokkert. Det var ikke en stor kamp som vi forventet, i stedet var det en mindre bevegelse mot noen sjia-landsbyer, men korridoren var så trang at det var nok. Mine korrespondenter i området forteller om opprørerne som flykter mot den tyrkiske grensen. De blir fulgt av mange sivile, redd for den sluttkampen for Aleppo som sannsynligvis kommer – med mindre opprørerne smuldrer bort og forsvinner.

Hvis og når Aleppo og hele Aleppo-distriktet blir tatt av den syriske hæren, vil vi være i stand til å gratulere Putin og Assad – og det syriske folket – med en stor seier.
Inntil nå, til tross for et par måneder med kamper og bombing, hadde russerne og syrerne få eller ingen spektakulære gevinster å vise for deres innsats. Krigføringen har vært alt annet enn en blitzkrieg, i stedet er det kamper hus til hus; små landsbyer skiftet hender.

Nå begynte ting å bevege seg, den syriske hæren har nådd den tyrkiske og jordanske grensen og kuttet av tilførselsveien til de ulike opprørsgruppene. De omringete islamistene i lommen i Aleppo kan fortsatt kjempe i lang tid, men det virker som de har mistet mye av sin kampvilje.

Saudierne avduket sine planer om å sende sine elitetropper til Syria, tilsynelatende «for å bekjempe terrorister», men i virkeligheten for å hindre deres nederlag, og for å sørge for at en del av syrisk territorium fortsetter under salafistsk kontroll. Dette kan være en farlig utvikling, og president Assad lovet at uinviterte gjester vil dra hjem i kister.

Men saudiaraberne har ingen soldater å sende: deres hær sitter fastlåst i Jemen og har hatt det vanskelig der mens de kjemper mot den ukuelige Ansar Allah. Selv der må saudiaraberne bruke colombianske leiesoldater. Hvis de vil sende resten av sine styrker til Syria, vil deres hjemland være ekstremt sårbar for eventuelle uventete utviklinger, det være seg en motoffensiv fra Ansar Allah, en iransk intervensjon eller et storstilt sjia-opprør.

Russerne har slått alarm om at faren for en tyrkisk invasjon av Syria er overhengende. Russiske medier fråder rundt munnen om de svikefulle tyrkerne; nesten et ritual av tominuttershatet (à la Orwell) på statseide TV-kanaler, som blir gjentatt et par ganger om dagen. Ideen er å skremme tyrkerne stive av skrekk slik at de ikke vil angripe mens operasjonen i nord vedvarer. På den annnen side, tegner den russiske opposisjonen fryktelige fremstillinger av janitsjarer som slakter ned russiske soldater i Syria. Tyrkiske medier forsøker også å sette frykt i russerne ved å si hva de er i stand til.

Hvis du noen gang har dykket mellom korallene i Rødehavet, har du kanskje truffet en særegen fisk kalt Abu Nafha på arabisk, en slags kulefisk. Det blåser seg opp til en ballong for å skremme sine mulige fiender. Denne taktikken er ikke begrenset til vannriket. Britene er best på det, og de har startet en storstilt panikk-kampanje for å undergrave den russiske moralen.

I en rask rekkefølge, sendte de flere filmer på BBC. De begynte med Putin som en mega-oligark, den rikeste mannen på jorden, med førti (eller fire hundre?) milliarder dollar i lomma. Dette var et favoritt-tema for Stanislav Belkovsky, en korpulent russisk-jødisk opposisjonsforfatter, som skrevet et par bøker om Putin i beste tradisjon fra rennesteinsjournalistikk. Han beskrev den russiske presidenten som en super-rik latent homofil som ønsker å flykte fra Kreml og nyte et fredelig og lat liv ved varme hav. Merk deg, dette skrev han at før Putins comeback i 2011. Hvis Putin var så ivrig på pensjonere seg, hadde han en god mulighet til å gjøre det, i stedet for å stille til en ny periode som president.

Nå har BBC blåst støvet av denne boken og laget en film om en korrupt, rik og lat Putin. Konstituert statssekretær Adam Szubin fra det amerikanske finansdepartementet bekreftet umiddelbart: Ja, vi vet at Putin er fabelaktig rik og svært korrupt. Bill Browder, en gang Russlands største utenlandske investor, dømt in absentia til en lang fengselsstraff i Russland for hans skatteunndragelse og andre lurerier, sa til CNN: Putin eier 200 milliarder dollar. Han har pengene sine i utlandet, på kontoer i Sveits og andre steder, avslørte Browder. Som om det er mulig å holde en stor formue skjult fra øynene til etterretningstjenestene! Hvis Putin hadde penger gjemt i utlandet, ville de ha blitt beslaglagt eller frosset av USA for flere år siden. Du trenger ikke å være et geni for å vite at du ikke kan skjule store penger. Noen millioner dollar, ja. Men ikke engang et par titalls millioner.

Slike påstander synes en nødvendig del av en svart propagandakampanje. Den som de misliker blir alltid beskrevet som den rikeste mannen i verden. Selv en slik beskjeden mann som den hviterussiske presidenten Lukasjenko unnslipper ikke denne skjebnen, enn si Putin. De kalte Muammar Gadafi «fabelaktig rik», og også Saddam Hussein, men ingenting ble liksom funnet etter deres død, noensinne ( De hevder at Fidel Castro er god for 100 millioner dollar! o.a). En gang kunne en hersker ha all rikdommen i hans i et skattekammer; moderne penger er bare et papirlapp utstedt av USA, og denne godkjennelsen kan trekkes tilbake når som helst.

