Syria – de involverte statene posisjonerer seg for sluttspillet

1-gas-oil-pipelines-and-territorial-control-in-syria-iraq_2-18
Kart per 18. januar 2016

 

Fra Moon of Alabama

Da den russiske kampanjen i Syria startet, lovte Obama at den ville ende i en hengemyr. Ulike medier og forfattere av kronikker fortsatte denne fortellingen. Det var uriktig, ettersom Russland har utført og utfører en vel gjennomtenkt kampanje.

Når de nå bli konfrontert med virkeligheten, endrer amerikanske medier sin falske vinkling. LA Times skriver:

Angrepet i Latakia er bare en av mange lignende fremganger til regjeringen over hele landet, der styrker lojale til president Bashar Assad, støttet av russiske luftmakt, har vært på offensiven

Dette er en dramatisk endring for styrkene til Assad, som for mindre enn seks måneder siden hadde advart deres støttespillere om at de antageligvis måtte ‘gi opp områder’ etter en rekke ydmykende nederlag.

Fremgangene har styrket regjeringens posisjon foran de syriske fredsforhandlingene som var planlagt å begynne i neste uke i Genève.

Obama-administrasjonen og dens anti-syriske allierte hadde håpet at en beseiret syrisk regjering i Genève ville godta alle sine kapitulasjonsbetingelser. De må nå endre fortellingen. Fredsforhandlingene i Genève, hevder de nå, kan ikke finne sted fordi den syriske regjeringen er i ferd med å vinne. Washington Post skrev:

Russiske luftangrep virker i Syria – nok til å sette fredsforhandlingene i tvil.

Etter 3 ½ måneders nådeløse luftangrep som har stort sett har vært rettet mot den vestlig-støttete motstanden mot Assads styre, har de vist seg tilstrekkelig til å gjøre det usannsynlig at Assad vil bli fjernet fra makten av det nesten fem år gamle opprøret mot hans styre. Fremgangene på bakken sår også tvil om det kan bli meningsfulle forhandlinger for å avslutte en konflikt som Assad og hans allierte nå synes overbevist om at de kan vinne.

«Situasjonen på bakken i Syria bidrar definitivt ikke til forhandlingsklimaet akkurat nå,» sa Lina Khatib fra dem Paris-baserte tankesmia ‘Arab Reform Initiative’.

Denne tankesmia er et underprosjekt av den amerikanske tankesmia ‘U.S./Middle East Project, Inc‘ og ulike diktaturer i Midtøsten. Tankesmia U.S./Middle East Project ble grunnlagt av Henry Siegman, en tidligere nasjonal direktør for American Jewish Council, og har diverse amerikanske hauker som Scowcroft og Brzezinski som seniorrådgivere.

Etter deres syn bør de syriske styresmaktene bli utsatt for regimeendring, og kan ikke bli tillatt å vinne. Forhandlingene må utsettes til det er sannsynlig at regjeringen vil falle. Derfor ønsker den amerikansk/saudisk/tyrkisk-kontrollerte «opposisjonen» (som består av militante islamister) å utelukke kurderne og den ikke-militante opposisjonen fra eventuelle forhandlinger, og fremsatte flere krav som gjør forhandlingene umulige. De praktisk talt forlanger at Russland og Syria erklærer og overholder en ensidig våpenhvile før eventuelle forhandlinger om en generell våpenhvile kan skje.

I mellomtiden posisjonerer ulike aktører seg for det større sluttspillet. Kurderne i Syria ønsker en korridor langs den tyrkisk/syriske grensen for å koble sine områder i øst med en kurdisk enklave i vest. De kjemper med russisk støtte mot de amerikansk-støttete gjengene nord-vest for Aleppo, og med russisk og amerikansk støtte mot gjenger fra Den islamske staten nord-øst for Aleppo. USA invaderer syriske territorium og bygger en flyplass i de kurdiske områdene øst i Syria. Dette trolig for å senere støtte og garantere for en fremtidig oljerik kurdisk stat:

Flyplassen, kjent som ‘Abu Hajar’, ligger sørøst for byen Remelan, hvor ett av de største oljefeltene i Syria ligger. De er operert av de kurdiske Folkets försvarsenheter (PPU), som selger olje de produserer gjennom irakisk Kurdistan

Russerne vil kanskje gjøre et mottrekk med sin egen flyplass i området.

