NATO: alliansen mot Russland siden 1949

Gorbachev-008.jpg

Av Professor Gary Leupp

Del 1 : Fra starten til krigen mot Serbia

I 1990, etter Berlinmurens fall, ga USAs president George HW Bush, gjennom hans utenriksminister James Baker, et løfte til den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov. I bytte for sovjetisk samarbeid om tysk gjenforening skulle NATO-alliansen fra den kalde krigen ikke utvides «en tomme» østover mot Russland. Baker sa til Gorbatsjov: «Hvis du fjerner dine [300 000] tropper [fra øst Tyskland] og godtar Tysklands samling i NATO, vil NATO ikke utvides en tomme østover.»

Det følgende året oppløste offisielt Sovjetunionen seg selv. Dens egen defensive militærallianse (kjent som Warszawapakten) var allerede nedlagt. Den kalde krigen var over.

Så hvorfor har ikke NATO også blitt oppløst, men i stedet utvidet seg ubønnhørlig, og omringer den europeiske delen av Russland? Hvorfor er ikke dette et sentralt spørsmål for diskusjon og debatt i dette landet?

NATO: den antirussiske alliansen fra den kalde krigen

Noen påstår at løftet fra Bush aldri noen gang ble gitt, selv om Baker gjentok det offentlig i Russland. Eller de hevder at det aldri ble skrevet ned på papir, og er derfor uten juridisk betydning. Eller de hevder at løftet ble gitt til ledelsen av Sovjetunionen, som ble nedlagt i 1991, og kan ikke brukes om de påfølgende forbindelsene mellom USA og Russland. Men det er klart at USA har, til forferdelse for den russiske lederskapet, fortsatt en holdning av konfrontasjon med sin fiende fra den kalde krigen, noe som hovedsakelig tar form av en ekspansjon av NATO. Denne utvidelsen blir knapt kommentert i amerikanske massemedia, som behandler inkluderingen av en ny nasjon i NATO mye som det gjør opptak av en ny stat i FN – som om dette var helt naturlig og uproblematisk.

Men man må huske grunnleggende historie. NATO ble dannet den 4. april 1949, og bestod i første omgang av USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Luxembourg, Danmark, Island, Norge og Portugal. Den ble dannet som en militær allianse mot Sovjetunionen og først og fremst den russiske føderative sovjetiske sosialistiske republikken.

Den ble dannet bare fire år etter at sovjeterne hadde stormet Berlin og overvunnet nazistene. (Som du vet, Tyskland invaderte Russland seks måneder før Japan angrep Pearl Harbor, USA og Sovjetunionen var allierte under verdenskrigen mot fascistene. De viktigste seirene i det europeiske krigsteateret var Moskva, Stalingrad og Kursk – sovjetiske seire over nazistene; amerikanske soldater krysset Rhinen bare den 22. mars da den røde armé nærmet seg Berlin og erobret byen mellom den 16. april og den 2. mai med en kostnad på omtrent 80.000 sovjetiske døde. Hvis du ikke vet disse tingene, har du blitt nektet en skikkelig utdannelse.)

I fire årene mellom Hitlers selvmord og dannelsen av NATO, hadde de to store seierherrene fra krigen delt Europa i innflytelsessfærer. Den nærliggende staten Sovjetunionen hadde bidratt uforholdsmessig mye til det fascistiske nederlaget: over åtte millioner soldater og over 12 millioner sivile døde, sammenlignet med USA, som led tap på rundt 186.000 døde i det europeiske krigsteateret og 106.000 i Stillehavet.

Det kan virke merkelig at den mindre helten i dette tilfellet (i denne epokegjørende konflikten mot fascismen) fikk alle godbitene i kampens etterspill: USA opprettet en blokk som inkluderte Storbritannia, Frankrike, Italia, størstedelen av Tyskland, Benelux-landene, Portugal, og det meste av Skandinavia, mens sovjeterne hevdet hegemoni – eller prøvde – over landets generelt mindre velstående klientstater. Men russerne var i alle fall ikke interessert hovedsakelig i å dra de rikeste nasjonene inn i sin fold; hvis det var tilfelle, ville de ikke har trukket tilbake sine soldater fra Østerrike i 1955.

