NATO: alliansen mot Russland siden 1949. Del 2

Men hva ønsker NATOs planleggere? Hva er målet med all denne utvidelsen og de hensynsløse provokasjonene? Er det ikke opplagt at Russlands militære budsjett er en brøkdel av det amerikanske, landets globale militære nærvær ørsmå i forhold til USAs fotavtrykk?

estonia-us-tanks3.jpg
NATO-soldater i Narva, 150 km fra St. Petersburg

 

Del 1 av artikkelen er her

Av professor Gary Leupp

Del 2: Samarbeid møtes med provokasjon

To år senere, den 11. september 2001, påkalte USA Atlanterhavspakten  og oppfordret sine NATO-allierte til å gå inn i krigen i Afghanistan. Putin tilbød å la alliansen transportere krigmateriell til Afghanistan gjennom russisk territorium. (I 2012 tilbød utenriksminister Lavrov NATO bruk av en base i Ulyanovsk for å transportere utstyr ut av Afghanistan.) Denne afghanske invasjonen var bare den tredje utplasseringen av NATO-styrker i krig, etter at Bosnia og Serbia, og Moskva aksepterte den uten problemer. Russland hold til og med styr på sine bekymringer da det amerikanske militæret etablerte militære baser i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene Usbekistan og Kirgisistan.

Men i 2004, ble NATO igjen utvidet til å inkludere Estland, Latvia og Litauen, som alle hadde vært en del av Sovjetunionen selv og som grenset opp mot Russland. Samtidig ble Bulgaria, ble Romania og Slovenia innlemmet, sammen med Slovakia, som var blitt atskilt fra Tsjekkia. Russerne spurte: «Hvorfor?»

I 2007, begynte amerikanerne å forhandle med polakkene om å installere et NATO-rakettforsvarssystem i Polen, med et radarsystem i Tsjekkia. Angivelig var dette ment for å skyte ned mulige iranske raketter rettet mot Europa i fremtiden! Men Moskva var rasende, og anklaget USA for å ønske å starte et nytt våpenkappløp. Takket være en stor grad av anti-militaristiske følelser blant polakker og tsjekkere, ble disse planene skrinlagt i 2009. Men de kunne bli gjenopplivet når som helst.

I 2008, anerkjente amerikanerne Kosovo som et selvstendig land. Det var nå vert for den største amerikanske militærbasen (Camp Bondsteel) utenfor USA. Selv om USA opp til dette tidspunktet hadde insistert på at det anerkjente Kosovo som en provins i Serbia (og kanskje til og med forstått dets betydning som kjerneområdet for de serbisk-ortodokse serberne), hadde det nå (gjennom Condoleezza Rice) proklamert Kosovo som et «sui generis» (enestående) fenomen. Så glem internasjonal lov; den gjelder bare ikke.

Samme år, 2008, kunngjorde NATO dristig at Georgia og Ukraina «ville bli medlemmer av NATO.» Deretter begynte Georgias komiske president Mikhail Saakasvili å bombardere Tskhinvali, hovedstaden i den selverklærte staten Sør-Ossetia som hadde motstått integrering i dagens Georgia siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. I dette tilfellet forsvarte Russland Sør-Ossetia, og invaderte Georgia. Så anerkjente det uavhengigheten både for Sør-Ossetia og republikken Abkhasia fra Georgia. (Dette kan bli sett på som et motsvar på USAs beslutning om å anerkjenne Kosovos uavhengighet fra Serbia seks måneder tidligere.)

Dette var en seks dager lang krig som resulterte i cirka 280 militære dødsfall (inkludert 100 på den sør-ossetiske/russiske siden) og cirka 400 sivile dødsfall. Og det har ikke vært noen russisk krig siden. Krim ble ikke «invadert» i fjor, men ganske enkelt grepet av russiske styrker allerede på plass, med generell støtte i befolkningen. Og det er lite som tyder på at vanlige russiske styrker møter ukrainske statlige styrker; etniske russere gjør det, og får uten tvil støtte fra frender over den historisk foranderlige grensen. Men anklagen om en «russisk invasjon av Ukraina» er et propagandatema fra det amerikanske utenriksdepartementet. Meningen er å ‘gjøre det sant’ gjennom uendelige gjentagelser som automatisk blir gjentatt av forståsegpåere i det offisielle pressekorpset.

