Intervju : Daniele Ganser om terrorisme i Vest-Europa Del 1

Enda at tankevekkende intervju med historikeren Daniele Ganser. Del 1 handler om Stay Behind, operasjoner utført under falskt flagg, Operasjon Northwoods og gale generaler i Pentagon.

daniele ganser

Julian Charles intervjuer Daniele Ganser. Intervjuet er opprinnelig fra januar 2015.

Julian Charles: Hei alle sammen, dette er Julian Charles av TheMindRenewed, som vanlig, fra dypeste Lancashire her i Storbritannia. I dag er det den 7. januar 2015, og jeg er veldig heldig i å kunne ønske deg velkommen til programmet. Professor Daniele Ganser, som er forfatter av den banebrytende boken, «NATOs hemmelige armeer: operasjon Gladio og terrorisme i Vest-Europa». Professor Ganser er en sveitsisk historiker som spesialiserer seg i moderne historie siden 1945 og internasjonal politikk. Hans forskning dreier seg om fredsforskning, geostrategi, hemmelig krigføring, ressurskriger og økonomisk politikk. Han underviser ved universitetet i St. Galen og Universitetet i Basel, og er også grunnlegger og direktør for ‘Det sveitsiske instituttet for fred- og energiforskning’, som også er i Basel. Professor Ganser, takk for at du deltar.

Daniele Ganser: Tusen takk for å ha meg som gjest.

JC: Det er flott å snakke med deg til sist. Jeg har gitt svært kryptisk informasjon om deg i min introduksjon, så kan du gi oss et fyldigere inntrykk av det arbeidet som du gjør?

DG: Informasjonen du oppga er korrekt. Jeg er førtito år gammel, har to barn, og bor i Sveits. Jeg forsker på hemmelig krigføring, jeg ser på ressurskriger, spesialstyrker, hemmelige tjenester, og jeg er interessert i fredsforskning og i menneskerettigheter. Så jeg er en aktivistisk akademiker, en av disse akademikere som mener at det ikke er riktig at vi sitter fanget i denne verdenen av vold.

JC: Vi kommer til å diskutere spørsmålet om Operasjon Gladio (som det vanligvis kalles), og vi kommer til å konsentrere oss om forskningen som førte til boken, «NATOs hemmelige hærer». Jeg forstår at boken var basert på doktorgradsstudiet ditt, så hva fikk deg til å bli interessert i dette temaet i første omgang?

q.jpg

DG: Jeg gjorde mine studier her i Sveits, og skrev min første bok før min doktorgrad. Hver student i historie her i Sveits – og jeg antar det er det samme over hele verden – må lete etter et emne for sin doktoroppgave. Så jeg kikket jeg på emnet Cubakrisen, CIA og invasjonen i Grisebukta som fant sted i 1960 da amerikanerne forsøkte å styrte Fidel Castro. Det var en virkelig fascinerende, fordi i hele min tid i sveitsiske videregående skoler, lærte vi aldri noe om hemmelig krigføring; våre historielærere kom aldri inn på temaet. Selv når jeg studerte til mine universitetsgrader kom emnet aldri opp. Det var først på slutten av mine studier, mens jeg gjorde min masteroppgave, at jeg fikk mitt første glimt inn hemmelig krigføring: at hemmelige tjenester eksisterer; at FN og dets Sikkerhetsråd, og regjeringer lyver for hverandre. Jeg ble forbløffet. Jeg var tjuefem år gammel på den tiden, og jeg tenkte: «Dette er interessant; Jeg ønsker å vite mer.»

JC: Det er interessant. Vi er oppdratt til å ha tro på våre styresmakter. Jeg tror det er forståelig, men sammen med dette følger en slags antagelse: «De ville aldri lyve til oss»

DG: Det er riktig. Mens jeg forsket på CIAs hemmelige operasjon i Grisebukta, invasjonen av Cuba i april 1961 med sikte på å velte regjeringen til Fidel Castro, leste jeg dokumenter fra FNs sikkerhetsråd som dekket denne perioden, og fant at innholdet faktisk var ganske surrealistisk. Disse offisielle referatene avdekket en samtale mellom den cubanske representanten og representanter for de fem medlemslandene i FNs sikkerhetsråd: Frankrike, England, USA, Russland og Kina. Den cubanske representanten forteller dem: «Cuba blir angrepet av CIA som prøver å styrte regjeringen». Den amerikanske ambassadøren svarer: «Dette er tøv! Dette er trolig falsk informasjon» Da sier den cubanske representanten: «Nei, nei! Vi blir bombet akkurat nå; det er ikke oppdiktet» Den amerikanske ambassadøren «Å ja, dere blir bombet, men ifølge mine kilder er det nok misfornøyde piloter fra den cubanske luftvåpenet som slipper bomber på sitt eget land før de forlater det i protest mot Fidel Castros diktatur» Det er hysterisk morsomt, men det er faktisk i referatene. Deretter, for å legge til morsomhetene, sier de britiske og franske ambassadører i FN: «Hvis min kollega fra USA sier dette, så vi tror ham helt og fullt.» Og kineserne og russerne går berserk: «Det er alt tull!» Så det var egentlig starten på min interesse i hemmelige krigføring.

