Du har nå landet i Genève, Syria

Pepe Escobar gir som vanlig en utmerket oversikt over situasjonen på bakken og hva som skjer rundt forhandlingsbordet i Genève. Hold et øye med hva som skjer med kurderne i nærmeste fremtid.

Jean_Soubeyran_als_Harlekin_1
Forhandlingene i Genève handler om å posere

Av Pepe Escobar / ICH

Den påståtte syriske fredsprosessen i Genève har nå gått inn i sin fase som narrespill. Dette kan vare i månedsvis; gjør deg klar for overdådige doser av skuespill og retorikk i stand til å overvelde selv Donald Trump.

Forestillingen om at Genève er i stand til å etterligne Damaskus som hovedstad er til å begynne med latterlig. Selv FNs utsending, den alltid velkledde Staffan de Mistura, innrømmer sisyfosarbeidet fremover – selv hvis alle de relevante partene satt ved bordet.

Så har vi den syriske «opposisjonsfiguren» George Sabra, som erklærte at ingen delegasjon fra den Riyadh-baserte «Øverste Forhandlingskomiteen» vil delta i Genève. Som om syrere trengte en «motstand» som er stråmenn for Saudi-Arabia.

Så for å gi sammenhengen, her er en svært kortfattet oppsummering av de siste, avgjørende fakta fra de syriske frontlinjene, som den «nye hovedstaden» Genève bare kan overse på egen risiko:

La oss starte med i fjor sommer, da Qasem Soleimani, den øverste sjefen for den iranske Quds-styrken personlig fortalte Moskva hva situasjonen var. Han ga uten tvil en oversikt over den dystre situasjonen i hele det syriske krigsteateret.

I hovedsak fortalte Soleimani til Kreml og russisk etterretning at Aleppo var i ferd med å falle; at Jabhat al-Nusra sto ved dørene i det sørlige Damaskus; at Idlib hadde falt; og Latakia – hjem til Russlands marinebase i Tartus – ville være neste.

Man kan forestille seg effekten av denne dosen av realpolitikk på president Putins tankegang. Det bekreftet hans beslutning om å stoppe Syrias undergang og hindre landet fra å bli en gjentagelse av Libya.

Kampanjen til det russiske luftvåpenet viste seg å snu situasjonen fullstendig. Det er i ferd med å sikre nettverket Damaskus-Homs-Latakia-Hama-Aleppo – det urbane, utviklete vestlige Syria som har 70 prosent av landets befolkning. ISIS/ISIL/Daesh og/eller Jabhat al-Nusra, også kjent som al-Qaida i Syria, har null sjanser til å ta over dette territoriet. Resten er for det meste ørken.

Jaysh al-Islam – en broket forsamling utrustet av Saudi-Arabia – kontrollerer fortsatt noen få stillinger nord for Damaskus. Den kan holdes i sjakk. Bondetampenee i Daraa-provinsen, sør for Damaskus, kan bare marsjere mot hovedstaden hvis det blir en gjentagelse av Desert Storm i 1991 (noe som er umulig).

«Moderate opprørere» – en oppfinnelse klekket ut Washington – prøvde å holde Homs og Al-Quşayr for å kutte av forsyninger til Damaskus. De ble slått tilbake. Når det gjelder strømmen av «moderate opprørere» som tok hele Idlib-provinsen, har de nå blitt hamret nådeløst i fire måneder av det russiske luftvåpenet. Aleppo sørlige flanke blir også sikret.

Ikke bomb «våre» opprørere

Det er lett å finne hvem som er opprørt av alle de russiske handlingene: Saudi-Arabia, Tyrkia og – sist men ikke minst – «Kaosimperiet USA», alle er ved bordet i Genève.

Jabhat al-Nusra – fjernstyrt av Ayman al-Zawahiri – er nært knyttet til en gjeng salafi-jihadister i den saudi-støtte ‘Erobringshæren’, samt taktisk alliert med utallige grupper nominelt samlet i den nesten utdødde Frie syriske arme (FSA).

CIA, ved hjelp av saudiaraberne for ‘troverdig benektelse’ [plausible deniability], ga full militær støtte til «godkjente» grupper fra FSA , som blant annet fikk TOW anti-tank raketter. Gjett hvem som «erobret» nesten alle våpnene: Jabhat al-Nusra.