Putins venner og kolleger ble rike, sant nok. Det er mange historier i Putins Russland som minner om fremveksten av Halliburton og visepresident Cheney, Enron og avtalene til Blair. Putin oppfordret sine tilhengere til å bygge sin egen formue for å motvirke den enorme styrken til oligarkene. Russland er ikke renere enn landets vestlige «partnere». Hun er ikke et land fullt av korrupsjon med mafiatilstander, som hun blir avbildet av hennes motstandere. Kapitalisme er kapitalisme, og den er stygg nok uten overdrivelser.

Den britiske mesterne ga stemme til en russisk avhopper som sa Putin er homoseksuell og pedofil. Hvem trenger bevis for slike påstander! Uansett, Daily Mail illustrerte denne rapporten med et bilde av Putin som kysser en liten gutt blant publikum, som politikerne pleier.

Det mest skremmende spillet i den britiske trusselkampanjen var «drama-dokumentaren» The Third World War: Inside the War Room. Den ser ut som en ekte reportasje: Russiske innbyggere i Latvia krever selvstendighet, fordi de mistet stemmeretten av de nasjonalistiske myndighetene. Regjeringen sender tropper mot dem. En russisk humanitær konvoi bringer dem mat og medisiner. NATO bestemmer seg for å sende forsterkninger. Veldig snart er det utveksling av atombomber, og verden går under. Jeg må innrømme denne filmen kan skremme enhver, verre enn Freddie Krueger gjorde.

Det virker som mye av denne skremselskampanjen er forbundet med den pågående kampen for Aleppo. USA og dets allierte har ikke tenkt å gå inn i striden, og det er en god nyhet, men de prøver å skremme russerne, slik at de vil la opprørsenklaven være. I mellomtiden krysset tyrkerne ikke grensen, selv om rapportene, noe feilaktig, sier det. En tyrkisk islamsk filantropisk organisasjon kalt IHH ga hjelp til flyktninger i en stor leir i nærheten av grenseovergangen, på den syriske siden. Jeg kjenner IHH, og jeg besøkte dem for noen år siden i forbindelse med humanitært arbeid i Gaza. Denne handlingen utgjør ikke et inngrep, og forhåpentligvis vil det ikke gå lengre. Statsministeren i Tyrkia, Ahmed Davutoglu, sa at tyrkerne vil kjempe for Aleppo, men sannsynligvis tør de ikke uten vestlig støtte.

Tyrkia kan åpne en ny forsyningslinje til Aleppo, dette er bare et teknisk problem. Fra vest, grenser Aleppo-regionen med den tidligere syriske provinsen Antakya (Antiokia i antikken), eller Liwa Iskenderun, på arabisk. De franske koloniherrene ga provinsen til Tyrkia i 1939. Nå er provinsen kalt Hatay. Opprørerne anerkjenner Hatay som en del av Tyrkia, mens de syriske styresmaktene ser den som et okkupert territorium, slik som de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Teoretisk kunne tyrkerne forsyne opprørerne via Hatay, men det finnes ingen gode veier, bare gamle landeveier uegnet for transport i stor skala. Og sannsynligvis er det ikke nok tid igjen til å bygge en ny vei. Ha likevel denne muligheten i mente.

En ny kampanje vestlige medier snakker om – du gjettet det! – folkemordet de russiske bombeangrepene utgjør. Krysserrakett-liberale og deres favorittavis, The Guardian, har allerede publisert noen artikler i det samme gråtende tonefallet de brukte for å propagandere for invasjonene av Libya, Irak og Afghanistan.

Jeg ville like å be om en våpenhvile, men bare etter at opprørerne blir enige om å legge ned våpnene og delta i valg. Ellers vil en våpenhvile bare forlenge lidelsen. Siden det første forsøket på å starte forhandlinger i Genève endte før det faktisk begynte, tok partene en pause til 25. februar. Hvis den russiske bombingen og offensiven fra den syriske hæren greier å banken inn litt fornuft i opprørernes hoder, vil de fortsatt være i stand til å finne en plass i parlamentet og i regjeringen. Og da vil en våpenhvile komme i uansett.

Israel har holdt en svært lav profil angående den syriske krigen. De håpet, som den jødiske ordtaket sier, at arbeidet for de rettferdige jøder vil bli gjort av ugjerningsmenn som Daesh. Nå er dette håpet blir alvorlig utfordret av hendelsene på bakken. Og israelske politikere har begynt å snakke høyt om hvilken katastrofe et nederlag for Daesh vil være for den jødiske staten. Den første var Yuval Steinitz som sa dette høyt og tydelig, han ble fulgt av andre. Imidlertid har denne informasjonen (Israel støtter Daesh) vært skjult for leserne av amerikanske – og russiske – medier. I begge de store statene, tror folk at Israel er skremt av Daesh og ber om at gruppen skal utslettes.

En russisk suksess i den syriske krigen kan ikke oppnås uten President Obamas forsiktige nøytralitet. Kanskje han tross alt fortjente hans Nobels fredspris. En amerikansk president kunne gjøre dette suksessfulle russiske eventyret til et rent helvete, selv uten å gå til krig. La oss gi ros der det er grunn til det: Washington lar stille russerne redde Syria, til tross for israelsk jammer og saudiske ramaskrik.

Nederlaget av krigshisseren Clinton i New Hampshire er tegnet på at det amerikanske folk ønsker fred, fred i Midt-Østen og fred med Russland. Nå dette er innenfor rekkevidde.

Oversatt med vennlig tillatelse fra forfatteren fra:

http://www.unz.com/ishamir/a-syrian-breakthrough/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.