Hellas og euroen: et ekteskap fra helvete

Greek Ghost Factories 02.jpg

 

Av Van Gelis

Det er en av historiens ironier at sosialistiske PASOK tilbrakte 1970-årene med et forsøk på å utflankere kommunistiske KKE til venstre, PASOK marsjerte i gatene med to sentrale slagord: «Hellas for grekerne» og «EEC og NATO er det samme.» På det tidspunktet den europeiske fellesvalutaen ble introdusert i Hellas, var landet i ferd med å avindustrialiseres og bli forgjeldet i et slikt raskt tempo at da IMF kom inn i bildet, gikk det egentlig inn i en permanent koma som det aldri vil komme ut av, til tross for all propagandaen om det motsatte (som finansminister Stournaras sine løfter fra 2014 og den økonomiske oppgangen Syriza lovte på høsten 2016).

Den gamle greske nasjonalstaten ble sprengt i filler av en transnasjonal elite og omgjort til Europas første fullverdige gjeldskoloni. Landet er knyttet til en valuta som innledet en depresjons-økonomi etter at den første euforien hadde forsvunnet; en økonomi basert på billig kreditt uten bærekraft på lang sikt. Dette er ikke en historie om å flittig modernisere landet på nytt, men å sprenge det og forvandle det til den økonomiske motsvaret til Detroit ved Middelhavet; et post-industrielt helvete av et land uten arbeidsplasser – hvor de levende døde graver i søppelkasser etter mat – har ingen grunn til å eksistere. Mange har faktisk valgt å ikke leve – de begår selvmord på de mest offentlige måter mulige.(1)

En felles valuta

Den felles valutaen er en del av et større kapitalistisk nyliberalistisk prosjekt basert på EUs fire kjerneprinsipper: bevegelsesfrihet i kapital, varer, tjenester og mennesker. Målet er selvfølgelig er å skape et Europas forente stater etter mønster av USA.

Ideen om en enhetlig kapitalistisk Europa er ikke noe nytt. Det eksisterte og ble debattert i de to første tiårene av det 20. århundre.(2) Nasjonalstater hadde under kapitalismen overlevd deres produktive rolle, og som de nasjonale selskapene i gamle dager, ble de spist opp av større økonomiske og militære krefter. Europa, med sin særegne historie, så krig som løsningen på sine uoverensstemmelser.

Det førte til to verdenskriger og klarte aldri å skape en enhetlig kapitalistisk stat. Som nevnt av Lenin for nesten et århundre siden, hvis det skulle skje, ville resultatet være ultra-reaksjonært. Hvordan kan de 28 EU-landene med ulike språk, ulike historier, og fremfor alt ulike nivåer av økonomisk utvikling, bli slått sammen til en stat, uten demokratisk ansvarlighet eller at det hele blir godtatt av folkene som utgjør de samme nasjonene? Kapitalismen i sin fødsel skapte den moderne nasjonalstaten. I sitt forfall og nedgang sprenger den statene i filler.

Eurosonen med 19-medlemmer har ennå ikke blitt til 28 (det totale antallet nåværende medlemmer i EU), men forsøk blir gjort for at det skal skje. (3). Med 9 valutaer som ikke er euro – omtrent en tredjedel av EU – er forskjellene i nasjonal minstelønn, avgiftsnivåer og priser mellom alle medlemmene så store at EU-prosjektet ligner mer på en av de store ay chiquitabananene man ser på en middelhavsferie, av den typen som velter i havet når fulle turister er passasjerer.

Fra det øyeblikket Sovjetunionen kollapset, ble Øst-Tyskland spist opp av Vest-Tyskland og østmarken ble vekslet med en kurs på 1:1 (når den virkelige kursen var rundt 1 til 6) – denne kostnaden var enorm og ødela til slutt det tyske økonomiske etterkrigsmirakelet.