Saakasvili forventet kanskje at USA ville beskytte ham mens han provoserte Moskva i august 2008. Mens han fikk solid støtte fra senator John McCain, som erklærte «Vi er alle georgiere nå», fikk han lite hjelp fra utenriksdepartementet og George W. Bush, som var skeptiske til å provosere fram en tredje verdenskrig. Georgia var ennå ikke medlem av NATO, og dermed ikke i stand til å bruke Atlanterhavspaktens klausul om gjensidig forsvar.

Saakasvili forlot embedet i 2010, og er nå under tiltale av georgiske domstoler for misbruk av embedet[dvs korrupsjon]. Etter en kort periode som foreleser ved Fletcher School of International Law and Diplomacy i USA, tok han i 2014 ukrainsk statsborgerskap – han mistet sitt georgiske statsborgerskap som resultat – og som ett av mange eksempler på hvor gal det nåværende lederskapet i Kiev inkludert Jatsenjev og Porosjenko kan være, ble han utnevnt til guvernør i Odessa i mai i fjor!

Gitt fiaskoen i 2008, vil land som Tyskland neppe akseptere georgisk inntreden i nær fremtid. De ser ikke mye nytte i å provosere Russland ved å endeløst utvide den «defensive» alliansen fra den kalde krigen. Likevel ble Kroatia og Albania lagt til NATO i 2009, i det første året av Obama-administrasjonen, akkurat i tide til å delta i NATOs fjerde krig mot Libya.

Igjen var det ingen grunn for en krig. Oberst Gadafi hadde vært regelrett hjertelig mot vestlige regimer siden 2003, og hadde samarbeidet tett med CIA mot islamistisk terrorisme. Men når den «arabiske våren» feide over regionen i 2011, overbeviste noen vestlige ledere (ledet av den franske presidenten Nicolas Sarkozy, men inkludert den alltid krigsglade Hillary Clinton) seg selv om at Gadafis fall var nært forestående, og derfor ville det være best å bistå opposisjonen i avsette ham, og dermed komme på godsiden av eventuelle etterfølgere.

blairq.jpg
BFF

FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon om å etablere en flyforbudssone for å beskytte sivile fra Gadafis tropper, som angivelig utførte et folkemord. Men hva NATO slapp løs var noe helt annet: en krig mot Gadafi som førte til det brutale mordet på ham og det fryktelige kaoset som siden har hersket i Libya – som nå er en pålitelig base for al-Qaida og ISIL. Russland og Kina protesterte begge mens krigen var fortsatt i gang. De sa at NATO hadde forvrengt meningen med FN-resolusjonen. Det er usannsynlig at de to faste medlemmene av Sikkerhetsrådet igjen vil bli lurt til et slikt samarbeid.

Vi kan derfor legge den mislykkede staten Libya til de dysfunksjonelle statene i Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Afghanistan, til vår liste over NATO-prestasjoner siden 1991. For å oppsummere: Etter sammenbruddet av Sovjetunionen har USA og noen allierte (vanligvis i egenskap av NATO-allierte) ført krig mot bosniske serbere, Serbia, Afghanistan, Irak og Libya, mens de angrep mål i Pakistan, Jemen, Somalia og andre steder med straffefrihet. Russland har gått til krig nøyaktig én gang: i åtte dager i august 2008, mot Georgia.

Og likevel forteller deg hver eneste forståsegpåer i de mainstream TV-nyhetene midt i fleisen at Putins er den som «invaderer land.»

Hva er poenget med NATOs utvidelse?

Så mens NATO har økt antall medlemmer, har alliansen også en økende tendens til å gå til krig, fra Sentral-Asia til Nord-Afrika. Man må lure på – hva er poenget?

Den formentlige poenget i 1949 var forsvaret av «Vest-Europa» mot en angivelig sovjetisk invasjon. Den begrunnelsen er fortsatt i bruk; når NATO-støttespillere i dag taler til fordel for inkluderingen av Litauen, for eksempel, kan de si at hvis Litauen hadde holdt seg utenfor alliansen ville russerne sikkert ha invadert, nå under påskudd av å forsvare etniske russernes rettigheter, osv.

Det er faktisk ganske tynt grunnlag for påstandene om russiske ambisjoner, eller Putins egne ambisjoner, for å gjenskape den tsaristiske imperiet eller Sovjetunionen. (Putin klaget bare for noen dager siden: «Vi vil ikke ha Sovjetunionen tilbake, men ingen tror på oss.» Han har også sagt «at folk som ikke føler nostalgi for Sovjetunionen – som de fleste innbyggerne i det tidligere Sovjetunionen gammel nok til å huske den er – har ikke hjerte, mens de som ønsker å gjenopprette den, har ingen hjerne.»)