Russland, som gjennom historien har blitt invadert mange ganger fra vest – fra Sverige, Litauen, Polen, Frankrike og Tyskland flere ganger, ønsket hovedsaklig å sikre landets vestlige grense. For å sikre etableringen av vennlige regimer, organiserte de valg i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og andre steder. (Disse hadde omtrent like mye legitimitet som valg som holdes under amerikansk okkupasjon i Irak eller Afghanistan i senere år, eller når som helst i Latin-Amerika). Dette brakte de østeuropeiske «folkerepublikkene» inn i verden.

Amerikanerne og britene murret om den geopolitiske fremgangen til sine tidligere krigsallierte. I mars 1946 antydet den tidligere britiske statsministeren Churchill mens han besøke USA, at et «jernteppe» var i ferd med å falle over Europa. (Kanskje brukte han uforvarende bruker uttrykket Josef Goebbels hadde brukt bare tretten måneder tidligere. Den tyske propagandaministeren hadde fortalt en avis at «hvis det tyske folk legger ned våpnene,ville sovjeterne … okkupere hele Europa … Et jernteppe ville falle over dette enorme territoriet … «) Svært skremmende.

Men samtidig jobbet USA hardt for å befeste sin egen blokk i Europa. I mai 1947 tvang det amerikanske CIA de italienske og franske myndighetene til å utrenske kommunistiske medlemmer fra regjeringene, dannet etter valgsuksesser året før. (Amerika hadde enorm innflytelse, kjøpt gjennom en Marshallplan verdt 13 milliarder dollar som ble påbegynt i april 1947. Den var ment å gjenopplive den europeiske kapitalismen og redusere marxismens forlokkelse.)

CIAs stasjonssjef i Roma skrøt senere at «uten CIA», som finansierte en ‘rød skremselskampanje’ og fremkalte voldelige, til og med dødelige sammenstøt på valgmøter, så ville «kommunistpartiet sikkert ha vunnet det italienske valget i 1948.» (Enhver som mener at sovjeterne fikset valg mens USA tilrettela for rettferdige valg som en prinsippsak, er håpløst naive.)

I mellomtiden – før etableringen av NATO i april 1949 – hadde USA og Storbritannia utkjempet en krig i Hellas siden 1946 på vegne av monarkiet mot de kommunistledede styrkene som hadde vært ryggraden i den anti-fascistiske bevegelsen under andre verdenskrig. Kommunistene hadde bred støtte, og kunne godt ha vunnet borgerkrigen hvis russerne bare hadde støttet dem. Men Stalin fulgte forståelsen om innflytelsessfærer avtalt på Jalta og Potsdam, og nektet anmodninger om sovjetisk hjelp fra de greske (og jugoslaviske) kommunistene. De greske partisanene overga seg i oktober 1949, seks måneder etter dannelsen av NATO. (Men NATO var faktisk ikke utplassert i denne militære intervensjonen i Hellas, sett på som den første amerikanske militæraksjonen i kalde krigen under vidtrekkende antikommunistiske «Trumandoktrinen.»)

Bare én måned etter at NATO ble dannet, kunngjorde de pro-amerikanske lederne i Vest-Tyskland ensidig etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland. (Den pro-sovjetiske Tyske demokratiske republikken, DDR, ble erklært bare seks måneder senere. Som i Korea, fremmet sovjeterne foreningen av okkupasjons-sektorene. Men USA var innstilt på å etablere klientstater, og å dele nasjoner om nødvendig for å demme opp for sovjetiske fremganger. Dette var også tilfelle med Vietnam.

Fire måneder etter etableringen av NATO gjennomførte sovjeterne sin første vellykkede kjernefysiske test. Den kalde krigen var i gang for alvor.

