Den tyske forsvarsministeren kunngjør en militær intervensjon i Libya

Da angrer på at de ikke var med første gang: Den tyske forsvarsministeren kunngjør en militær intervensjon i Libya. Som en «handels- og eksportnasjon» trenger Tyskland «mer enn kanskje noe annet land […] etterspørsel fra andre markeder, samt tilgang til internasjonale handelsveier og råvarer.»

0,,15789255_303,00
Fakkeltog, Bundeswehr 60 år november 2015

Av Dietmar Henning og Johannes Stern / WSWS

Den tyske regjeringen planlegger et nytt militært oppdrag i Libya, erklærte forsvarsminister Ursula von der Leyen (Kristeligdemokratene) i et intervju publisert av tabloidavisen Bild mandag.

Som svar på spørsmålet om hun ville sende den tyske hæren til den nordafrikanske landet, svarte Von der Leyen: «Libya er på den andre kysten av Europa – kun skilt av Middelhavet. Det viktigste nå er å stabilisere landet og sikre at Libya får en fungerende regjering. Den [nye regjeringen] vil raskt trenge hjelp til å innføre lov og orden i dette kjempestore landet. Og på samme tid å bekjempe islamistisk terrorisme, som også truer Libya.»

Hun la til: «Tyskland vil ikke være i stand til å unnslippe ansvaret for å bidra der.»

Det neste «bidraget», dvs. militær intervensjon av hæren, kan snart være en realitet. En talsmann for forsvarsdepartementet erklærte mandag at det var ennå ikke fantes noen konkrete planer for en intervensjon fra den tyske hæren i Libya. Men dette kan endre seg om en samlingsregjering blir etablert der som kan «handle i samsvar med folkeretten.»

I mellomtiden har Libyas ulike konkurrerende regjeringer blitt enige om dannelsen av en samlingsregjering i regi av FN. Dette ble kunngjort av den libyske presidentrådet tirsdag. En viktig rolle i samtalene ble spilt av FNs spesialrepresentant for Libya, Martin Kobler. Han er tysker og ledet kontoret til tidligere utenriksminister for De grønne, Joschka Fischer.

Kobler ønsket også velkommen dannelsen av samlingsregjeringen, og anmodet det internasjonalt anerkjente parlamentet i Tobruk å «raskt» anerkjenne regjeringen. Fra synspunktet til de imperialistiske maktene, vil den nye regjeringen levere et «lovlig» fikenblad for sin inngripen i Libya så raskt som mulig.

Den konservative avisen Die Welt sa det samme rett ut i en artikkel for flere uker siden, med den avslørende tittelen «Libya. Den neste slagmarken i kampen mot IS» Den kommenterte: «Det eneste som mangler for en militær intervensjon er det juridiske rammeverket. Så snart den nye libyske samlingsregjeringen er dannet, kan den gå videre. Når Libya igjen har en forent og til en viss grad legitim regjering, så er den noe som kan anmode om en vestlig militær intervensjon som kan skje innenfor rammene av folkeretten.»

Som i de nylig vedtatte oppdragene i Mali og Syria, begrunner den tyske regjeringen intervensjonen i Libya på grunnlag av «kampen mot islamistisk terrorisme.» Von der Leyen svarte på et spørsmål i intervjuet fra Bild om hvorvidt den siste angrepet i Tyrkia var en reaksjon på «vår intervensjon i Syria» ved å si: «Vi kan ikke forveksle årsak og virkning. ISIS startet terrorismen og brakte den til Europa. Islamistene kjemper mot våre verdier om frihet. Allerede før intervensjonen i Syria, var vi i siktet til terror-militsen.»

Hvem er skyldig i å forveksle årsak og virkning? Alle som kjenner den dramatiske historien i Midtøsten de siste årene vet at den opprinnelige «terrorismen» ble utført av vestmaktene. De kjemper ikke for «frihet», men har i stedet under amerikansk ledelse angrepet og ødelagt Afghanistan, Irak, Libya og Syria, og drept millioner og omgjort millioner fler til flyktninger.

Taps+Ceremony+Christian+Wulff+BK2Lw0iMjTVl
Seremonien heter Großer Zapfenstreich, og blir kun utført ved spesielle anledninger.

Den islamske staten er ikke bare en indirekte produkt av vestlig militær politikk, men ble også bygd opp av de imperialistiske maktene og deres allierte Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. I den NATO-ledede krigen mot Libya i 2011, jobbet vestmaktene tett med islamistiske militser å styrte regimet til oberst Gaddafi. Planen var å styrte den syriske regjeringen til Bashar al-Assad i Syria på samme måte, med målet å etablere en pro-vestlig marionettregjering i Damaskus.

I virkeligheten har den militære intervensjon som Tyskland nå truer å gjennomføre i Libya, lenge ligget i kortene. Snakk om en kamp mot en «akse av terrorisme» fra Syria til Mali (Von der Leyen) er rett og slett et propaganda-røykteppe som de gjemmer seg bak mens de lenge planlagte strategiene blir gjennomført i praksis.