Israel, som kjøper størsteparten av den kurdiske oljen og ganske nylig ble venn med Tyrkia igjen, har nå offisielt anmodet om en selvstendig kurdisk stat. Tyrkerne vil ikke like det i det hele tatt.

Tyrkia ønsker å hindre en kurdisk korridor langs grensen. De etablerte de «turkmenske» opprørere i Syria, under sin kontroll, for å angripe Den islamske staten fra sin korridor Aleppo-Avaz-Tyrkia mot øst, veldig nært grensen, der Tyrkia kan gi artilleristøtte. Kampanjen stoppet opp etter et par dager og flere erobrete byer er nå tilbake i hendene på Den islamske staten. Nytt tyrkiske utstyr og soldater ble utplassert langs den tyrkiske grensen nær grenseovergangen Jarablus, som nå er kontrollert av Den islamske staten. Jarbulus er Den islamske statens eneste åpne grense til en noenlunde vennlig stat. Skulle kurderne komme nær den grenseovergangen, vil Tyrkia sannsynligvis invadere Syria for å etablere en bredere buffer mot de syriske kurdere.

I Irak, fortsetter tyrkerne å okkupere baser i irakisk Kurdistan under beskyttelse av den irakisk-kurdiske mafiabossen Barzani. Dette til tross for trusler fra den irakiske regjeringen. Men at regjeringen er nå atter en gang kontrollert av USA. Den iranske innflytelsen har avtatt etter sammenstøt mellom den iranske general Suleiman og den amerikansk-installerte statsminister Abadi:

En kilde nær statsminister Haidar al-Abadi sa: «At De forente stater holdt tilbake sin støtte til Bagdad var ikke en tilfeldighet eller utilsiktet latskap. Det var en strategisk beslutning: Å gi Irak en lærepenge for å ha avvist amerikanske militære baser; å observere det iranske militærets evner, og Irans manglende evne til å bruke luftmakt og etterretning for å beseire ISIS; å få Bagdad til å følge sin vilje; og diktere sine betingelser».

At USA brukte fenomenet ISIS til igjen oppnå regimeskifte og amerikansk kontroll i Irak ble bekreftet av Obama i et intervju med Thomas Friedman:

«Grunnen», la presidenten til, «for at vi ikke bare begynte å utføre en mengde luftangrep over hele Irak så snart IS kom inn, var fordi det ville ha tatt presset bort fra [statsminister Nuri Kamal] al-Maliki. …»

Men alle de amerikanske spillene er bare kortsiktig tenkning. De kurdiske områdene i Irak og Syria har ikke adgang til havet, og ingen av deres direkte naboer har interesse i en kurdisk stat. Etter hans mandat gikk ut og ikke ble fornyet av parlamentet, er presidentskapet til Barzani i irakisk Kurdistan illegitimt. Den neste herskeren i de kurdiske områdene i Irak vil trolig være mindre vennlig med Tyrkia og USA. I Irak vil påvirkning fra Iran i folket alltid være større enn Amerikas innflytelse i deler av eliten. I Syria er det Russland som vil diktere hvordan statens fremtid vil se ut.

I det lange løp har USA liten sjanse til å beholde den for nylig gjenvunne dominerende stillingen. Obama gjentar feilen til hans forgjengere, ved å tro at amerikansk innblanding i området kan være vellykket og fortsette for alltid.

Den islamske staten er i tilbakegang. Den måtte nylig kutte sine lønninger med femti prosent. Den lider av stadig bombing og må kjempe stadig større slag med stadig høyere tap. Befolkningen i de områdene den kontrollerer er ikke fornøyd. Den vil snart igjen gå tilbake til en geriljabevegelse av underjordiske terrorceller. Deretter vil de ulike interessene til de ulike aktørene igjen komme i forgrunnen, USA vil ikke lenger være nødvendig og igjen bli drevet bort fra området. Deretter vil USA igjen lure på hvorfor de ikke lærte av tidligere erfaringer.

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra  b./Moon of Alabama 20. januar 2016

 

Reklamer