NATO ble dermed dannet for å aggressivt konfrontere Sovjetunionen og utnytte frykten for en antatt trussel om et sovjetisk angrep vestover (for å pålegge det sovjetiske sosiale systemet på uvillige folkeslag). Trusselen viste seg selvfølgelig aldri. Sovjeterne sperret Øst-Berlin fra den vestlige sektoren med Berlinmuren i 1961, for å hindre en pinlig masseflukt. Men de har aldri invadert Vest-Tyskland, eller provosert noen sammenstøt med et NATO-land under hele den kalde krigen. (Faktisk, i lys av blodbadet som har hjemsøkt Europa siden 1989, fra borgerkriger på Balkan og Kaukasus til terrorbombinger i London, Madrid og Paris til kuppet ledet av nyfascister i Ukraina [..], synes den kalde krigen i ettertid som en lang periode med relativ fred og velstand på kontinentet.)

Sammenligning av amerikansk og russisk/sovjetisk aggresjon under den kalde krigen

NATO ble utvidet i 1952, og inkluderte det nå passiviserte Hellas og dets historiske rival Tyrkia. I 1955, brakte den Forbundsrepublikken Tyskland inn i folden. Bare da – i mai 1956, syv år etter dannelsen av NATO – klarte russerne som respons å etablere sin egen defensive militærallianse. ‘Traktaten om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp’ (Warszawapakten) inkluderte bare åtte nasjoner (mot NATOs 15): Sovjetunionen, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen, Romania og Albania.

Warszawapaktens styrker ble brukt bare én gang under den kalde krigen, for å knuse reformbevegelsen i Tsjekkoslovakia i 1968. (De ble ikke brukt under undertrykkelse av den «ungarske revolusjonen» i 1956, som skjedde fem måneder etter grunnleggelsen av alliansen. Denne operasjonen ble utført av sovjetiske tropper og lojalistiske ungarske styrker.) Den tsjekkoslovakiske intervensjonen foranlediget Albanias utmeldelse fra pakten, mens Romania protesterte på den og nektet å bidra med tropper. Dermed var Warszawapakten praktisk talt redusert til seks medlemmer mot NATOs 15. Den vestlige alliansen ble utvidet til 16 da Spania ble med i 1982.

Mellom 1945 og 1991 (da Warszawapakten og Sovjetunionen begge oppløste seg selv), hadde amerikanerne engasjert seg i tre store kriger ( Korea, Vietnam, og Gulfkrigen/Irak); invadert Grenada og Panama; og intervenert militært i Guatemala, Den dominikanske republikk, Libanon, Cuba, Kambodsja, Laos, Nicaragua, Haiti og andre land.

I løpet av den samme perioden invaderte Sovjetunionen østeuropeiske nasjoner to ganger (Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968), i utgangspunktet for å opprettholde status quo. Andre steder, var det en kort grensekonflikt med Kina i 1969 som drepte rundt 150 soldater på begge sider. Og russerne invaderte selvfølgelig Afghanistan i 1979 for å styrke det sekulære regime overfor den islamistiske opposisjonen. Det er omtrent det hele. Egentlig, hvis du sammenligner den med den amerikanske listen, er det en ganske liten liste av aggresjon for en supermakt å være.

Som vi vet forvandlet den islamistiske opposisjonen i Afghanistan seg til Taliban, al-Qaida, og gruppen som ble grunnlagt i Irak av den tidligere rivalen til bin Laden, Abu Musab al-Zarqawi, som nå heter ISIL eller Den islamske staten. Den ble referert til – nesten kjærlig – av den amerikanske pressen i 1980 som «Mujahedin» («de som er engasjert i jihad»). Disse religiøse kjemperne ble på den tiden skrytt opp i skyene som anti-kommunistiske hellige krigere av Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski.

Brzezinski fortalte presidenten seks måneder før Sovjetunionen sendte inn tropper, at ved å støtte jihadistene kunne USA «fremprovosere en sovjetisk militær intervensjon.» USA hadde «muligheten til å gi USSR dens Vietnamkrig» og kunne nå » blø «sovjeterne som de hadde blødd USA i Vietnam.

(La oss pause et øyeblikk og tenke over moralen her. Sovjeterne hadde hjulpet vietnameserne kjempe mot et upopulært, amerikansk-støttet regime og grusomhetene i det amerikanske angrepet på deres land. Nå kunne USA hjelpe ekstreme islamister som med en middelaldersk tankegang kunne «fremprovosere» en sovjetisk intervensjon, slik at de kunne drepe unge menn som utførte den sovjetiske verneplikten og hindre framveksten av modernitet.)