JC: Og dette førte til forskning på selve Gladio. Hvor lett fant du den forskningen? Fant du at styresmaktene var åpne i å offentliggjøre informasjon?

DG: Det var virkelig min interesse for temaet som ledet mine skritt. Jeg prøvde først å finne ut om det var et faktum at NATO hadde hemmelige hærer. Så jeg gikk tilbake til kildematerialet og så på resolusjonen den 22. november 1990 fra EU-parlamentet, som jeg har her, og som sier: «EU-parlamentet protesterer kraftig på at enkelte amerikanske militærpersonell i SHAPE (Supreme Headquarters Allied Powers Europe) og i NATO antar at de har retten til å oppfordre til en etablering i Europa av et hemmelig etterretnings- og operasjons-nettverk.» Av dette forsto jeg at det fantes et hemmelig nettverk i Europa som EU protesterte mot, og at NATO nektet å svare. Så det var som en kamp mellom de store gutta: Den europeiske unionen på den ene siden og NATO på den andre.

Andreotti_1991
Giulio Andreotti

Jeg fant dette veldig interessant, så jeg så nærmere på detaljene og oppdaget at den italienske statsministeren, Giulio Andreotti, hadde bekreftet eksistensen av en hemmelig hær i Italia. Og det var veldig morsomt, fordi den franske presidenten på den tiden, Francois Mitterand, sa: «Nei, vi har ikke en hemmelig hær» Da sa Andreotti: «Joda, det var det så absolutt». Det var et møte i 1990 og franskmennene var en del av det.» Så franskmennene ble virkelig flaue, fordi de måtte trekke tilbake sin fornektelse og innrømme at de hadde en Stay Behind hær. Det var en skandale, der land motsa hverandre. Det er nok å si at til slutt hadde jeg nok solide data for å bekrefte absolutt og hinsides enhver tvil at NATO hadde hemmelige hærer, kalt Gladio i Italia og Stay Behind i andre land.

JC: Jeg kan tenke meg at det må ha vært vanskelig å gå gjennom alle påstander, mot-påstander og propaganda, og bestemme seg for hva som er sannheten i dette. Uansett, jeg vil be deg om å forklare hva Gladio er. Jeg mistenker at mange mennesker ønsker å vite hva det var, men det vil være noen mennesker som aldri har hørt om det før. I så fall kan du gi som en idé om hva Gladio i utgangspunktet var?

DG: Gladio er ordet for en kort tveegget sverd, et våpen som brukes av gladiatorer i antikkens Roma. Under den kalde krigen hadde den italienske militære etterretningen, Servizio Informazione Sicurezza Militare, en gren kalt Gladio, en topphemmelig del av den italienske etterretningstjenestene. Den var klar til å kjempe for to ting, og det er her det hele blir ganske ømtålelig. En: I tilfelle en sovjetisk invasjon av Vest-Europa – vi snakker om Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark, Norge, Sveits, osv. – ville dette hemmelige nettverket av soldater ha kjempet som en geriljahær bak fiendens linjer med eksplosiver, våpen, ammunisjon, kommunikasjonsutstyr, og så videre. For eksempel, i tilfelle av at en NATO-pilot blir skutt ned over, la oss si det sovjetisk-okkuperte Frankrike, ville det hemmelige nettverket informere styresmaktene i uokkuperte områder – sannsynligvis Storbritannia eller USA, – om den nedskutte piloten. Så det var veldig mye ideen om motstand. Dette var en gren.

JC: Var den faktisk inspirert av motstandsbevegelser under andre verdenskrig?

DG: Ja, i svært stor grad. Faktisk har jeg hatt noen personer fra Norge som sa til meg: «Vi ønsker ikke å bli stemplet som enten gladiatorer eller hemmelige soldater, fordi det ville på en eller annen måte knytte oss til terrorhandlinger som prøvde å destabilisere europeiske demokratier. Faktisk gjorde vi det motsatte. Vi ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og når det var over i 1945 var vårt mål var å forberede oss på en ny krig med Sovjetunionen, som krevde ikke bare en vanlig hær under et lands forsvarsdepartement, men en hemmelig hær som ville fortsette motstanden selv etter den vanlige hæren hadde erklært nederlag. Så vi var motstandsfolk som gjorde en hederlig jobb.» Jeg tror virkelig at NATOs hemmelige hærer inkluderte folk som på ingen måte var ekstremister, men som bare ønsket å forsvare sine land mot okkupasjon. Så vi må ikke sette alle i samme bås; det er viktig å holde disse to tingene fra hverandre.

