Den greske pensjonsfiaskoen i æraen til det nyliberale EU

Fra den ene enden av Hellas til den andre er det demonstrasjoner, protester, og bønder som setter opp veiesperringer. Finanseliten har erklært krig mot pensjoner og Hellas er frontlinjen. Du kan trekke på skuldrene og si det er grekernes egen feil, men før eller senere vil dette ramme også Nord-Europa.

tomme kornsiloer larissa foran olympos
Krise i landbruket. Tomme kornsiloer i Larissa. Olympos i bakgrunnen.

 

 ⇒PASOK = sosialdemokratene. Georgios Papandreou og Venizelos var ledere for dette partiet. Nytt demokrati ≈ Høyre

Av Van Gelis

Grekernes bekymringer dreier seg om virkningene av den tredje redningspakken som alle partiene i det greske parlamentet ble enige om den 12. juli 2015, bortsett fra KKE (kommunistpartiet) og Gyllent daggry (Chrysí Avgí). Den massive økningen i skatt for selvstendig næringsdrivende og en tredobling av trygdeavgiften ble vedtatt for å sørge for fortsatt utbetaling av stadig krympende pensjoner. Hver nasjonalstat har et krympende skattegrunnlag på grunn av veksten av de multinasjonale selskapene og noe som i virkeligheten er en nullskatt. Som et resultat er andelen staten ønsker å bidra til pensjoner blitt stadig redusert.

Pensjoner: vunnet gjennom kamp

Inntil slutten av 1960-tallet jobbet de fleste grekere en seksdagersuke. Feriepenger var ikke en del av kontrakten. Normen var en ni timers arbeidsdag. Helsestell var i hovedsak privat. Når militærjuntaen falt på midten av 1970-tallet (for å hindre en revolusjon), gikk lønningene opp, antallet arbeidstimer gikk ned, feriepenger ble innvilget og et offentlig helsevesen ble innviet på 1980-tallet. Sjefsklassen ble tvunget til innrømmelser. Men etter å bli med i EU ble den ene typen arbeid etter den andre åpnet for konkurranse og godt betalt arbeid begynte å bli mangelvare i den perioden da Hellas begynte å bli avindustrialisert (1990 og utover).

Derfor økte kostnadene ved å opprettholde minimale velferdsgoder, mens kostnadene og typen på arbeid gikk ned, noe som fører til mindre penger i statskassen. De fleste av disse gevinstene ble skapt før utbruddet av massemigrasjon til Hellas, da det var fortsatt en i bunn og grunn funksjonerende kapitalistisk nasjonalstat, ikke et utilslørt koloni av en globalisert imperialisme.

EU er klemt mellom USA og Asia

De demografiske endringene som visstnok foregår siden Europas befolkning lever lenger og har færre barn, åpner den nyliberalistiske Pandoras boks. Pensjonsalderen blir stadig forskjøvet i alles liv (67 er det nye 60), bidragene er økt for de i arbeid, og mindre blir mottatt når man når pensjonsalderen. Med andre ord, flere oppofrelser over hele linja for mindre resultat. Vi går fremover for å angivelig gjøre pensjonen mer bærekraftig ved å sikte på pensjonsytelser på null, eller en minimal grunnleggende pensjon for 85-åringer!

Latin-Amerika og Afrika så de største angrepene på pensjoner siden utbruddet av den globale kapitalistiske krisen (1973 og utover). Som nevnt her:

På midten av 1970-tallet, da de globale økonomiske forholdene ble forverret etter tretti år med vekst, falt optimismen blant beslutningstakere og de aldrende sosiale forkjemperne. Økonomer erkjente at stadig flere fattige eldre ikke hadde dratt nytte av effekten av økonomisk vekst og var dømt til nød i den nye verdensøkonomien. Men ekspertene visste generelt ikke hva de skulle gjøre. Selv tilhengere av velferdstiltak som den indiske økonomen Amartya Sen begynte å tvile på om allmenne sosiale sikkerhetstiltak av den vestlige typen kunne ha noen relevans for fattige, tilbakeliggende land.

Mange pensjonsprogrammer i sør sluttet å vokse eller begynte å trekke seg sammen. Først ga økonomene skylden på midlertidige tilbakeslag som oljekrisen, gjeldskrisen, og budsjettunderskudd. Til slutt konkluderte noen med at problemet var varig og strukturelt: et «overdrevent» antall eldre. Ved begynnelsen av 1980-tallet, begynte eksperter i de rike landene å advare om at landene i sør ikke hadde råd til sosiale tiltak i det hele tatt, eller i det minste at store «reformer» snart ville være nødvendig.

De ovennevnte argumentene blir brukt på nytt i den greske pensjonkrisen. De er en blåkopi for resten av EUs nasjonalstater.

