Dobbeltspill om antall drepte i Afghanistan

En krig som øker i intensitet – og angivelig mindre sivile dødsfall. Dette henger ikke på greip. Våre media aksepterer absurd lave dødstall når våre egne styrker har skylden og øker dødstallene når «fiender» er involvert; en manipulering av menneskelig tragedie, skriver Nicolas JS Davies.

an-iraqi-man-stands-in-data

Av Nicolas J S Davies / Consortium News

Hvor mange mennesker har blitt drept i krigene i Afghanistan, Irak, Syria, Jemen og Somalia? Den 18. november ga FN ut en presseuttalelse om krigen i Jemen, der de autorativt erklærte at det så langt hadde blitt drept 5700 mennesker, inkludert 830 kvinner og barn. Men hvor nøyaktig er disse tallene, hva de er basert på og hvilket sannsynlig forhold har de til det virkelige antallet drepte?

Gjennom hele den amerikansk-ledete krigen i Afghanistan har media sitert oppdateringer fra FN som sammenligner antall afghanere drept av «koalisjonsstyrker» og «Taliban.» Etter den amerikanske opptrappingen av krigen i 2009 og 2010, hadde en rapport fra nyhetsbyrået McClatchy fra mars 2011 overskriften: «FN: De USA-ledete styrkene drepte færre sivile afghanere i fjor.» Artikkelen rapporterte en 26 prosent nedgang i amerikanske-ledete drap på sivile afghanere i 2010, som ble motvirket av en 28 prosent økning i sivile drept av «Taliban» og «andre opprørere.»

Dette ble illustrert med et pent fremstilt sektordiagram som delte opp de usedvanlig lave rapporterte totale dødsfallene, 2777 sivile afghanere drept i 2010, på høyden av den amerikansk-ledete opptrappingen av krigen.

Verken FN eller media gjorde noen forsøk på å kritisk undersøke denne rapporterte nedgangen i sivile drept av amerikanske styrker, selv mens USAs troppestyrker nådde 100.000 i august 2010. Data fra Pentagon viste en 22 prosent økning i amerikanske luftangrep, fra 4163 i 2009 til 5100 i 2010, og raid fra amerikanske spesialstyrker for å «drepe eller fange» eksploderte fra 90 i november 2009 til 600 per måned i sommeren 2010, og til slutt til over 1000 raid i april 2011.

Høytstående amerikanske militære offiserer sitert i boken til Dana Priest og William Arkin ‘Top Secret America’, fortalte forfatterne at bare halvparten av slike angrep fra spesialstyrker var rettet mot de riktige personene eller hjemmene. Dette gjør den rapporterte nedgangen  i sivile dødsfall enda mer usannsynlig.

Hvis McClatchy hadde undersøkt denne slående anomalien – en rapportert nedgang i sivile tap midt i en brutal krig som ble opptrappet, ville det ha stilt alvorlige spørsmål om den fulle omfanget av nedslaktingen som finner sted i det okkuperte Afghanistan. Og det ville ha avdekket en urovekkende mønster av underrapportering av FN og media, der det lille antallet dødsfall som ble rapportert til FN-tjenestemenn eller utenlandske journalister i Kabul ble misvisende formidlet til verden som et anslag av det totale antallet sivile dødsfall i krigen.

Årsakene til medienes motvilje mot å fordype seg i slike spørsmål ligger begravd i Irak. Under den amerikanske militære okkupasjonen av Irak, brøt det ut en strid mellom motstridene anslag over antall irakere drept og detaljer om hvem som drepte dem. Hvis flere FN-tjenestemenn og journalister hadde gravd i disse motstridene rapporter fra Irak og gjort en anstrengelse for å virkelig forstå forskjellene mellom dem, ville de ha vært langt bedre rustet til å forstå rapporter om antall mennesker drept i andre kriger.

Den viktigste tingen å forstå om rapporter om antall sivile drept i kriger, er forskjellen mellom «passiv rapportering» og vitenskapelige «dødelighetstudier.»

