Endelig begynner Pakistan og India å nærme seg hverandre

Å bli kvitt den giftige arven fra kolonitiden angående delingen av Kashmir er den geopolitiske nøkkelen til å løse de endeløse krigene i Afghanistan og konflikten mellom Pakistan og India. Det vil også åpne hele regionen for en betydelig økonomisk utvikling fremover.

_74150702_siachen_lores_04
Indiske soldater på en isbre i Kashmir, verdens høyeste frontlinje.

Av F. William Engdahl

I de siste månedene har India dynamiske nye president Narendra Modi og Pakistans statsminister Nawaz Sharif begynt de første famlende skrittene i retning av å løse 70 år med grensekonflikter. Hvis de to store eurasiske nasjonene skulle finne en politisk og, til slutt, økonomisk harmoni, kan det endre det geopolitiske kartet av krig og kaos i verden dramatisk til det bedre. Det ville være nøkkelen til den nye eurasiske kjerneområdet for landene i Shanghaigruppen, der begge landene nylig er medlemmer. Det ville føre til alvorlige hjertesykdommer i London, New York og i Riyadh.

Det er nyttig å studere den faktiske historiske metodikken i den britiske strategien med ‘maktbalanse’ (også kjent som splitt og hersk) som imperiet utviklet etter Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815. I hovedsak involverte det britisk dominans av verdenshavene gjennom hennes marine, å kontrollerende betingelsene for global handel, og samtidig holde det kontinentale Europa nede som en mulig utfordrer ved å alltid opprettholde allianser med de svakere av to stater som er motstandere for å skape friksjoner eller kriger mot den sterkeste. Dette medførte å en gang støtte Preussen mot Frankrike, en annen gang Frankrike mot Tyskland og lignende..

På slutten av den andre verdenskrig var det tydelig at USA, den dominerende makten som kom ut av denne krigen, ikke hadde noen hensikt om å hjelpe sin allierte Storbritannia til å opprettholde den imperiale sterling-sonen for britisk handel, for å til slutt gjenopprette hennes imperium og utfordre USAs nyvunne hegemoni. USA bestemte seg først for å lemleste dette imperiet og velge ut de beste delene som gjenstand for amerikanske selskaper. Etter krigen skapte de et europeisk kull- og stålfellesskap for å gjøre det krigsherjede kontinentet til deres økonomiske vasall, hele tiden med skremmebildet av Sovjetunionen for å holde Europa føyelig. Dette var en amerikansk utgave av maktbalansen.

I august 1945 handlet Truman på råd av Wall Street banker da han sjokkerte London ved å brått ble avslutte Lend-Lease programmet fra krigens dager. Programmet var livsviktig for Storbritannia, som i realiteten var konkurs og gjennom dette var i stand til å importere viktige varer som mat. Washington fulgte opp med forhandlinger av et lån med betingelser som krevde at England gjorde det mulig å fritt veksle Pund Sterling til andre valutaer.

Solen går ned på Det britiske imperiet

Kombinasjonen av Washington finansielle krav til etterkrigstidens regjering, ledet av Labours Clement Attlee, og ruinene av en økonomi ødelagt under krigen gjorde bevaringen av Imperiet, fremfor alt av India, finansielt umulig. Den britiske regjeringen utnevnte i 1947 jarl Mountbatten av Burma, onkel av prins Philip, til å overvåke overgangen fra Storbritannias indiske raj (visekonge) til uavhengighet. India bestod da også av Pakistan og Bangladesh. Mountbatten gjorde det på en måte som sådde frøene til mer enn seksti år med konflikt. Hans plan, gjennomført i løpet av seks hektiske måneder, var basert på det han kalte den «Teorien om to nasjoner» – alle områder med muslimsk flertall i befolkningen skulle bli en del av Pakistan, og de med en hinduistisk flertall skulle bli med i India. Religiøse stridigheter var forhåndsprogrammert – splitt og hersk var det britiske spillet.

image002_2_722

De tektoniske platene som Mountbatten satte opp mot hverandre var India, et overveldende hinduistisk land, og Pakistan, et overveldende sunnimuslimsk land. Kashmir er et omstridt territorium som i dag administreres av India, Pakistan, og Folkerepublikken Kina. Mountbatten forlot det med uklar status. Det var meningen at det skulle bli bestemt i fremtiden om hvorvidt det skulle bli en del av India eller Pakistan. Det var som om han bestemte seg for å slippe en usikret håndgranat langs grensen til de nye nasjonene.

