Litt mer om Litvinenko og åpenbare sammenligninger

Reaksjoner av sjelden styrke fulgte den siste rapporten fra dommer Sir Robert Owen om dødsfallet til Alexander Litvinenko i 2006. Men historikeren John Laughland stiller spørsmålstegn ved påliteligheten til dens konklusjoner.

56a2150dc36188ed368b4611.jpg

Av John Laughland /RT

Rapporten utgitt i går av dommer sir Robert Owen angående dødsfallet til Alexander Litvinenko i 2006, reaksjoner av sjelden styrke i Underhuset, og opinionen generelt. Parlamentsmedlemmene startet et kappløp med hverandre for å fordømme Russland og den onde presidenten. I parlamentets øyne, hadde dommeren avslørt russerne i å utføre en handling av «kjernefysisk terrorisme» i Londons gater. Men heller enn hisse seg opp med overflødig anti-russisk retorikk, ville den politiske klassen/mediaklassen i Storbritannia og EU gjøre bedre i å huske to historiske presedenser som bare kan vekke sterke reservasjoner om konklusjonenes pålitelighet.

Den første er den offentlige undersøkelsen utført i 2003 angående dødsfallet til forskeren David Kelly. På den tiden hadde mediene avslørt at denne rådgiveren for regjeringen hadde vært kilden til en BBC-rapport om at Blair-regjeringen hadde bevisst overdrevet informasjonen den hadde fått fra etterretningstjenestene angående masseødeleggelsesvåpen i Irak. Han ble funnet død i en skog i nærheten av Oxford noen dager senere. Konfrontert med dette åpenbare beviset på at Tony Blair hadde løyet, ble det plutselige dødsfallet til David Kelly betraktet som mistenkelig, og mange mennesker tror den dag i dag fortsatt at Kelly ble likvidert til taushet.

Undersøkelsen ble betrodd, akkurat som med Litvinenko, til en dommer, sir Hutton. Han var forventet å gjennomføre en upartisk etterforskning. Men latteren som brøt ut var høy da dommeren avga sin rapport. Rapporten fordømte, uten ankemulighet, ikke de som hadde satt vitenskapsmannen under utålelig press (Kelly begikk selvmord), men journalisten som hadde rapportert om informasjonen han mottok. Hutton-rapporten ble enstemmig fordømt som en ynkelig farse som hvitvasket regjeringen.

Faktisk forklarer dens svært alvorlige mangler hvorfor Tony Blairs etterfølger, Gordon Brown, så seg nødt til å åpne en ny gransking av Irak-krigen, den berømte Chilcott-undersøkelsen, som etter å ha avsluttet sitt arbeid i 2011 fortsatt ikke får lov til å publisere sine funn. Med andre ord kan en offentlig høring utført av en dommer meget godt bli misbrukt for politiske formål.

Den andre relevante presedensen når man skal vurdere rapporten fra Owen, er tilfellet Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko. I 2004 led den pro-vestlige presidentkandidaten av et plutselig utbrudd av kviser i ansiktet. Dette uvanlige medisinske tilfellet ble umiddelbart brukt som ugjendrivelig bevis på at hans motstandere – som det alltid blir sagt (akkurat som i Litvinenko-saken), på ordre fra Kreml – hadde forsøkt å drepe ham via forgiftning med bruk av dioksin.

Jeg gjennomførte selv en liten undersøkelse i dette tilfellet. Jeg ringte direktøren for klinikken i Wien der forgiftningen ble diagnostisert. Doktor Wicke har formelt benektet at klinikken hans hadde godkjent diagnosen. Den ble gitt av en ukrainsk lege som leide et kontor i klinikken, men som ikke var et medlem av hans stab, og dr. Wicke fordømte prosessen. En kunngjøring om dette ble publisert på klinikkens nettsted i månedsvis, uten at media så det, så myten om forgiftning fra venner av Kreml var seiglivet.

Jeg ringte deretter den nederlandske toksikologen som hadde undersøkt blodet til Jusjtsjenko. Han var ikke en rettsmedisiner, og med bare bruk en svært grov metode hadde han utviklet for mat, ble doktor Brouwer nødt til å innrømme at han ikke hadde noen bevis for sin teori om forgiftning.

Det finnes heller ikke noen tilfeller av dødelig forgiftning med bruk dioksin i legevitenskapens historie. Anklagen om at tilhengerne til Victor Janukovitsj, med russisk hjelp, hadde forsøkt å myrde sin motstander, var derfor utvilsomt en løgn. Det har seg også slik at den samme britene toksikologen, den nå avdøde professor John Henry, som var den første til å offentlig diskutere teorien om forgiftning av Janukovitsj, også var opprinnelsen til teorien om forgiftning av Alexander Litvinenko.

Tilbake til rapporten publisert i går. To prosessuelle elementene er opplagt for de, som meg, vet alt for godt hvordan rettsvesenet kan bli misbrukt for politiske formål. (Se min bok, «A History of Political Trials fra Charles I til Charles Taylor». Det første elementet er blant annet i punkt 2.9.05 i rapporten, dommeren tok opp spørsmålet om den russiske statens strafferettslige ansvare  i drapet på Litvinenko.

Ifølge den formelle prosessen for en kriminell rettssak, sa dommeren at slike meninger vil være utillatelig som bevis. «Men i denne undersøkelsen er jeg ikke forpliktet til å respektere de strenge reglene i en rettssak.» Med andre ord, resultatene til dommeren som gikk over hele verden i går, faller absolutt ikke faller inn under en straffeprosess, men bare en personlig mening.

Det «beviset» sir Robert presenterte i går ville blitt ledd ut av en ekte kriminell domstol hvor det ville umiddelbart blitt avvist av dommeren. Det er derfor de berømte konklusjonene president Putins skyld er omgitt av ord som «sannsynlige» og «mulige», ord som er utilstrekkelige til en kriminell dom, der bare kriteriet «utover enhver rimelig tvil» er akseptabelt.

Den andre prosessuelle elementet er i rapporten er en uttalelse fra dommeren ved oppstarten av etterforskningen. I 2014 sa han: «Den viktigste funksjonen i denne undersøkelsen (min utheving), og grunnen til at jeg ba om at det skulle være en åpen undersøkelse, er at det vil tillate meg å ta i betraktning hemmelige bevis og holde møter stengt for publikum.

I rapporten omtalte dommeren «betydelige mengder» av slike hemmelige dokumenter han har akseptert som bevis (avsnitt 7.4). Denne hemmelige dokumentasjonen stammer, selvsagt, fra de britiske hemmelige tjenestene som Litvinenko var en agent for. I den grad at dommeren aksepterer meningene til politiet i London (som allerede har siktet to personer for drapet) og MI5, og påvirkes av dem, forlot han dommerens posisjon (som er å være en nøytral oppmann mellom politi og forsvarsadvokaten, som krever frifinnelse). Han er nå kun en talsperson for styresmaktene.

Faktisk, som sikkerhetstjenestene, er politiet i London underlagt innenriksdepartementet. I tillegg gjør han seg latterlig ved å la seg påvirke av «meninger» til personligheter som Ahmed Zakayev, som russerne mener er en terrorist, og av fantasiene til folk som tror på de mest absurde konspirasjonsteorier.

Britene er med rette stolte av sine lange juridiske tradisjoner og regler. I den grad funnene i Owen-undersøkelsen ignorerer disse reglene (som er de virkelige søylene av rettssikkerheten), er de helt blottet for verdi.


Oversatt av TM med velvillig tillatelse fra forfatteren.

 

Reklamer