Iran står foran en renessanse

Hvis Iran lykkes i å starte et økonomisk utviklingsprogram à la Kina vil dette meget strategiske landet ytterligere styrke sin geopolitiske status og betydning.

silk road train
Feiring i forbindelse med en ny togforbindelse mellom Kina og Iran 28. januar 2016.

 

Av Pepe Escobar / TeleSUR

Det er for tiden ganske uklart hvem som er den mest hardtarbeidende mannen i geopolitisk virksomhet: Kinas president Xi Jinping eller Irans president Hassan Rouhani.

De møttes i Teheran i forrige uke på en spektakulær måte, da Xi og Rouhani underskrev et viktig strategisk partnerskap. De to landene ble enige om å øke handelen mellom de to landene til 600 milliarder dollar i løpet av det neste tiåret. Geostrategisk, som jeg påpekte, var det i mesterklassen.

Beijing betrakter Iran som et avgjørende knutepunkt, ikke bare i Sørvest-Asia, men i hele Eurasia, for å motvirke Washingtons mye omtalte «omdreining til Asia,» sentrert om ideen at den amerikanske marinen er enerådende. Ikke rart Xi gjort det klart at Iran vil bli akseptert som et fullverdig medlem av Shanghaigruppen (SCO) så tidlig som i år.

En strategisk partnerskap innebærer Beijings fulle støtte til den iranske økonomiske/politiske/diplomatiske renessansen i hele buen som spenner fra Persiabukta til Det kaspiske hav – og videre utover. Buen spenner også over alle de avgjørende maritime rutene og landrutene som er av avgjørende betydning for «De nye silkeveiene» den globale forlengelsen av den kinesisk drømmen laget av president Xi.

Og så, bare et par dager senere, var Rouhani i Roma. Der avholdt han et vennlig møte med pave Frans bak lukkete dører. Den samme dagen underskrev han flere avtaler til en verdi av 17 milliarder dollar.

Denne frenetiske aktiviteten etter sanksjonene bare fremhever det absurde i den  iranske atomkrisen som ble klekket ut i Washington. Geopolitiske realisme, fra Europa til Asia, kan ikke overse en nasjon plassert i skjæringspunktet mellom de arabiske, tyrkiske, indiske og russiske verdenene, gjort viktigere av sin rolle som privilegert inngangsport og utgangsport til de store områdene i Kaukasus og Sentral-Asia, som også inkluderer Afghanistan.

599px-Iran_in_its_region.svg

Geostrategisk, som den viktigste eurasiske korsveien, er Iran uslåelig. Landet knytter Midtøsten, Kaukasus, Sentral-Asia,det indiske subkontinentet og Persiabukta; det er mellom tre hav – Det kaspiske, Den persiske bukt og Omanbukta; det er relativt nært Middelhavet og Europa; og på dørstokken til Asia.

Xi trengte ikke å snakke politikk i Teheran siden det var nok å underskrive avtale etter avtale for å understreke poenget. Den uunngåelige langsiktige trenden er at Kinas visjon om «Ett belte, En Vei» vil gjøre det kinesisk-russiske lederskapet over Eurasia til mere en realitet. Dette betyr i praksis at den historiske kontrollen fra det britiske/det amerikanske imperiet vil bli skjøvet til siden. I mellomtiden er Italia og Frankrike opptatt med å prøve å ta igjen det tapte.

Når Khamenei blir Deng

Den frenetiske aktiviteten etter at sanksjonene ble opphevet tar i det minste luften ut av den opp til nå stadige vestlige demoniseringen, og bygger grunnlaget for økonomisk utvikling på omtrent alle områder. Den islamske republikken Iran har hatt en enormt handicap de siste 36 årene – noe som ville ha knekt ethvert mindre ressurssterkt samfunn.

Sanksjonene i løpet av de siste 10 årene kostet Iran minst 480 milliarder euro; det er omtrent ett år av iransk BNP. I en verden som ikke er styrt av de vanlige mistenkte i det finansielle oligarkiet, ville Teheran har grunn til å grundig saksøke Washington.

Når det gjelder det stadig gjentatte temaet om «iransk aggresjon» – forresten et tema som fortsatt blir brukt – er det en dårlig spøk fra Imperiets side. Iran bruker 3,9 prosent av BNP på forsvaret; sammenlign det med 10,3 prosent for olje-haciendaen til kongehuset Saud. Totalt bruker Iran sju ganger mindre på forsvar i forhold til oljemonarkiene i Gulfen, som ikke kan eksistere uten deres stadige tilførsel av våpen hovedsakelig USA, Storbritannia og Frankrike.

index

Veien videre for Iran vil være humpete. Alvorlige problemer inkluderer korrupsjon, byråkratisk inkompetanse og økonomiske sektorer som er kontrollert av særinteresser eller sperret for utenlandske investeringer. Deler av makteliten – som bonyadene (religiøse stiftelser) og pasdaran (Det religiøse storrådet) er ikke akkurat tilbøyelige til å gi avkall på sitt grep om viktige sektorer i den nasjonale økonomien. Den økonomiske åpningen av Iran vil uunngåelig akselerere den sosiale forandringen av landet.

Hva som skjer videre vil i stor grad avhenge av de viktige valgene nå i februar – som vil velge en ny Majlis (parlament), og ett nytt «Ekspertråd» i Iran som har ansvaret for å velge den neste øverste lederen.

Iran er et unikt geopolitisk tilfelle – hvor en republikk har fått sin legitimitet på samme tid, fra islam og allmenn stemmerett. Dette er kanskje ikke et klassisk vestlig parlamentarisk demokrati, men samtidig er det ikke noen form for primitivt autoritært regime som i Saudi-Arabia. En ganske komplisert system av kontrollmekanismer og balanser er på plass, med en president, et parlamentet, det religiøse Vokterrådet, et Ekspertråd og ulike organer som «Rådet for dømmekraft»og Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Øverste leder Ayatolla Khamenei har gjort det klinkende klart at han vil følge nøye med på de kulturelle, politiske og sikkerhetsmessige konsekvensene av en økonomisk åpning som kunne svekke den revolusjonære ideologien til den islamske republikken. Hva som er sikkert er at den øverste lederen – som er en oppmann – vil forsøke å bevare den forsiktige balansen av politiske krefter i Iran.

Dette betyr i praksis at fraksjonen rundt Rouhani ikke vil få lov til å bli ubegrenset politisk styrket av den økonomiske åpningen, mens på samme tid den sosiale og kulturelle forvandlingen av landet ikke vil være synonymt med en vestlig kulturell invasjon.

Atomavtalen i Wien som ble laget fjor sommer var ikke mindre enn en seismisk geopolitisk hendelse i Iran. Internt forseglet den en enighet mellom statsapparatet i Teheran og flertallet av befolkningen, noe som vil få Iran til å bli en «normal» nasjon igjen.

Nå kommer den vanskelige delen. Det mest sannsynlige scenariet antyder at den islamske republikken Iran vil bli opptatt av et økonomisk utviklingsprogram som i Kina. På en måte en persisk variasjon av «å bli rik er strålende«, under streng politisk kontroll.

Dette reiser spørsmålet: Er vi klare for ny øverste leder i rollen som den iranske Deng Xiaoping?


Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, en analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.