Da jeg undersøkte de motstridene rapporter om sivile dødsfall i Irak, snakket jeg med Les Roberts, en epidemiolog ved Columbia University School of Public Health og en av medforfatterne av to omfattende studier av dødelighet utført i det okkuperte Irak i 2004 og 2006.

Les Roberts hadde gjennomført dødelighetstudier i krigssoner i mange år, blant annet studier i Rwanda i 1994 og Den demokratiske republikken Kongo (DRC) i 2000, som fortsatt er mye brukt av medier og vestlige politikere uten kontroversen som umiddelbart ble festet til han og hans kollegers arbeid i Irak.

I 2004 gjennomførte Roberts og hans kolleger en vitenskapelig epidemiologisk studie av dødelighet i Irak siden den amerikanske invasjonen. De konkluderte med at «en ekstra dødelighet på 100 000 eller mer» hadde vært resultatet fra de første 18 månedene av den amerikansk-ledete invasjonen og okkupasjonen. De konkluderte også at «dødsfall forårsaket av vold … ble i hovedsak tilskrevet koalisjonsstyrkene,» og «De fleste mennesker drept av koalisjonsstyrkene var kvinner og barn.»

Både Nancy Youssef fra nyhetsbyrået McClatchy (som da het Knight Ridder) og John Simpson fra BBC rapporterte også at de amerikansk-ledete styrkene, ikke irakiske motstandsfolk, trolig var ansvarlig for de fleste sivile dødsfallene i Irak, basert på tall fra det irakiske helsedepartementet.

Den 25. september 2004 hadde avisen Miami Herald en reportasje fra Youssef med overskriften «Amerikanske angrep, ikke opprørerne, har skylden for de fleste irakiske dødsfallene.» En tjenestemann i helsedepartementet fortalte Youssef «Alle er redd for amerikanerne, ikke opprørerne. Og det bør de være.»

Men etter at John Simpson la merke til det samme mønsteret i den neste rapporten fra helsedepartementet i BBCs viktige nyhetsprogram Panorama, mottok BBC en telefon fra okkupasjonsregjeringens helseminister som tok avstand fra dataene publisert av sitt eget departementet om hvem som drepte hvem i Irak. BBC trakk tilbake sin historie, og de påfølgende rapportene fra helsedepartementet tildelte ikke lenger ansvar for sivile dødsfall til en av partene i konflikten.

Les Roberts og hans kolleger gjennomførte i 2006 en enda større studie av dødeligheten i Irak i 2006. Da fant de ut at anslagsvis 650.000 irakere hadde dødd i de første tre årene av krigen. Begge studiene viste mye høyere dødelighet enn det hadde blitt rapportert av irakiske sykehus, helsedepartementet, vestlige medier eller den vestlige organisasjonen «Iraq Body Count» som er mye sitert og som samler data fra slike «passive» kilder.

Da hver av deres studier ble utgitt, ble Roberts og hans kolleger mål for knallharde kampanjer fra amerikanske og britiske tjenestemenn, som både klaget på og avviste deres funn. Kritikerne angrep deres metodikk basert på fagkunnskap, (metodologien var tipp topp), men for det meste insisterte de bare på at de ikke var i samsvar med andre rapporter, og dermed måtte være feil.

Disse svertekampanjene var så vellykket i å kaste blår i øynene til media og offentligheten at de store mediabedriftene straks ble svært motvillige til å knytte noen troverdighet til disse ellers solide bevisene på at den amerikansk-ledete krigen i Irak var langt mer dødelig enn folk flest i Vesten hadde innsett. De store mediebedriftene tok den enkle utveien. De begynte å henvise til antall sivile dødsfall i Irak bare i vage, politisk trygge definisjoner, om de nevnte dem i det hele tatt.

I virkeligheten var det store avviket mellom resultatene av disse studiene av dødelighet og «passiv rapportering» akkurat det epidemiologer forventet å finne i en konfliktsone som det okkuperte Irak.