JC: Absolutt. Hvor mange land hadde disse Stay Behind hærene?

DG: Mange land. Skandalen kom først fram i Italia og ble først behandlet som nok et italiensk rot, fordi det er alltid en skandale på gang i Italia! Men så gikk det videre: den belgiske forsvarsministeren var tilfeldigvis i Italia, og han fant ut fra en avis, at Belgia også hadde en hemmelig hær. Naturligvis, som forsvarsminister, var han forferdet. Så når han kom tilbake til Belgia kalte han inn forsvarssjefen – den høyeste offiseren i det belgiske militæret – og spurte ham om hva han hadde lest var sant. Og offiseren sa: «Ja, det stemmer». Forsvarsministeren svarte: «Det er rart; Jeg er forsvarsminister, og likevel vet jeg ingenting om det» Forsvarssjefen svar på det var: «Vi er militære offiserer som vier hele livet til militærtjeneste; du er bare en midlertidig forsvarsminister og i tillegg en sosialist. Regjeringer kommer og går, og vi kommer ikke til å fortelle hver eneste forsvarsminister om våre hemmelige operasjoner.»

Deretter gjennomførte det belgiske parlamentet en granskning, og fant ut at landet hadde en hemmelig hær under ledelse av sin hemmelige tjeneste. Men denne strukturen var ikke begrenset til Italia og Belgia: hemmelige Stay Behind hærer eksisterte også i Sveits, Tyskland, Nederland, Danmark, Norge, Spania, Portugal, Hellas, Tyrkia, og også i nøytrale land som Finland, Østerrike og Sverige. Så, i utgangspunktet, kan man si at hele Vest-Europa var dekket med et nettverk av NATO Stay Behind hærer, designet for å bli operative i tilfelle av en sovjetisk invasjon. Selvfølgelig vet vi nå at dette sovjetiske invasjonen aldri kom, men på den tiden da disse nettverkene ble satt opp på slutten av 40-tallet og tidlig på 50-tallet var folk ikke så sikre.

JC: Og du sier at visse politikere, enkelte ministre, fikk informasjon om at disse Stay Behind hærene eksisterte, men mange av dem ikke fikk vite det. Hvordan ble den avgjørelsen tatt?

DG: Jeg tror at NATO, Washington og London fryktet at det å gi sensitiv informasjon til en sosialistisk / kommunistisk minister – la oss si innenriksministeren, eller forsvarsministrene, eller til og med en statsminister – kan føre til at hemmeligheten blir sendt videre til Moskva. NATO følte ikke at alle europeiske regjeringer og medieorganisasjoner kunne bli stolt på med slike hemmeligheter. Du skjønner, strengt tatt kan du ikke ha en hemmelig hær i et demokrati. Du kan ha en politistyrke, en sikkerhetstjeneste og en hær, men de må alle være ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Det er utenkelig at parlamentene skal være uvitende om hele nettverk av hemmelige hærer, og likevel var dette tilfelle, så det var en svikt i demokratisk kontroll.

Jeg så på situasjonen her i Sveits, og den antatte årsaken til at parlamentarikere ble holdt i mørket var fordi man mente at de var ute av stand til å holde på en hemmelighet – som uten tvil er sant – men å holde tilbake hemmeligheter fra regjeringen kan være problematisk. I Sveits var det Untergruppe Nachrichtendienst und Abwehr, den sveitsiske militære etterretningsorganisasjonen som samarbeider svært tett med britiske MI6, og sammen trente disse hemmelige nettverkene. Noen medlemmer av regjeringen visste om det, men offentligheten for øvrig hadde aldri hørt om det, så jeg kan tenke meg mange av lytterne sannsynligvis aldri har hørt om det heller.

Når jeg skrev min doktorgrad, studerte jeg en stund i London, og jeg snakket med professorer i statsvitenskap ved London School of Economics. Disse gutta var opplært i internasjonal politikk, hadde skrevet bøker og visste mye om det, men da jeg spurte dem: «Vet du noe om NATOs hemmelige hærer?», svarte de vagt: «Uh, vent et øyeblikk. Ja, det var noe, men hva nøyaktig var det?»  Tenk om du spurte: «Vet du noe om Vietnamkrigen», og de sa: «Vent et øyeblikk. Vietnamkrigen? Aldri hørt om den. Hva var det?» Vi snakker her om et slikt nivå av mangel på kunnskap

JC: Det er utrolig, er det ikke? Du nevnte MI6. Er det riktig at disse hærene – helt fra begynnelsen – var en angloamerikansk affære?

