Den australske dagen for hemmeligheter, flagg og feighet

Det ble drept flere innfødte under erobringen av Australia enn under erobringen av ‘det ville vesten’. Dette massemordet pågikk stort sett i hemmelighet, og den dag i dag er det heftig benektet av enkelte krefter i samfunnet. Aboriginene er fortsatt lavest på rangstigen.

pilger-australia

Av John Pilger

Den 26. januar, Australias nasjonaldag, vil en av de tristeste dagene i menneskehetens historie feires i Australia. Det vil være «en dag for familier», sier avisene eid av Rupert Murdoch. Flagg vil bli delt ut på gatehjørner og vises på morsomme hatter. Folk vil ustanselig si hvor stolte de er.

For mange er dette en lettelse og takknemlighet. I min levetid har det Australia som ikke er urfolk, endret seg fra et anglo-irsk samfunn til en av de mest etnisk mangfoldige på jorden. De vi pleide å kalle «nye australiere» velger ofte den 26. januar, Australia Day, for å bli tatt i ed som borgere. Seremoniene kan være rørende. Se på ansiktene fra Midtøsten og forstå hvorfor de klemmer sitt nye flagg.

 

acitizen ceremony
Seremoni ved motakelse av statsborgerskap 26. januar

Det var en soloppgang 26. januar for mange år siden at jeg sto sammen med australiere, urfolk og ikke-urfolk, og kastet kranser inn i Sydney Harbour. Vi hadde klatret ned til en av disse vikene med perfekte sandstrender, der andre før oss hadde stått som silhuetter og sett på mens skipene fra Storbritannias «First Fleet» ankret opp den 26. januar 1788. Dette var øyeblikket da det eneste øykontinentet på jorden ble tatt fra sine innbyggere; eufemismen er «bosatt». Det var, skrev Henry Reynolds, en av de få ærlige australske historikere, en av de største tyveriene av land i verdenshistorien. Han beskrev nedslaktingen som fulgte som «en hvisking i våre hjerter».

De opprinnelige australierne er den eldste menneskelige tilstedeværelsen. For de europeiske inntrengerne eksisterte de ikke, fordi deres kontinent hadde blitt erklært terra nullius: tomt land. For å rettferdiggjøre denne fiksjonen, ble massemord forordnet.

I 1838 rapporterte avisen Sydney Monitor: «Det ble vedtatt å utrydde hele den svarte rasen i det området.» Dette henviste til Darug-folket som bodde langs store Hawkesbury-elva ikke langt fra Sydney. Med bemerkelsesverdig oppfinnsomhet og uten gevær, kjempet de en episk motstandskamp som forblir nesten en nasjonal hemmelighet. I et land fullt av minnesøyler som hedrer de døde blant Australias nybyggere, som stort sett døde i imperiale kriger, finnes det ikke ett for disse krigerne som kjempet og falt for å forsvare Australia.

 

waterloo massacre moree 120-300
Det er kjent hundrevis av massakrer (over 6 personer) i perioden 1800-1928. Men de fleste ble utført i det stille.

Denne sannheten har ingen plass i den australske bevisstheten. Blant alle nybyggernasjonene med urbefolkninger, har kun Australia nektet å ta fatt med skammen over sin koloniale fortid, bortsett fra en lettvint «unnskyldning» i 2008, Hollywood-filmen Soldier Blue snudde i 1970 berømt opp ned på rasistiske stereotypier og ga amerikanerne et glimt av folkemordet i sitt eget mytiske «bosetning». Nesten et halvt århundre senere, er det rimelig å si at en tilsvarende film aldri vil bli laget i Australia.

I 2014, da min egen film, Utopia, som fortalte historien om det australske folkemordet, søkte etter en lokal distributør, ble jeg informert av en tungvekter i bransjen: «Aldri i livet om jeg kan distribuere denne. Publikum ville ikke akseptere det..»

Han tok feil – til et visst punkt. Da Utopia åpnet i Sydney noen dager før den 26. januar , under stjernene på en ledig tomt i et aboriginisk område nær sentrum kjent som The Block, kom mer enn 4000 mennesker, de fleste var ikke urfolk. Mange hadde reist fra den andre siden av kontinentet. Urfolkslederne som hadde dukket opp i filmen sto foran skjermen og snakket med «språk»: sine egne. Ingenting som dette hadde skjedd før. Men det ble aldri rapportert i pressen. For samfunnet var det som om det ikke hadde skjedd. Australia er et «Murdochrati», dominert av prinsippene til en mann som byttet sitt statsborgerskap for Fox Network i USA.

Den innfødte fotballstjernen Adam Goodes (AFL) skrev rørende til Sydney Morning Herald, der han krevde at «stillheten brytes». «Forestill deg,» skrev han, «å se en film som forteller sannheten om de grusomme overgrepene som har blitt begått mot ditt folk, en film som viser hvordan europeere, og regjeringene som har styrt landet vårt, har voldtatt, drept og stjålet fra folk for sin egen fortjeneste.»