Allerede i 2009 oppsummerte en studie fra den stats-nære ‘Stiftung Wissenschaft und Politik’ (SWP) med tittelen «Tysklands politikk i Midtøsten og Nord-Afrika», Tysklands økonomiske og geostrategiske interesser i regionen på følgende måte: «På 1990-tallet spilte Maghreb fortsatt en marginal rolle i utenrikspolitikken; det var ikke snakk om en tydelig formulering av tyske interesser. Siden senest det nye årtusenet, har regionen fått betydning for tysk utenrikspolitikk av tre grunner: energisikkerhet har blitt viktigere; reduksjon av migrasjon; samt kampen mot terrorisme og organisert kriminalitet.»

Energi-interesser blir nevnt først i denne analysen: «de interesser som styrer Tysklands aktivitet i Maghreb handler fremfor alt om områdene energi og sikkerhet. Først av alt, vil tilbudet av olje og gass fra disse landene blir stadig viktigere for Tysklands energiforsyning. I dag er Libya Tysklands fjerde viktigste leverandør av olje; Algerie kommer på åttende plass. […] På lengre sikt vil det være en like sterk interesse for fornybar energi, spesielt solenergi, men dette forblir langt bak ønsket om fossilt brensel fra Maghreb på kort til mellomlang sikt.»

Etter bombingen av Libya i 2011 ble de tyske herskende eliten overbevist om at det var en alvorlig feil ikke å delta, og at landets «interesser på kort til mellomlang sikt» må håndheves via militære midler.

Fra november 2012 til oktober 2013, skisserte 50 ledende politikere fra alle partier sammen med journalister, akademikere, militære tjenestemenn og representanter fra næringslivet en strategi for tilbakekomsten av en tysk aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk. De utstedte et dokument med tittelen «Nye styrke, Nytt ansvar. Elementer for en tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk i en verden i endring.»

Dokumentet fra SWP gjorde det klart at Tyskland i fremtiden må «lede oftere og mere bestemt i fremtiden,» og pådrive sine geostrategiske og økonomiske interesser over hele verden. «Tysk sikkerhetspolitikk» kunne «ikke lenger bli betraktet som annet enn global. Tysklands historie, landets beliggenhet og mangel på ressurser vil igjen og igjen fremkalle denne tydelige formuleringen av konkrete strategiske mål.» Som en «handels- og eksportnasjon» trenger det «mer enn kanskje noe annet land […] etterspørsel fra andre markeder, samt tilgang til internasjonale handelsveier og råvarer.»

Midtøsten og Nord-Afrika ble identifisert som et viktig område for tysk innflytelse, som måtte stabiliseres militært. «En pragmatisk tysk sikkerhetspolitikk, spesielt når kostbare og langsiktige militære intervensjoner blir betraktet,» må «konsentrere seg fremfor alt om det stadig mer ustabile europeiske området fra Nord-Afrika gjennom Midtøsten til Sentral-Asia,» sier dokumentet.

Basert på dette dokumentet, kunngjorde den tyske presidenten Gauck, utenriksminister Steinmeier og forsvarsminister Von der Leyen offisielt «slutten på militær tilbakeholdenhet» på en sikkerhetkonferanse i München i 2014. Tyskland var «for stor til bare å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjen» og måtte «være forberedt på å gripe inn tidligere, mer besluttsomt og i større målestokk i utenriks- og sikkerhetspolitikk,» hevdet de.

I mai 2014 ble disse målene videreutviklet i «Oversikt over en politikk for Afrika for den tyske regjeringen.» Blant annet ba den om en styrking «av politiske, sikkerhetspolitiske og utviklings engasjement fra Tyskland i Afrika.» Den tyske regjeringen fulgte «målet, basert på verdier om menneskerettigheter og orientert mot sine interesser, til å handle tidlig, raskt, besluttsomt og betydelig.»

Militære operasjoner ble uttrykkelig inkludert i denne politikken. Regjeringen skal «på tvers av alle departementer … bruke hele spekteret av sine tilgjengelige kapasiteter – politiske, sikkerhetspolitiske, utviklingspolitiske, regionalpolitiske, økonomiske, faglige, kulturelle».

De utenlandske intervensjonene som har vedtatt siden da, i det nordlige Irak, Syria, Mali, og nå snart i Libya, markerer at den tyske herskende eliten vender tilbake til en aggressiv imperialistisk utenrikspolitikk. Som før første og andre verdenskrig, krever dette en storstilt opprustning av de tyske væpnede styrkene. «Hvis vi er krever alt dette fra vår tyske hær, må vi investere i personell, samt moderne og pålitelig utstyr,» bemerket Von der Leyen i intervjuet med Bild. Hun ville «presentere dette til finansministeren med sterke begrunnelser.»

 

Advertisements

One comment

  1. Allerede under den første intervensjonen av Libya annonserte Alex Jones at det ville komme en ny senere, da planen var å etterlate nasjonen i kaos, for å rettferdiggjøre en invasjon senere. Vi har nå altså kommet til det punktet.

    Lik

Kommentarer er stengt.