Et korrupt nettverk: ‘den dype staten’

Kontrollert av en skyggeregjering: Mike Lofgren avslører hvordan høytstående amerikanske politikere er prisgitt «Den dype staten»

DickCheney-JohnMcCain
Smil hvis du er med i et korrupt nettverk

 

Elias Isquith intervjuer Mike Lofgren

Et korrupt nettverk av rike eliter har kapret vårt statsapparat, sier den bestselgende forfatteren og tidligere ansatte for Republikanerne.

[…]

Hvordan skal vi betrakte Den dype staten? Er det en konspirasjon blandt elitene? En løst definert sosial gruppe? Et nettverk av konkrete institusjoner? Hvordan skal vi forestille oss den?

Først av alt, den er ikke en konspirasjon. Dette er noe som opererer i åpent i dagen. Det er ikke et konspiratorisk renkespill. Dette er rett og slett folk som har utviklet seg til en slags felles posisjon. Det er i deres interesse å opptre på denne måten.

Og gitt det faktum at folk heller vil vite om Kim Kardashian enn hvordan budsjettet er sammensatt eller hva vår stat gjør i Mali eller Sudan eller andre ukjente steder, er dette hva du får: et frakoblet, egoistisk byråkrati som … rett og slett utvikler seg til å gjøre hva det gjør nå. Det vil si å opprettholde og styrke sin egen makt.

Når tror du den amerikanske dype staten oppsto?

Sannsynligvis startet den i løpet av andre verdenskrig, da vi hadde Manhattanprosjektet, som var et stort hemmelig prosjekt som krevde at titusener av mennesker skulle jobbe i all hemmelighet – og vi bygget faktisk enorme byer [for prosjektets arbeidere] … og ingen visste at de fantes.

Du hadde også de såkalte Ultra og Magic hemmelige [operasjonene], knekkingen av nazistenes og de japanske kodene som krevde et enormt antall mennesker som skulle utføre et absolutt topphemmelig arbeid de ikke kunne avsløre til noen på flere tiår. Så den andre verdenskrig skapte denne typen infrastruktur i Den dype staten, som økte og konsoliderte seg under den kalde krigen.

Hva er de viktigste institusjonene og aktørene innen Den dype staten?

Nøkkelinstitusjonene er akkurat hva folk tror de er. Det militærindustrielle komplekset; Pentagon og alle dets leverandører (men nå også hele vårt hjemlige sikkerhetapparat); finansdepartementet; justisdepartementet; enkelte domstoler, som rettsdistriktet for det sørlige Manhattan [der bl.a. Wall Street er], og det østlige distriktet i Virginia [bl.a. CIA]; FISA-domstolene. Og vi har en type begrenset nasjonalforsamling som består av visse personer i ledelsen, forsvars- og etterretningskomiteer som på en måte vet hva som skjer. Resten av nasjonalforsamlingen vet egentlig ikke og bryr seg heller ikke; de er for opptatt med å se til neste valg.

Så dette er det statlige aspektet. Hva med privat sektor?

Du har Wall Street. Mange av disse menneskene – enten det er David Petraeus … eller mennesker som Bill Daley, som er den tidligere stabssjefen for president Obama … eller Hank Paulson, som gikk fra Goldman Sachs til å bli finansminister og reddet Wall Street i 2008 ; eller folk som Obama valgte til å være finansminister – som Tim Geithner. De har alle tilkobling til Wall Street.

Og det tredje tingen er nå Silicon Valley

[…]

Har de som jobber i den dype staten en felles ideologi eller måte å se ting på som de forteller seg selv og til hverandre; noe som rettferdiggjør deres atferd eller forklarer hvorfor deres intervensjoner i den demokratiske prosessen er «nødvendig»?

Jeg tror dette er en ideologi som ikke tør stå åpent fram. De hevder at det er ikke en ideologi, at det rett og slett er deres teknokratiske kompetanse som gir deg fordelen av deres kunnskap. Imidlertid er deres kunnskap alltid basert på et nykonservativt syn på utenrikspolitikk, og i innenrikspolitikken håndhever de nyliberalismen.

På et personlig nivå sier de: vi bare gjør det beste vi kan. Hvis alle bare innså hvor vanskelig det er å bestemme om du vil torturere person A eller person B når du er i CIA, eller hvis bare alle innså hvor vanskelig det er å bestemme seg for å privatisere hva det måtte være. Du kan virkelig ikke innse hvor vanskelig ting er for oss.

De opptrer på en måte som stoiske martyrer når du spør dem om hvorfor de faktisk gjør disse tingene.

[…]

Dette tyder ikke på mye av autonomi fra Obamas side.

Denne karen er til en viss grad kontrollert. Det betyr ikke at han ikke er veltalende eller smart, eller ikke vet hva som skjer; Han er åpenbart mer oppegående, på alle måter, enn hans forgjenger. Men Obama, eller enhver annen president, har en svært begrenset valgmulighet av hva han kan å gjøre med de helt store problemene i internasjonal økonomi og nasjonal sikkerhet. Han har begrenset handlingsrom i disse områdene. Så han blir en slags talsmann.

 

 

Utdraget er fra et intervju på Salon.com.

 

Reklamer