Som Les Roberts og hans kolleger har forklart, epidemiologer som arbeider i krigssoner finner vanligvis at passiv rapportering bare fanger opp mellom 5 prosent (for eksempel i Guatemala), og 20 prosent av de totale dødsfallene som har blitt avslørt av omfattende studier av dødelighet. Så deres funn, at passiv rapportering i Irak bare hadde fått med seg om lag 1 av 12 faktiske dødsfall, var i samsvar med omfattende forskning i andre krigsherjede land.

I Storbritannia aviste statsminister Tony Blair «undersøkelsen fra Lancet» på strak arm, og hevdet at «tall fra det irakiske helsedepartementet, som er en undersøkelse fra sykehusene der, er etter vårt syn den mest nøyaktige undersøkelsen som finnes.»

Men i 2007 fikk BBC tilgang på lekkede dokumenter som inkluderte et notat fra Sir Roy Anderson, den øverste vitenskapelige rådgiveren for den britiske forsvarsdepartementet, der han beskrev de epidemiologiske metodene som «nær mønsterpraksis» og hvordan studien ble designet som «robust».

Dokumentene inkludert e-poster mellom bekymrede britiske tjenestemenn som innrømmer at studien «sannsynligvis hadde rett» og at «undersøkelsesmetoden som er benyttet her ikke kan bli avvist, den er en velprøvd måte å måle dødelighet i konfliktsoner.» Men akkurat de samme tjenestemennene insisterte på at regjeringen «ikke må godta tallene sitert i Lancet-undersøkelsen som nøyaktige.»

Andre undersøkelser om dødelighet som har blitt gjennomført i Irak har gitt lavere tall, men det er legitime grunner til å betrakte arbeidet til Les Roberts og hans kolleger som gullstandarden, basert på deres erfaringer i andre konflikter og grundigheten i deres metoder.

Andre undersøkelser ble utført av okkupasjonsregjeringen, ikke av uavhengige forskere, noe som uunngåelig gjør folk tilbakeholdne med å fortelle etterforskere om familiemedlemmer drept av okkupasjonsstyrkene. Noen studier utelot de mest krigsherjede delene av Irak, mens én var basert bare på et enslig spørsmål om dødsfall i familien, som en del av en lengre undersøkelse om «levekår».

Forfatterne av den nyeste studien, publisert i det medisinske tidsskrift PLOS i 2013, ti år etter invasjonen, har erkjent at de ga et for lavt anslag, fordi så mye tid hadde gått og fordi de ikke intervjuet noen av de mer enn 3 million menneskene som hadde flyktet fra sine hjem i de mest rammede områdene. De gjorde justeringer for å kompensere for slike faktorer, men disse justeringene var selv bevisst konservative. Imidlertid er deres anslag på 500 000 sivile dødsfall forårsaket av vold, fortsatt fire ganger de høyeste tallene fra passive rapporter.

Gilbert Burnham, en medforfatter av både studiene fra The Lancet og studien fra PLOS, finner ikke resultatene av de tre epidemiologiske studiene uforenlige. Han understreker at «disse representerer overslag, og det er det vi alltid har sagt.»

I 2015 var organisasjonen ‘Doktorer for sosialt ansvar’ med på å utgi en rapport med tittelen ‘Body Count: omkomne etter 10 år med «Krig mot terror«. De kom med et nytt anslag på totalt 1,3 millioner dødsfall fra krigene i Irak, Afghanistan og Pakistan mellom 2001 og 2011.

Denne 97-siders lange rapporten omhyggelig undersøker og vurderer studier av dødelighet og andre bevis fra alle tre landene. Forfatterne konkluderer med at studiene utgitt av Lancet fortsatt er de mest nøyaktige og troverdige studiene som er gjennomført i Irak.

Men hva kan alt dette fortelle oss om tallene sitert av FN og media for sivile dødsfall i andre krigsherjede land siden 2006?

