Etiopia – en slagmark mellom USA og Kina

Midtøsten tar all oppmerksomheten, men det er i Afrika brytekampen mellom USA og Kina pågår med størst intensitet. Etiopia og Afrikas Horn er den strategisk viktigste regionen der dette utspiller seg.

addis ababa

Av Eric Draitser

Mens historien om Kinas økonomiske og politiske inntreden i Afrika har blitt fortalt og gjenfortalt utallige ganger av mange analytikere, har svært få framstilt problemet som trekk og mottrekk mellom USA og Kina.  Tidligere denne måneden bekreftet avisen Washington Post at det amerikanske militæret hadde stengt sin dronebase i Arba Minch i det sørlige Etiopia.

Det var i det minste litt omtale av nedleggelsen i de store medieselskapene, men ingenting av dekningen ga oss noe særlig av den nødvendige geopolitiske og strategiske sammenhengen for å forstå den virkelige betydningen av stengningen av den amerikanske basen. I stedet var mesteparten av dekningen fokusert på omplasseringen av amerikanske styrker til andre deler av Afrika eller andre steder enn det afrikanske kontinentet.

Imidlertid har den virkelige historien gått helt usagt. Og hva er egentlig «den virkelige historien,» kan man kanskje spørre?

I et nøtteskall, er nedleggelsen av den amerikanske basen bare det siste kapitlet i et pågående geopolitisk sjakkspill mellom USA og Kina, et spill som har sett Afrika blitt det absolutt mest omstridte området.

Men siden dette er nettopp hvordan problemet bør bli betraktet, er det helt rimelig å tolke den amerikanske trekket om å stenge sin etiopiske dronebase som mindre motivert av taktiske og militære behov enn av politiske hensyn.

Kina og Etiopia: Et blomstrende samarbeid

Ettersom Kina har utvidet sitt afrikanske fotavtrykk, har Etiopia blitt stadig mer betydelig fra Beijing perspektiv. Landet blir sett på som en kilde til både billige eksportvarer og et stort potensial som et sted å investere. Etiopia er nå sentralt i Kinas planer for Afrikas Horn og for kontinentet generelt. Faktisk viser statistikkene hvor viktig Etiopia har blitt.

Ifølge Verdensbanken er Etiopia verdens raskest voksende økonomi, målt i brutto nasjonalprodukt. Selv om det bør bemerkes at BNP er ikke et mål på faktiske økonomiske forbedringer for flertallet av innbyggerne, som fortsatt bor i den mest nedverdigende fattigdom, peker det i det store og det hele peker på vekst i økonomien som helhet. Og det er nettopp veksten i BNP (beregnet årlig vekst på + 9,7% i perioden 2014-2017), og potensialet for fremtidig vekst, som har lokket kinesiske investorer og den kinesiske staten.

Som David Shinn, USAs tidligere ambassadør i Etiopia bemerket i april 2015:

«Kinesisk innflytelse i Etiopia i dag er lik eller nesten lik med andre land, inkludert USA … Ledelsen i regjeringspartiet EPRDF [Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front] gir absolutt inntrykk av at det er mer komfortabel med stilen og ledelsen til kommunistpartiet i Kina (KPK) enn med ledelsen og de herskende partiene i vestlige land, deriblant USA. EPRDF og KPK utveksler ofte besøk og har til og med formalisert sitt samarbeid. Selv om EPRDF har pågående forbindelser med enkelte vestlige politiske partier, er det tvilsomt at de er så nær som de er med KPK…

På det politiske plan, har Kina og Etiopia støttet hverandre. Den etiopiske parlamentet vedtok en resolusjon til støtte for Kinas lov mot separatisme. Etiopia har sluttet seg til andre afrikanske land i å stoppe vedtak i FNs menneskerettighetskommisjon som kritiserte Kinas praksis om menneskerettigheter. Tidligere statsminister [sic] Meles Zenawi uttalte ettertrykkelig at Tibet er en intern affære, og qt utenforstående ikke hadde noen rett til å blande seg … I økende grad ser Etiopia Kina som et alternativ til Vesten, og spesielt vestlige politiske krav og betingelser.»