Mens NATO utvidet seg ubønnhørlig mellom 1999 og 2009, svarte Russland ikke med trusler, men med rolig forargelse.

Putins bemerkninger om at oppløsningen av Sovjetunionen var en «geopolitisk tragedie», og hans ord en sjelden gang angående språkrettigheter og andre rettigheter for russere i tidligere sovjetrepublikker, utgjør ikke militaristiske trusler. Som alltid, velger de nykonservative én setning her og én setning der mens de prøver å skildre Putin som (enda en) Hitler. Faktisk har russerne, relativt sett, vært fornuftens stemme de siste årene. Skremt av konsekvensene av de amerikanske handlingene i Midtøsten, har de forsøkt å begrense amerikansk imperialisme mens de utfordrer islamistisk terrorisme.

I august 2013, truet Obama med å angripe Syria, angivelig for å straffe regimet for å bruke kjemiske våpen mot sitt folk. (Den opprinnelige anklagen har blitt diskreditert av blant andre Seymour Hersh.) Et kløktig inngrep fra Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og at det britiske Underhuset nektet å vedta et angrep (noe som sikret at det ikke ville vinne allmenn støtte fra NATO-landene, i motsetning til Irak-krigen), samt motstand innenlandsk [i USA], hjalp til avverge nok en amerikansk krig i Midtøsten.

Men det er som om ‘krigshaukene’ i utenriksdepartementet, som er ergerlig på Russlands suksess i å beskytte sin syriske allierte fra Gadafis skjebne, og snurt på landets fortsatte evne til å opprettholde luft- og marinebaser på den syriske kysten, fordoblet deres forsøk for å provosere Russland. Hvordan kunne en bedre gjøre dette enn ved å blande seg inn i Ukraina, som ikke bare hadde vært en del av Sovjetunionen, men en del av den russiske staten fra 1654 og faktisk var kjernen i den opprinnelige Kievriket i det tiende århundre?

NATO hadde vært på frierføtter Ukraina siden 1994 – fem år før alliansen ble utvidet til å omfatte Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Kiev skrev under på en plan for fremtidig NATO-medlemskap i 2008 da Viktor Jusjtsjenko var president, men dette ble satt på vent da Viktor Janukovitsj ble valgt i 2010. Han nøt solid støtte fra den russisk-talende øst, og Janukovitsj vant hva internasjonale observatører kalte et fritt og rettferdig valg.

Janukovitsj ønsket ikke at Ukraina skulle bli med i NATO: han ønsket et nøytralt Ukraina som oppretthold det tradisjonelt nære forholdet mellom Ukraina og Russland. Dette gjorde Victoria Nuland, lederen av Eurasia-kontoret i utenriksdepartementet, rasende. Hun har gjort det til hennes livs prosjekt å trekke Ukraina inn i NATO. Dette ville være NATOs endelige pris i Øst-Europa: et land med 44 millioner velutdannede mennesker, på størrelse med Frankrike, strategisk plassert ved Svartehavet, historisk dominert av den russiske Svartehavsflåten. Et etnisk delt land, med et generelt mer pro-russisk og russisk-talende øst, og en mer vestlig-orientert ukrainsk-talende vest med en usedvanlig kraftig –  og sterkt anti-russisk –  nyfascistisk bevegelse, som var akkurat på rett sted og ventet på å bli brukt.

Nuland var en tidligere assistent av Dick Cheney, og hennes nykonservative verdenssyn tiltrakk Hillary Clintons oppmerksomhet, og resulterte i hennes forfremmelse. Hun er kona til Robert Kagan, den nykonservative ‘guruen’ og heialederen for Irak-krigen. (Kagan var en av grunnleggerne av den beryktede tankesmia ‘Project for a New American Century’.) Paret representerer to fløyer av uopphørlige nykonservative intriger: de som arbeider for å ødelegge Russland; og de som arbeider for å ødelegge Midtøsten. De bruker bevisst løgner for å forvirre massene om sine virkelige mål.