De anti-sovjetiske jihadistene ble ønsket velkommen til Det hvite hus av president Ronald Reagan under et besøk i 1985. Reagan, som kanskje allerede viste tegn på Alzheimers, erklærte dem som «den moralske motstykket til USAs grunnleggere.» Dette er da den store hovedtyngden av amerikansk (CIA) støtte til Mujahedin havnet på bunnen av skattekista til Gulbuddin Hekmatyar, en brutal krigsherre som nå er ‘på linje’ med Taliban. Han er en av mange tidligere amerikanske venner/«assets» (Saddam Hussein inkludert) som hadde en uoverensstemmelse med sjefen. Han var målet for minst ett mislykket droneangrep fra CIA i 2002.

Dermed fikk vi Sovjetunionens eneste langvarige militære konflikt under den kalde krigen, som varte fra desember 1979 til februar 1989 og koster omtrent 14.000 sovjetiske liv. Det var en konflikt med hva amerikanske forståsegpåere har begynt å kalle «islamistisk terrorisme.»

Sovjeterne sto ikke ovenfor antikommunister som lengtet etter «frihet,» som den blir definert i noen moderne ideologi. Fienden inkluderte stammeledere og geistlige som protesterte mot mulige endringer i statusen for jenter og kvinner, særlig deres klesdrakt, og underkastelsen til patriarkalsk myndighet i slike saker som ekteskap.

De framtidsrettede sovjet-støttede revolusjonære møtte religiøse fanatikere som var uvitende om kvinners medisinske behov, fiendtlige til selve ideen om offentlige helsestasjoner og imot kvinners utdannelse. (Faktisk var sovjeterne i stand til å heve lesekyndigheten for kvinner på 1980-tallet – en prestasjon de nye okkupantene siden 2001 ikke har greid – men dette var først og fremst på grunn av det faktum at de opprettholdt kontroll over Kabul, der kvinner ikke kunne bare få skolegang, men kunne gå rundt uten dekket hode.)

De dagene endte da det sovjetinstallerte regime til Mohammed Najibullah ble veltet av ‘Nordalliansen’ i april 1992. Ting ble bare verre. Borgerkrigen mellom pastuneren Hekmatyar og hans tajikiske rivaler brøt umiddelbart ut, og Hekmatyars styrker bombarderte brutalt hovedstaden, noe som ikke hadde skjedd i de verste dagene i Sovjet-tiden.

Mens borgerkrigen utvidet seg, dukket Taliban opp, og presenterte seg selv som en moralsk oppreist, sharia-basert ledelse. De fikk en stor sosial base og tok Kabul i september 1996. Blant de første handlingene var å gripe Najibullah, som hadde søkt tilflukt i FN-hovedkvarteret i byen tre år tidligere, kastrere ham, og henge ham offentlig, for så å nekte ham en muslimsk begravelse.

Akkurat da de nykonservative pranget om kapitalismens triumf over kommunismen og den antatte «historiens slutt», hevet det Frankensteins monster som het islamisme sitt stygge hode. Ingen i de vestlige hovedstedene gråt over Najibullah. Men Taliban ble sett på med bekymring og avsmak, og FNs sete forble i besittelsen til den tidligere regimet til ‘Nordalliansen’ som bare kontrollerer 10% av landet.

Hvordan den kalde krigen oppmuntret en «radikal islam»

Det var klart at USA hadde latt sovjeterne og enhver som turte å alliere seg med dem blø. Amerikanerne hadde pakket opp og dratt etter den sovjetiske tilbaketrekningen. De forlot pakistanere med et massivt flyktningproblem og Afghanistan i en tilstand av kaos. Og det er sikkert at denne hendelsen bidro til gjennomføringen av Brzezinskis kjæreste ønske: Sovjetunionens sammenbrudd.

Etter å ha organisert rekrutteringen og opplæringen av horder av jihadister fra hele den muslimske verden for å blø Sovjet, produserte det hele også islamistisk terrorisme, på stor skala. USA var nå nødt til å forholde seg til ‘blowback‘, utilsiktede konsekvenser, og landets svar førte til mer terror.