Den siste setningen er spesielt avslørende siden den på en god måte oppsummerer en stor utvikling på Afrikas Horn i løpet av det siste tiåret.

Etiopia, som en gang var en pålitelig amerikansk klientstat, har nå blitt stadig mer omstridt. Da den kinesiske statsministeren Li Keqiang besøkte Etiopia i 2014, hadde han med seg en en mengde bedriftsledere og statsråder forberedt på å signere en rekke avtaler om partnerskap – 16 for å være nøyaktig. Disse avtalene inkluderte massive felles infrastruktur- og utviklingsavtaler, blant annet for bygging av veier og industrielle soner.

Ifølge tenketankene Heritage Foundation og American Enterprise Institute, er Kinas totale investering i Etiopia nesten 17 milliarder dollar, med hoveddelen av investeringene i sektorene transport/infrastruktur, energi og teknologi. Slike store investeringer i viktige økonomiske sektorer illustrerer nettopp hvorfor Kina blir sett på som et nødvendig og viktig økonomisk og politisk (snart militær?) motvekt mot USAs hegemoni på Afrikas Horn. For eksempel, noen av de mest høyprofilerte prosjektene i Etiopia er kinesisk finansiert og bygget: metroen i Addis Ababa til en verdi av 475 millioner, demningen Baro Akobo verdt 583 millioner, hovedkvarteret til Den afrikanske union verdt 200 millioner, blant mange andre.

Men utover de allerede materialiserte felles prosjektene, kartlegger kineserne også sitt langsiktige økonomiske engasjement i Etiopia. De har nå definert landet som en av sine «økonomiske samarbeidssoner» på det afrikanske kontinentet. Den verdenskjente eksperten på kinesiske investeringer i Afrika, Deborah Brautigam (American University), sammen med hennes kollega Tang Xiaoyang (New School for Social Research) bemerket i deres viktige studie fra 2011: «Afrikanske Shenzhen: Kinas spesielle økonomiske soner i Afrika«:

«Alt tyder på at de kinesiske styresmaktene har brukt en «hands off» holdning til afrikansk politikk rundt disse sonene. Vi finner ingen bevis eller til og med rykter om at betingelser eller quid pro quo pålagt vertsregjeringene av kinesiske myndigheter som gjengjeldelse for utvikling av sonene. Mens kinesiske myndigheter spilte en rolle på diplomatisk nivå og rundt besøk av kinesiske ledere til noen (men ikke alle) av landene som var vert for sonene, gjør våre intervjuer det klart at kinesiske selskaper, med støtte fra sin lokale ambassade, tok ledelsen i forhandlinger med vertslandets myndigheter om spesielle insentiver og ansvar, spesielt for konstruksjon av infrastruktur …. Fordi disse forsøks-sonene også er politisk viktig for de kinesiske myndighetene og for de afrikanske vertene, har noen av dem, som i Etiopia, bilaterale koordinerings-komiteer som inkluderer offisielle representanter fra begge myndighetene og opererer på et strategisk politisk nivå.» (s. 35, 37)

Ovennevnte utdrag viser to helt vesentlige deler av forholdet mellom Kina og Etiopia, og faktisk Kinas partnerskap med afrikanske land generelt. Først og fremst er det verdt å legge merke til at Beijing ikke pålegger noen betingelser på Etiopia eller noen andre afrikanske myndigheter som samarbeider med Kina for «spesielle økonomisk soner.» Dette er i sterk kontrast til USA og EU, som ganske ofte gjennom Verdensbanken og/eller Det internasjonale pengefondet (IMF), gjør bistand og investeringer betinget av visse kriterier diktert av USA eller EU selv.