Kashmir er kilt inn i en dal i Himalaya mellom de tre store asiatiske nasjonene. Stedet var og er i dag et krisepunkt som altfor ofte har, og fortsatt kan, starte et ukontrollert sammenstøt mellom India og Pakistan. Begge landene har atomvåpen. I tillegg er Kashmir et geopolitisk strategisk område, ikke bare for India og Pakistan, men også for Kina.

Dagens India ha utplassert 700.000 indiske sikkerhetsstyrker for å en befolkning på syv millioner muslimer i Kashmir-dalen under streng kontroll. Så mange som 80.000 mennesker har blitt drept i konflikten i Kashmir i løpet av de siste to tiårene, og opp til 8000 uskyldige sivile er fortsatt savnet i Kashmir.

Kinas diskre krav på [deler av] Kashmir-regionen påvirker sikkerheten i Kinas vestlige Xinjiang-provins, som grenser den omstridte Kashmir-regionen, og er hjem til Kinas uyguriske muslimske minoritet. I 1962, etter en kort krig grensen til India, tok Kina full kontroll over Aksai Chin i Kashmir, på grensen Kinas strategiske Xinjiang-provins. Etter grensekrigen mellom Kina og India i 1962, utviklet Kina en politikk av «vennskap til alle tider» med Pakistan. De støttet Pakistan under krigen mot India i 1965 og 1971, og støtter Pakistan i kravet om Kashmir. Den såkalte ‘Øst-Turkistan islamske bevegelse’ (ETIM), samt ISIS og andre radikale terrorgrupper har blitt stadig mer aktiv i Xinjiang, i hjertet av Kinas olje- og gassproduksjon, der rørledninger går videre til Kasakhstan og Russland.

Den uløste delingen av Kashmir er den geopolitiske nøkkelen til å løse de endeløse krigene i Afghanistan, konflikten mellom Pakistan og India, og åpne hele regionen for den betydelige økonomiske utviklingen fremover i samarbeidet med Kinas prosjekt «Ett Belte, en vei», som handler om jernbaneprosjekter og havneinfrastruktur .

Medlemskap i Shanghaigruppen åpner nye dører

I de siste månedene, hjulpet av den mindre amerikansk-avhengige regjeringen til Narendra Modi, har India tatt subtile små steg for å få i stand en avspenning og til slutt avslutte den endeløse konflikten mellom India og Pakistan om Kashmir. Siden hans gjenvalg i 2013 har det pakistansk regimet under statsminister Nawaz Sharif flyttet Pakistan bort fra den ensidige avhengigheten av USA under general Musharraf som fulgte hendelsene i september 2001, krigen mot terror, og Washingtons katastrofale krig i Afghanistan. Sharif er lederen av den pakistanske muslimske ligaen og har bakgrunn som en innbygger av Punjab med opprinnelse i Kashmir. Sharif, har også søkt forbedrede bånd med Kina, en mangeårig alliert av Pakistan, og med Russland, sistnevnte en sterk alliert av India fra den kalde krigens dager. Samtidig har han prøvd å opprettholde vennskapelige forbindelser med Washington – ingen enkel prestasjon!

Modi er lederen av det hinduistiske nasjonalistpartiet Bharatiya Janata Party (BJP). Siden han ble Indias statsminister mai 2014, har han startet en imponerende opprenskning av Indias oppblåste byråkrati og har gjennomført tiltak for å gjøre utenlandske investeringer mer attraktive. Resultatet var at i 2015 ble India verdens ledende land for utenlandske direkte investeringer, og overgår selv Kina. Modi har gjort store skritt for å forbedre den indiske transportinfrastrukturen, særlig motorveier og jernbanenettverk.