DG: Ja.

JC: Er det riktig at den britiske ‘Special Operations Executive’ og ‘Office of Strategic Services’ (forløperen til CIA) jobbet hånd i hånd med å organisere dette?

Office_of_Strategic_Services_Insignia
OSS

DG: Det er riktig, fordi under den andre verdenskrigen (1939 – 1945) opererte ‘SOE’ (den britiske grenen av denne hemmelige krigsinnsatsen) bak fiendens linjer og prøvde å kjempe mot tyskerne med uortodoks krigføring, mens Office of Strategic Services (OSS, den amerikanske grenen) gjorde ganske mye av det samme. For eksempel, i Italia samarbeidet de med kommunistene fordi de ville ha dem til å vokse seg sterkere, for å beseire den italienske diktatoren Mussolini. Men ettersom krigen gikk mot slutten, innså OSS at hvis de fortsatte å støtte den italienske kommunistiske motstanden, ville de italienske kommunistene ende opp med makten på slutten av krigen, og de ønsket de ikke i det hele tatt.

Så de måtte gjøre to ting. Først stoppet SOE og OSS bevæpningen og samarbeidet med dette motstandsnettverket. For det andre, fusket CIA i det italienske valget i 1948. (Dette var det aller første CIA gjorde. I dag snakker vi om CIA-tortur og andre saker, men folk glemmer fortiden.) Deres jobb var å sørge for at ingen kommunist fikk en dominerende posisjon i det italienske parlamentet, ellers kunne Italia ikke ha blitt medlem av NATO i 1949. Så først var det valg, og så ble det fusket med, manipulert. Og det virket! I 1949 ble Italia brakt inn i NATO, men CIA og MI6 sørget for at de gjennom dette nettverket av Stay Behind soldater opprettholdt hemmelig kontroll av alle NATO-land.

JC: Denne antikommunistiske drivkraften var en viktig grunn til at denne organisasjonen ble forvandlet til noe mye mer uhyggelig, med betydelige koblinger til terrorisme i noen tilfeller. Hva var denne forvandlingen? Og hvorfor skjedde den?

DG: Dette er veldig vanskelig del av min forskning. Du må huske på at dette Stay Behind nettverket ikke ble oppdaget ved en tilfeldighet; det ble oppdaget av en italiensk dommer, som etterforsket et terrorangrep i 1972 i Peteano, en liten landsby i Nord-Italia. En anonym telefonsamtale fikk politiet til å etterforske en forlatt bil i landsbyen, og da de åpnet døren på bilen eksploderte den og drepte tre politimenn. Rett etter det ringte noen som påstod at ‘De røde brigader’ (en italiensk terroristgruppe på den ekstreme venstresiden) var ansvarlige. Dette ble senere støttet av en av politiets «eksperter» på eksplosiver, som fortalte etterforskerne at eksplosivene var åpenbart av den typen brukt av ‘De røde brigader’. Denne historien var offisiell lang tid, før en italiensk dommer, Felice Casson, så igjen på angrepet, og fant ut at fakta må ha blitt forfalsket og manipulert; det var et hav av løgner. Deretter oppdaget han at angrepet ikke hadde blitt utført av det ekstreme venstre, men av det ekstreme høyre, og at en terrorist ved navn Vincente Vinciguerra hadde utført det. Han var et medlem av den ekstreme høyregruppen Ordine Nuovo, en nyfascistisk gruppe i Italia. Vinciguerra innrømmet åpent dette, og sa: «Ja, det er sant, men jeg blir beskyttet av et nettverk av hemmelige tjenester. Videre finnes det et hemmelig nettverk over hele Europa som koordineres av NATO.» Det er hva han sa.

Husk på at dette var på 1980-tallet. Mange mennesker i Italia tenkte bare: «Denne mannen er gal; en hemmelig NATO-hær er rett og slett umulig!» Men denne italienske dommeren var fast bestemt på å finne sannheten, så han presset Italias statsminister Giulio Andreotti for å gi ham tilgang til de italienske militære sikkerhetstjenestens arkiver. Det er rart å si – og jeg innrømmer at jeg ikke kan forklare dette – han fikk tilgang. Forestill deg det! Anta at jeg, en historiker, fikk tilgang til arkivene til CIA, MI6, Mossad, eller de italienske hemmelige tjenestene: det er unødvendig å si at jeg ville oppdage ganske avslørende ting jeg også!