Er det ikke åpenbart at amerikanske militære aksjoner mot diverse ulike «terrorist» mål i den utvidete midtøstenregionen, inkludert Afghanistan, Irak, Syria, Jemen og Libya – har sterkt svulmet rekkene av al-Qaidas grener, samt ISIL?

Hhendelsesforløpet i Afghanistan – der regjeringen i Kabul forblir paralysert og udugelig, krigsherrer styre byene i provinsene, høyesterett dømmer folk til døden for religiøse forseelser og mye av landet har blitt overlatt til Taliban, som også gjør innhugg i nord – burde ikke dette overbevise deg om at USA ikke burde ha slått seg sammen med jihadister mot de sovjet-støttede sekulære kreftene for trettifem år siden?

I et intervju i 1998med Jeffrey St. Clair og Alexander Cockburn ble Brzezinski spurt om han angret på å «ha gitt våpen og råd til fremtidige [islamistiske] terrorister.»

Brzezinski: Hva er viktigst i verdenshistorien? Taliban eller sammenbruddet av det sovjetiske imperiet? Noen opphissete muslimer eller frigjøringen av Sentral-Europa og på slutten på den kalde krigen?

Cockburn: Noen opphissete muslimer? Men det har blitt sagt mange ganger: islamsk fundamentalisme representerer en trussel mot verden i dag.

Brzezinski: Tull! Det sies at Vesten hadde en verdensomfattende politikk i forhold til islam. Det er vås. Det finnes ikke en verdensomfattende islam. Ser på islam på en rasjonell måte og uten demagogi eller følelser. Det er den ledende religionen i verden med 1,5 milliarder tilhengere. Men hva er felles blant saudi-arabisk fundamentalisme, det moderate Marokko, Pakistans militarisme, det pro-vestlige Egypt eller den sentralasiatiske sekularismen? Ingenting mer enn det som forener kristne land.

Med andre ord, å vinne konkurransen med Russland – å blø det i hjel – var viktigere enn noen risiko for å fremme militant islamsk fundamentalisme. Det er tydelig at den mentaliteten henger igjen selv etter 11. september 2001. Noen tjenestemenn i USAs utenriksdepartement ønsket heller at Damaskus falle til ISIL enn at byen skulle forsvares av russere til støtte for et sekulært regime.

NATO til unnsetning i verden etter den kalde krigen

Siden Sovjetunionens fall og forvitringen av Warszawapakten, hva har NATO syslet med? Først av alt beveget den seg for å fylle et maktvakuum på Balkan. Jugoslavia var falt i fra hverandre. Det hadde vært nøytral under hele den kalde krigen, verken et medlem av NATO eller Warszawapakten. Mens regimer falt hele Øst-Europa, skapte separatistbevegelser i de multietniske republikkene store konflikter. USAs utenriksminister James Baker var bekymret for at oppløsningen av Jugoslavias ville skape regional ustabilitet, og var imot uavhengighet for Slovenia.

Men den tyske utenriksministeren Hans Dietrich Genscher og kansler Helmut Kohl, full av stolthet over Tysklands gjenforening og innstilt på å spille en sterkere rolle i verden, presset for Jugoslavias oppløsning. (Det var en dyp tysk historisk interesse i dette landet. Nazi-Tyskland hadde okkupert Slovenia 1941-1945, etablere et slovensk ‘Heimevern’ på 21.000 soldater og skapt handelsforbindelser. Tyskland er nå med stor margin Slovenias største handelspartner) Kohls politiske linje vant.

Jugoslavia, som hadde vært en modell for interetnisk harmoni, ble revet i stykker av etniske stridigheter på 1990-tallet. I Kroatia, kjempet kroater mot etniske serbere støttet av den jugoslaviske folkehæren; i Bosnia-Herzegovina, stred bosniaker, kroater og serbere om hvordan de skulle dele landet. I selve Serbia produserte opphevelsen av autonomi for provinsene Kosovo og Vojvodina raseri blant etniske albanere. I 1995 ble bilder av avmagrede bosniske menn og gutter i serbisk-byggete fangeleirer bredt omtalt i verdenspressen, mens Bill Clinton bestemte seg for ikke å la Rwanda (les: folkemord!) skje igjen. Ikke mens han var president. Amerikanerne ville redde dagen.