I en tale til pressekorpset i desember 2013, skrøt Nuland av at USA (gjennom slike «ikke-statlige organisasjoner» som ‘National Endowment for Democracy’) hadde brukt 5 milliarder dollar i Ukraina for å støtte Ukrainas «europeiske ambisjoner.» Denne med vilje vage formuleringen er ment å henvise til amerikansk støtte for Kievs opptak i EU. Anklagen USA bygget opp mot Janukovitsj var ikke at han avviste NATO-medlemskap; det ble aldri nevnt i det hele tatt. Hun bygde saken på Janukovitsj sitt angivelige svik av hans folks ambisjoner om EU-medlemskap, ved først å ha underskrevet, og deretter forkastet, en assosiasjonavtale med handelsblokken. Janukovitsj fryktet at avtalen ville bety en gresk-lignende nøysomhetsregime («austerity») pålagt landet utenfra.

Fra november 2013 samlet folkemengder seg på Maidanplassen i Kiev for å protestere (blant annet) mot Janukovitsj ombestemmelse om EU-medlemskap. Det amerikanske utenriksdepartementet omfavnet deres sak. Man kan spørre seg hvorfor USA var så interessert i å fremme ethvert lands medlemskap i unionen, siden EU utgjør en konkurrerende handelsblokk. Hvilken forskjell gjør det for deg og meg om Ukraina har et tettere økonomisk bånd til Russland enn til EU?

Den skitne lille hemmeligheten her er at det amerikanske målet har bare vært å bruke kampsaken «å bli europeisk» for å trekke Ukraina inn i NATO, noe som kan bli fremstilt som det neste naturlige steget i Ukrainas geopolitiske omstilling.

De bygget på den folkelige forakten for Janukovitsj for hans korrupsjon, men arbeidet også ved å samarbeide med politikere kjent for å favorisere inntreden i NATO og utvisning av russiske marinestyrker fra basen på Krim de har hatt siden 1780-tallet. De inkluderte også nyfascistiske krefter som hater Russland, men også misliker EU. Nuland og hennes team, sammen med den allestedsnærværende John McCain, dukket opp på Maidan og delte ut småkaker og oppmuntret folkemengden til å fjerne presidenten.

index.jpg
Nuland på Maidanplassen

Selvfølgelig fungerte det. Den 22. februar, en dag etter å ha underskrevet en avtale forhandlet fram med europeisk hjelp om statlige reformer og nyvalg, tenkte presidenten at situasjonen var under kontroll. Men samme dag ble Janukovitsj tvunget til å flykte for livet. De nyfascistiske kreftene i Svoboda og Høyresektoren fungerte som stormtropper for å knekke regimet. Nulands utspekulerte manøvreringer hadde seiret; en nykonservativ jøde hadde brukt åpne antisemitter for å fjerne et regime og plante et regime positive til NATO i stedet.

Det virket som om, etter 14 år med vekst, NATO snart var i stand til å ta imot et stort nytt medlem inn i sine rekker, fullføre omringingen av Russland, og ved å sparke ut den russiske flåten, gjøre Svartehavet til en innsjø for NATO.

Dessverre for de nykonservative og «liberale intervensjonistene», så fremmedgjorde det nye regimet utvalgt av Nuland – Arsenij Jatsenjuk og hans allierte i Svoboda-partiet – umiddelbart den østlige russisk-talende befolkningen, som fortsatt er i revolt og gjør landet uregjerlig, mens økonomien kollapser; tanken om å utvise russerne fra Sevastopol har blitt utenkelig.

Men hva ønsker NATOs planleggere? Hva er målet med all denne utvidelsen og de hensynsløse provokasjonene?

Russland: en «eksistensiell trussel»?

Først av alt: NATO-forkjemperne, mens de ofte gjentar at «Vi er ikke mot Russland, dette handler ikke om Russland,» faktisk tar for gitt en varig russisk trussel. General sir Adrian Bradshaw, den mest høytstående britiske offiseren i NATO, uttalte i februar at Russland utgjør «en åpenbar eksistensiell trussel mot alt vi er.» General Joseph Votel, leder av den amerikanske ‘Special Operations Command’ fortalte på det viktige sikkerhetsforumet i Aspen i juli at «Russland kan utgjøre en eksistensiell trussel mot USA.»

Lederen for forsvarskomiteen (HASC) i Representantenes Hus, Mac Thornberry, rådet Obama til å signere en bevilgning av penger til militæret fordi Russland utgjør «en eksistensiell trussel» mot USA. Filantropen George Soros (som liker å finansiere «fargerevolusjoner») skrev i tidsskriftet New York Review of Books i oktober, at «Europa står overfor en utfordring fra Russland mot selve dets eksistens.»