«Forestill deg nå hvordan det føles når folk som tjent mest fra disse voldtektene drapene og tyveriene – folk i hvis navn undertrykkelsen ble utført – snur seg bort i avsky når noen forsøker å avsløre det»

 

masscare-map
Historikeren Henry Reynolds ble lagt for hat av pressen for å foreslå at det konservative anslaget 20 000 Aboriginer ble drept under bosettingen av kontinentet. Tallet er selvsagt alt for lavt.

Goodes hadde selv allerede brutt en stillhet da han protesterte mot rasistiske skjellsord kastet mot ham og andre sportsutøvere fra urfolket. Denne modige, talentfulle mann trakk seg tilbake fra fotballen i fjor, som om han var under en mørk sky. En kommentator skrev «med sportsnasjonen delt om ham». I Australia er det respektabelt å være «delt» om å motsette seg rasisme.

På Australia Day 2016 – aboriginene foretrekker Invasjonsdagen eller Overlevelsesdagen – vil det ikke være noen anerkjennelse om at det unike ved Australia er de første menneskene, Sammen med dette finnes en inngrodd kolonial mentalitet som burde være en evig pinlighet i en selvstendig nasjon. Denne mentaliteten gis uttrykk på en rekke måter, fra nådeløs politisk spyttslikking ved foten av et griskt USA, til en nesten lettsinnet forakt for innfødte australiere, et ekko av «kaffir» i Sør-Afrika.

Apartheid går som en tråd gjennom det australske samfunnet. Bare en kort flytur fra Sydney, lever urfolk de korteste liv. Menn er ofte døde før de når 45. De dør av sykdommer typiske for det nittende århundre, for eksempel revmatisk hjertesykdom. Barn blir blinde av trakom, og døv fra mellomørebetennelse; fattigdoms-sykdommer. En lege fortalte meg: «Jeg ønsket å gi en pasient antibiotika for en infeksjon som ville vært unngått hvis levekårene var bedre, men jeg kunne ikke behandle henne fordi hun ikke hadde nok mat å spise, og kunne ikke svelge tablettene. Jeg føler meg noen ganger som om jeg arbeider med tilsvarende forhold som den engelske arbeiderklassen fra begynnelsen av den industrielle revolusjonen.»

Den rasismen som tillater dette i en av de mest privilegerte samfunnene på jorden, går dypt. På 1920-tallet, overså en offisiell tjenestemann «Beskytter av aboriginene,» tyveri av barn av blandet rase, med begrunnelsen å «avle ut fargen». Den dag i dag, blir et rekordantall barn av urfolk fjernet fra sine hjem, og mange av dem vil aldri se sine familier igjen. Den 11. februar vil en inspirerende gruppe kalt ‘Bestemødre mot fjerning’ arrangere en marsj mot føderale parlamentet i Canberra, der de krever å få tilbake de stjålne barna.

Australia er misunnet av europeiske regjeringer som nå gjerder inn deres en gang så åpne grenser mens de flørter med fascisme, som i Ungarn. Flyktninger som tør sette seil for Australia i overfylte båter har lenge blitt behandlet som kriminelle, sammen med «smuglere», med deres overdrevne dårlige rykte, brukes av australske medier for å distrahere fra umoralen og kriminaliteten til deres egen regjering.

Flyktningene er sperret inn bak piggtråd i gjennomsnitt vel over et år, noen på ubestemt tid, i barbariske forhold som har ført til selvskading, mord, selvmord og psykiske lidelser. Barn blir ikke spart. Et australsk Gulag drevet av tvilsomme private sikkerhetsfirmaer har laget konsentrasjonsleirer på de avsidesliggende stillehavsøyene Manus og Nauru. Folk har ofte ingen anelse om når de kan bli satt fri, og hvis de vil i det hele tatt.

Den australske militæret – og dets vågemot, som er gjenstand for uendelige mengder ukritiske bind som fyller hyllene i bokhandlerne på flyplasser – har spilt en viktig rolle i å «snu tilbake båtene» av flyktninger; fra kriger, for eksempel i Irak, startet og forlenget av amerikanerne og deres australske leiesoldater. Ingen ironi, enn si ansvar, blir godtatt i denne feige rollen.

På denne Australia Day, vil «tjenestestoltheten» være utstilt. Denne stoltheten strekker seg også til den australske immigrasjonsdepartementet, som sender folk til dets Gulag for «behandling utenfor grensene», ofte vilkårlig, og etterlater dem til å sørge, fortvile og råtne. I forrige uke ble det kjent at tjenestemenn fra immigrasjondepartementet hadde brukt 400.000 dollar på medaljer som de vil belønne seg selv med.

Heng opp flere flagg.

 

Oversatt av TM fra:

http://www.informationclearinghouse.info/article44012.htm

Kjære leser, videreformiddling er opp til deg. Hvis du likte artikkelen, så del den med så mange du kan!

Advertisements