Så får denne italienske dommeren adgang til arkivene, og der – bare der – finner han dokumenter som sier veldig klart at Operasjon Gladio ble utviklet for å bekjempe to fiender. Først en sovjetisk invasjon (som aldri skjedde); og det andre, en innenlandsk fiende. Den andre ideen er som følger: For det første, utfører de et terrorangrep – (vanligvis sjokkerer terrorangrep hele befolkningen og gjør dem engstelige) – og deretter skylder de på fienden. Under den kalde krigen ville det ha vært kommunister; i dag er det muslimene. Dermed er din fiende helt diskreditert, selv om de ikke gjorde det, og det kalles en ‘falskt flagg’ operasjon og strategi av spenning’. Dommeren, Felice Casson, begynte å innse at ‘strategien av spenning’ faktisk ble brukt til å sjokkere Italia til en meget sterk frykt for kommunistisk terrorisme. Så egentlig ble denne frykten fabrikkert. I dag, når vi prøver å sette bitene sammen, avslår NATO å kommentere, det samme gjør CIA og MI6; det er alt litt vanskelig. Men det vi vet i dag er at disse terrorangrepene ble utført, og mange av dem var falskt flagg-strategier for spenning. Vi ble løyet for.

JC: Så i dette tilfellet har man den figuren på det ekstreme høyre, Vinciguerra, et medlem av Ordine Nuovo, som gjennomførte en falsk flagg angrep; det er en strategi. Men var ikke det også en annen strategi for å infiltrerende venstreorienterte grupper og få dem til å begå terrorhandlinger?

DG: Det er sant; det er en annen idé. Bare infiltrer en venstreorientert gruppe som du tror ikke er tilstrekkelig sterk, og få den til å gjøre noe voldelig, slik som å drepe noen. Slik har du opprettet en såkalt nasjonal krisesituasjon som du kan utnytte ved å si: «Vi trenger mer penger for det militære og NATO, og mer makt for etteretningstjenestene for å garantere din frihet. Vi har bevis for at disse kommunistene er onde og forferdelige.» I 2000 undersøkte det italienske senatet (overhuset i det italienske parlamentet) en bølge av terrorangrep i Italia, og publiserte deres konklusjoner i en rapport. La meg sitere denne ene setningen. Det italienske parlamentet skriver:

«Massakrene, bombene, de militære handlingene hadde vært organisert, fremmet eller støttet av menn innen italienske statlige institusjoner, og som det ble oppdaget nylig, av menn knyttet til strukturene i amerikansk etterretning».

Stragedibologna-2
Bologna-massakren 1980. 85 omkomne mer enn 200 sårede

Dette er et svært avslørende sitat. (Og bare for å være klar, terrorangrepene i Italia – Straggia, som de kalles i Italia – som Bologna, Piazza Fontana og Peteano, er ubestridte og veldokumenterte fakta om den kalde krigen.) Så her har vi det italienske senatet som innrømmer, for rundt femten år siden, at menn innen italienske statlige institusjoner – som det italienske forsvarsdepartementet og enheter fra den militære etterretningstjenesten (de hemmelige tjenester) – var knyttet til disse angrepene. Videre var folk fra de amerikanske hemmelige tjenestene – for eksempel CIA, og muligens DIA (en av USAs militære etterretningstjenester) – også knyttet til disse terrorhandlingene. Det er veldig trist å innse at dine skattepenger (som allerede er vanskelig nok å betale) blir brukt slik at landets egen forsvarsdepartement og dets hemmelige tjenester kan angripe, drepe og lemleste sine egne borgere. Når jeg diskutere dette med folk, reagerer de med vantro: «Å nei, det er umulig», og jeg svarer: «Nei, det er mulig; se på faktaene.» Jeg har et annet sitat for deg, hvis jeg får lov?

JC: Sett i gang.

DG: Vincente Vinciguerra, utøveren av terrorangrepet i Peteano i 1972, som senere tilsto og ble funnet skyldig i terrorangrep i Europa, forklarte det slik:

«Du var nødt til å angripe sivile, folket, kvinner, barn, uskyldige mennesker, ukjente mennesker fjernt fra enhver politisk spill.»

Så i utgangspunktet drepte du bare hvem som helst, la oss si i en jernbanestasjon.

«Grunnen var ganske enkel. De skulle tvinge disse menneskene, den italienske offentligheten, til å vende seg til staten for å be om større sikkerhet. Dette er den politiske logikken som ligger bak alle massakrene og bombene som forblir ustraffet, fordi staten ikke kan dømme selv eller erklære seg selv som ansvarlig for det som skjedde.»