Historien om «bistand» til Afrika fra Vesten er lang og elendig, og det er liten tvil om at afrikanske regjeringer setter pris på at Kina tilbyr et betydelig annerledes økonomisk modell.

Dernest er det faktum at det er laget en bilateral koordineringskomité med representanter for både kinesiske og etiopiske myndigheter, en illustrasjon av det enkle poenget at Etiopia klart betrakter Kina som en langsiktig partner i stedet for en kortsiktig investor. Joda, dette går imot den allmenne oppfattingen at Etiopia er hva det har vært de siste tre tiårene, en klientstat og stedfortreder for USA. Med slike nivåer av samarbeid, er det tydelig for alle at Etiopia stadig mer er på utkikk østover for økonomisk utvikling. Dette voksende sino-etiopiske partnerskapet gir en helt annen slags ståsted for å vurdere militære bevegelser i regionen.

Kina, USA, og forandringer på det militære sjakkbrettet

Og derfor er nedleggelsen av amerikanske dronebasen i Arba Minch ikke bare et militært trekk, selv om militære hensyn åpenbart spilte en rolle i beslutningen om å stenge basen. Snarere reduserer amerikanerne sin militære tilstedeværelse i et land som de anerkjenner ikke lenger er deres stråmann. Men spørsmålet gjenstår: skjedde nedleggelsen på grunn av praktiske hensyn (logistikk, typer oppdrag, budsjett, etc.) eller var det fordi Washington ikke lenger har støtte fra etiopiske styresmakter?

Vi kan vurdere uttalelsene fra sersjant James Fisher som ved den offisielle kunngjøringen av at dronebasen Arba Minch ble satt i drift i 2011, konsist uttalte at «[droneflygingene] vil fortsette så lenge myndighetene i Etiopia ønsker vårt samarbeid om disse mangeartede sikkerhetsprogrammene.» Og så, fire år og millioner av dollar senere, har USA stengt basen. Hvorfor? En logisk konklusjon basert på tilgjengelig dokumentasjon er at Addis Abeba besluttet at sitt voksende partnerskap med Kina veide tyngre enn behovet for å samarbeide med USA i form av militære baser. Det ville ikke være første gang i nyere historie at et land har beveget seg ut av USAs bane etter at det prøvde å forbedre samarbeidet med Kina.

Gulf_of_Aden_map

Og her er det nødvendig å være oppmerksom på en annen geopolitiskviktig utvikling de siste månedene: kunngjøringen fra kineserne om at de vil åpne sin første oversjøiske militærbase i den lille kystnasjon Djibouti, som ligger ved det strategisk viktige Bab el-Mandeb-stredet som skiller Rødehavet fra Adenbukta og det indiske hav. Å sikre tilgang til dette globale strategiske punktet er avgjørende for Kinas utvikling, siden mye av landets handel, inkludert den livsviktige eksporten fra Afrika, drar gjennom denne smale vannveien. Med en marinebase i Djibouti, vil Beijing være i god posisjon til å fremme sin makt og sikre uhemmet tilgang til det afrikanske kontinentet og Det indiske hav, uavhengig av USAs planer.

Men selvfølgelig gir ikke USA opp med en gang når det gjelder Djibouti eller Afrikas Horn. Det er ingen hemmelighet at den amerikanske basen Camp Lemonnier i Djibouti er en av de viktigste basene USA har i hele verden, til tross for retorikken om USA har et «lite fotavtrykk» i Afrika. Som forsvarsminister Ashton Carter beskrev det, er Camp Lemonnier «et nav med mange eiker til hele kontinentet og regionen.» Som for å understreke forsvarsminister poeng, forklarte den tidligere lederen for AFRICOM, Carter Ham, i 2012 at «Camp Lemonnier er … en svært viktig regional base for å utøve styrke, som gjør driften av flere kommandohovedkvarter mulig … Kravene til Camp Lemonnier som en sentral beliggenhet for nasjonal sikkerhet og maktutøving er varige.»