Jernbanereformer har prioritet. India under Modi har startet et felles prosjekt for byggingen av 1000 nye franske og amerikanske diesellokomotiver under hans plan for «Make in India». Ved utgangen av desember 2015 signerte hans regjering en avtale med Japan for å i fellesskap bygge et system for høyhastighetstog som kobler sammen Mumbai og Ahmedabad, og en massiv utvidelse av Indias nettverk av motorveier. Det vil skape moderne transportforbindelser til avsidesliggende områder for første gang. I tillegg blir 101 elver forbedret til nasjonale vannveier for transport av varer og passasjerer.

Mens hans innenlandske økonomiske agenda har hittil vært imponerende, innser Modi klart at fremtiden til den robuste indisk økonomisk forvandlingen er å koble verdens nest mest folkerike nasjon til den gryende eurasiske økonomiske området dominert av Kina og Russland. I juli 2015 stemte den eurasiske ‘Shanghaigruppen’ (SCO) for å gi fullt medlemskap i 2016 til både Pakistan og India.

Gruppen er en stadig viktigere enhet. Den ble opprettet i 2001 i Shanghai for å øke samarbeidet på tvers av den eurasiske landmassen av Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan og Tadsjikistan, Dette var den første utvidelsen i gruppens 15-årige historie, og potensielt den mest betydningsfulle, fordi det åpner hele eurasiske landområdet fra Kina til India via Pakistan, og vestover til Kasakhstan, Russland og de andre medlemslandene i Den eurasiske økonomiske union, som inkluderer i tillegg til Russland og Kasakhstan, Hviterussland, Armenia og Kirgisistan.

I 2015 godkjente SCO-statene offisielt å delta i Kinas enorme «Ett Belt, En Vei» prosjekt for infrastruktur i jernbaner og havner. Modi kan tydelige se for seg å knytte hans oppgraderte indiske jernbanenett til Kinas prosjekt for en ny Silkevei. Avspenning med Pakistan er det geografiske nøkkelen til det.

Det eurasiske økonomiske dagsordenen var helt klart et sterkt motiv for et overraskende besøk av Modi til Pakistans hovedstad Lahore der han møtte med statsminister Sharif den 25. desember. Han var på vei tilbake fra uanmeldte samtaler i Kabul, Afghanistan. Før det møtte han med Putin i Russland, hvor begge landene ble enige om store prosjekter innen forsvar og atomkraft. Lederen for delstatsregjeringen i indiske Jammu og Kashmir, Mufti Mohammad Sayeed, hilste forhandlingene mellom Modi og Sharif velkommen, han sa at de ville styrke «vennskapsbåndene og innvarsle en æra av fred og stabilitet i regionen. Dette er en utviklingsprosess og skritt i riktig retning.» Det var den første turen til Pakistan av en indisk statsminister siden 2004.

narendra-modi-with-nawaz-sharif
Sharif og Modi med historisk håndtrykk.

 

Sharif har i de siste månedene gjennomført en subtil, men betydelig geopolitisk skifte i Pakistan. I flere tiår hadde Saudi-Arabia regnet Pakistan som en vasallstat – økonomisk tilbakestående og avhengig av saudisk økonomisk rundhåndethet. I løpet av 1980-tallet ble CIAs «Operasjon Cyclone» gjennomført. Kodenavnet var for den amerikanske operasjonen for å trene fanatiske, nominelt muslimske, terrorister, kalt Mujahedin til å gjennomføre en geriljakrig mot den sovjetiske røde armé i Afghanistan. Den pakistanske hemmelige tjenestene ISI styrt av den ultra-konservative general Muhammad Zia-ul-Haq, den daværende diktatoren, ble valgt av Reagan-Bush-administrasjonen til å gjennomføre deres uhellige krig, eller som Zbigniew Brzezinski kalte det, «Russlands Vietnam.»

Mujahedin i Afghanistan ble rekruttert av en ung saudiaraber som het Osama bin Laden, som på det tidspunktet jobbet for CIAs Operation Cyclone og ble kontrollert av Turki al-Faisal, lederen av saudisk etterretning inntil dagene før 11 september 2001. Faisal er en person nær Bush-familien. Al-Faisal sendte en rik ung saudiaraber, Osama bin Laden, til Pakistan i 1980-årene for å organiserer rekrutteringen av fanatiske sunnimuslimske terrorister til Operation Cyclone. Dette bestod av tusenvis av rekrutter fra den ultra-strenge saudiarabiske wahhabistiske varianten av islam.