Så, i utgangspunktet, hva vi har her er en terrorist som sa: «Jeg var beskyttet av staten, fordi staten ønsket terrorhandlinger slik at det kunne argumentere for mer makt, overvåkningsteknologi og penger.» Mange ting blir innvilget etter et terrorangrep som ellers ville blitt avvist. Tenk deg at du ba folk til å bli hjemme etter klokka åtte på en solrik sommerdag når det er ingen tegn til en terrortrussel. Folk ville forståelig nok protestere; de foretrekker å nyte en hyggelig kveld ute. Men la oss anta at det er et terrorangrep, og deretter blir folk beordret til å holde seg hjemme etter klokka 8: alle følger påbudet. Dette er en forskyvning av makt. Hva folk ikke forstår er at terrorisme kan brukes som et verktøy for å styre folk i bestemte retninger.

JC: Man må uvilkårlig stille spørsmålet : I hvilken grad er dette virkelig en NATO-organisasjon? Jeg mener, du har snakket om disse sammenhengene og påstandene til Vinciguerra, men hvor mye av dette kan dokumenteres?

DG: En ting er solid. Vi vet med sikkerhet at disse hemmelige Stay Behind hærene ble koordinert av NATO, fordi italienske generaler, som befalte disse hemmelige hærene, innrømmet åpent at NATO hadde to avdelinger som i hemmelighet koordinerte disse nettverkene, ‘Allied Clandestine Committee’ og ‘Clandestine Planning Committee’. Disse er to understrukturer innenfor NATO. Folk forstår ikke at NATO ikke er en gjennomsiktig organisasjon. De tror de bare kan ringe NATO og spørre om Gladio, og en presseansvarlig vil gi dem den informasjonen. Det er ikke tilfelle; NATO er en militær organisasjon, og den vokter sine hemmeligheter veldig godt. Her er et annet punkt. Den 5. november 1990 fortalte en talsmann for NATO til en nysgjerrig presse:

«NATO har aldri overveid geriljakrig eller hemmelige operasjoner.»

I 1990 da skandalen ble kjent nektet NATO først å ha noen kobling til Operasjon Gladio. Men tjenestemenn fra NATO innrømmet dagen etter at benektelsen dagen før hadde vært uriktig, men la imidlertid til at alliansen ikke ville kommentere saker angående militært hemmelighold. Så i utgangspunktet benektet NATO eksistensen av Stay Behind enheter, og når mange nok land sa noe annet, sa de: «Å ja, men vi kan ikke kommentere; det er topp hemmelig.» Egentlig gjorde CIA og MI6 det samme. Når vi (det vil si vårt nettverk av forskere som studerer hemmelig krigføring) spurte NATO, CIA og MI6: «Er du koblet til terrorisme?», svarte de: «Nei, vi har ingenting å gjøre med terrorisme. Hvis noen i Stay Behind nettverkene var knyttet til terrorisme, vil den personen være en agent utenfor vår kontroll, kanskje med som sliter med alkohol eller har moralske eller seksuelle problemer.»

JC: Jeg antar de også kan gjemme seg bak en formalitet: det er det ‘ordentlige’ NATO og det ‘skjulte’ NATO, men siden «NATO» refererer bare til det ‘ordentlige’ NATO, betyr det at NATO ikke har noe å gjøre med dette; det er ikke behov for en kommentar.

DG: Det er en god måte å si det på. Det ‘ordentlige’ NATO har ingenting å gjøre med terrorisme, og det ‘skjulte’ NATO kan være involvert i terrorisme. Dette er galskap. I dag sier NATO den bekjemper terrorisme, men ser man på NATOs historie siden 1949, må jeg som historiker si at det ikke er helt klart. Det ser ut som om NATO selv var knyttet til terrorisme, og de ønsker ikke å snakke om det. Så gjenstår spørsmålet: Er NATO fortsatt i dag er knyttet til terrorhandlinger? Har vi data for å underbygge dette? Hva er fakta? Fordi, det er en annen historie som jeg vil dele med deg om en fransk terrorangrep. Har vi tid til dette?

RainbowWarriorAmsterdam1981.jpg
Rainbow Warrior

JC: Jeg ville spørre deg om det på slutten, men vennligst fortell oss nå.

DG: I 1985 ble et terrorangrep utført av Frankrike. Franskmennene utførte atomtester i Stillehavet, og miljøorganisasjonen Greenpeace protesterte ved å seile skipet deres, Rainbow Warrior, rett inn i området der det franske forsvarsdepartementet planla å sprenge sine atomvåpen.