Gjennom 1990-tallet fortsatte Tyskland med budsjettunderskudd, og denne kostnaden måtte bæres av noen. Ettersom reglene i EU betydde at landene med størst befolkning hadde større innflytelse, og via det historiske forholdet mellom Tyskland og Frankrike i EU (som faktisk ble befestet under andre verdenskrig), ble det sørget for at når den felles valutaen ble innført, ville det gagne kjernen – ikke den mindre økonomisk utviklete periferien. I motsetning til den allmenne oppfatningen, er EU ikke en veldedig organisasjon. EU er et økonomisk imperium for de store selskapene. Det ville være en feilslutning å tro at små land som Hellas vil tjene den minste bit på å bli med (4).

Når Hellas vedtok å bli med i euroen med en vekslingskurs på 1 euro til 340 drakmer, betydde det at alt som ble produsert i Hellas ble dyrt og importvarer ble billigere. Hellas gikk inn i fellesvalutaen med en høy vekslingskurs, mye som Øst-Tyskland. Med billige lån i de første årene av euroen, ble det billigere å importere og selge enn å produsere. Dette reduserte kraftig lønnsinntekter fra den innenlandske økonomien på grunn av permitteringer og drev frem en gjeldsdrevet import-boom.

Bevegelsen mot den felles valutaen var dødfødt fra dag én, da de tre store maktene, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, ikke greide å få frem en avtale og sterlingen fallt pladask ut av Den europeiske vekslingskursmekanismen (ERM) på begynnelsen av 1990-tallet. Derfor var euroen aldri en reell felles valuta for en enhetlig europeisk føderal stat. Hva som ble forsøkt var en politisk union før en økonomisk og militær union (mens de to sistnevnte hadde mislyktes sterkt før). Da Øst-Europa ble med i EU, var hva vi fikk i stedet en felles valuta, med gjenværende nasjonale valutaer i en hel rekke stater. Dette i sin tur utløste storstilte bevegelser av mennesker til Vesten, det vil si til land med ‘harde’ valutaer som euro eller sterling (for eksempel åpnet Storbritannia sine grenser for polske arbeidere før Frankrike og Tyskland gjorde det).

Goldman Sachs og euroen i Hellas

Hellas ble brakt inn i den felles valutaen med tvilsomme økonomiske metoder. De ble arrangert i Brussel og Washington, med hjelp og støtte fra våre nåværende finansielle guder, Goldman Sachs. Det var ikke slik at Hellas var nødvendig for en felles valuta. Det var viktigere å sikre at det ble et attraktivt sted for billig arbeidskraft fra alle de landene som grenser opp mot det; landene som hadde en fortid fiendlig mot NATO, og som også delte Hellas geopolitiske posisjon. Finansielle tryllekunster og NATO går hånd i hånd. Man kan bare se på ødeleggelsen av Jugoslavia i begynnelsen av 1990-tallet som en blåkopi for hva som vil skje videre. Som narkolangere i nattklubber, den første dosen er gratis, og er du en gang hekta på finans, vil du ende opp med å selge alt du eier for slikk og ingenting. Dette er en gammel velprøvd metode, foregangslandet er Storbritannia i Opiumskrigene i det 19. århundre mot Kina. Hellas hadde ingenting å tjene på å delta i en felles valuta, og alt å tape.

Lave renter ble gitt i første omgang for å oppmuntre til å låne på starten av 2000-tallet, men deretter ble de tredoblet ved slutten av tiåret. Med ingen reell velferdsstat, betyr konkurs bokstavelig talt nettopp det: å miste alt. Den greske befolkningen må betale prisen for bankmennenes uansvarlighet og deres ordninger for raske penger.

NATO og De olympiske leker

Dette er en historie om et lite land som ligner en lokal bar-eier som får et besøk fra mafiaen for å bli «beskyttet» – ellers vil baren bli knust til pinneved. Å ikke betale beskyttelsen garanterer umiddelbar ødeleggelse, men betaling vil til slutt føre til økonomisk ødeleggelse. Uansett hvilken vei man velger, kan man ikke unnslippe det knusende grepet av de globale kartellene. Jo mindre du er – jo større er problemene dine.