Det er ikke lett å lage generelle sammenligninger enten innen EU, eller mellom EU og Asia og USA. Det er flere komponenter til pensjoner enn først møter øyet. Disse inkluderer kostnadene for helsetjenester, enten det er en del av avtalen eller basert på forsikring (USA), om det er en del av boligutgifter (som i Storbritannia, Tyskland eller Frankrike), levekostnadene i hvert enkelt land, og om det er lik kjøpekraft. Med andre ord, å se på pensjon på egen hånd uten å ta hensyn til andre områder gjør det vanskelig å utføre en direkte sammenligning, men det betyr ikke at vi ikke kan prøve å bedømme fra land man har kjennskap til.

Ifølge informasjon om Kina, vil bare en tredjedel av den eksisterende arbeidsstyrken (rundt 240m) få en grunnpensjon fra staten. De andre (500m) har ingenting. Under det gamle systemet basert på kinesisk landbruk og mangel på prevensjonsmidler og urbanisering, hadde kinesiske familier mer enn ett barn, og det var meningen barna skulle se etter foreldrene på et senere tidspunkt. Siden 1950-tallet begynte Kina å adoptere en vestlig type pensjonssystem der bidragene i dag av arbeidere betaler for de som mottar pensjon, som ble satt til 60 år for menn og 55 for kvinner.

Stormløpet mot pensjoner blir nå satt i det politiske sentrum også i USA, med Obamas pensjonereform fra 2015 (Multiemployer Pension Act). Etter den massive økningen i helsevesenet, med bidrag til å finansiere de grunnleggende helsetjenestene for millioner av nye immigranter i USA, er plyndring av pensjoner eller reduksjoner i utbetalingene nå den nye normalen. Tross alt har bevis dukket opp for at siden USA aldri har hatt universelle helsetjenester som i de fleste landene i EU, har landets forsikringsbaserte system ført til mange i 60-årene går konkurs når de blir diagnostisert med en sykdom som gikk over tidsbegrensningene til forsikringen. Konkursen i Detroit signaliserte også store pensjonskutt for pensjonister – i gresk stil.

 

full-pensioner-2-1454063102.jpg
Merkel mot pensjonistene

Reduksjoner i pensjonen av Syriza … Nyliberalisme i praksis

Syriza valgløfter var at pensjonister ville bli gitt tilbake deres bonuser for jul og påske. Men i stedet fikk vi fem nye pensjonskutt fra Syriza i partiets første år ved makten, og nå handler den store debatten om å kutte alle pensjoner igjen, eller skattlegge de siste gjenværende produktive sektorene til de er utryddet.

Tsipras erklærte men han løy som det rant «Vi har ikke til hensikt å gå inn for den 12. reduksjonen i hovedpensjonen» Kan Tsipras telle?

Fra 1/7/2015 (lov 4334/2015) ble grunnpensjonen redusert med 2% på grunn av økningen i ‘støtte av helsetjenester’. Dette var den 13. reduksjonen etter de siste 12 reduksjonene under Nytt Demokrati og PASOK. Syriza greide det.

Fra 1/9/2015 gjennomførte vi en ny måte å beregne pensjoner som fører til reduksjoner av grunnpensjon med mer enn 2-3%. Dette var det 14. reduksjonen gjennomført av Syriza.

Med lov nummer 4336/2015 er det en 10% reduksjon til alle som ønsker å få en redusert pensjon på grunn av deres pensjonsalder. Ta en forsikret kvinne med 700 euro i full pensjon og 20 års forsikring som et eksempel: hvis hun velger en redusert pensjon, vil hun ved 62 års alder motta en grunnpensjon på 420 euro, (en reduksjon på 40%), til hun når 67 år, da hun vil motta 490 euro. Mange mennesker i offentlig sektor har valgt førtidspensjonering av en rekke faktorer som helse, økt arbeidsbyrde på grunn av kutt i tjenester eller tap av jobb da [stats]selskaper kollapser. Dette er den 15. reduksjonen gjort av Syriza.

Med Haikalis memorandum (som var minister i den første regjeringen til Syriza), ble lover som angivelig skulle avskaffes av Syriza (for eksempel reduksjon av grunnpensjonen fra 486 til 392 euro under andre redningspakken) blitt beholdt. Dette er den 16. reduksjonen gjort av Syriza.

Ifølge loven nummer 4336/2015 blir avstanden mellom det organiske pensjonen og den laveste pensjonen redusert. Dette er den 17. reduksjonen laget av Syriza. [..]

Den tredje redningspakken krever umiddelbar reduksjon i pensjonen for statsansatte og invalide (EKAS) med 20% og en total avskaffelse av den før 2019. Dette er den 18. reduksjonen laget av Syriza.

Ifølge den tredje redningspakken vil grunnpensjonen på 492 euro bli frosset til 2021. Det er den 19. reduksjonen.