Franskmennene var ikke særlig begeistret for dette, de besluttet å iverksette straffetiltak og sendte en gruppe av agenter fra den franske militære etterretningstjenesten (DGSE, Direction Générale de la Sécurité Extérieure, en hemmelig tjeneste i forsvarsdepartementet i stand til å utføre hemmelige operasjoner) til New Zealand hvor skipet var fortøyd, for å sprenge det i luften. Et medlem av Greenpeace døde i angrepet. Når historien kom fram i lyset, ble admiral Pierre Lacoste, den daværende direktøren for DGSE, tvunget til å gå av. Siden det var han som ledet dette terroristangrepet kan man kalle ham en terrorist, men ikke i den forstand vi vanligvis tenker om dem.

Lacoste hevdet deretter at i løpet av tiden da NATOs Stay Behind nettverk var i operasjon på 60- og 70-tallet, hadde terroristaksjoner mot den daværende franske presidenten De Gaulle og hans algeriske fredsplan blitt utført av grupper som inkluderte, og jeg siterer, «et begrenset antall mennesker fra det franske Stay Behind nettverket». Det er en veldig følsom uttalelse, fordi det betyr at en del av et lands militære eller hemmelig tjeneste kan vende seg mot sin egen regjering. De Gaulle var innstilt på å gi Algerie uavhengighet; den franske militæret motarbeidet dette med begrunnelsen at dette kunne bli sett på som en ydmykelse, spesielt på grunn av deres nederlag i Vietnam og den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig. Så de vendte seg mot De Gaulle med bruk av terrorisme. Dermed var problemet ikke begrenset til Italia. Det er spennende å tenke på at selv innenfor Frankrike var det elementer ute av kontroll som konspirerte for å styrte regjeringen.

JC: Sprengningen av Rainbow Warrior bringer tankene hen til Operasjon Northwoods. Dette forvandlingen av Gladio (jeg sier «Gladio» som en forkortelse for hele dette nettverket) synes grovt sett å ha falt sammen med ansettelsen av General Lyman Lemnitzer til rollen som øverstkommanderende for NATO i 1963. Lemnitzer hadde fungert som formann for den amerikanske generalstaben på den tiden da de sendte ‘Operation Northwoods» til president Kennedy, som heldigvis forkastet planen. Tror du Operasjon Northwoods har noe å fortelle oss om denne forvandlingen av Gladio?

Lyman_L._Lemnitzer
Lyman Lemnitzer

DG: Det er et veldig viktig og interessant poeng. Alle som ikke er kjent med Operation Northwoods bør søke etter den på Internett og gjøre seg kjent med den, ellers kan du rett og slett ikke kan forstå hemmelig krigføring. Dette går tilbake til begynnelsen av vår samtale der vi snakket om krigen mellom Washington og Havanna.
Som vi har sagt før, CIA ønsket å styrte Fidel Castro med invasjonen i Grisebukta i april 1961. Da den mislyktes, snudde Kennedy til Pentagon for å be om en bedre plan for å bli kvitt Castro. Generalene i Pentagon satte seg deretter sammen og utarbeidet en plan, og nå, mer enn femti år senere, har vi dette originaldokumentet. På den tiden var det topp hemmelig, men i dag er det tilgjengelig. Lyman Lemnitzer var på den tiden lederen av generalstaben.

(For de som ikke er kjent med militære hierarkier, lederen av generalstaben, Joint Chief of Staff er den høyest rangerte offiseren i hele militæret, sjefen for Pentagon, det amerikanske forsvarsdepartementet. Over ham er forsvarsministeren, men han er ikke en offiser, han er sivil, og over ham er visepresidenten og presidenten. Dette er kommandokjeden.)

Hvis du ser på ideene Lemnitzer fremsatte, så er det klart (til tross for noen folks vantro) at militære offiserer noen ganger vurderer å manipulere terrorisme for å oppnå sine mål. Dokumentet er datert den 13 mars 1962, og generalene foreslår:

En «Remember the Maine» hendelse kan bli arrangert på flere måter: Vi kunne sprenge et amerikansk skip i Guantanamo Bay og skylde på Cuba.»

Guantanamo er den amerikanske basen der antatte islamske terrorister i dag er fengslet, og om hvor vi har denne debatten om tortur. Men på den tiden stasjonerte de amerikanske skip der, og de sa: «Vi selv kunne sprenge et amerikansk skip og deretter si Fidel gjorde det» Denne typen uvanlig tenkning er terror av typen ‘falskt flagg’ – en strategi av spenning. Her er en annen av hans ideer:

«Vi kunne utvikle en kommunistisk cubansk terrorkampanje i Miami-området, i andre byer i Florida og selv i Washington … vi kunne sprenge litt plastisk sprengstoff på nøye utvalgte steder, arrestere cubanske agenter og offentliggjøre dokumenter laget på forhånd som som underbygger påstandene om cubansk medvirkning. Dette vil også være nyttig i å fremme ideen om en uansvarlig regjering.»