Mellom 1974 og i dag, har Hellas brukt mellom 200-300 milliarder euro på våpen (6), noe som gjør oss til en av de største kjøperne i verden. Samtidig er ungdomsskolene i Stor-Athen delt i to skift (morgen og ettermiddag) fordi det aldri ble bygget nok skoler noensinne. Når det gjelder sykehus, selv før Pengefondets sjokkdoktrine gjorde sitt inntog, var de helt utilstrekkelige for å hjelpe befolkningen. Nå er de rett og slett ikke-eksisterende for halve befolkningen.

Som alle bananrepublikker i historien, har vi blitt solgt ubåter som ikke fungerer av Tyskland, noe som bare bekrefter historien at utpressingsmafiaer alltid arbeider sammen med politiske eliter – som er stolte over personlig berikelse fremfor alt annet. Man kan nok hevde at det er derfor de sitter i sentrale posisjoner. Som man sier, ‘ekskrementer flyter alltid til toppen’. Det gjorde de absolutt, på flere måter enn én.

Hellas var det minste landet [økonomisk sett? o.a] som noensinne arrangerte (Coca Colas) OL. Finansiering av prosjektet lammet de greske skattyterne, (mange grekere ble utestengt fra arbeidet på OL-prosjekter fordi svart arbeidskraft ble favorisert). Å være en del av NATO betydde også at på grunn av tidligere avtaler (å følge Tyrkias våpenutgifter med 70%), ville Hellas gå konkurs med matematisk sikkerhet når alle infrastrukturprosjektene var ferdige. Ingen reelle fordeler ble værende igjen i den virkelige greske økonomien hos den greske arbeideren (7).

Infrastrukturprosjekter som vektlegger kun infrastruktur for eksportledet vekst, betyr moderne havner, men avfeldige gamle sykehus; og moderne flyplasser, men ingen skikkelige boliger for massene.

Enorme midler ble kanalisert til utlandet av de rike som ble bestukket av utenlandske selskaper for offentlige kontrakter (for eksempel: de beryktede våpenskandalene hos tidligere forsvarsminister Tsohatzopoulos (PASOK) og kontraktene med Siemens for infrastruktur).

I samme perioden så gresk turisme, som var en bærebjelke i inntekter i utenlandsk valuta på 1980-tallet og 1990-tallet, en konsentrasjon av kapital via den massive byggeboomen i de første årene med euroen. Det ble bygget fire ganger så mange hotell på mange steder – som det var meningen skulle bli fylt av utenlandske turister.

Hvis Hellas hadde beholdt drachmaen kunne vi ha konkurrert godt med alle våre geografiske naboer som beholdt en lokal valuta: Bulgaria, Albania og Tyrkia, og selv med ikke-geografiske naboer, som Italia. Krakket på Wall Street i 2007-08, sammenbruddet av dollaren og fremveksten av euroen som en alternativ global valuta, førte til betydelige prisøkninger. Den angivelige gratisreklamen fra De olympiske leker og Europamesterskapet i fotball i 2004, forsvant før tiåret var omme.

Tilbakegangen ble bare stoppet etter den arabiske våren 2011 (etter sammenbruddet av den egyptiske og tunisiske turismen), men ikke på noen fundamental måte (til tross for påstandene om 24 millioner turister i 2014 – skatteinntjeningen er redusert), fordi strukturelle endringer skjedde i turistnæringen (mindre ansatte, mer billig arbeidskraft med bruk av østeuropeisk arbeidskraft, større utenlandskeide hoteller med pakketilbud).

Eurokrisen og Det internasjonale pengefondet

Papandreou (PASOK) ble valgt i 2009 med en stor andel av stemmene (over 40%). I perioden før han ble sparket ut, hadde hans parti blitt redusert til nesten ingenting. Hans valgløfte var «vi har penger», men han forklarte ikke at han ville raide folks lønninger og pensjoner. Hans første handling var å ødelegge gassprosjektet South Stream fra Russland, som indikerte at han ville følge klar amerikansk globalisert (NWO) vei fremover.

Den amerikanske krakket i 2007-8 var stort. Kostnadene av den doble okkupasjonen av både Afghanistan og Irak var for mye å bære uten noe faktisk utbytte. Dette viste seg ved at USA solgte ‘junk bonds’ for å finansiere sine underskudd på grunn av sin rolle som verdens herskende hegemon.