Det svært nære korrupte forbindelsen mellom Saudi-Arabia og Pakistan er klart svekket etter at Sharif kom til makten, til tross for flere toppmøter mellom det pakistanske militæret og den saudiarabiske kongen i november i fjor. Da prins Salman den saudiske forsvarsministeren og de facto herskeren over landet, den 14. desember kunngjorde dannelsen av en Saudi-ledet koalisjon av sunni-islamske stater som hadde blitt enige om å kjempe mot ISIS i Syria, erklærte Pakistans utenriksdepartement at de ikke hadde blitt formelt bedt om å delta, og at de ikke ville bli med saudiaraberne i å sende tropper til Syria.

Potensielt langt mer viktig er utviklingen av forholdet mellom Pakistan og India. Modi og Sharif møttes privat under toppmøtet i russiske Ufa i juli 2015. Der møttes de under toppmøtet i Shanghaigruppen, begge ble enige om direkte samarbeid om tiltak mot terror, og Sharif inviterte Modi til møtet i Den sør-asiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC) i 2016, noe som Modi aksepterte.

Med tydelig ønske fra både Sharif og Modi om å ta brodden av Kashmir-spørsmålet og andre konflikter som har holdt Pakistan og India i en tilstand av konstant spenning siden 1947, er utsiktene mer realistiske enn noen gang de siste tiårene for å skape avspenning og til og med økonomisk samarbeid.

Kina og Russland begge engasjert i positiv dialog med begge landene. De økonomiske utsiktene er enorme for Kinas store prosjekt «Ett belte, en vei», sammen med Russlands ‘Eurasiske økonomiske union’. Det verste marerittet til Zbigniew Brzezinski – økonomisk sammenvoksing av nasjonene i Eurasia inkludert India, Kina og Russland – er for hånden. Iran, der de amerikanske sanksjonene er i ferd med å bli løftet, ville helt klart bli den eurasiske økonomiske området. Det er en observatør i Shanghaigruppen [nå innvitert til fullt medlemskap o.a.]. Oversikten over det eurasiske kartet viser det store og spennende nye geopolitisk området som dukker opp.

I sin nå beryktede bok fra 1997 «Det store sjakkbrettet» bemerket Brzezinski, arkitekten av krigen fra 1979 CIA/ Mujahedin mot Sovjetunionen i Afghanistan, «det er viktig at ingen eurasiske utfordrere dukker opp som er i stand til å dominere Eurasia og dermed også utfordre Amerika.»

Brzezinski utdypet trusselen om fremveksten av Eurasia:

«En makt som dominerer Eurasia ville kontrollere to av verdens tre mest avanserte og økonomisk produktive regioner. Et kort blikk på kartet antyder også at kontroll over Eurasia vil nesten automatisk medføre Afrikas underordning, og gjøre den vestlige halvkule og Oseania (Australia) geopolitisk perifert i forhold til verdens sentrale kontinent. Om lag 75 prosent av verdens befolkning bor i Eurasia, og mesteparten av verdens fysiske rikdom er der også, både i dets bedrifter og under jorden. Eurasia har om lag tre fjerdedeler av verdens kjente energiressurser.»

Utfordringen for de eurasiske landene i Shanghaigruppen, som nå inkluderer Pakistan og India, vil være å hindre «terror» og andre forstyrrelser fra sabotere den nye avspenningen mellom Pakistan og India. Vi kan være sikker på at den saudiske forsvarsministeren prins Salman, sammen med enkelte nettverk i nærheten av de nykonservative krigshaukene rundt Obama, jobber overtid for å finne en måte å avspore samarbeidet på.

De kommende månedene vil være en avgjørende tid for fremtiden til Eurasia, og i forlengelsen, for fremtiden for fredelig global økonomisk og politisk utvikling. Russland og Kina spiller en konstruktiv, meklende rolle og Vesten, spesielt Washington og dets allierte prøver alt for å hindre det.

 

Kjære leser, videreformiddling er ditt ansvar. Hvis du likte artikkelen, så del den med så mange du kan!

Oversatt av TM fra:
http://journal-neo.org/2016/01/31/india-pakistan-detente-can-transform-eurasia-europe

Advertisements