Den gravende reporteren Nick Turse bemerket videre at «[amerikanske] droneoperasjoner ble flyttet fra [Camp Lemonnier] til den mer fjerntliggende flyplassen Chabelley.» I hovedsak, mens Kina gjør sitt trekk i Djibouti, har USA i det stille har rokert sine styrker på Afrikas Horn, i et forsøk på å motvirke det den oppfatter som økende inngrepet til Kina i en amerikansk innflytelsesfære.

Selv langt fra kysten blir dette sjakkspillet mellom USA og Kina utkjempet. Hundrevis av kilometer utenfor den afrikanske kysten, ligger øynasjonen Seychellene, som også er en arena for konkurranse mellom USA og Kina. I 2011, ble det kjent at det fantes et forslag fra regjeringene i Seychellene for å gi rettigheter til kinesiske marinefartøy for tanking og forsyninger. Mens tilbudet ble sett på som svært tidlig i prosessen, fremhevet det den økende konkurransen mellom de to maktene, spesielt siden kabler fra WikiLeaks samme år avslørte at Seychellene ble brukt av USA for å drive droneoperasjoner mot terrorister i Somalia. Som Washington Post rapporterte, Seychellene «er vert for en liten flåte av MQ-9 Reaper droner operert av den amerikanske marinen og flyvåpenet siden september 2009 … hemmelige amerikanske diplomatiske kabler viser at ubemannede fly også har gjennomført antiterror-oppdrag i Somalia, ca.1300 km mot nordvest.»

Akkurat som det nylig har gjort i Djibouti, virker det som om Kina har vurdert å utfordre USAs militære hegemoni i viktige land i og rundt Afrikas Horn, inkludert utenfor kysten. Men mens Djibouti og Seychellene er veldig små land som har størst betydning for deres strategiske beliggenhet, representerer Etiopia en stor økonomisk gevinst for Beijing. Slik er den skiftende måten Kina engasjerer seg i Afrika.

Det virkelige spørsmålet politiske observatører nå spør seg, er ikke hvorvidt Kina vil utfordre den militære stillingen til USA, men hvor raskt Kina vil gjøre det. Etiopia representerer unektelig et stor kraftsenter for Kina. På samme tid er det også en økonomisk mulighet og en strategisk nødvendighet. Washingtons nedleggelse av sin enslige base i Etiopia kan bare være bevis for at den etiopiske regjeringen også erkjenner dette.

 

Oversatt av TM med vennlig tillatese fra forfatteren:
http://gianalytics.org/en/319-ethiopia-a-us-china-battleground-in-africa-

Advertisements

2 comments

  1. Så fint at det er sterke internasjonale krefter som ønsker å investere i Etiopia. De som støtter dem i krigen mot Eritrea kan vel også hjelpe dem under den store tørken som nå er i landet? Eller er dette ikke nok interessant. Om Norge gir en masse penger der nå er jeg strekt i tvil om hvilket formål de går til

    Lik

    • Hei Jostein,
      alltid hyggelig med kommentarer.
      Styresmaktene i Etiopia har aldri vært kjent for å bry seg om befolkningens ve og vel. Landet har vært et imperium (med mange erobrete folkeslag) så lenge det har eksistert som stat, uansett hvem som har regjert i Addis.

      På den annen side, hvis landet faktisk greier å utvikle seg økonomisk må det vel bli ansett som positivt, selv om det ikke gir noen kortsiktige resultat. Det samme hvis det får litt forhandlingsrom mellom stormaktene.

      Mat er makt, særlig på Afrikas Horn, der tørke skjer regelmessig. De som kontrollerer matforsyningen og nødhjelp i en hungersnød sitter med enorm makt over mennesker. Denne makten er det selv om man påberoper seg humanitære grunner for hjelpen. På grunn av det store omfanget av disse katastrofene er dette er et område der det er vanskelig å skille de offisielle grunnene fra baktanker.
      (Tenk Norsk Folkehjelp og Syria!)

      Lik

Kommentarer er stengt.