Dette er ville, dumme, ord som kommer fra mennesker i høye posisjoner. Er det ikke opplagt at Russland er den som blir omringet, presset og truet? At landets militære budsjett er en brøkdel av det amerikanske, dets globale militære nærvær ørsmå i forhold til USAs fotavtrykk?

Men alle som ser debattene mellom de amerikanske presidentkandidatene, og som kan oppfatte den utbredte paranoiaen om Russland; den tankeløse godtakelsen av temaet «Putin som Hitler»; og de obligatoriske uttalelsene om viljen til å gjøre Amerika»sterkere» – kan forstå hvorfor utvidelse av NATO er så forferdelig farlig.

2033849_original

Folk som ikke tenker rasjonelt, eller med en tankegang som er forvridd av arroganse, kan se på kartene over NATOs utvidelse og stolt tro: «Dette er slik det bør være! Hvorfor skulle noen stille spørsmål om behovet for folk å beskytte seg ved å alliere seg med USA? Det er allianser som NATO som bevarer fred og stabilitet i verden.»

(Kanskje noen er i stand til å tro det, men faktum er at verden har blitt mindre fredelig og langt mindre stabil enn det var under den kalde krigen da de to supermaktene holdt hverandre i sjakk. Etterpå utviklet USA seg til hva en fransk diplomat har kalt en «hyper-puissance» eller hypermakt, som intervenerer ustraffet i mange land og produsere nye, ofte stygge, former for motstand.)

Folk som ser på kartet over NATO i Europa kan mentalt også fargelegge Montenegro. En liten republikken ved Adriaterhavet med under 650 000 mennesker, det ble formelt invitert av NATO til å sende inn sin søknad om medlemskap den 2. desember Hvilke andre land har ennå ikke underskrevet?

Som nevnt kunngjorde NATO i 2008 at Georgia og Ukraina kom til å bli med. Men deres søknader ser faktisk ut til å ha blitt satt på vent. Hviterussland, kilt mellom Polen og Russland, har vært styrt av den selvutnevnte «autoritære» presidenten Alexander Lukasjenko siden 1994. Regimet anses å være nær Moskva, og ble angrepet i en mislykket amerikansk-finansiert «fargerevolusjon» i mars 2006. Amerikanerne favoriserte Mikhail Marynitsj, en tidligere ambassadør til Latvia og talsmann for NATO-medlemskap. (Han deltok i en NATO konferanse «Krig og fred» i Riga i november 2006 bak lukkede dører.)

Så er det Moldova, tidligere Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk, som ligger mellom Romania og Ukraina.

I øst er utbryterrepublikken Transnitria, hvor etniske moldovere er en minoritet og russere og ukrainere utgjør nesten 60% av befolkningen. Det er en sone med en «frosset konflikt». De nykonservatives drøm er å til slutt endre alle disse regimene og trekke dem inn i NATOs varme omfavnelse.

Én ring skal samle dem, én ring skal finne dem

én ring betvinge dem og i mørket binde dem

I det dunkle Mordor hvor skyggene rår.

Hva gjør du når du har fullført den vestlige omringingen av Russland? Da destabiliserer du landet selv, i håp om å skjære det i stykker! Russland er fortsatt en multietnisk, flerkulturell nasjon. Det finnes spenninger og løsrivelsesesbevegelser som kan utnyttes, spesielt i Kaukasus, men også på det karelske neset og i Sibir.

Hvis Russland er en eksistensiell trussel, er selve landets eksistens en trussel, ikke sant? Så hvorfor ikke skjære det opp?

Krever ikke logikken i NATOs ekspansjon en fiende, og leder ikke USA verden i å bekjempe fiender?

Eller hvis dette ikke er tilfelle, er ikke selve NATO den virkelige trusselen? (Tross alt, totalvraket den ikke i dens nyeste store prosjekt den moderne staten Libya, og som et resultat destabiliserte  Mali?)

Burde ikke vi ikke ønske velkommen spenninger innenfor NATO, og svikten i medlemslandene til å bevilge de ‘nødvendige’ 2% av nasjonalproduktet til militære utgifter? Burde ikke vi ønske velkommen motstand mot videre utvidelse, klager på amerikanske hardhendte taktikker og oppfordringer til samarbeid med Russland i stedet for konfrontasjon og ødeleggelse?

Del 1 av artikkelen:

https://midtifleisen.wordpress.com/2016/01/11/nato-alliansen-mot-russland-siden-1949/

oversatt av TM med vennlig tillatelse fra professor Gary Leupp

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.