Den grunnleggende gresk pensjonen er 492 euro uten at man får støtte for bokostnader, og for bønder er den rundt 360 euro. Den grunnleggende britiske pensjonen er 650 pund med et boligkomponent hvis man ikke har privatbolig (for London når den 1350 per måned for en leilighet med to soverom). Oversatt til Hellas betyr minimumsbeløpet på det tidspunktet denne artikkelen ble skrevet (£ 1 = € 1,3) at minimumsinntekten for en britisk pensjonist (om de har jobbet 35 år eller ikke) er 2600 euro. Med andre ord vil en gresk pensjonist motta 1/5 av dette som grunnpensjonen etter 35 års arbeid. Så når man ser på tall fra Eurostat og konkluderer Hellas har den høyeste pensjonsutbetalingene som andel av BNP, er det som vanlig å være (ny) liberal med sannheten.

Hvis vi nå tar en bulgarsk statsborger med en pensjon på bare 100 euro (som er 1/5 av det greske minimum og 1/25 av Storbritannias grunnpensjon), ser man igjen at EU er en håpløs blanding av ulikheter som deretter blir misbrukt. Det er mange tilfeller av bulgarske borgere (men ikke bare bulgarere) som ankommer Hellas i det siste tiåret, jobber litt, betaler gresk trygdeavgift og deretter overfører sine pensjonspoeng over fra Bulgaria for å kreve grunnleggende gresk minstepensjon, eller fra Albania hvor de hevdet minimum OGA (bondepensjon) for en hel rekke slektninger. Det er så mange slike saker som dette at det ville kreve en egen studie.

Grekerne hadde i hovedsak to typer pensjonssparing (statlig og basert på arbeidsstedet). På slutten av 90-tallet ble de arbeidsbaserte pensjonskassene først investert i bobler i aksjemarkedet, opprettet av Wall Street og dens lokale vedheng; Deretter ble de investert i utvidelsen av greske bedrifter på Balkan (bank, telekommunikasjon etc.), så ble de ble kuttet av statsminister Venizelos i den beryktede kjøpet av trygdeobligasjoner til halv verdi, organisert av Wall Street, og det meste av midlene ble fusjonert inn i IKA det greske trygdesystemet og ble sentralisert.

Så til tross for en nær 40 år med bidrag til arbeidsbaserte pensjonskasser, ble medlemmene grundig plyndret. Dette var ikke et spesielt gresk fenomen. Bankfolkene tok kontroll over penger som pensjonskassene hadde investert i greske statsobligasjoner (20 milliarder euro), og de tok også feite provisjoner.

[…]

«Det er ikke noe poeng i å leve for lenge,  som tidligere helseminister Loverdos en gang sa. Politikerne som sier disse tingene blir pensjonert etter å ha sittet to perioder i parlamentet. »

 

Ulikheter i EU og svart arbeid

I løpet av tiden da kapitalismen faktisk hadde vekst og mange ble ansatt i fagorganisert arbeid der lønningene pleide å gå opp fra år til år, bidro arbeidere uunngåelig til det statlige pensjonssystemet. Med veksten av byråer som leier ut uorganisert arbeidskraft og den massive veksten av kontantarbeid, eller svart arbeidskraft (Hellas har hatt massiv økning i denne typen arbeidskraft for eksempel i landbruket, hotellarbeid og byggebransjen), kommer ikke penger inn til de statlige pensjonsfondene, og fondene går med underskudd. Plyndring av pensjonskassene til å finansiere næringsutvikling i privat sektor eller til å betale feite bonuser til bankfolk har også ført til en situasjon der pensjon er nå en drøm for de som er i 20-årene, særlig når 50% av de unge er arbeidsledige. Det er en generell følelse av at ungdommen ikke vil få noen pensjon eller at det er ingen vits i å be om pensjoner.

Uten fast jobb som betaler en ordentlig lønn kan ingen samfunn ha et pensjonssystem verdt navnet. Det er overtydelig. Men så er også forskjellene i inntekt mellom de rikeste individene på planeten og resten av planeten også tydelig, men hva synes å være tydelig har ikke noen mening i vår tid. Når det gjelder nyliberal ideologi har logikk ingen plass.

Det er ikke noe poeng, som tidligere helseminister Loverdos (PASOK) en gang sa, i å leve for lenge – det er problemet med pensjon i et nøtteskall. Politikerne som sier disse tingene blir pensjonert etter å ha sittet to perioder i parlamentet, og det er også alle fagforeningspampene etter to perioder som generalsekretærer. Derfor støtter de aldri en reell endring, siden å skape trøbbel kan innebære at de mister sine fordeler.

Med forskjeller i EU der minstepensjoner i Bulgaria er 100 euro og i Luxembourg er 1400 euro med en forskjell på 1:14, er det ikke rart at EU er et totalt kaos og at den virkelige dagsordenen ikke er for bulgarske pensjoner å bli like Luxembourgs men den andre veien. Som med alt annet i EUs nyliberale virkelighet, er det et kappløp mot bunnen.

Oversatt (noe forkortet) av TM med vennlig tillatelse fra GIA:

http://gianalytics.org/en/368-the-greek-pensions-debacle-in-the-era-of-the-neoliberal-eu

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.