Eller rettere sagt: NATO ville redde dagen! Clinton hevdet at langt fra å være mindre relevant etter den kalde krigen, var NATO den eneste internasjonale styrken stand til å håndtere denne type utfordring. Og dermed bombet NATO, og bombet for første gang noensinne i en virkelig krig, helt til de bosniske serberne ba om nåde. Den nåværende sammensetningen av Bosnia-Hercegovina; en dysfunksjonell føderasjon som inkluderer en serbisk minirepublikk, ble diktert av USAs utenriksminister Warren Christopher og hans stedfortreder Richard Holbrooke på møtet i Dayton, Ohio i november 1995.

Russland, serbernes tradisjonelle allierte, ble nødt til å se på passivt da USA og NATO tegnet om kartet det tidligere Jugoslavia. Russland var selv på 1990-tallet i totalt kaos, med den forfyllete klovnen Boris Jeltsin som president. Økonomien stupte; fortvilelsen seiret; den mannlige levealderen falt som en stein. Den nye staten var alt annet enn stabil. Under den «konstitusjonelle krisen» i september-oktober 1993, hadde presidenten beordret hæren til å bombardere parlamentsbygningen for å tvinge lovgiverne til å godta hans dekret om å oppløsning. Russerne var i grepet til korrupte oligarker og vill-vest kapitalisme. De var desillusjonerte og demoraliserte.

Så kom ytterligere fornærmelser fra vest. Under Jeltsins siste år som president, i mars 1999. ønsket amerikanerne tre nye nasjoner til velkommen i organisasjonen : Tsjekkoslovakia (senere Tsjekkia og Slovakia), Ungarn og Polen. Disse hadde vært de mektigste Warszawapaktlandene bortsett fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Dette var den første utvidelsen av NATO siden 1982 (da Spania ble med), og forståelig nok opprørte det Kreml. ‘Hvilken mulig grunn var det for å utvide NATO nå?’, spurte russerne, bare for å bli forsikret om at NATO var ikke rettet mot noen.

NatoExpansion.png

Senatet hadde stemt for å gi medlemskap til Polen, Ungarn og Tsjekko-slovakia i 1998. På den tiden ble George Kennan – den berømte amerikanske diplomaten som hadde utviklet strategien fra den kalde krigen om ‘oppdemming’ av Sovjetunionen – bedt om å kommentere.

«Jeg tror det er begynnelsen på en ny kald krig» sa den 94-år gamle Kennan. «Jeg tror russerne vil gradvis reagerer ganske negativt, og det vil påvirke deres politikk. Jeg tror det er en tragisk feil. Det var ingen grunn for dette overhodet … Det viser så liten forståelse for russisk historie og sovjetisk historie. Selvsagt kommer det til å bli en dårlig reaksjon fra Russland, og deretter vil [talsmennene for en NATO-utvidelse] si at vi alltid fortalte deg at det er slik russerne er – men dette er rett og slett galt.»

1101950911_400.jpg

NATO mot Serbia

I samme måned, i mars 1999, begynte NATO (inkludert tre nye medlemmer) å bombe den serbiske hovedstaden Beograd. Det var første gang siden andre verdenskrig at en europeisk hovedstad ble utsatt for luftbombing. Den offisielle grunnen var at serbiske styrker hadde utført overgrep mot albanerne i Kosovo-provinsen; diplomati hadde sviktet; og NATOs intervensjon var nødvendig for å få orden på sakene. Denne begrunnelsen ble ledsaget av grovt overdrevne rapporter om serbiske sikkerhetsstyrkenes drap på kosovoalbanerne, som angivelig utgjorde et «folkemord».

Dette var i stor grad tull. USA hadde krevd, på konferansen i Rambouillet i Frankrike, at Serbia skulle trekke sine styrker fra Kosovo og gjenopprette autonomi for provinsen. Den serbiske presidenten Slobodan Milosevic hadde godtatt dette. Men USA krevde også at Beograd godtok NATO-styrker i hele det jugoslaviske territoriet – noe ingen leder av en suveren stat kan akseptere. Beograd nektet, støttet av Russland.