La meg bare forklare hva dette betyr. Dette beviser at generalene i Pentagon planla å gjennomføre terrorangrep i Florida, i Washington og i Miami, for så å gi Fidel Castro skylden. (Det er ikke klart om folk ville ha blitt drept i disse angrepene, men planene antyder det.) De anbefaler deretter å arrestere såkalte cubanske ‘agenter’, eller hvem som helst, og påstå: «De gjorde det», etterfulgt av offentliggjøringen av falske dokumenter, utarbeidet og plantet på forhånd, for å underbygge påstandene.

JC: Og var det ikke et annet forslag om å skyte ned et passasjerfly og deretter spille på folks medfølelse ved å si: «det var fullt av unge mennesker på vei til å gjøre frivillig arbeid, eller noe slikt»?

DG: Ja, sant faktisk; det er på en annen side av det samme dokument. Det foreslår faktisk at man flyr en drone – et ikke navngitt fly – over Cuba og detonerte bomben om bord med fjernkontroll. Ingen ville dø, men de kunne hevde at det var et sivil fly fullt av unge amerikanske kvinner som flyr til Peru for å hjelpe underernærte fattige, og at det hadde blitt skutt ned av Fidel Castro. Det ville være en svært følelsesladet historie. Det er et viktig komponent av falskt flagg terrorisme: å sjokkere offentligheten, slik at de blir følelsesmessig ute av stand til å stille spørsmål ved den offisielle fortellingen. Tross alt, hvem ville da si: «Det er nok en drone, sprengt via fjernkontroll av Pentagon»?

JC: Det ville selvfølgelig være en «konspirasjonsteori».

DG: Å ja, nettopp, en «konspirasjonsteori». Og historikere som meg som forsker på det ville ha bli kalt ‘konspirasjonsgalninger’.

JC: Det er riktig; men når selve dokumentet kommer ut er det litt vanskeligere å si det.

DG: Det er veldig vanskelig; men det er femti år siden, og hvem bryr seg om ‘galninger’ har rett eller ikke?

JC: La oss gå tilbake til Lemnitzer, han er ansvarlig for gruppen som foreslår dette, og så blir han sjef for NATO rundt den samme tiden da disse Stay Behind hærene begynne å forvandle seg til noe mye mer heslig.

36-1460a_th

DG: Ja, det er riktig, og vi må takke JFK for at når han har fikk vite om Operation Northwoods, avviste han den. Men deretter hadde han problemet med hva de skal gjøre med denne høytstående generalen, Lemnitzer, som tydelig var klin kokos (i den forstand at han planla terror i USA). Kennedy fikk nå mistanke om at det militær-industrielle-komplekset var mer farlig enn han hadde innsett, så han bedømte at han måtte flytte Lemnitzer sidelengs til en annen høy stilling (kanskje litt lavere), slik at det ikke ville se ut som en nedgradering. Han kom selv på ideen med sjef for NATO i Europa. Et år senere, i 1963, ble Kennedy myrdet. Selv om det er fortsatt uklart hvem som drepte ham, vet vi at han forsøkte å konfrontere hva Eisenhower i hans avskjedstale kalte det militær-industrielle-komplekset. (Det er ingen spøk, som noen tror, det militær-industrielle-komplekset eksisterer, og dokumentene fra Operation Northwoods beviser at det planlegger fabrikkerte terrorangrep.)

JC: Men det er et indisium; det er veldig tankevekkende, men det trenger ikke utgjøre bevis. Det beviser faktisk ikke at engasjementet fra NATO / PENTAGON / MI6 / CIA i terroraspektet av dette. Er du enig?

DG: Vi må holde sakene fra hverandre. Men vi vet som et faktum at de planla å utføre terror i USA for å konfrontere Cuba.

Jeg har ofte samtaler med europeere som sier ting som: «Vel, jeg vet at amerikansk etterretning gjorde ekle ting i Iran for å styrte Mosaddegh i 1953, og i Chile for å styrte Allende i 1973, men vi snakker her om Den persiske bukt og Latin-Amerika. Hvem bryr seg om dem? De er alle barbarer. Amerikanerne ville aldri gjøre noe sånt i Europa.»

I tillegg har vi også general Giandelio Maletti, den tidligere sjefen for den italienske kontraspionasjen. Ha sa i rettsaken om Piazza Fontana i 2001 at amerikansk terrorisme er en realitet i Europa. Han sa dette:

«CIA, etter direktivene fra sin regjering, ønsket å lage en italiensk nasjonalisme i stand til å stanse det som det så som et glidning mot venstre, og for dette formålet kan de ha gjort bruk av høyreekstrem terrorisme.»

Del 2 av intervjuet er her

Reklamer

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.