Som nevnt i Body Count, er de eneste rapportene om sivile dødsfall i Afghanistan, inkludert de som er publisert av FN, basert på passiv rapportering. Å akseptere disse tallene som ekte overslag over dødsfall fra krigen, ville være å tro at det mest bombete landet i nylig krigshistorie (over 60 000 luftangrep over 14 år) har vært et tryggere sted å leve enn de fleste byer i Vesten, med bare 5,9 dødsfall per 100 000 innbyggere per år, sammenlignet med 6,9 i Frankfurt og 48 i Detroit.

Som forfatterne forklarer, «Problemet med å bestemme antall drepte sivile er selve den ‘passive forskningsmetoden’. Det kan bare fange opp en brøkdel av alle tilfellene. … For å få mer pålitelige overslag vil forskning på selve stedet og vitenskapelige undersøkelser være nødvendig. I Afghanistan eksisterer disse rett og slett ikke.»

Forfatterne av ‘Body Count’ anslår svært konservativt at antall afghanske sivile drept er 5 til 8 ganger så mange som passivt rapportert, noe som gir et anslag på mellom 106.000 og 170.000. Samtidig innrømmer at dette anslaget er konservativt, og bemerker at «i forhold til Irak, med større urbanisering og der overvåking fra lokal og utenlandsk presse er større enn i Afghanistan, har registreringen av sivile dødsfall vært mye mer fragmentarisk.»

Hvis forholdet mellom faktiske dødsfall og passivt rapporterte dødsfall i Afghanistan faktisk er et sted mellom de som finnes i Irak (12: 1) og Guatemala (20: 1), ville det virkelig antallet sivile drept i Afghanistan være et sted mellom 255.000 og 425.000.

Som i Guatemala, har FN og vestlige journalister liten tilgang til de fjerntliggende områdene kontrollert av motstanden, der de fleste luftangrepene og raidene fra spesialstyrker finner sted, slik at det virkelige antallet afghanske sivile drept kan godt være nærmere det høyeste av disse tallene.

Paradoksalt nok kan de syriske styresmaktenes rolle som «informasjons-offer» av amerikansk informasjonskrigføring ha ført til mer omfattende rapportering av sivile dødsfall i Syria enn i Irak eller Afghanistan; tellinger utført av FN, ‘Det syriske observatoriet for menneskerettigheter’ og andre menneskerettighetsgrupper.

Men selv uten vestlig politisk press for å underrapportere sivile dødsfall (unntatt i [russisk-ledete] luftangrep), er passiv rapportering i Syria fortsatt bare passiv rapportering. Forholdet mellom faktiske dødsfall og tallene som blir rapportert kan være lavere enn i Irak eller Afghanistan, men selv den mest grundige passive rapporteringen er usannsynlig å fange opp mer enn 20 prosent av de faktiske dødsfallene.

Som i Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo, Guatemala og Irak, kan kun seriøse, vitenskapelige studier av dødelighet avsløre den store skalaen på slakten som folket i Afghanistan, Syria, Libya, Jemen, Somalia og andre krigsherjede land må holde ut.

Den politisk skapte striden rundt anslagene om dødelighet i Irak har avskrekket de store amerikanske mediaselskapene fra å gjøre noen forsøk på å få et mer nøyaktig bilde av omfanget av slakten i disse andre krigene.

Dette har etterlatt en gjennomsnittlig amerikaner i nesten fullstendig uvitenhet om den menneskelige kostnaden av moderne krig, og har bidratt til å skjerme våre politiske og militære ledere fra ansvaret for de forferdelige beslutningene og politikken som har resultert i katastrofale tap av menneskeliv.

Dødsfall som telles med «passiv rapportering» er ikke i stand til å være et anslag av totale dødsfall i en krigssone, fordi de nødvendigvis er fragmentariske. Men seriøse forskere har utviklet vitenskapelige metoder de kan bruke til å lage realistiske anslag over totale dødsfall i en krig.

Som med klimaendringer og andre saker, må FN-tjenestemenn og journalister overvinne politisk press, ta tak i den grunnleggende vitenskapen involvert, og slutte å feie det store flertallet av ofrene for våre kriger ned dette orwellske «minnehullet

 

 

Advertisements