Resultatet var et globalt krasj og dollarens sammenbrudd. Innen 2010, måtte noe bli funnet på for å stabilisere flukten fra dollaren. PASOK-lederen Papandreou syntes å ha passet rollen pent, siden han var amerikansk statsborger fra fødselen. Som en bruktbilselger som ikke kan bli kvitt tvilsomme biler, gjorde han Hellas om til i en gigantisk minibank for de globale finansmennene. Plutselig var grekerne sentrum av alt ondskap i verden, ikke Wall Street eller finanssenteret London. Fordi den greske rørleggeren glemte å utstede en kvittering, har verdensøkonomien blitt til ekskrementer.

Det greske underskuddet i 2009 var 12,7% av nasjonalproduktet, dobbelt av hva den forrige regjeringen hadde anslått, som var rundt 6%. Så ble dette tallet oppjustert til 15,4% i følge det greske statistiske byrået ELSTAT (8). Dette gjorde Hellas nummer én i EU, men ikke nummer én i total gjeld. Den greske økonomien var aldri mer enn 2% av hele EU, og å påstå at 2% skapte en eurokrise er hinsides en spøk, men det er det som ble solgt av de store mediebedriftene (som er en del av det finansielle systemet).

EUs totale gjeld i 2010 var rundt 10 tusen milliarder euro, mens Hellas hadde hundrevis av milliarder i gjeld. Det er nok opplysende for alle som ønsker å kartlegge veksten og fallet av dollaren i forhold til euro fra 2008 til i dag, at da euroen gikk opp altfor mye, fikk vi en forverring av den greske euro-krisen. Hellas ble det ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpenet i euro-krasjen.

Tre redningspakker senere nærmer budsjettunderskuddet seg 200% av nasjonalproduktet (fra 120%), og den samlete greske gjelden (innenlands og til utlandet), er rundt 1000 milliarder euro. I stedet for å gjøre krisen bedre, har troikaen som tok over bare tent en lunte som sprengte den greske økonomien. Fra rundt 13 banker har vi nå egentlig fire, og de er alle eid av utlandet (per desember 2015).

Rundt 40% av befolkningen (offisielt og uoffisielt), er arbeidsledige, lønninger og pensjoner har hatt falt i gjennomsnitt med 50%, og den eneste diskusjonen som fortsatt finnes er hvor lavt alt kan gå.

Faktisk: i et EU med forskjellige renter for forskjellige euro-økonomier (negativ i Tyskland og 2% i det konkurse Hellas), minstelønn som varierer fra over 2000 euro i Luxembourg til så lavt som 200 euro i Bulgaria, (eller 150 euro i Albania, som ikke er i EU) som har hatt åpne grenser med Hellas siden 1992), så har Hellas nå vært i depresjon i flere «fredsår»med euro enn noen annen valuta eller sannsynligvis noen nasjon i historien. Man kan ikke realistisk kalle det en depresjon lenger, men et program for økonomisk folkemord.

Hellas gikk angivelig inn i EU for å oppnå konkurransefortrinn i Europas store markeder for sine landbruksprodukter. I stedet skjedde det motsatte. EU betalte subsidier til greske bønder for å stoppe å dyrke jorden, og oversvømmet supermarkeder med billigere import fra utenfor EU. Derfor la mellomstore og små bønder ned, og de store gårdene ble bare rettet mot eksport. Jord – selv når den ikke er i bruk – blir beskattet for å betale parasittiske finansmenn. Stål, sement og skipsverft – alle er i krise, og alle de grunnleggende fabrikkene fra 1970-tallet (busser, våpen, kjøleskap) ble ødelagt.

Å ta opp banklån for å holde seg flytende ble den nye unike salgsargumentet til politikerne. Hver redningspakke ville angivelig redde grekerne, og hver ny redningspakke gjorde situasjonen verre enn før.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra Global Independent Analytics

For fotnoter se originalartikkelen

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.