Oppfølgingen var intet mindre enn hysterisk morsomt: Washington, Ankara og Riyadh fordømte rasende Moskva for å bombe sine «moderate opprørere» og ikke ISIS/Isil/Daesh.

Sakte men sikkert tok Den syriske arabiske armeen (SAA), parallelt med den russiske offensiven, tilbake initiativet. «4 + 1» – Russland, Syria, Iran (Spesialstyrker, mange av dem leiesoldater fra Afghanistan), Irak, pluss Hizbollah – begynte å koordinere sin innsats. Latakia-provinsen – som er vert for ikke bare Tartus men den russiske flybasen Khmeimim – er nå under total kontroll av Damaskus.

Og det bringer oss til Ankaras mareritt. Russlands luftforsvar knuste de fleste av Ankaras turkmenske stråmenn – tungt infiltrert av tyrkiske fascister – i nordvestre Syria. Det var den viktigste grunnen til Sultan Erdogans desperate trekk, å skyte ned et russisk kampfly.

Det er nå klart at vinnerne på bakken, som stillingen er for øyeblikket, er «4 + 1», og taperne er Saudi-Arabia og Tyrkia. Så ikke rart at saudiaraberne ønsker i det minste noen av sine stedfortredere ved forhandlingsbordet i Genève, mens Tyrkia prøver å endre hva det blir snakket om ved å nekte de syriske kurderne adgang: disse er anklaget for å være terrorister, mye heftigere enn ISIS/Isil/Daesh.

Glem Genève, se på Jarabulus

Som om dette ikke var rotete nok, spinner de amerikanske tankesmiene en «forståelse» mellom Washington og Ankara, om noe som i realiteten vil være en tyrkisk invasjon av det nordlige Syria, under påskudd av at Ankara skal knuse ISIS/ISIL/Daesh i det nordlige Aleppo.

Dette er fullstendig meningsløst. Ankaras spill er tredelt; å støtte sine turkmenske stedfortredere, som har problemer; å sørge for at korridoren til Aleppo er åpen- en korridor som svært viktig inkluderer forsyningruten for jihadister mellom Tyrkia og Syria; og mest av alt for all del unngå at kurdiske YPG oppnår forbindelse mellom Afrin og Ayn al-Arab, og dermed forene alle de tre kurdiske enklavene nær den tyrkiske grensen.

Ingenting av dette har noe å gjøre med kampen mot ISISL/Isil/Daesh. Og galest av alt, er at Washington faktisk bistå syriske kurdere med luftstøtte. Enten støtter Pentagon de syriske kurdere eller Erdogans invasjon av Nord-Syria; schizofreni begynner ikke å beskrive det.

En desperat Erdogan kan være dum nok til å konfrontere den russiske luftforsvaret under sin påståtte «invasjon». Putin har offentlig sagt at responsen på enhver provokasjon vil være umiddelbar og dødelig. På toppen av det hele, koordinerer russerne og amerikanerne faktisk handlingene i luftrommet i nordlige Syria.

Dette er nødt til å bli den neste store nyheten, og vil overskygger pantomimen Genève. Kurdiske YPG og deres allierte planlegger et stort angrep for endelig å erobre den 100 kilometer lange strekningen av grensen mellom Syria og Tyrkia som fremdeles kontrollert av ISIS/Isil/Daesh – og dermed forene sine tre enklaver.

Erdogan var direkte; hvis YPG går vest for Eufrat, blir det krig. Vel, da ser det ser ut som krig. YPG er klar til å angripe de viktige byene Jarabulus og Manbij. Russland vil absolutt hjelpe YPG i å gjenerobre Jarabulus. Og det vil direkte stille – igjen – Tyrkia mot Russland på bakken.

Genève? Det er for turister; hovedstaden i den syriske skrekkhistorien er nå Jarabulus.

** ** **

Oversatt av TM med velvillig tillatelse fra forfatteren.


Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, en analytiker for RT og TomDispatch, og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Født i Brasil, han har vært utenrikskorrespondent siden 1985, og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

Advertisements