En «høytstående tjeneste[kvinne] i utenriksdepartementet» (trolig USAs utenriksminister Madeleine Albright) skrøt til journalister at i Rambouillet «satte vi med vilje satt listen for høyt for serberne å etterkomme. . . . . Serberne trengte litt bombing for å skjønne hva som var fornuftig.»

Henry Kissinger (ingen fredens mann) fortalte pressen i juni: «Teksten i Rambouillet-avtalen, som ba om at Serbia godtok NATO-tropper i hele Jugoslavia, var en provokasjon og unnskyldning for å starte bombingen. Rambouillet er ikke et dokument som selv den beste (sic) serber kunne ha akseptert. Det var et forferdelig diplomatisk dokument som aldri burde ha vært fremlagt på denne måten.»

USA hadde fått FNs godkjenning for NATOs angrep på Bosnia-Hercegovina fire år før. Men det gjorde det ikke denne gangen, og prøvde heller ikke å organisere en FN-styrke for å løse Kosovo-problemet. I realiteten insisterte de på at NATO skulle bli anerkjent som representant for ‘det internasjonale samfunnet.’

Det var vanvittig. Likevel ble den amerikanske opinionen i stor grad overtalt om at serberne ikke hadde gått til fredsforhandlingene med ekte forhandlingsvilje, og derfor fortjente bombingen som ble heiet fram av pressen, særlig CNNs ‘internasjonale korrespondent,’ Christiane Amanpour, en insider i utenriksdepartementet som fortalte hennes seere, «Milosevic fortsetter å peke nese til det internasjonale samfunnet» – fordi han hadde nektet et ensidig ultimatum fra NATO som selv Kissinger identifiserte som en provokasjon!

Etter at en masseslakt av kosovoalbanerne ble en realitet (da NATO-bombene begynte å falle på Kosovo), og etter de to og en halv månedene av bombing fokusert på Beograd, endte en russisk-meglet avtale kampene. Beograd var i stand til å unngå den NATO-okkupasjonen som landet tidligere hadde nektet. (Med andre ord, NATO oppnådde ikke noe som serberne ikke allerede hadde godtatt i Rambouillet!)

Da våpenhvilen trådte i kraft den 21. juni, ble en kolonne med cirka 30 pansrede kjøretøyer som frakter 250 russiske soldater fra den fredsbevarende misjonen i Bosnia, flyttet til området for å etablere kontroll over Tina lufthavn i Kosovo (Bare som en liten påminnelse om at Russland også hadde en rolle å spille i regionen.)

Dette tok den amerikanske sjefen for NATO Wesley Clark på senga. Han beordret britiske og franske fallskjermsoldater å ta kontroll flyplassen, men den britiske generalen sir Mike Jackson satte seg klokt på bakbeina. «Jeg kommer ikke til å la mine soldater starte tredje verdenskrig,» erklærte han.

Jeg tror det er sannsynlig at denne dramatiske siste lille tegnet på flyplassen var oppfordret av den oppadstigende Vladimir Putin, en rådgiver til Jeltsin som snart skulle bli utnevnt visepresident og deretter Jeltsins etterfølger fra desember 1999. Putin ville vise seg en mye mer høyrøstet fiende av NATOs utvidelse enn hans pinlige forgjenger.

oversatt av TM med vennlig tillatelse fra forfatteren

Del 2 : Georgia, Libya og videre fremover

Advertisements

2 comments

  1. Et svært vesentlig moment i dette er at Norge allerede i 1939 kom under sovjetisk/russisk kontroll, og er det fremdeles. Med dette i bakhodet faller en del brikker på plass og andre brikker må flyttes på, slik at mann kan forstå en større del av bildet. De gamle østblokk landene er fremdeles under russisk kontroll, og det hele er et russisk spill for å lure NATO-landene inn i et nytt Stor-Russland. Og det klarer de lett, når vi vet at NATOs generalsekretær er russisk agent.

    Lik

Kommentarer er stengt.